Jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har innimellom prøvd å ta opp krangler. Dessverre ofte for sent. Men har et opptak der han forteller meg at før måtte han kaste ting for at jeg skulle forstå, nå må han true. Det er det eneste jeg hører på (jeg klarer ikke slutte en diskusjon). Hører jo også at jeg gjerne fortsetter, enten med å forklare eller spørre, men det er i håp om å bli ferdig. Han vil at jeg skal komme meg til helvetet vekk fra han, for han orker ikke krangle mer. Dette ble sagt i en diskusjon der jeg ytret mine ønsker. Pga fødselsdepresjonen var han lenger hjemme for å gjøre «mine» oppgaver. Men jeg følte at han prioriterte andre ting i stedet for å lette min hverdag (høres kanskje egoistisk ut). De siste dagene før han skulle ut i jobb, prioriterte han sine ting, som han sa han ikke kom til å orke etter å begynnne i jobb igjen. Ja, jeg føler han bare «tar» sine behov. Er han trøtt, sover han. Vil han noe, gjør han. Fotball på TV, går foran mye (alltid en viktig kamp). Hele min terapi skulle gå ut på å kjenne på hva jeg trengte, gjøre det jeg føler gjør meg godt. Men føler at når jeg gjør det, blir jeg kalt ego, utakknemmelig, lat, samtidig som han sier jeg gir for mye av meg selv til andre (jobb,barn, familie), så han kan også si at jeg må tenke mer på meg selv, bare ikke når det kommer til mine behov hjemme...
Vi er inne er en gjeng som samlet står bak deg og barna. Vi har hver av oss prøvd så godt vi kan sagt at det ikke er deg som er årsaken til den volden (både fysisk og psykisk) som du og barna lever under. Vi har vært samstemte i at det å komme seg bort er det eneste riktige for deg og barna. Skjønner at det er vanskelig for deg å bryte ut av de (u)trygge rammer du lever under og stå i usikkerheten om hva fremtiden bringer. Mitt spørsmål til deg er hva er det du trenger av oss/familie/venner for å klare å bryte ut? og hva kan du gjøre for å få det du trenger?