Angrer...

B

Bkno0998072

Andre møte med forumet
Jeg har vært far i litt over fire uker nå. Jeg fikk en nydelig liten prinsesse. Men til tross for hvor liten, søt og uskyldig hun er så angrer jeg.
Hun har kolikk og mor trenger ekstra mye hjelp p.g.a. kronisk sykdom. Forholdet mellom meg og mor er ganske ampert. Vi blir slik når vi er trøtte og slitne. Nå går vi begge rundt og er konstant trøtte og slitne. Stemningen mellom oss gjør det ikke lettere.
Vi har noen små øyeblikk hvor ting er bra mellom oss takket være god avlastnig fra familie. Men selv når vi har det bra sammen kjenner jeg på følelsen av å angre.
Jeg har alltid hatt lyst på 2-3 barn, men nå har jeg lyst på 0 barn.
Vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig. Kanskje et håp om at noen har vært i samme situasjon og som kan fortelle meg at det kommer til å bli bra til slutt?

Hilsen en fryktelig sliten og trøtt pappa
 
Eg er alenemor til en liten på 10 uker, han ble første uken innlagt på sykehus, det var mye kav og stress, og eg kan innrømme at i perioder kjenner eg litt anger fordi det er så slitsomt.. og faren er ikkje med i bilde i det hele tatt.. men ja, gi det tid, det blir bedre :) og si aldri nei takk til litt avlastning fra familie og venner :)

Sent from my HTC One_M8 using BV Forum mobile app
 
Heldigvis forsvinner kolikken snart. har dere prøvd Minifom dråper eller kiropraktor? Minifom fungerer iallefall veldig bra på vår kolikkbaby.
Hold ut!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Har ikke prøvd minifom. Det skal prøves.
At den forsvinner snart er mager trøst når selv morgendagen er en evighet unna.. :-/

Men takk for at dere bryr dere.
 
Det samme tenkte mannen min tror jeg når vi fikk første, ho hadde også kolikk, og melkeallergi, men må være glemt for snart kommer jente nr 2 :) Satser på at ho ikke har kolikk da :p
 
Melkeallergi her også ja.
Var forberedt på å ha tanker om å angre. Men hadde ikke trodd at jeg skulle angre hver bidige dag.
Herre gud for et mentalt og fysisk slit dette er..
 
Uff, dette må jeg si høres veldig kjipt - og nesten trist.

Med en tøft og tung svangerskap ser jeg frem til fødsel nå, men ser og hører at livet etter fødsel kan være en utfordring.

Lykke til til dere alle - innerst inne tror jeg det går bra med tiden :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Ikke meningen å skremme noen. Jeg tror nok at en avgjørende faktor opp i dette har med mors kroniske sykdom.
Jeg tror også innerst inne at det kommer til å ordne seg. Jeg klarer ikke å se det, men noe må det være som holder meg fast. Vi har vært veldig uheldig med mye det siste året. Både store og små ting. Da hun ble gravid trodde vi at lykken hadde snud. Vi trodde at etter et tøft svangerskap skulle livet med det lille nurket bli som i en drøm. Vi kjenner nok litt på følelsen av å være verdens mest uheldige par. Det er så alt for lett å henge seg opp i det negative. Men sannheten er at vi er max heldig som fikk barn før vi engang hadde prøvd. Vi har hverandre og vi har familien.
Dette vet vi. Men vi klarer ikke føle det.

I dag er det mor som gråter. I morgen er det nok meg.
 
Snakk med helsesøster om dette. Det kan hende dere trenger litt mer hjelp, som f.eks. samtaler om tiden foran dere og det som har vært. Jeg har også kjent på følelsen av at all ulykke skjer oss, og det er ikke en god følelse. Uansett hva som skjer så vil noe komme i veien. Men her har det gradvis gått over. Nå er vi mer som på 0. Altså det skjer ikke så veeeeldi mye negativt, men det skjer ikke så mye i vår favør heller. Og det er tøft for parforholdet. Men jeg tenker at dere trenger noen å prate med. Uløste konflikter har en tendens til å bygge seg opp og plutselig sitter mman der og aner ikke hvorfor man holder sammen i det hele tatt.
Ang. følelsen av anger så kan det godt hende at du utvikler en barselsdepresjon. Menn kan også få dette selv om det er mest vanlig hos kvinner. I alle fall virker det slik, men kanskje det kommer av at menn ofte holder slikt for seg selv.
 
Vi tok det opp med helsesøster. Helsestasjonen har en psykolog vi skal snakke med, men det er over en måned ventetid. Helsesøster virket ikke særlig forståelsesfull og vi føler ikke kemien er rett. Vurderer å bytte.
 
Dette hørtes jammen meg ikke godt ut. Vi hadde og en ganske tøff start med vår lille jente, hun hadde også kolikk. Vi gikk til manuellterapeut og etter 3 behandlinger var hun mye bedre.

Jeg tror mannen min også hadde det litt slik som du forteller. På grunn av gråtinga var det vanskelig for han å knytte seg til henne og jeg syntes ofte at han ble unødvendig mye frustrert av henne. Men ja, det blir bedre. Nå har vi en strålenes blid litla jente på snart 7 mnd, og vi er begge to veldig lykkelige og snakker om nr to. (selv om mannen sier rett ut at han ikke gleder seg så veldig til de første 2 - 3 månedene)...
 
Har ikke vært borti kolikk selv,men utrolig urolige barn,som fortsatter ikke sover natten igjennom i en alder av 1,5 og 2,5 år!
Ville bare ønske deg lykke til.

Har hørt kiropraktor kan funke fint :)
 
Dagen igår gikk fra å være en bunnløs avgrunn til himmelen på jord, tilbake til å være en avrunn, og tilbake til å være himmel på jord. Vi fikk faktisk tid til å være litt kjærester! Jeg kan leve lenge på den lille stunden.

Nå har vi startet med minifom, og startet å merke bedringer allerede natt til i dag. Kanskje litt tidlig å si, men det kan se ut til at det virket.

Det er hærlig når livet smiler til deg! Nå gjelder det bare å ikke falle i grus igjen om tilstanden skulle gå tilbake til "normal".
Igjen vil jeg takke for støtten :)
 
Kom plutselig over denne tråden, og fikk så lyst til å skrive noen ord. Må bare si at jeg skjønner innmari godt både følelsen av å angre, og det at forholdet skrangler litt. Veldig godt å høre at gårsdagen var en bedre dag og at minifom ser ut til å ha litt effekt. Vi brukte ørepropper når vi gikk og bysset og bar, ble helt gal av å høre på den skrikingen.
Så vondt å høre på, samtidig så utmattende og frustrerende. Ble forbanna på babien, på faren og på hele verden, men egentlig handlet det jo bare om utmattelse og avmakt. Det var nok ikke kolikk av verste sort her, for det ga seg etter ca 10 uker, og hun sov alltid noen timer sammenhengende hver natt, men det var jammen ille nok!

Veldig glad for å høre at dere har god avlastning, bruk det for det er verd! Et vennepar av oss ble tipset om å ta kontakt med kirken og spørre etter en diakon. En veldig snål ting å gjøre for dem, siden de ikke var i kirken mer enn på julaften, men de var så desperate at de tok en telefon. De fikk hjelp tre timer to dager i uka til helvete var over! De brukte det til å sove, gå tur, dra ut og spise... Litt høy terskel kanskje for å gjøre noe slik, men de møtte i hvert fall fantastiske folk!

Home start er jo også en hjelpetjeneste som man kan høre med hvis det finnes rundt dere.

Viktig å få tid til å være kjærester, og å ha noen å prate med! Klamre dere fast i hverandre, gi alt tid, det kommer lysere tider!!


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
 
Hei sliten pappa!
Først, så fint å se at det er pappaer her også :) Datteren vår er nå 6,5 år.Hun ble født 1810 gram og fikk etter en uke kolikk som varte i ca 1 mnd.Det var heeelt j...... og på det meste hylte hun i 11 timer i strekk, jeg trodde jeg skulle miste besinnelsen, så vet godt hva du snakker om. Men, det blir bedre!! Siden dere er 1 gangs har dere ikke fått de gode erfaringene enda,men de kommer, det lover jeg! Vår lille sov hele natten fra hu var 3 mnd, det var en drøm! For min del hadde det vært bedre å hatt et tidsperspektiv om hvor lenge kolikk holder på derfor forteller jeg vår erfaring. Samtidig råder jeg dere til å ta annenhver natt, begge trenger ikke å sitte oppe, det kommer det ingenting bra ut av, den feilen gjorde vi. I tillegg til dette hadde jeg en stor ryggoperasjon når baby var 3 mnd, det gjorde ikke barsel tiden noe bedre,men desto mere lærerik til nr 2 kommer:) Jeg er nå gravid,veldig tidlig enda,men jeg gleder meg...MASSE!

Masse lykke til til dere og deres nyfødte datter!
 
Bkno0998072 skrev:
Ikke meningen å skremme noen. Jeg tror nok at en avgjørende faktor opp i dette har med mors kroniske sykdom.
Jeg tror også innerst inne at det kommer til å ordne seg. Jeg klarer ikke å se det, men noe må det være som holder meg fast. Vi har vært veldig uheldig med mye det siste året. Både store og små ting. Da hun ble gravid trodde vi at lykken hadde snud. Vi trodde at etter et tøft svangerskap skulle livet med det lille nurket bli som i en drøm. Vi kjenner nok litt på følelsen av å være verdens mest uheldige par. Det er så alt for lett å henge seg opp i det negative. Men sannheten er at vi er max heldig som fikk barn før vi engang hadde prøvd. Vi har hverandre og vi har familien.
Dette vet vi. Men vi klarer ikke føle det.

I dag er det mor som gråter. I morgen er det nok meg.
Klikk for å utvide …

Hei sliten pappa,

Jeg skjønner at ting er veldig vanskelig og at dere føler dere som verdens mest uheldige par. Man har forventninger når man skal få barn, alt skal være kos og livet skal være herlig. Men slik er det ofte ikke. Hvis mor er syk fra før og har hatt et tungt svangerskap + at den lille prinsessen deres har kolikk, så er det ikke rart at dere er slitne.

Men, jeg ønsker gjerne å dele en historie til en jeg kjenner:

For noen år siden fikk en venninne barn, en liten gutt. Hun hadde hatt et kjempetøft svangerskap og det hadde vært litt problemer i parforholdet underveis. Men endelig kom han, tidlig en februardag. Forventningene var at alt skulle bli så bra etter den lille prinsen kom til verden, men slik ble det ikke.

Mor var helt utslitt etter svangerskapet og en veldig vanskelig fødsel, og det ble derfor mye diskusjoner/krangler mellom mor og far. Når lillegutt er 2 uker gammel tar faren sitt eget liv..

Der sitter mor igjen med en 2 uker gammel gutt helt alene og utslitt. Det kommer frem at far har rotet det veldig til økonomisk og vært utro under svangerskapet.

Til tross for alt dette: mor og sønn har et bra liv nå, det har gått noen år og de lever et fint familieliv sammen de 2. Hvis de klarer seg, så er jeg helt sikker på at du og din kjære skal klare dette sammen. Snakk med lege eller jordmor, de er der for å hjelpe.

Håper du får en fin dag og at den lille prinsessen din føler seg bedre snart :)
 
Far kan også få fødselsdepresjon. Ta en dag av gangen, det vil bli bedre. Men søk gjerne hjelp for dere begge, før parforholdet tar slutt. Dere har fått en liten forsvarsløs jente som kun har dere. Hun fortjener det beste. Og ja det er til tider helt jævlig slitsomt. Prøv å se de små psitive tingene, i barnet og dere selv. Et smil, et kyss, til barnet og din kjære. Om ting er svart nå så vil det lysne, det vil bli lettere, mindre gråt, mer søvn, en liten jente som vil elske pappaen sin over alt på jord og du vil kjenne at du kunne ikke vært henne foruten. Prat med din samboer og støtt hverandre, småbarnslivet er hardt og det år utover kjærestetiden, en stund. Dere må bare instille dere på at livet blir annerledes med barn. Håper ting ordner seg og husk du er ikke alene om å ha slike tanker.
 
Etter at vi startet med minifom har livet bedret seg ubeskrivelig mye. Nå føles det som en evighet siden den gang hun gråt utrøstelig. Jo, hun har sine nedturer. Men det går over. Hun er fremdeles veldig urolig, men det går greit.
Nå sitter far og datter og nyter dagen :)

Igjen vil jeg takke for støtte. Bare det å ha noen å "snakke" til har vært god hjelp. :)
 
Heidu :)
Er selv mor til en gutt på nå 7mnd, samboeren min følte akkurat det samme som deg. Han var fraværende fra gutten vår kom til verden og til han var ca 4,5 mnd. Det var veldig tungt, han følte han ikke var noen god far, han synes dette var skummelt og han angret skikkelig. Gutten vår hadde også kolikk, kiropraktor og minifom var redningen her.Hvis mor ammer er det veldig avgjørende hva hun spiser, men dette hvet dere så klart. :)
Samboeren min har også kronisk sykdom som går på muskler og ledd (bectherevs sykdom ) noe herk. Han følte at hele pappa rollen var noe tull en stund, han var redd for og knytte bånd til sønnen sin pga sin sykdom. Han var redd for og ikke kunne være tilstede. Han reiste på fest hver helg, gjerne fredag og lørdag. Vi kom til buns i problemet altså, men det tok mange tårer og lange samtaler. Han var skikkelig nede, veldig viktig for mor at hun ikke mister håpet hun også. Dette er noe nytt i deres tilværelse og det er ingen som har sagt at det er lett, men prøv og være flinke til og motivere hverandre og sette pris på de kjempe små positive tingene :)
Dette klarer dere :) Du er nok en fantastisk pappa for prinsessa di :)
 
Her er både jeg og sambo enige om at de første 6-8 ukene var er sant helvete, men etter det gikk det bare oppover og nå er datteren 4år og vi har en ny baby på vei alt er topp og vi har det flott sammen.

Det vil bli bedre!!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp