Når mannen går fra meg... :'(

Ø

ØnskemammaFeb16

Forelsket i forumet
Mitt livs største mareritt har skjedd. Jeg er 13+5 og mannen min har valgt å ta ut separasjon. Jeg er helt knust! :'( Vært redd for barnet da jeg knapt har spist og sovet siden forrige torsdag. Men alt sto bra til da jeg ba om ny ul på tirsdag. Liten klump som sprella.

I morgen er første legekontroll. Den blir uten min mann. Helt forferdelig!

Nå skal jeg ikke legge all skyld på han, da jeg har vært igjennom min største krise i livet etter abort nr to. Jeg har fått oppmerksomhet av en annen da min mann overhode ikke så meg i den perioden! Absolutt ikke stolt av meg selv og finnes ingen unnskyldning, men klarte ikke holde på hemmeligheten lenger da jeg ble gravid! Ville bare ha alle fakta på bordet. Jeg kan også med det kun si med 99% sikkert at min mann er barnefaren.

Han vil ikke snakke med meg, nærmest ikke vedkjenne seg meg... :'( Hva skal jeg gjøre? Håper ingen har samme erfaring, men om eller ikke, jeg er åpen for råd og tips!

Ikke døm meg, jeg gjør det allerede selv! Må prøve å tenke på meg selv og det lille som vokser...
 
Man reagerer så forskjellig i kriser her i livet, så har ingen planer om å dømme deg :) Man gjør som man må for å overleve der og da - du valgte i allefall å være ærlig. Tror det er veldig bra for deg, spesielt om babyen skulle vise seg å ha en annen far. Ingen erfaring med dette, men sender en støttende klem. Det blir nok bra skal du se:) Kan høres ut som veien har vært litt humpete for dere lenge fra før av.
 
"Du skal ikke dømme noen før du har gått i de samme skoene selv" er det noe som heter. Jeg synes det er en fin leveregel, og vil så klart ikke dømme deg for noe. Synes oppriktig synd på deg, og kan ikke forestille meg hvor vanskelig dette her er :( du var ærlig, og det tror jeg er viktig, selv om sannheten er vond. Jeg har ingen råd, eller tips, men sender deg en ordentlig styrkeklem. Og ta tiden til hjelp. Husk også at vi er mange her som er her om du trenger å få luftet hodet :)
 
Ikke døm deg selv så hardt. Forhåpentligvis trenger han litt tid for å komme over dette og kanskje finner dere tilbake til hverandre. Håper det ordner seg for deg. Ikke godt å gå sånn. Vi var også igjennom en krise for noen år siden. Vi fikk jobba oss igjennom det men det var tøft og tungt. Prøv å ta vare på deg selv i denne perioden. Stor klem
 
Har ingen andre råd til deg enn å gi mannen litt avstand akkurat nå, selv om det er tungt og vanskelig. Ikke kontakt ham, vent og prøv heller om noen uker. Han trenger sikkert litt tid for seg selv. Kjempefint at du var ærlig, men han må få rom til å reagere og takle det på sin måte. Her kuttet BF all kontakt helt ut av det blå da jeg ble gravid med eldstejenta mi, så jeg skjønner litt av hvordan du har det!
Sender deg en stor klem, og du skal se det kommer lysere tider <3
 
Sender deg en stor klem, dette kan ikke være lett!
Forstår mannen din også, kan umulig være enkelt for ham heller.
Håper det ordner seg for dere,at dere klarer å jobbe gjennom dette og komme ut styrket. Signerer de andre som ber deg gi ham litt rom, tror det er lurt.
Og sånt alltid vi her, dersom du trenger å lufte litt!
 
Skal legges til historien at han et halvt år etter bryllupet vårt vurderte å gå fra meg da han var betatt av ei anna dame og jeg tok han i å flørte vilt med henne på sms. Jeg har spurt han mange ganger om hvor grensen går ved utroskap? Men ifølge han har han ALDRI gjort noe galt! Det såret meg nok mer enn han og andre aner! Ikke det at jeg har gjort dette i hevn, for det ville jeg aldri gjort. Dette skjedde fordi jeg hadde en mann som ikke så meg i en periode i livet jeg nesten ikke husker å ha levd... :(
 
Jeg har selv tilgitt utroskap. Det er en lang vei å gå for dere begge, men gi han tid og vis han hvor my han betyr for deg. Håper det ordner seg:) Kanskje bebyen kan få han til å se anderledes på det:)
 
Har dere vært sammen lenge? Er dette første barnet? Ikke meningen å stille hundre spørsmål, men virker som dere har litt issues å ordne opp i, for å få det til å funke. :(
 
Orly skrev:
Har dere vært sammen lenge? Er dette første barnet? Ikke meningen å stille hundre spørsmål, men virker som dere har litt issues å ordne opp i, for å få det til å funke. :(
Klikk for å utvide …

Vi har vært sammen i 6 år, gift siden 2012. Dette er første barnet, men har mistet to ganger før. Dette har vært det vi begge har ønsket i lang tid. Vi ble ekstremt knytta til hverandre etter første aborten. Etter andre aborten trodde jeg jeg taklet det lett, men fikk en etterreaksjon jeg ikke har visst jeg har vært igjennom. Og mannen har overhode ikke sett meg eller tatt på meg i tiden etter abort nr 2. :'(
 
ØnskemammaFeb16 skrev:
Vi har vært sammen i 6 år, gift siden 2012. Dette er første barnet, men har mistet to ganger før. Dette har vært det vi begge har ønsket i lang tid. Vi ble ekstremt knytta til hverandre etter første aborten. Etter andre aborten trodde jeg jeg taklet det lett, men fikk en etterreaksjon jeg ikke har visst jeg har vært igjennom. Og mannen har overhode ikke sett meg eller tatt på meg i tiden etter abort nr 2. :'(
Klikk for å utvide …
Uff, så fælt. :( Håper dere klarer å komme gjennom dette. Er jo tydelig at din mann har gjort noe galt og, både med hu dama og etter abort nr 2. Men dere bør nok ikke beskylde hverandre og påpeke alle feil. Ingen er jo perfekte. Men skulle jo tro han hadde hatt en anelse mer forståelse mtp hans egen fortid. Men kan tenke meg at det er litt ekstra sårt siden du er gravid nå, og du ikke kan si 100% sikkert at han er faren.
Nei,dette blir bare babling. Kan kanskje hjelpe å snakke med en nøytral tredjepart?
 
Sender deg en god klem. Har selv mistet flere ganger og vært nede i et sort hull jeg knapt husker noe av selv. Heldigvis var ingen av oss utro, men skal ikke si at det ikke tok på forholdet!
Du har litt å ordne opp i - men ikke anstreng deg mer enn hva du og den lille tåler. Har du noen kontakt med den andre mannen, vet han om at det er en mikroskopisk sjans for at det er hans?
Dette ordner seg, kjære deg.. Med eller uten mannen. Du skal snart bli mamma og det er det største man kan oppleve ❤️
 
Nelly84 skrev:
Sender deg en god klem. Har selv mistet flere ganger og vært nede i et sort hull jeg knapt husker noe av selv. Heldigvis var ingen av oss utro, men skal ikke si at det ikke tok på forholdet!
Du har litt å ordne opp i - men ikke anstreng deg mer enn hva du og den lille tåler. Har du noen kontakt med den andre mannen, vet han om at det er en mikroskopisk sjans for at det er hans?
Dette ordner seg, kjære deg.. Med eller uten mannen. Du skal snart bli mamma og det er det største man kan oppleve ❤️
Klikk for å utvide …

Jeg har fortalt begge det og vært helt ærlig, fordi jeg ikke orket å holde det skjult. Jeg følte ikke jeg klarte å glede meg over graviditeten før alt var kommet frem. Begge fraskriver seg ALT og ingen vil ha kontakt med meg! Jeg veit ikke hva jeg hadde tenkt eller forventet meg, men ikke akkurat dette... Sitte i mitt første svangerskap uten mannen ved min side... :(
 
Orly skrev:
Uff, så fælt. :( Håper dere klarer å komme gjennom dette. Er jo tydelig at din mann har gjort noe galt og, både med hu dama og etter abort nr 2. Men dere bør nok ikke beskylde hverandre og påpeke alle feil. Ingen er jo perfekte. Men skulle jo tro han hadde hatt en anelse mer forståelse mtp hans egen fortid. Men kan tenke meg at det er litt ekstra sårt siden du er gravid nå, og du ikke kan si 100% sikkert at han er faren.
Nei,dette blir bare babling. Kan kanskje hjelpe å snakke med en nøytral tredjepart?
Klikk for å utvide …

Vi gjorde det etter hendelsen i 2013, noe som hjalp oss veldig. Men nå er han helt tverr og tør ikke snakke med meg. Han blir helt styrt av sin mor. Vi har snakket sammen én gang, og det var med mødrene våre tilstede, for han turte ikke alene. Han er 32 år gammel!!!?? Følte jeg var i barnehagen!! Det eneste han kom med 4 dager etter jeg fortalte det var separasjonspapirene og snakk om hvordan vi skal dele boet! Snakk om å forhaste seg? :/ Og han veit at kona hans er gravid mest sannsynlig med hans barn! Hva tror de de tjener på dette når barnet viser seg å være hans?
 
