Et tøft valg når mini ikke er levedyktig...

Jeg og minn mann giftet oss i September 2014 og bestemte oss allerede for et år siden at vi skal forsøke å få barn når vi er er gift. Så 2 uker etter bryllupet sluttet jeg på pillen (ventet noe uker for å slippe å få mens når vi fortsatt var på bryllupsreise). Vi regnet med at det kom til å ta litt tid så stresset ikke så mye med det, men jeg la inn en app for å holde styr på syklusen (som jeg aldri tidligere har hatt kontroll på og den har vært veldig ustabil grunnen p-piller).
Syklusen kom allerede måneden etter inn i normal 28 dagers rytme og etter å ha kjøpt strips for å teste eggløsning så viste app`en også ca når jeg hadde eggløsning hver måned. Jeg var ikke så flink til å bruke stripsene videre for å bekrefte EL, men regnet med at det ville klaffe når det klaffet så lenge vi ihvertfall var aktive rundt datoene app`en mente det skulle være EL.

Begynnelsen av Mars våknet jeg opp til en melding på skjemer fra app`en om at "du er sent ute, anbefaler å ta en graviditets test". Mannen var på jobbreise og ville komme tilbake først noen dager senere så jeg bestemte meg for å videresende meldingen til han, men vente til han kom tilbake med å ta testen. Og den ble positiv og viste "3 +" på ukeindikatoren :)
Siden app`en hadde også en gravidmodus man kunne switche til "on the fly" så fikk vi raskt svar på at vi var nærmere 6 uker på vei. Når sjokket og frykten hadde lagt seg (selv om mini var planlagt så var vi plutselig begge to livredde for det ukjente som ville komme) så ble gleden stor. Dagen etter kom alle symptomene på en gang. Jeg begynte å sove middag, brystene var ømme og om jeg ikke hadde mat i munnen innen 5 minutter fra jeg våknet så kom også morgenkvalmen som en eksplosjon. Vi valgte å fortelle det til foreldre og ventet noen uker med søsken. I uke 8 fortalte vi det også til søsken. I uke 9 begynte symptomene å avta og jeg ble mindre trøtt, brystene mindre ømme og selv om kvalmen var der når jeg ikke spiste med en gang jeg sto opp så var den også litt mindre hissig. 5 dager senere gikk vi forbi et skilt som reklamerte for jordmorklinikken og tidlig ultralyd. Da jeg kom hjem hadde jeg sett for meg de verst tenklige scenene etter å ha lest en haug med innlegg om SA/MA og statestikker for hvor mange som mister før uke 12. Jeg ringte og bestilte time for tidlig UL og fikk time dagen etter.

Lettelsen var enorm og gleden enda større når vi så mini som vinket til oss. Selv om det var det bedre å se med utvendig UL enn innvendig (jordmor forsøkte begge deler) og vi kunne høre hjerterytmen på 182 slag i minuttet og en liten mini med små armen som vinket til oss. Jordmor klarte ikke se beina og sa at det er nok for den er så liten. Vi fikk tilbud om å komme på en kort gratis kontroll en uke senere bare for å bekrefte at alt var i orden så vi fikk "det vi betalte for". Vi syntes det var super oppfølging og takket selvfølgelig ja med stor glede og det faktum at vi skulle få se mini vokse litt siden sist. Vi fikk med bilder og bestemte oss for å fortelle det til nærmeste venner siden det nå var såpass bekreftet. Jeg fant ut at det var normalt at symptomene avtar siden HCG verdiene trolig var på vei nedover igjen etter sin topp og kroppen stabiliserte seg.

Uken etter kom og vi dro på kontroll. Etter litt "koselig" forklaring på hender, nese, hode og størrelse byttet jordmor plutselig tema og sa at hun så fortsatt ikke beina, men at hun derimot så det hun trodde kunne være brokk. Hun sa at det er mulig at beina ikke syntes pga denne var i veien og ønsket at vi ble utredet videre på ullevål. Vi fikk time dagen etter hos det jordmor mente var beste legen som vi kunne fått.
Når jeg dro hjem brukte jeg dagen på å lese meg opp om hva brokk er. Jeg fant fort ut at det er noe barn kan få, at det ikke var så farlig og at selv ved alvorlig brokk hvor organene ligger på utsiden så var overlevelsessjansene over 97%. Vi var redde, men regnet med at det kommer til å gå fint likeveld. Vi snakket om at vi kunne risikere å måtte bli på sykehuset noen uker og at mini kunne få noen operasjoner når den kom. Det ville nok bli tøft, men det ville nok gå bra til slutt.

Sjokket var derfor stort når vi kom til legen på fredag og etter tydelige undersøkelser så sa han at hele buken var defekt og at når det er så mye, og så tidlig så ville fosteret trolig ikke overleve svangerskapet. Og om det overlevde svangerskapet så ville det trolig ikke overleve operasjonen uansett. Også legen sa at han ikke så beina tydelig for de lå unaturlig pga deffekten i buken. Vi fikk beskjed om å prate sammen i løpet av helgen og ta et valg, men vi fikk samtidg bekjed om at legen anbefalte abort. Vi fikk godt med informasjon og en ny time på mandag morgen. I helgen hadde vi pratet sammen og ble enige om at selv om valget var vårt så var det egentlig ikke så mye valg å ta. Resten av helgen byttet vi på å prate og spille tv spill for å distrahere oss fra verden. Mannen tok ansvaret for å informere familie og venner da jeg ikke orket å prate med andre enn mamma som kom på besøk samme dagen. På mandagen møtte vi opp med tungt hjerte og med en bestemmelse om at valget var allerede tatt for oss. Vi ble nesten mer lettet over vår avgjørelse når vi fikk høre av en ny lege som tok en ny kontroll at det var ingen tvil, og at han nå så beina og at disse også var defekte og ikke mulig å gjøre noe med uansett. Selv med minimale sjanser for å overleve så ville mini aldri få et liv som var godt. Valget var riktig, men utrolig tungt.
Det kom som et slag når vi måtte signere på papirer om "frivillig abort". Vi måtte ta stilling til type abort, men legen anbefalte medisisk siden det var var mulig å gjennomføre en kromosontest og også en obduksjon for å se på sjansene for gjentagelsesfare. Dette var ikke mulig ved kirurgiusk abort og vi ønsket selvfølgelig å få svar.
Jeg fikk en pille som "satte igang prosessen" og fikk beskjed om å komme dagen etter for å få satt igang selve aborten. Det var ikke noe merkbart fra pillen jeg fikk først, men slik jeg gjetter ut fra det jeg har lest før er at det "stopper liv".

