Morsrollen.

Leneg85

Forelsket i forumet
Oktoberskatter 2014
Jeg må spørre dere om noe, men vet ikke helt hvordan jeg skal få formulert det riktig. Jeg forsøker bare :)
Tingen er den at jeg føler meg til tider så usikker som mor, spesielt i situasjoner med andre. Til og med når jeg er sammen med min egen mor og svigerinne så føler jeg at jeg ikke gjør ting "rett", og at de tenker sitt om hvordan jeg håndterer ting. Det skal sies at det i min familie er så vanlig å mene noe om alt og alle, bak ryggen dems. En helt forferdelig egenskap, som jeg absolutt ikke vil ta med videre til min egen lille familie. Dette er nok med på å gjøre meg så usikker. Jeg er heller ingen person som snakker i et sett, og er kanskje litt mer tilbakeholden.
Jeg synes alle dere fremstår så sikre og sterke i rollen som mamma, har dere noen tips? Er jeg den eneste som føler det sånn?

Dette ble nok litt rart, men allikevel litt godt å få ut litt av tankene :)
 
Min familie og svigerfamilie bor begge over en time unna, så her er det ingen som gjør meg usikker. Men merker at jeg fort kan bli det om A gråter og jeg ikke får "fikset" det fort når vi er med andre. Blir småstresset og begynner å tenke at andre ikke syns jeg er en god mor.
I det daglige så føler jeg meg sikker på hva jeg gjør, men reflekterer stadig over ting.
Selv nå, etter tre måneder så er jeg usikker på bekledning ute i kulda. Går å sjekker mini hele tiden om vi rr på tur. Hehe!
Tror det du opplever er svært vanlig, man ønsker gjerne å prestere. Spesielt foran familie. Men er du usikker når du er alene og? Finn evt ut hva det er, og jobb litt med det. Bruk forumet og internettet for å få svar. Du gjør nok akkuratt som du skal, det er du som kjenner babyen best:)
 
Jeg føler meg rimelig sikker på mammarollen på mange punkter, men på andre punkter igjen føler jeg meg helt håpløs.
Jeg blir fort veldig stressa og oppkavet om han er urolig og gråter når vi er andre steder enn hjemme. I dåpen f.eks var Felix veldig urolig, men jeg visste hvorfor, han var overstimulert, trøtt og sliten. Men likevel er jeg ikke tøff nok til å stå på mitt når det blir foreslått mating, magevondt, trøtt osv. Og da tørr jeg jo ikke annet enn å sette meg ned å mate da, selvom ungen spytter ut puppen og vræler...

Jeg er også av den nye generasjonen i motsetning til mine foreldre, har en helt annen kunnskap og tilnærming til barnet, for dem var jo skrivekurer normalt og var babyen urolig var det mageknip. De hadde ikke utviklingssprangene f.eks... Og det nytter jo ikke å fortelle om det heller liksom.
Heldigvis er svigerfamilien fantastisk, lar oss styre showet, men har alltid en hjelpende hånd når som helst. Og den gærne familien min bor 200mil nordover, heldigvis :p
 
Min familie og svigerfamilie bor begge over en time unna, så her er det ingen som gjør meg usikker. Men merker at jeg fort kan bli det om A gråter og jeg ikke får "fikset" det fort når vi er med andre. Blir småstresset og begynner å tenke at andre ikke syns jeg er en god mor.
I det daglige så føler jeg meg sikker på hva jeg gjør, men reflekterer stadig over ting.
Selv nå, etter tre måneder så er jeg usikker på bekledning ute i kulda. Går å sjekker mini hele tiden om vi rr på tur. Hehe!
Tror det du opplever er svært vanlig, man ønsker gjerne å prestere. Spesielt foran familie. Men er du usikker når du er alene og? Finn evt ut hva det er, og jobb litt med det. Bruk forumet og internettet for å få svar. Du gjør nok akkuratt som du skal, det er du som kjenner babyen best:)
Jeg føler meg rimelig sikker på mammarollen på mange punkter, men på andre punkter igjen føler jeg meg helt håpløs.
Jeg blir fort veldig stressa og oppkavet om han er urolig og gråter når vi er andre steder enn hjemme. I dåpen f.eks var Felix veldig urolig, men jeg visste hvorfor, han var overstimulert, trøtt og sliten. Men likevel er jeg ikke tøff nok til å stå på mitt når det blir foreslått mating, magevondt, trøtt osv. Og da tørr jeg jo ikke annet enn å sette meg ned å mate da, selvom ungen spytter ut puppen og vræler...

Jeg er også av den nye generasjonen i motsetning til mine foreldre, har en helt annen kunnskap og tilnærming til barnet, for dem var jo skrivekurer normalt og var babyen urolig var det mageknip. De hadde ikke utviklingssprangene f.eks... Og det nytter jo ikke å fortelle om det heller liksom.
Heldigvis er svigerfamilien fantastisk, lar oss styre showet, men har alltid en hjelpende hånd når som helst. Og den gærne familien min bor 200mil nordover, heldigvis :p
Er som dere skriver at jeg fort blir stressa og usikker om jeg ikke klarer å få hun til å roe seg med en gang om vi er sammen med andre. Når jeg er alene er det helt annerledes, selvom jeg til tider kan bli usikker på enkelte områder da også. Er vel som dere sier, ganske vanlig å føle det slik. Får bare bli flinkere til å følge magefølelsen (den stemmer jo som regel), og så skal jeg lese meg enda mer opp på ting jeg synes er litt vanskelig :)
 
Er som dere skriver at jeg fort blir stressa og usikker om jeg ikke klarer å få hun til å roe seg med en gang om vi er sammen med andre. Når jeg er alene er det helt annerledes, selvom jeg til tider kan bli usikker på enkelte områder da også. Er vel som dere sier, ganske vanlig å føle det slik. Får bare bli flinkere til å følge magefølelsen (den stemmer jo som regel), og så skal jeg lese meg enda mer opp på ting jeg synes er litt vanskelig :)

Kunnskap er makt! Og så tror jeg det er viktig å øve seg på å stole på egen magefølelse :) Det kjennes godt når noen foreslår ting og jeg kan si at, nei, det stemmer ikke fordi... Og så ha et skikkelig svar som motbeviser. Eller hvis noen sier at hun er nok trøtt/sulten/har vondt og jeg klarer å si i mot hvis jeg ikke er enig. Jeg pleier å være litt diplomatisk da og si "Ja, det kan godt hende, men jeg synes kanskje at det virker mer som... " Og så kan det være vanskelig å innrømme at man tok feil, men det er jo også lov. Når jeg tror ungen er sulten og så er hun ikke det, så prøver jeg å tenke at det er greit å ikke alltid skjønne alt. Jeg gjør jo så godt jeg kan og stort sett er det bra nok. :)
 
Er som dere skriver at jeg fort blir stressa og usikker om jeg ikke klarer å få hun til å roe seg med en gang om vi er sammen med andre. Når jeg er alene er det helt annerledes, selvom jeg til tider kan bli usikker på enkelte områder da også. Er vel som dere sier, ganske vanlig å føle det slik. Får bare bli flinkere til å følge magefølelsen (den stemmer jo som regel), og så skal jeg lese meg enda mer opp på ting jeg synes er litt vanskelig :)

Jeg er enig med de andre her, om å stole på sin egen magefølelse. Alle opplever nok tider hvor vi føler oss usikre og er redd vi gjør noe feil osv. Noen ganger gjør vi sikkert litt feil også, men vi må jo alle prøve og feile for å lære :)
 
Jeg blir sprø av folk som blander seg, og skal fortelle meg hva som er galt med min unge. Men om jeg klarer å stå på mitt hver gang, det vet jeg ikke. Er det sånn når man får barn nr 2 også tro? At folk legger seg oppi hva som er grunnen til gråt?
 
Jeg blir sprø av folk som blander seg, og skal fortelle meg hva som er galt med min unge. Men om jeg klarer å stå på mitt hver gang, det vet jeg ikke. Er det sånn når man får barn nr 2 også tro? At folk legger seg oppi hva som er grunnen til gråt?

Ja det er det hehe hvertfall i mitt tilfelle. Når jg fikk nr 1 var jeg bare 18 å tenkte at folk la seg mye borti pga min unge alder. Jeg var 25 når jg fikk nr 2 nå, hjalp ikke ;-)! Jeg blir frustrert når folk legger seg oppi ting å vet best hva som rr best for mine barn men denne gangen er jeg helt trygg på meg selv. Har erfart gang på gang at andres råd ikke skal følges og at jeg selv kjenner mine barn og vet deres beste <3
 
Ja det er det hehe hvertfall i mitt tilfelle. Når jg fikk nr 1 var jeg bare 18 å tenkte at folk la seg mye borti pga min unge alder. Jeg var 25 når jg fikk nr 2 nå, hjalp ikke ;-)! Jeg blir frustrert når folk legger seg oppi ting å vet best hva som rr best for mine barn men denne gangen er jeg helt trygg på meg selv. Har erfart gang på gang at andres råd ikke skal følges og at jeg selv kjenner mine barn og vet deres beste <3
Jeg tar til meg råd, vurderer de og plukker ut de jeg syns virker fornuftige. Jeg er ikke allvitende, jeg veit ikke alt. Men det ER jeg og pappaen som kjenner lillemor best.
 
Jeg tar til meg råd, vurderer de og plukker ut de jeg syns virker fornuftige. Jeg er ikke allvitende, jeg veit ikke alt. Men det ER jeg og pappaen som kjenner lillemor best.

Nei nå er det ikke min oppfatning at jeg er alvitende selvom jeg vet best for mine barn :p men at jeg vet best for mine barn er hvertfall sikkert :) råd kan jeg selvsagt ta til meg likevel
 
Sniker i fra september. ;)
Vil bare si at du må stole på deg selv og din egen magefølelse! En mamma kjenner alltid barnet sitt best.
Alle kan oppleve å være usikre. Man blir aldri en utlært mamma. Men man vokser inn i rollen etterhvert.
Jeg har nå fått barn nr.3, og føler meg mye tryggere på meg selv denne gangen.
 
Jeg trodde jeg kom til å føle meg usikker. Spes siden familien min er litt slik som din :)
Men da jeg ble mamma, så tenkte jeg at ingen er bedre mamma for min baby, enn meg! Det sa jm til meg, og det sa de på barsel, fordi jeg sa at jeg følte meg usikker.
Nå er det slik at dersom de foreslår at sånn og sånn må du gjøre, jeg gjorde sånn og sånn, så sier jeg enten at det var en god ide, det er verdt et forsøk, eller så sier jeg at nei, det er ikke slik jeg vil gjøre det med min baby. Spørs helt på hva det er og situasjonen.

Ikke vær usikker. Du kjenner din baby best, og følg magefølelsen din. Så går det veldig fint :)
 
Back
Topp