ØnskemammaFeb16 skrev:
Vi gjorde det etter hendelsen i 2013, noe som hjalp oss veldig. Men nå er han helt tverr og tør ikke snakke med meg. Han blir helt styrt av sin mor. Vi har snakket sammen én gang, og det var med mødrene våre tilstede, for han turte ikke alene. Han er 32 år gammel!!!?? Følte jeg var i barnehagen!! Det eneste han kom med 4 dager etter jeg fortalte det var separasjonspapirene og snakk om hvordan vi skal dele boet! Snakk om å forhaste seg? :/ Og han veit at kona hans er gravid mest sannsynlig med hans barn! Hva tror de de tjener på dette når barnet viser seg å være hans?
Klikk for å utvide …
Oi, ja, syns nå det er litt i kjappeste laget. Dere burde nå iallefall fått hatt en samtale i enerom, uten mødre tilstede.
Håper virkelig han roer seg snart, og dere finner ut av ting på en rolig måte, om det går den ene eller andre veien. Ender du opp alene, så er det ikke verdens undergang, selv om det føles sånn nå. Du kommer til å ha en liten varm bylt du kan gi all din kjærlighet, og kanskje finne en ny mann når du føler deg klar for det.
Og hvis han er faren, så kommer han før eller siden til å ville ha kontakt med barnet. Men er nok veldig vanskelig siden du ikke kan garantere det enda, og han har en mor som tisker ham inn i øret.
Det ordner seg for deg! Du kommer til å komme deg gjennom dette sterkere enn du var før. :)
 
Nå mener ikke jeg å være hardhendt her, men du må ikke sitte å synes synd på deg selv. Du har gjort en god ting med å være ærlig, men jeg forstår han veldig godt.
Hvis dette barnet har vært noe dere har lengtet etter lenge, og det kan vise seg at barnet du bærer likevel ikke er hans så forstår jeg hans reaksjon på alt dette. Uavhengig av hvordan dere har hatt det tidligere. Utroskap kan ikke bortforklares verken på ene eller andre måten. Det bør ikke skje, da finnes det andre utveier. Både i 2012 og nå.

Gi han tid og plass. Han er nok helt knust han også. Kanskje han kommer tilbake om det viser seg at barnet er hans. Ønsker deg lykke til fremover :)
 
Kjære deg, dette var ikke bra!
Jeg skjønner at dette var et hardt slag for deg. Men jeg skjønner også din mann oppi dette. Dette er et hardt slag for han også.
Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har -og er fortsatt i samme situasjon som din mann. Tro meg-det er et hardt slag. Noe jeg ikke ønsker min verste fiende en gang. Det tar tid å bygge videre - hvis det er noe å bygge videre på. Dessverre er tilliten brutt, og jeg vet ikke om den noen gang kan bygges opp igjen. Jeg tror dette er noe av det mannen din føler på.
Jeg skjønner at du har vært gjennom en krise, en krise din mann ikke helt har klart å sette seg inn i. For din mann var kanskje barnet dere mistet, ikke noe fysisk enda. Og menn skjønner ikke det båndet kvinner får med et barn som vokser i magen.
Mitt eneste råd til deg er at dere må snakke sammen, lytte til hverandre, prøve å forstå hvor dere begge kommer fra og hvor dere vil. Det tar tid, det tar krefter, det tar søvnløse netter og et hav av tårer, men det er det eneste som hjelper -tror jeg. Kanskje trenger dere hjelp fra familievernkontoret i kommunen? Hvis du er villig, og han er villig, så kan dere komme dere videre sammen!
 
Jeg hadde dratt jeg også hadde min mann vert utro. For meg så er det det største sviket :(

Men jeg vet flere som har tilgitt og funnet tilbake til hverandre. For barnets sin del håper jeg dere finner en løsning <3
 
Rødtoppen Hissig skrev:
Kjære deg, dette var ikke bra!
Jeg skjønner at dette var et hardt slag for deg. Men jeg skjønner også din mann oppi dette. Dette er et hardt slag for han også.
Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har -og er fortsatt i samme situasjon som din mann. Tro meg-det er et hardt slag. Noe jeg ikke ønsker min verste fiende en gang. Det tar tid å bygge videre - hvis det er noe å bygge videre på. Dessverre er tilliten brutt, og jeg vet ikke om den noen gang kan bygges opp igjen. Jeg tror dette er noe av det mannen din føler på.
Jeg skjønner at du har vært gjennom en krise, en krise din mann ikke helt har klart å sette seg inn i. For din mann var kanskje barnet dere mistet, ikke noe fysisk enda. Og menn skjønner ikke det båndet kvinner får med et barn som vokser i magen.
Mitt eneste råd til deg er at dere må snakke sammen, lytte til hverandre, prøve å forstå hvor dere begge kommer fra og hvor dere vil. Det tar tid, det tar krefter, det tar søvnløse netter og et hav av tårer, men det er det eneste som hjelper -tror jeg. Kanskje trenger dere hjelp fra familievernkontoret i kommunen? Hvis du er villig, og han er villig, så kan dere komme dere videre sammen!
Klikk for å utvide …
Klem til deg! Håper dere finner en løsning på det. ❤
 
Uff, for en kjedelig situasjon :8 Skjønner mannen din godt, men Jeg syns uansett du bør huske å ta vare på deg selv og den lille midt i alt sammen :) Lykke til <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp