kastet ut

Herregud for et merkelig forhold dere har. Det kommer ikke til å vare. Stakkars unger.
 
Off idag møtte vi hverandre på kino Jeg var der med sønnen min hun kom med dattera . Det endte me at hun snudde I døra .. Fy så kleint . Barna så også hverandre . Typisk uflaks


Lettest utvei d . Men det ble gjerne for mye for henne .
Altså..om hun skal være så barnslig når t.o.m barna et til stede..da hadde jeg gitt f i å dra tilbake på søndag! For en oppførsel! Hadde det vært meg så hadde jeg holdt meg borte til hun hadde bedd på sine knær forran meg omtrent!
 
Nei det er desverre over . Nå har hun gått langt over min

Hadde jeg bare vist at hun var seg selv . Det er hun jo definitivt ikke . Vi har jo Vært sammen I 3 år så slik som dette er ikke slik jeg kjenner henne derfor er det jo vanskelig å gi opp og
 
Last edited:
Nei det er desverre over . Nå har hun gått langt over min grense

Så er det det jeg tror hun er psykisk syk blitt av alle bekymringer men jeg kan desverre ikke hjelpe henne lengre . Hun må nesten finne seg selv alene så får hun heller komme å be på sine knær . Kanskje da kan jeg tilgi

Jeg har svart deg i tidligere tråder før, og dette er kanskje noe av det mest fornuftige jeg har sett deg skrive.
Hormoner er nå en ting, men det går an å oppføre seg som folk fordi.
Ønsker deg all mulig lykke til og håper at dere får ordnet opp på voksent vis.
 
Håper jeg og . Det ser ut som om hun føler at jeg har Vært for intens å brydd meg for mye å at det e dette som er det store problemet at jeg har brydd meg for mye .Selv har jeg nok gjort det . Det ser jeg . Jeg har dog gjort d kun fordi jeg har sett hun ikke har det bra ..


Ja håper og det er hormonene . Hvis ikke er det jo bare å avslutte . Livet går jo videre etterhvert
La hun få litt avstand :)
Jeg var selv ekstremt hissig i mitt første svangerskap, og alt samboer gjorde fordi han trudde det var det rette ble kjempe galt! Vi kan nå le av det, for det er jo helt latterlig;)
Som for eksempel at han reiste på butikken fordi han syntes jeg så sliten ut og tenkte jeg skulle få slippe. Jeg ble sur fordi jeg ikke ble spurt om jeg ville reise :p

Så her gikk samboer litt på tærne desverre :(
 
Altså et sted går grensen! Jeg har akkurat gått gjennom et veldig "berg og dalbane" svangerskap. Masse hormoner og når jeg har blitt sliten har jeg frustrert meg over den minste ting kjæresten gjør. Men det går jo over når jeg får blåst ut og fått en god natts søvn, og jeg har verdens beste mann! Kunne aldri finne på å kaste han ut, og hadde vi hatt en skikkelig krangel hadde det gått fort over for jeg klarer ikke et svangerskap uten den viktigste støttesp... å dra det så langt som hun nå har gjort blir å dra det altfor langt...
 
Hadde hun oppført seg hadde jeg garantert lukket ørene lettere hadde der gått ann å kommunisere hadde det aldri gått så langt
 
Last edited:
Off idag møtte vi hverandre på kino Jeg var der med sønnen min hun kom med dattera . Det endte me at hun snudde I døra .. Fy så kleint . Barna så også hverandre . Typisk uflaks


Lettest utvei d . Men det ble gjerne for mye for henne .
Dette blir jo bare for dumt.
 
Oi, dette er en skikkelig high maintenance-dame! Altså, hun må jo være psykisk syk? Hvis det virkelig er som du beskriver. Greit nok å være hormonell, men hun her sprenger grenser, føler jeg.

Ring fastlegen hennes og gi en bekymringsmelding. Kanskje hun er deprimert? Dette går jo ikke bare utover deg, men også barna og det kan skade dem for livet. Tro meg.

Jeg får vondt av å lese det du skriver. :(
 
Last edited:
Hun må nesten finne ut av det selv . Jeg har flyttet ut. Disse dagene bekrefte for meg at jeg har det bedre uten henne . Jeg er også nødt til å skåne barna .. men ja der er den konklusjonen jeg også kommer frem til . Så her trengs det proff hjelp

Alt håp er ikke ute. Men slik ting er nå så er det den beste avgjørelse jeg har gjort I mellomtiden skal jeg jobbe med mitt . De siste 3 månedene har endret meg som person. Jeg tåler mindre. Jeg må få fram min rett og jeg har Vært psykisk sliten av å Være nikkedukke. Så kan dere si hva dere vil at det må jeg tåle I svangerskapet. Tro meg denne har fått mer sjanser enn noen fortjener ..

Det kan ikke skyldes på hormoner . Det er alt I ei suppe : egoisme. Fortiden. takler ikke hverdagen . Krass I språk. Ser kun sine behov. Tror alt har en baktanke. Det Være seg alt fra å komme hjem m blomster da har jeg gjort noe. Til intim kontakt det er ulovlig . inkluderer meg ikke I valg hjemme . Tar jeg et valg skal vi Være enig. Tar hun et valg så skal det bare Være sånn .. amt dette å mer har desverre ført til at jeg har gjort mye det samme . Svart igjen . Dkal vinne krangler . Sagt hun må endre seg . Vært egoist ..

Slik er jeg ikke som menneske . Når jeg nå har mistet meg selv da innså jeg nå at nei dette kan jeg ikke lengre. Ja jeg er glad I henne vi har trossalt mange gode minner også.. Synd det skal være slik

Ballen er som sagt ikke helt lukket. Først skal jeg se endring så skal det skjønne at jeg bare er et menneske jeg og som har gjort feil valg I en vanskelig tid . Skulle jo tro hun kjente meg hun og å vet det ikke er meg
 
Last edited:
Off idag møtte vi hverandre på kino Jeg var der med sønnen min hun kom med dattera . Det endte me at hun snudde I døra .. Fy så kleint . Barna så også hverandre . Typisk uflaks


Lettest utvei d . Men det ble gjerne for mye for henne .
Dette er jo overhodet ikke greit. Hva med ungene oppi dette? :(

Håper hun får hjelp
 
Hun må nesten finne ut av det selv . Jeg har flyttet ut. Disse dagene bekrefte for meg at jeg har det bedre uten henne . Jeg er også nødt til å skåne barna .. men ja der er den konklusjonen jeg også kommer frem til . Så her trengs det proff hjelp

Alt håp er ikke ute. Men slik ting er nå så er det den beste avgjørelse jeg har gjort I mellomtiden skal jeg finne tilbake til meg selv og jobbe med mitt . De siste 3 månedene har endret meg som person. Jeg tåler mindre. Jeg må få fram min rett og jeg har Vært psykisk sliten av å Være nikkedukke. Så kan dere si hva dere vil at det må jeg tåle I svangerskapet. Tro meg denne har fått mer sjanser enn noen fortjener ..

Det kan ikke skyldes på hormoner . Det er alt I ei suppe : egoisme. Fortiden. takler ikke hverdagen . Krass I språk. Ser kun sine behov. Tror alt har en baktanke. Det Være seg alt fra å komme hjem m blomster da har jeg gjort noe. Til intim kontakt det er ulovlig å ta initiativ da tennes hun ikke.. inkluderer meg ikke I valg hjemme . Tar jeg et valg skal vi Være enig. Tar hun et valg så skal det bare Være sånn .. amt dette å mer har desverre ført til at jeg har gjort mye det samme . Svart igjen . Dkal vinne krangler . Sagt hun må endre seg . Vært egoist ..

Slik er jeg ikke som menneske . Når jeg nå har mistet meg selv da innså jeg nå at nei dette kan jeg ikke lengre. Ja jeg er glad I henne vi har trossalt mange gode minner også.. Synd det skal være slik

Ballen er som sagt ikke helt lukket. Først skal jeg se endring så skal det skjønne at jeg bare er et menneske jeg og som har gjort feil valg I en vanskelig tid . Skulle jo tro hun kjente meg hun og å vet det ikke er meg
Du har nok tatt et riktig valg. Innimellom er det best å avslutte forhold selv om situasjon er vanskelig med en liten en på vei. Forhåpentligvis går ting riktig vei og dere finner sammen igjen til et forhold som er trygt og positivt for begge, men slik ting er nå så går det bare ut over dere selv og barna om dere fortsetter å bo sammen. Du virker reflektert over problemet og du ønsker også hjelp ved å ta familieterapi sammen. Nå er det bare å håpe at hun også innser at dere må jobbe sammen for å ha mulighet til noe fremtid. Lykke til :)
 
Tusen takk.. ingen tvil om at jeg også trenger hjelp til å bli flinkere til å se ann situasjoner

Vi har begge skyld at vi begge har havnet I dette hjørnet .
 
Last edited:
Dette høres ekstremt dysfunksjonelt ut! Og tro meg - det blir ikke lettere når babyen er født. For meg høres det ut som dere bør avlutte forholdet for godt. Sett barna først, de har ikke godt av dere sammen.
 
Derfor det også er over
Vet ikke når termin er. Men kanskje gi henne litt tid nå. Og så må dere på fvk og finne ut av dette. Barnet har jo aldri bedt om å bli skapt, så dere må legge vonde følelser til side og finne ut av en god løsning dere i mellom. Har jo bare fått din versjon av saken, men sånn jeg oppfatter det har dere begge en del å jobbe med på det personlige planet. Du sier jo noe om det selv over her, så det tyder jo i alle fall på litt innsikt i egen situasjon. :)
 
Back
Topp