I juni 2015 begynte vi endelig med prøvingen, noe som skulle vise seg å ikke bli så lett som vi kanskje hadde trodd. Etter 4 pp fikk vi for første gang positiv graviditetstest 8 oktober. (4 dager etter IKM). Vi var helt i sjokk, og trodde ikke helt på det, men ble veldig glade! Snaut en uke etter tok gleden slutt, og den 14 oktober begynte jeg å blø. Skulle da vært 5+3. Heldigvis hadde jeg time hos legen samme dag, og jeg fikk tatt blodprøver for å sjekke HCG-nivået, noe jeg også gjorde to dager senere. Blødningene fortsatte de neste fire dagene, og jeg var helt sikker på at vi hadde mistet. Fikk også bekreftet dette av legen uken etter, da HCG-nivået hadde sunket. Dette var veldig tungt og trist, men etter en ukes tid var jeg tilbake i "normalen".
Den 14 november fikk jeg mensen igjen, noe som var en stor lettelse. Deilig at kroppen hadde kommet tilbake i rutiner, og at vi kunne begynne å prøve igjen.
Allerede 12 desember, på IKM, stod vi igjen med positiv graviditetstest! Denne gangen var vi enda mer klare for det, og det var virkelig helt fantastisk at vi skulle få det til så kjapt etter SAen. Jeg klarte ikke helt å legge fra meg bekymringene, og var på konstant "jakt" etter blod. Heldigvis kom det ingenting, og HCG-nivået steg som det skulle. Lille julaften fortalte vi det til foreldre og søsken, og alle ble vanvittig glade og rørt. Til tross for at jeg da bare var 5+4 ønsket vi å dele det tidlig på grunn av hva som skjedde forrige gang (noe kun mine foreldre visste om). Julen gikk forbi, og flere og flere symptomer kom. Den 28 desember var vi på tidlig ultralyd, og alt så fint ut. Legen fant ikke hjerteslag, men sa at vi skulle komme tilbake en uke senere slik at vi skulle få høre dette også.
Tirsdag 5 januar dro vi tilbake, veldig spente og forventingsfulle. Var da 7+3 uker på vei. Når jeg setter meg i stolen synes jeg hun bruker litt lang tid, og jeg blir litt bekymret. Og da kommer det frem at hun ikke finner noe liv, kun en deformert fostersekk. Det kom som et stort sjokk, da jeg ikke hadde hatt noen blødninger eller smerter, kun økende symptomer på at jeg faktisk var gravid. Fikk time på Ullevål noen dager etter, og der ble det konstatert det samme: missed abortion. Jeg fikk med meg cytotec og smertestillende for å kunne utførte aborten hjemme.
Det har vært noen vanvittig tunge dager, og smertene har enda ikke gitt seg. Håper at kroppen kommer fort tilbake til normalen, slik at vi kan begynne å prøve igjen. Forhåpentligvis er alle gode ting tre
Den 14 november fikk jeg mensen igjen, noe som var en stor lettelse. Deilig at kroppen hadde kommet tilbake i rutiner, og at vi kunne begynne å prøve igjen.
Allerede 12 desember, på IKM, stod vi igjen med positiv graviditetstest! Denne gangen var vi enda mer klare for det, og det var virkelig helt fantastisk at vi skulle få det til så kjapt etter SAen. Jeg klarte ikke helt å legge fra meg bekymringene, og var på konstant "jakt" etter blod. Heldigvis kom det ingenting, og HCG-nivået steg som det skulle. Lille julaften fortalte vi det til foreldre og søsken, og alle ble vanvittig glade og rørt. Til tross for at jeg da bare var 5+4 ønsket vi å dele det tidlig på grunn av hva som skjedde forrige gang (noe kun mine foreldre visste om). Julen gikk forbi, og flere og flere symptomer kom. Den 28 desember var vi på tidlig ultralyd, og alt så fint ut. Legen fant ikke hjerteslag, men sa at vi skulle komme tilbake en uke senere slik at vi skulle få høre dette også.
Tirsdag 5 januar dro vi tilbake, veldig spente og forventingsfulle. Var da 7+3 uker på vei. Når jeg setter meg i stolen synes jeg hun bruker litt lang tid, og jeg blir litt bekymret. Og da kommer det frem at hun ikke finner noe liv, kun en deformert fostersekk. Det kom som et stort sjokk, da jeg ikke hadde hatt noen blødninger eller smerter, kun økende symptomer på at jeg faktisk var gravid. Fikk time på Ullevål noen dager etter, og der ble det konstatert det samme: missed abortion. Jeg fikk med meg cytotec og smertestillende for å kunne utførte aborten hjemme.
Det har vært noen vanvittig tunge dager, og smertene har enda ikke gitt seg. Håper at kroppen kommer fort tilbake til normalen, slik at vi kan begynne å prøve igjen. Forhåpentligvis er alle gode ting tre