solstråla
Innlegg: 2684
Medlem siden: 11.08.2005
Status: ikke pålogget
|
fikk så lyst til å dele alt som skjedde med minsta under siste sykehusopphold, vet det var mange som fulgte med, og mine oppdateringer var så som så...
tror jeg har godt av å skrive det ned også, så får dere velge om dere vil lese!
minsta ble atså født med en alvorlig hjertefeil, som krevde 3 åpne hjerteoperasjoner for at hun kunne leve..
de to første operasjonene gikk fint, fordi om ovrelevelsessjansen bare var på ca 50%.
og jenta vokste og trivdes!
i mars i år var det tid for den siste operasjonen, den "alle" overlever men som kroppen bruker til på å omstille seg etter..
12 mars går hun under kniven, opreasjonen er vellykket, og den første tiden ser alt bra ut.
men hun hadde høye leververdier, og kunne ikke få all den blodfortynnende hun egentlig skulle ha.
etter en drøy uke ble hun plutselig uttørket, og måtte legges i narkose for å lagt inn en inngang de kunne gi henne væske intravenøst.. dette viste seg å være veldig vanskelig, og innen nåle lå på plass, var hun stukket nesten 30 ganger...
få dager etter dette, får hun høy puls, høyre arm hovner opp, og hun sliter med å puste..
det viser seg at hun har masse væske rundt den ene lungen, drenet som skulle slippe ut dette hadde gått tett, og lungen hadde kollapset...
dessuten hadde hun fått en blodpropp over denne lungen...
etter flere forsøk på å åpne denne proppen, gis den opp, og vi må bare vente å se..
hun må stadig i narkose, for drenet til lungen tetter seg stadig, hun får infeksjoner i kroppen og formen svinger veldig.
en måned etter hun fikk blodproppen, får de endelig til å åpne den delvis, men da har den vokst seg stor, og dekker nesten hele området mellom lunge- skulder- hals.
vi ser godt hvor det dannes nye blodårer som skal avlaste, og etterhvert hovner også området opp.
den første tiden etter opreasjonen klarte hun seg egentlig bra, men nå er hun avhengig av oksygentilførsel og får sinssykt mye medisiner.
hun får gjenntatte infeksjoner, og alle reduserer lungene hennes litt etter litt
rett før pinsen fikk vi beskjed om at den ene lungen hennes var "død", og legene var veldig usikkre på hva de nå kunne gjøre..
men sterke lille jenta mi kjempet seg nok en gang tilbake, begynte igjen å gå, og etterhvert kunne vi også kutte ned på oksgenet!
hun ble bedre og bedre, men så stagnerte det rundt bursdagen hennes den 14 juni..
legene bestemte seg for å legge henne i narkose for nesten 20. gang, og sjekke hele systemet hennes innvendig med et lite kamera de dytter innvendig i blodårene.
og undersøkelsen var topp!
den "døde" lungen virket igjen, og alt så lovende ut...
men gleden ble kortvarig..
jenta fikk ikke lenger sove i fred, hun satte seg opp hvert kvarter hele døgnet rundt å klagde på smerter.
hun ble også lagt på isolat grunnet diare, og ble derfor mye mer passiv.
vi måtte øke på oksygenet igjen, og jobbet hardt for å hjelpe henne med magen..
etter 3 uker uten forandring, begynte hun plutselig å sove masse...
hun sov, og sov og sov...
først var vi glade for det, men etterhvert så vi at hun krevde mer og mer oksygen, og likevell sank metningen. ( det som viser hvor mye oksygen vi har i blodet..)
så kom dagen vi aldri vil glemme...
minsta sov, som vanlig, hun sov ca 20 timer i døgnet på det stadiet.
plutselig sank metnigen hennes, og uansett hva jeg gjorde fikk jeg den ikke opp igjen...
etter noen minutter gir jeg beskjed til sykepleieren, som går til legen.
legen kommer og kaller inn meg og mamma til et møte..
" dette går ikke... hun blir bare dårligere og dårligere, og det går fortere enn jeg hadde trudd... hun kommer ikke til å overleve dette... ring etter far og storesøster, de kan ikke vente til i morgen med å komme, for jeg aner ikke når hun gir opp...."
etter få timer var vi samlet, alle de nærmeste... sykehuset hjalp oss utrolig, alle som ville fikk sengeplass, og vi var den siste tiden stort sett alltid minst 5 voksne tilstedet..
storesøster ble innformert, og sa klart ifra at dette skulle hun være med på hele veien.
4,5 år gammel...
vi belaget oss på at dette kunne gå fort, og mannen min og jeg satt ved sengen hennes hele natta.
minsta holdt oss begge i handa, og sov stortsett bra. noen ganger trudde vi at det nærmet seg, fordi metningen sank, men så hentet hun seg inn igjen..
og slik fortsatte det..
vi satt alltid en eller to ved senga hennes, døgnet rundt, og prøvde å kose mest mulig med henne.
etterhvert så vi at hun ble mer og mer sliten, hun pustet tyngre og tyngre, men likevell holdt hun fast i livet! vi hadde øyeblikk med pur glede, de vill jeg for alltid minnes...
etter 2 uker (!) ved hennes dødsleie, ble vi overflyttet til lokalsykehus av eget ønske.
det var jo likevell ikke noe mer å gjøre, lungene hennes grodde sakte igjen...
heldigvis hadde hun morfin på smertepumpe, og hadde ikke vondt i denne tiden.
lørdag 1 august drøye to uker etter vi fikk beskjed, ser vi at nå nærmer det seg.
jeg og en sykepleier forteller henne at nå trenger hun ikke kjempe lenger, hun kan slippe taket å reise til farmoren sin som døde året før...
hun er helt slapp, klarer ikke å styre sine egne lemmer lenger, bruker all energi på å få luft ned i lungene...
jeg får endelig ha henne på fanget å kose, noe hun ikke har orket på lenge, da det gjør det tyngre å puste...
jeg bysser, og vugger, og stryker og koser...
hun puster dårligere og dårligere, begynner å "hoppe over" inndragninger og metningen er skremmende lav...
alle blir innkaldt som vill være med på slutten, og vi samtaler stille...
fordi om hun nå er rimelig borte, merker vi at hun liker å høre stemmene våre, latteren og ikke minst liker hun å bli berørt for første gang på mange mnd...
hun er nesten ikke i senga si denne dagen, vi bytter på å holde henne...
rett etter middnatt begynner hun å gispe, og slutter å puste...
hun gisper etter luft ca en gang i minuttet i flere minutter, vi tror at nå skjer det, men pulsen blir aldri borte, og plutselig hekter hun innpå igjen..
da er jeg rask med å få henne på fanget, for NÅ skal jeg være der for henne for siste gang.
etter en halv time puster hun ut, lungene klapper sammen, og nekter å åpne seg igjen.
hun kjemper..
av alle krefter prøver hun å puste, hun gir seg ikke , det kan gå over et minutt, så prøver hun igjen...
jeg vugger, hysjer, nusser, koser og sier hun kan slippe nå...
så, endelig, ettter 6 minutter er hun borte... ingen puls... ingen sammentrekninger... ingenting.....
jeg vugger, koser og er glad og lettet for hennes del...
endlig slapp hun fri....
_____________________________
http://engelenmin.blogg.no
|
Utskriftsvennlig versjon
minsta siste mnd... obs! tøff.. - 
SV: minsta siste mnd... obs! tøff.. - 
Håper hun hviler i fred, off. Ord blir fattige, sitter å gråter her...
Ny melding
Ingen nye meldinger
Aktuelle tema m/ nye meldinger
Aktuelle tema
Låst tema m/ nye meldinger
Låst tema
Lag ny tråd