XuperB - straks 31 år, og jeg og den fantastiske samboeren min har vært sammen i 15 år, samboere i 14 av dem, og forlovet i straks 2 år. Vi ble dessverre engleforeldre for kort tid siden. Jeg har telt litt på "knappene" om å starte med dagboken her allerede nå, kun 1 uke etter at vi mistet lille Julian i uke 24 (eller, han døde nok før vi rakk å komme til uke 23 ...). Det føles på en måte litt feil å skulle tenke på neste graviditet allerede nå, samtidig som det er noe som okkuperer hodet mitt veldig og føles rett. En ny graviditet vil jo ikke fylle tomrommet etter Julian, men jeg vil ikke vente for lenge før vi prøver på nytt igjen. Føler også det er viktig å se fremover, å ha noe å se frem til på en måte.
For å hoppe litt tilbake, midtveis i 2015 begynte samboeren min og jeg å være litt uforsiktig med prevensjon. Dvs brukte ingenting. Jeg tåler veldig dårlig hormonpreparat så det hadde jeg ikke brukt på ei stund, og uten å egentlig prate sammen så hadde visst begge ønske om barn - men ikke sånn at vi prøvde så hardt. Vi klarte ikke å treffe så godt på el-dagene tydeligvis, og jeg vet ikke om jeg har så veldig lett for å bli gravid i utgangspunktet. Kan være vi bare var uheldige. Det var i tillegg en veldig travel periode frem til sommeren 2016, spesielt for samboer, så vi hekket vel heller ikke så mye i lange perioder.
August 2016 traff vi blink, og i september leste jeg av en positiv test. Det kom i en periode hvor jeg slet endel med mye motgang, mange konflikter i frivillige verv og i det hele tatt. Det var et utrolig tungt svangerskap på mange måter, selv om jeg hverken kastet opp eller var skikkelig fysisk dårlig. MEN, jeg sleit med blødninger og var inn og ut av kontroller, de fant ei cyste som var litt stor og jeg ble tatt ymse prøver av. Heldigvis så var alt greit, og cysten trakk seg tilbake selv. Jeg gikk allikevel rundt med en følelse av at noe ikke var helt greit, og den ble styrket av at jeg syns jeg kjente lite bevegelser, og de jeg kjente var svake og få - selv frem til uke 23 når andre på termingruppa ble holdt våkne av sine spirer, kjente og så bevegelser på utsiden og i det hele tatt. I lange perioder var det stille på minien, og derfor tok det litt tid før jeg innså at det var gått alt for lang tid siden sist jeg kjente noe, selv etter å ha prøvd alle triksene i boka. Tirsdag 31. januar dro jeg inn på føden, og de fant ikke hjerteslag. Verden raste litt sammen, og jeg ble lagt inn med en gang. Jeg ble utrolig godt ivaretatt av jordmødrene og pleierne på føden, og jeg er så utrolig fornøyd med hvordan vi ble møtt og fulgt opp av dem (og fortsatt blir fulgt opp). Fødselen ble igangsatt onsdag 1.februar, og på kvelden kom lille J til verden. 470 gram og 32 cm lang, en perfekt liten gutt 
. Fødselen gikk fint, om en styggfort - så jeg rakk ikke å få smertelindringen de lovte meg, annet enn de siste 10-15 minuttene. Dessverre så var det igjen litt rester i livmora, så i går ble jeg lagt inn på dagkirurgien for utskraping (jeg skulle bare på en kort etterkontroll tenkte jeg, og vips var jeg i ei sykehusseng igjen - enda godt neste kontroll er pr telefon, for nå har jeg blitt lagt inn de siste to gangene jeg har vært på det sykehuset ).
Vi aner ikke hva som skjedde eller hvorfor. Det var ikke noe tydelige tegn på J, jeg har vært i super form siste måneden (nesten i for god form siste tiden), og de så ikke noe som avslørte morkakesvikt, svakhet i mormunnen etc. Vi hadde ordinær UL i uke 20 + 1, og da så de ikke noe galt. Mulig vi må belage oss på å ikke få noe svar også, eller så er det noe som bare utviklet seg feil. Ikke godt å si, og det kan ta lang tid før vi får svar.
