Hvordan er det med dere ammende? Begynner dere å gå lei? Jeg storkoser meg når jeg ammer. Men det er alt rundt det som får meg til å gå litt på veggen: ikke løk, ikke kål, lite koffein, ingen vin, ingen nikotin, ingen/ lite sjokolade, og ikke skal jeg slanke meg heller pga giftstoffer i melka. Og nå var jeg hos lege pga at Aron har hatt diaré en uke. Og hva får jeg vite? Jo! Nå må jeg redusere sukkerinntaket mitt også, og det midt i desember! Og melk skal jeg nå drikke minimalt! Og jeg som elsker melk. Drikker gjerne 1 liter pr dag, eller mer. Jeg går rundt og ønsker meg en kveld og natt fri. Så jeg kunne fått ro til å fordøye alt som har skjedd. Stillhet, tente lys, en god dusj, så mye vin og røyk og sukker og melk og sjokolade jeg bare makter. Og så får jeg den beskjeden om å innskrenke bare enda mer av hva jeg synes er godt. Det går på psyken løs. Og selv om det sikkert er som å banne i kirken, så får jeg lyst til å si at jeg nesten angrer på at jeg begynte å amme. Jeg vet det høres ille ut, og jeg det er ikke med godt hjerte jeg sier det, for jeg vet jo at morsmelk er til det beste. Og at jeg bør prise meg lykkelig over å kunne gi barnet mitt det, så jeg håper ikke dere halshugger meg, jenter. Jeg gikk jo i svangerskapet og var så utrolig flink med alt og engstet meg for å ikke få melk. Men jeg må si at det tærer på psyken, selv om amminga i seg selv er veldig kos for både han og meg. Dette ble veldig langt, men nå måtte jeg bare lette litt på lokket og få ut litt damp. Er det flere der ute som har det sånn som meg? ( og i går var jeg innom en sushibar, men måtte dra hjem uten kjøp for jeg skal visst ikke spise chilimajones som er i tempura maki og som jo er så sabla godt..argh-argh-argh..)
Sent from my iPhone using BV Forum
Sent from my iPhone using BV Forum