**************
Anbefaler å hoppe over denne delen for de som ikke ønsker å lese om en smertefull abort!
**************
Dagen etter ble jeg lagt inn på alenerom og mannen fikk egen seng i rommet og beskjed om at han kunne være der så lenge vi ønsket deg selv. Jeg fikk føste runde med 4*cystotec og en ny runde med 4*cystotec 3 timer senere når ingenting skjedde. 2 timer etter kjente jeg lett murring som utvilet seg mer og mer til smerter som kom i bølger utover dagen. Etter 6 timer var smertene ekstremt kraftige og jeg hadde fått flere runder med smertestillende (4*pinex forte og 4*Diclofenac). 2 timer senere ble smerte ekstreme og jeg fikk 2* morfin tabletter med en time mellomrom. De hadde ingen effekt og jeg vred meg i smerter. Jeg hadde begynt å blø, men det var bare noen få dråper hver gang jeg fikk på do. Jeg fikk heller ikke spise og drikke noe siden murringen begynte pga mulighet for narkose om det skulle bli behov for utskraping eller noe annet. Jeg var utslitt av smertene og mangel på mat og vann etter så mange timer. Jeg fikk drypp og en lege kom inn og skulle sjekke livmoren. Når hun begynte å "poke" rundt med en fingen fikk jeg så kraftige smerter at det svartnet og jeg lå og skal ukontrolert i en halvtime etterpå. Jeg fikk en sprøyte med ketorax (som er et alternativ til morfin som jeg ikke kunne få mer av på dette tidspunkt), men den tok bort bare ca 10% av toppene på smertene. Det var fortsatt uutholdelig og jeg svevde i svime mellom hver bølge med smerte. Jeg vurderte mulighet for å bytte til kirurgisk abort, selv om det betydde at vi ikke kom til å få noen svar. Jeg ble tatt med inn til gynekologisk kontroll med to leger og etter å ha sjeket litt sa de at livmoren ikke ville åpne seg trolig pga en kombinasjon av arrvev jeg hadde fra en kolposkopi (brenne bort en del av livmorveggen pga celleforandringer) når jeg var 16 år og at livmoren lå "bak noe" uten at jeg husker hva den lå bak. De tok en avgjørelse med å "dytte den opp" og det resulterte til at livmoren fikk press på seg og arrvevet løsnet opp. Selv om smertene var ekstreme akkurat når det ble gjort så førte det til at vannet gikk og alt ble ekstremt mye lettere med en gang. De vonde riene gikk fra å være ekstreme til å "overlevbare" og hele kroppen min kjente en lettelse over smertene som nå etter flere timer var gått ned drastisk. Jeg var nok ikke forberedt på at vannet skulle gå ved en så tidlig abort (det er også første gang jeg er gravid) så det resulterte til at jeg begynte å grine med en gang vi var tilbake på rommet og satt det og hulket hysterisk på skulderen til mannen i sikkert en halvtime. Så ble jeg akkutt kvalm og løp på do for å kaste opp. Etter alt dette så var formen overaskende fin. Jeg følte at jeg hadde hatt en utladning for alt og nå var klar for det som skulle komme videre. Jeg måtte bruke bekken og fosteret kom ut en halvtime etterpå uten noen komplikasjoner. jeg måtte jo sjekke siden jeg var nysgjerrig og så en liten lys arm med fingre midt i alt det røde. Det angrer jeg på nå kjenner jeg for det bilde klarer jeg ikke å bli kvitt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å forsøke å se på det hele litt upersonlig og siden det var så tidlig så var det jo ikke noe "barn" det var snakk om ennå. En time etter kom livmoren også, men de tok en UL for sikkerhetskyld og fant ut at jeg nok uansett trengte utskraping. Siden det nå var rundt klokka 2 på natten fikk jeg time først morgenen etter.
Jeg ble vekket en gang i timen for å sjekke at det ikke var kraftige blødninger og dagen etter gikk alt egentlig fint med 8 minutter under narkose og ingen problemer med utskraping. Vi dro hjem etter 28 timer på sykehus, helt utslitte og smålig i sjokk etter alt som hadde hendt siste døgnet på sykehuset
**************
Abort slutt!
**************

Nå vil vi begynne på nytt så tidlig som mulig, men kommer uansett til å vente minimum 3 uker da det er da svarere på kromosontesten skulle komme. Obduksjonen får vi nok ikke svar på før om 3-4 måneder ifølge sykehuset. Vi blir da kalt inn til en oppfølgingstime. Så lenge ønsker vi ikke å vente med å prøve igjen.
Det tøffe i vår hverdag er at mamma har kreft og vi vet ikke hvor lenge hun kommer til å leve. Hun vil nok leve et halvt år til, men utover det finnes det ingen garanti. Det er så synd om hun ikke ville i det minste få møte sitt barnebarn før hun skulle forsvinne, hun har tross alt gått og mast på barnebarn i flere år nå. Derfor er sorgen enda større etter aborten og frykten for at det vil ta tid før vi blir gravide og at det ikke skal gå bra neste gang heller. Jeg forsøker å trøste meg litt med at det tok jo ikke lang tid før jeg ble gravid sist, og jeg hadde jo tross alt ikke MA/SA slik at kroppen tydeligvis ihvertfall kjemper for at det skal gå bra. Legen sa også at med mindre det er kromosonfeil så er gjentagelsesfaren ekstrem liten da det trolig ikke skyldes hverken genetikk eller ting jeg hadde gjort med bare ekstrem uflaks med at ting har grodd feil. Og kanskje vil det bli lettere om noen dager eller uken, men akkurat nå sitter jeg hjemme i soffaen sliten, smerter i magen (ikke store), blødninger, blåmerker etter alle sprøytene jeg fikk på sykehuset, uvistheten om jeg vil klare å gå på jobb neste uke eller burde sykemelde meg og ikke minst frykten for all ventetiden frem til vi vet noe mer eller vi kan glede oss over en ny mini. Akkurat nå føles det ut som verden er imot oss :(

Eneste lyspunktet er all støtten jeg har fått fra mannen min. Han er virkelig beste mannen jeg kunne ha fått. Og alle venner og familie rundt oss som vi har fortalt dette til. Jeg hadde nok ikke taklet det uten alle menneskene rundt meg <3


Huff. Føler sånn med dere i en sånn situasjon.
Vi var igjennom det samme i November, samme "problem" hos vår lille jente også.
Måtte igjennom abortnemnda, og en vanlig fødsel.
Bittelille jenta vår var bare 225g da hun ble født i uke 19+5. Vi valgte å se henne, hennes to større søsken fikk også se henne før vi ga henne ifra oss. Vi valgte felles minnelund.
Tiden etterpå har vært kjempetung, og jeg kjenner at ting aldri vil bli d samme igjen. Vi vil alltid ha et barn for lite :-(
Men, vi prøver og tenke at vi gjorde det FOR HENNE <3 Et liv i smerter er ikke noe vi unner noen. Nå har hun i allefall fred, og ingen smerter.
Dere gjorde det eneste rette for barnet deres <3
Tok også fostervannsprøve, og flere prøver for å sjekke kromoson, - men de var helt fine. Ingenting genetisk heller. Vi var bare rett og slett uheldig.
Nå har jeg begynt på 10dobbel dose folsyre, og er "godt" forberedt til nytt svangerskap. MEN, er spent på hvordan det blir. Frykten vil alltid være der.....
 
Nå har det gått snart en måned og tiden går sakte. Det føles ut som det har gått en evighet og det føles enda lengre når jeg ser fremover. Jeg vil bare være ferdig med all ventetiden og kjenne en ny spire på gang. Det føles så feil, som om noe ved meg mangler. Alle rundt meg på gata er gravide virker det som og vi må liksom bare vente... :-(
 
Denne tråden kom opp igjen i forbindelse med splitt av forumet. Vi har ikke glemt og vi tenker stadig på spiren vi mistet, men vi har heldigvis klart å komme oss videre. Jeg er gravid på nytt og er 14+2 idag. Har allerede vært på 4 UL, både offentlig og privat. Vi har fått bekreftet at absolutt alt ser ut som der skal og at vi venter en liten jente. Frykten sitter fortsatt der og er først siste 2 ukene jeg har klart å slappe av og glede meg over det nye svangerskapet og den nye spiren. Først nå tør vi fortelle det til familie, knytte oss til spiren og senke skuldrene. Veien var tøff, men heldigvis ikke så lang. Nå gleder vi oss til å treffe vår frøken i slutten av april (uheldigvis ser det ut som jeg får termin samme dato som aborten, så vi har ikke turt å forholde oss til termindato, bare hvor langt jeg er på vei og så håper vi OUL endrer datoen)
 
Så fint å høre at du venter ei lita jente :Heartpink Vet noe om hvordan du har hatt det, jeg måtte gjennom omtrent det samme som deg da jeg var gravid for første gang i 2006. Ventet tvillinger der den ene døde i magen, og den andre måtte jeg "velge" å abortere i uke 22. Heldigvis ble jeg gravid igjen ganske raskt etterpå, og i dag har jeg en frisk og rask åtteåring som kom i 2007. Nå er jeg gravid på nytt, og er selvfølgelig engstelig denne gangen også. Men satser på at alt går bra denne gangen, ingenting som tyder på noe annet så langt :)
 
Godt å høre at du har klart å bli gravid igjen :)
Jeg er nok en av de som dessverre vet hvordan det er å ta samme valget som dere har gått igjenom. På min lille jente så ble det først oppdaget på OUL, etter å ha fått bekreftelse fra Rikshospitalet. Så valgte vi å fortsette graviditeten en stund til. Slik at vi skulle kunne gi oss selv en sjanse til å få noen sekunder med henne.
Vi sitter igjen men mange bilder og så mange minne som vi klarte å få.
Jeg ble gravid igjen ca 6 mnd etter vi mistet. Da fikk vi organrettet ul og genetikk veiledning. Var en veldig tøff graviditet, og fikk mye oppfølgning av jm (hovedsaklig grunnet det mentale). Men resultatet er en veldig frisk og oppvakt ung jente:)
Nå er jeg såpass heldig at jeg igjen er gravid, også denne gangen så har jeg fått ekstra ul. Samtidig så har jeg muligheten for å få ekstra ul hvis jeg skulle føle meg veldig utrygg og usikker.
 
Godt å høre at du har klart å bli gravid igjen :)
Jeg er nok en av de som dessverre vet hvordan det er å ta samme valget som dere har gått igjenom. På min lille jente så ble det først oppdaget på OUL, etter å ha fått bekreftelse fra Rikshospitalet. Så valgte vi å fortsette graviditeten en stund til. Slik at vi skulle kunne gi oss selv en sjanse til å få noen sekunder med henne.
Vi sitter igjen men mange bilder og så mange minne som vi klarte å få.
Jeg ble gravid igjen ca 6 mnd etter vi mistet. Da fikk vi organrettet ul og genetikk veiledning. Var en veldig tøff graviditet, og fikk mye oppfølgning av jm (hovedsaklig grunnet det mentale). Men resultatet er en veldig frisk og oppvakt ung jente:)
Nå er jeg såpass heldig at jeg igjen er gravid, også denne gangen så har jeg fått ekstra ul. Samtidig så har jeg muligheten for å få ekstra ul hvis jeg skulle føle meg veldig utrygg og usikker.
Så utrolig bra at det gikk bra den andre gangen. Hvor langt er du på vei nå da? Fikk dere noe svar på hva som gikk galt første gangen?
 
Er 26 uker på vei nå og alt ser bra ut enn så lenge. Men føles som om jeg venter på at noe skal skje, selv om jeg vet sjansene er liten for akkurat det. Får all oppfølgning som jeg ber om og har en jm som er opptatt av at jeg skal følge meg trygg hele veien.
Fikk aldri en spesifik årsak på hva som skjedde første gangen. Vi valgte heller ikke at hun skulle obduseres. Følte at vi ikke kunne få et svar som ikke kunne komme uheldig ut.
Så eneste som ble gjort medesinsk var at jeg gikk på 4 mg folsyre etter begravelsen, slik at jeg kunne føle at jeg gjorde noe for å forhindre et nytt tilfelle.
Samt at jeg da fikk ekstra ul når jeg følte for det. Jordmor hjalp meg i tillegg slik at jeg ikke trengte å jobbe 100 %, hadde tanken på at dette ikke kom til å gå hele veien. Så var godt å da kunne sitte litt hjemme og forsøke å slappe av.
Var først når hun ble født og jeg hørte henne skrike som jeg kunne slappe av vite at dette kom til å gå bra.
 
Er 26 uker på vei nå og alt ser bra ut enn så lenge. Men føles som om jeg venter på at noe skal skje, selv om jeg vet sjansene er liten for akkurat det. Får all oppfølgning som jeg ber om og har en jm som er opptatt av at jeg skal følge meg trygg hele veien.
Fikk aldri en spesifik årsak på hva som skjedde første gangen. Vi valgte heller ikke at hun skulle obduseres. Følte at vi ikke kunne få et svar som ikke kunne komme uheldig ut.
Så eneste som ble gjort medesinsk var at jeg gikk på 4 mg folsyre etter begravelsen, slik at jeg kunne føle at jeg gjorde noe for å forhindre et nytt tilfelle.
Samt at jeg da fikk ekstra ul når jeg følte for det. Jordmor hjalp meg i tillegg slik at jeg ikke trengte å jobbe 100 %, hadde tanken på at dette ikke kom til å gå hele veien. Så var godt å da kunne sitte litt hjemme og forsøke å slappe av.
Var først når hun ble født og jeg hørte henne skrike som jeg kunne slappe av vite at dette kom til å gå bra.
Ja, jeg skjønner hva du mener. Føler det er vanskeligere å knytte seg til mini nå enn det var sist. Gleden blir liksom litt overkjørt av bekymringer selv om jeg vet at rent fysiologisk kan det ikke skje noe slikt igjen nå som jeg har kommet så langt. Vi fikk bare en tidlig UL oppfølging, men vi har tatt noen privat også når jeg har følt behovet så føler jo at vi har god kontroll. Men jeg gleder meg til hun er ute og vi kan begynne å føle oss helt trygge :)
 
Forstår absolutt de følesene og bekymringene. Mener å huske at vi begge hadde henne på avstand mer eller mindre hele veien. Selv om vi gledet oss å se henne, men samtidig ha følelsen av at "er dette virkelig?", "kommer dette til å gå bra?".
Vi kjøpte bilsete først etter passert 30 uker, og vuggen satte vi opp først 2 uker før hun ble født.
Kan jo si vi har tatt igjen etter hun har blitt født da :) Jenta har aldri manglet verken klær eller leker.

Hadde faktisk en opplevelse med en kollega som kommenterte at at magen begynte å bli synlig (uke 12). Resultatet var at jeg begynte å ha på meg større gensere, var rett og slett for nervøs for å si at jeg var gravid. Kan fint kalles en irrasjonell frykt for at hvis jeg sier det, så går det ikke bra.
 
Forstår absolutt de følesene og bekymringene. Mener å huske at vi begge hadde henne på avstand mer eller mindre hele veien. Selv om vi gledet oss å se henne, men samtidig ha følelsen av at "er dette virkelig?", "kommer dette til å gå bra?".
Vi kjøpte bilsete først etter passert 30 uker, og vuggen satte vi opp først 2 uker før hun ble født.
Kan jo si vi har tatt igjen etter hun har blitt født da :) Jenta har aldri manglet verken klær eller leker.

Hadde faktisk en opplevelse med en kollega som kommenterte at at magen begynte å bli synlig (uke 12). Resultatet var at jeg begynte å ha på meg større gensere, var rett og slett for nervøs for å si at jeg var gravid. Kan fint kalles en irrasjonell frykt for at hvis jeg sier det, så går det ikke bra.
Ja det er ikke så greit å havne på den kjipe siden av statistikken når alle rundt deg bruker den for å forsikre om at det går jo bra. Går krysse fingrene for at det går bra for oss begge denne gangen da og at det blir en enkel fødsel som belønning :)
 
Krysser fingre og alt annet som kan krysses ja. Unner alle en fin fødsel, spesielt etter å ha mistet. Det er (slik jeg ser der), en av måtene for å klare å danne nye og positive minner til både fødselen hvor man har tapt et barn, og fødselen når man får æren av å holde et levende barn i sine armer. :)
 
Krysser fingre og alt annet som kan krysses ja. Unner alle en fin fødsel, spesielt etter å ha mistet. Det er (slik jeg ser der), en av måtene for å klare å danne nye og positive minner til både fødselen hvor man har tapt et barn, og fødselen når man får æren av å holde et levende barn i sine armer. :)
Det hadde vært fint om det ble en positiv dag å huske. Er redd jeg får termin samme dagen som jeg tok abort året før :-(
 
Skulle du få det, så be om å få en vurdering på å bli satt igang i forkant. Med bakgrunn i den psykiske belastningen det er å ha termin dato og mulig fødselsdato på samme dato som du mistet. Hadde den samme saken selv, dvs hadde 4 dager forskjell på terminene på mine jenter. Jeg fikk, etter å ha forklart meg, en igangsettelse. Kroppen var klar i god tid den. Men hjernen stoppet opp prosessen med få rier (legens kommentar). Fødselen gikk heldigvis lett da :)
 
Skulle du få det, så be om å få en vurdering på å bli satt igang i forkant. Med bakgrunn i den psykiske belastningen det er å ha termin dato og mulig fødselsdato på samme dato som du mistet. Hadde den samme saken selv, dvs hadde 4 dager forskjell på terminene på mine jenter. Jeg fikk, etter å ha forklart meg, en igangsettelse. Kroppen var klar i god tid den. Men hjernen stoppet opp prosessen med få rier (legens kommentar). Fødselen gikk heldigvis lett da :)
Jeg skal tenke litt på det. Har ikke tenkt på det som et alternativ. Men siden det er så få som blir født på termindagen så håper jeg egentlig at det fikser seg selv :) har ikke lyst å sette igang noe som mini ikke er klar for.
 
Du kan be om time på sykehuset så kan de undersøke deg. i mitt tilfellet så hadde jeg 3 cm åpning og alt var klart. Og siste legen sa at hun ville være overrasket om jeg ikke fødte i løpet av en uke, men 1 uke senere som kom jeg tilbake og da fikk jeg spm om det passet før etter helgen. Det eneste de trengte å gjøre i mitt tilfellet var å ta vannet.
Det ble en kjempefin fødsel, spesielt med tanke på hvor tøff den første var.
 
Back
Topp