Jeg er innstilt på at jeg vil ha barn i nærmeste framtid. Jeg er jo straks 31 år, og vil ikke bli for gammel mor heller. Siden vi ikke vet hvor lang tid det kommer til å ta, så hopper vi rett oppå hesten så snart jeg har hatt en mens. Jeg vil gjerne vente til over en mens, både for at det skal gå litt lengre tid etter det vi har vært igjennom og fordi jeg vil ha litt mer "kontroll" på en måte. Kommer også til å gå mer "akademisk" til verks, og teste etter EL og slikt - noe jeg ikke gjorde sist. Fulgte bare delvis med i en app, siden jeg uansett tracket periodene mine. Dagboka kommer nok mest til å være en plass for å lufte tankene de ukene det tar før syklusen er i gang igjen, og kanskje det ikke blir så mange oppdateringene før vi er skikkelig i gang. Ikke godt å si, men jeg hadde lyst å bare få unna historien min nå, og som et steg i å gå videre. Jeg håper at ting er i gang igjen om 4-6 uker, ellers mister jeg nok tålmodigheten og bare hopper i det før det har gått en mens *host*. Vi er heldigvis lovet tett oppfølging i et neste svangerskap, for jeg kommer sikkert til å være superfrynsete.
Det har vært noen heftige 8 dager, og det føles mer som et halvt år enn bare ei drøy uke. Følelsene mine går i en berg- og dalbane, og det har vært en veldig tung dag for min del i dag. Kroppen er utslitt, jeg har fortsatt brystspreng (kommer fra gode melkeku-linjer så jeg tror ikke jeg skal bekymre meg for melkeproduksjon når den tid kommer), det er jo tross alt bare ei uke siden fødselen. Jeg er sykemeldt til og med 24. februar, og tenker å bruke de neste par ukene godt til å få luftet tankene mine enda mer (har mange fine folk å snakke med, og jeg har fått bearbeidet mye på kort tid pga ei super jordmor med videreutdanning innen psykiatri), og begynne forsiktig opptrening av kroppen igjen etter en lengre periode med lite fysisk aktivitet (perioder med utmattelse fra høsten av og til over jul).
En litt lang intro, men jeg har en tendens til å la tastaturet løpe løpsk. Dere er herved advart!
For å hoppe litt tilbake, midtveis i 2015 begynte samboeren min og jeg å være litt uforsiktig med prevensjon. Dvs brukte ingenting. Jeg tåler veldig dårlig hormonpreparat så det hadde jeg ikke brukt på ei stund, og uten å egentlig prate sammen så hadde visst begge ønske om barn - men ikke sånn at vi prøvde så hardt. Vi klarte ikke å treffe så godt på el-dagene tydeligvis, og jeg vet ikke om jeg har så veldig lett for å bli gravid i utgangspunktet. Kan være vi bare var uheldige. Det var i tillegg en veldig travel periode frem til sommeren 2016, spesielt for samboer, så vi hekket vel heller ikke så mye i lange perioder.
August 2016 traff vi blink, og i september leste jeg av en positiv test. Det kom i en periode hvor jeg slet endel med mye motgang, mange konflikter i frivillige verv og i det hele tatt. Det var et utrolig tungt svangerskap på mange måter, selv om jeg hverken kastet opp eller var skikkelig fysisk dårlig. MEN, jeg sleit med blødninger og var inn og ut av kontroller, de fant ei cyste som var litt stor og jeg ble tatt ymse prøver av. Heldigvis så var alt greit, og cysten trakk seg tilbake selv. Jeg gikk allikevel rundt med en følelse av at noe ikke var helt greit, og den ble styrket av at jeg syns jeg kjente lite bevegelser, og de jeg kjente var svake og få - selv frem til uke 23 når andre på termingruppa ble holdt våkne av sine spirer, kjente og så bevegelser på utsiden og i det hele tatt. I lange perioder var det stille på minien, og derfor tok det litt tid før jeg innså at det var gått alt for lang tid siden sist jeg kjente noe, selv etter å ha prøvd alle triksene i boka. Tirsdag 31. januar dro jeg inn på føden, og de fant ikke hjerteslag. Verden raste litt sammen, og jeg ble lagt inn med en gang. Jeg ble utrolig godt ivaretatt av jordmødrene og pleierne på føden, og jeg er så utrolig fornøyd med hvordan vi ble møtt og fulgt opp av dem (og fortsatt blir fulgt opp). Fødselen ble igangsatt onsdag 1.februar, og på kvelden kom lille J til verden. 470 gram og 32 cm lang, en perfekt liten gutt . Fødselen gikk fint, om en styggfort - så jeg rakk ikke å få smertelindringen de lovte meg, annet enn de siste 10-15 minuttene. Dessverre så var det igjen litt rester i livmora, så i går ble jeg lagt inn på dagkirurgien for utskraping (jeg skulle bare på en kort etterkontroll tenkte jeg, og vips var jeg i ei sykehusseng igjen - enda godt neste kontroll er pr telefon, for nå har jeg blitt lagt inn de siste to gangene jeg har vært på det sykehuset ).Vi aner ikke hva som skjedde eller hvorfor. Det var ikke noe tydelige tegn på J, jeg har vært i super form siste måneden (nesten i for god form siste tiden), og de så ikke noe som avslørte morkakesvikt, svakhet i mormunnen etc. Vi hadde ordinær UL i uke 20 + 1, og da så de ikke noe galt. Mulig vi må belage oss på å ikke få noe svar også, eller så er det noe som bare utviklet seg feil. Ikke godt å si, og det kan ta lang tid før vi får svar.
Jeg er innstilt på at jeg vil ha barn i nærmeste framtid. Jeg er jo straks 31 år, og vil ikke bli for gammel mor heller. Siden vi ikke vet hvor lang tid det kommer til å ta, så hopper vi rett oppå hesten så snart jeg har hatt en mens. Jeg vil gjerne vente til over en mens, både for at det skal gå litt lengre tid etter det vi har vært igjennom og fordi jeg vil ha litt mer "kontroll" på en måte. Kommer også til å gå mer "akademisk" til verks, og teste etter EL og slikt - noe jeg ikke gjorde sist. Fulgte bare delvis med i en app, siden jeg uansett tracket periodene mine. Dagboka kommer nok mest til å være en plass for å lufte tankene de ukene det tar før syklusen er i gang igjen, og kanskje det ikke blir så mange oppdateringene før vi er skikkelig i gang. Ikke godt å si, men jeg hadde lyst å bare få unna historien min nå, og som et steg i å gå videre. Jeg håper at ting er i gang igjen om 4-6 uker, ellers mister jeg nok tålmodigheten og bare hopper i det før det har gått en mens *host*. Vi er heldigvis lovet tett oppfølging i et neste svangerskap, for jeg kommer sikkert til å være superfrynsete.
Det har vært noen heftige 8 dager, og det føles mer som et halvt år enn bare ei drøy uke. Følelsene mine går i en berg- og dalbane, og det har vært en veldig tung dag for min del i dag. Kroppen er utslitt, jeg har fortsatt brystspreng (kommer fra gode melkeku-linjer så jeg tror ikke jeg skal bekymre meg for melkeproduksjon når den tid kommer), det er jo tross alt bare ei uke siden fødselen. Jeg er sykemeldt til og med 24. februar, og tenker å bruke de neste par ukene godt til å få luftet tankene mine enda mer (har mange fine folk å snakke med, og jeg har fått bearbeidet mye på kort tid pga ei super jordmor med videreutdanning innen psykiatri), og begynne forsiktig opptrening av kroppen igjen etter en lengre periode med lite fysisk aktivitet (perioder med utmattelse fra høsten av og til over jul).
En litt lang intro, men jeg har en tendens til å la tastaturet løpe løpsk. Dere er herved advart!
Last edited:
