Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

Jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har innimellom prøvd å ta opp krangler. Dessverre ofte for sent. Men har et opptak der han forteller meg at før måtte han kaste ting for at jeg skulle forstå, nå må han true. Det er det eneste jeg hører på (jeg klarer ikke slutte en diskusjon). Hører jo også at jeg gjerne fortsetter, enten med å forklare eller spørre, men det er i håp om å bli ferdig. Han vil at jeg skal komme meg til helvetet vekk fra han, for han orker ikke krangle mer. Dette ble sagt i en diskusjon der jeg ytret mine ønsker. Pga fødselsdepresjonen var han lenger hjemme for å gjøre «mine» oppgaver. Men jeg følte at han prioriterte andre ting i stedet for å lette min hverdag (høres kanskje egoistisk ut). De siste dagene før han skulle ut i jobb, prioriterte han sine ting, som han sa han ikke kom til å orke etter å begynnne i jobb igjen. Ja, jeg føler han bare «tar» sine behov. Er han trøtt, sover han. Vil han noe, gjør han. Fotball på TV, går foran mye (alltid en viktig kamp). Hele min terapi skulle gå ut på å kjenne på hva jeg trengte, gjøre det jeg føler gjør meg godt. Men føler at når jeg gjør det, blir jeg kalt ego, utakknemmelig, lat, samtidig som han sier jeg gir for mye av meg selv til andre (jobb,barn, familie), så han kan også si at jeg må tenke mer på meg selv, bare ikke når det kommer til mine behov hjemme...

Vi er inne er en gjeng som samlet står bak deg og barna. Vi har hver av oss prøvd så godt vi kan sagt at det ikke er deg som er årsaken til den volden (både fysisk og psykisk) som du og barna lever under. Vi har vært samstemte i at det å komme seg bort er det eneste riktige for deg og barna. Skjønner at det er vanskelig for deg å bryte ut av de (u)trygge rammer du lever under og stå i usikkerheten om hva fremtiden bringer. Mitt spørsmål til deg er hva er det du trenger av oss/familie/venner for å klare å bryte ut? og hva kan du gjøre for å få det du trenger?
 
Jeg aner ikke hva som faktisk skal gjøre meg klar til å dra. Det er kanskje noe man aldri blir? Jeg sliter vel kanskje med at jeg fremdeles føler at jeg kanskje provoserer. Samtidig som jeg også ser at det må jo kunne løses med noe annet også, og at det kanskje ikke er jeg som må gå bort fra situasjonen dersom han trenger pause. Jeg sliter med å tenke hvordan det skal gjøres smidigst. Siden jeg tross alt alltid må samarbeide med han. Og så kjennner jeg også den han er når han ikke er sånn. Selv om det er sjeldent han ikke er den her dominerende mannen...takk for at dere holder ut!
 
Jeg aner ikke hva som faktisk skal gjøre meg klar til å dra. Det er kanskje noe man aldri blir? Jeg sliter vel kanskje med at jeg fremdeles føler at jeg kanskje provoserer. Samtidig som jeg også ser at det må jo kunne løses med noe annet også, og at det kanskje ikke er jeg som må gå bort fra situasjonen dersom han trenger pause. Jeg sliter med å tenke hvordan det skal gjøres smidigst. Siden jeg tross alt alltid må samarbeide med han. Og så kjennner jeg også den han er når han ikke er sånn. Selv om det er sjeldent han ikke er den her dominerende mannen...takk for at dere holder ut!

Tror det er litt forskjellig, noen blir klar andre ikke. Men har aldri hørt at noen som har brutt ut av en voldelig relasjon har angret. Uansett om du provoserer eller ikke (noe jeg tenker du ikke gjør) har ingen rett til å behandle deg slik. Hva med barna dine, hva er best for de? Vil du klare om noen år å forklare de hvorfor du evt valgte å bli når de kanskje sitter der med senvirkninger av en utrygg og voldelig omsorgssituasjon (barn får med seg mye mer enn man tror)?
 
Det virker ikke som du er klar til å akseptere at det ikke er hos deg feilen ligger, så kanskje du trenger en annen grunn til å gå? For uansett hvem som har "rett" av dere to blir faktisk konklusjonen den samme.

Hvis alt du frykter er sant, og du er; lat, provoserende, paranoid, uten selvinnsikt, egoistisk, og jevnt over et dårlig kone-emne..
Vi vet vel begge to at dette er frykter han har plantet hos deg, og at de ikke har rot i virkeligheten, men jeg skriver det nå likevel for å lage et poeng :)

Hva så?
Du. Er. Ulykkelig.

Barna dine trenger en lykkelig hovedomsorgsperson, og for at du skal kunne være den beste versjonen av deg selv må du stå sterkt alene. Du må dra, for det er eneste måten for deg å bli lykkelig på.

Dere har prøvd lenge nok til at du vet dere aldri vil få et lykkelig samhold. Det ligger rettogslett ikke i kortene deres.
 
Hvis du måtte bodd på en øde øy, med kun barna dine og ÉN annen person.. Er det virkelig ham du ville hatt med deg?

Hvis ikke er han feil for deg.
Det er egentlig så enkelt [emoji53]

*styrkeklem*
 
Last edited:
Det virker ikke som du er klar til å akseptere at det ikke er hos deg feilen ligger, så kanskje du trenger en annen grunn til å gå? For uansett hvem som har "rett" av dere to blir faktisk konklusjonen den samme.

Hvis alt du frykter er sant, og du er; lat, provoserende, paranoid, uten selvinnsikt, egoistisk, og jevnt over et dårlig kone-emne..
Vi vet vel begge to at dette er frykter han har plantet hos deg, og at de ikke har rot i virkeligheten, men jeg skriver det nå likevel for å lage et poeng :)

Hva så?
Du. Er. Ulykkelig.

Barna dine trenger en lykkelig hovedomsorgsperson, og for at du skal kunne være den beste versjonen av deg selv må du stå sterkt alene. Du må dra, for det er eneste måten for deg å bli lykkelig på.

Dere har prøvd lenge nok til at du vet dere aldri vil få et lykkelig samhold. Det ligger rettogslett ikke i kortene deres.

Signerer denne! Dette forholdet er ikke bra uansett hvordan en vrir og vender på det, og uansett hvem som har skylden, så hvorfor ikke bare bryte ut slik at alle har mulighet til å bli lykkelige?
 
Kanskje førstesteget ditt bør være å fortelle alt til din mor, søster eller aller beste venninne. La så dem være guiden din gjennom resten av prossessen, av det du selv ikke takler. Skriv dem et brev eller vis personen denne tråden.
 
Tenker at du også kunne tatt kontakt med et familievernkontor og snakket med de.. det finnes sinnemestringkurs for han, slik at han får kontroll på sinnet sitt..

Jeg tenker at dere kunne forsøkt å løse dette sammen om det er det du ønsker. Om du ønsker å bli og ønsker å prøve.

Det går også an å fortelle han at du nå har kommet til et punkt at du enten vil ut av forholdet - eller at dere må gjøre noe drastisk..
er han ikke interessert er jo valget enkelt
 
Vi trenger ikke å høre mer enn din side! Nei det er ikke normalt at en mann står bøyd over og kjefter. At du føler deg truet er nok - uansett hans opplevelse/mening om situasjonen. Ingen har lov til fysisk vold (kaste) eller true noen. Det ar han sier at han MÅ true for å få deg til å høre - skjønner du ikke at dette er galt?

Vær så snill å tro på alle som skriver til deg og følg rådene du har fått! Jeg skjønner det er enklere sagt enn gjort å bryte ut - men utenfra så er det ingen tvil om at dette er et skadelig forhold.

Ang barna. Siden han er åpenbart syk i hodet (selv om du kanskje ikke ser det) så vil jeg fraråde samvær. I tillegg krever samvær mer samarbeid mellom dere -noe som ikke er bra.

Fortell til de rundt deg! De er ikke tankelesere.
 
Jeg føler alt blir tåkelagt når det blir rolig. Jeg ser liksom ikke sammenhengen mellom personene i han. Men jeg er mer bevisst nå. Jeg bruker tid på å prosessere, men er mer bevisst. Det er nok ikke bra, vold eller ikke vold. Jeg prøver å se det, og fortelle meg det. Jeg kan jo forstå hvorfor han har blitt slik, og han ser nok ikke på dette som vold, det er jo ikke slag. Tror han hadde ledd av meg om den påstanden. Selv om jeg flere ganger har sagt at måten han reagerer på er feil, så blir det sagt tilbake at jeg også reagerer feil, noe som sikkert også er til tider riktig. Han er flink til å rettferdiggjøre det. Jeg blir til tider overrasket over holdningene hans. Som nylig da han og noen venner diskuterte en person i nær omgangskrets som utøvde til tider grov vold mot han og vennene da de var ungdom. Men personen ble forsvart og sagt at han hadde respekt, for han gjorde ikke noe dersom du oppførte deg. Og det var det eneste som funket i hans miljø. Jeg har jo også fått høre at han blir ikke sint på meg uten grunn, det er bare vanskelig for meg å vite hva han plutselig blir sint for. Et skohorn på feil plass, et inspill om oppdragelse. Jeg har nok vært en «lett» person og kontrollere. Selv om det rr jeg som til tider har fått høre fra han at prøver å kontrollere han. At jeg er vanskelig, siden jeg sier at å reise bort alene lenge kanskje er vanskelig å få til med to barn. «Hvordan klarer alenemødre seg?» får jeg høre. Han sier jeg alltid lager problemer når han skal noe, selv om jeg tror (?) stort sett at jeg er ganske fleksibel, og hvis vi skulle sett på hvem som var borte mest, ville det vært han, men jeg kan ikke bruke slike sammenlikninger dersom vi diskuterer det. Han er er skikkelig kranglefant, ikke bare med meg, som sagt har jeg jo sett dette med andre også. Er alltid andre som er idioter, eller tenker feil. Hvis han har diskutert med noen. I rolige perioder, får jeg gjerne skryt, og jeg søker bekreftelse. I rolige perioder er han tolerant, og han hakker ikke på meningene mine. Jeg leser alt dere skriver, og tar alt til meg. Jeg må bare sortere. Finne min vei. Jeg har jo mistet evnen til å egentlig kjenne mine egne behov (dette snakket vi om hos psykologen også), men ikke satt det i kobling til forholdet mitt før nå. Men har lest et sted at det er vanlig. Jeg sliter med å vite hva jeg selv vil i alle situasjoner, og syntes det er lettest når andre bare bestemmer. Med han også, kroppen min leter etter hva jeg tror han vil, og med barna er det jo en selvfølge at kommer før mine egne behov. Da bør det kanskje bare være lett å si at behovene deres er at mamma er alene, men er så sykt vanskelig! Som sagt, leser jeg mye. Og noen opplever forferdelige ting i sitt forhold, så er vanskelig å sette mitt forhold inn i en slik kategori. Samtidig som jeg ser at dere reagerer, og jeg reagerer jo egentlig selv også? Man spør kanskje ikke seg selv eller et forum om noe er normalt, uten at det kanskje er noe som skurrer? Jeg lover å oppdatere dere. Jeg kjenner jo at kroppen nå reagerer, at den sier stopp, barna er mine viktigste prioriteringer. Det er jo også vanskelig å vite at man da ikke får sett de 100% slik jeg får nå. Skal prøve å ringe ks igjen for råd, selv om jeg fikk angst sist.
 
Høres ut som min ekskjæreste som jeg ikke angrer et sekund på at jeg dro fra! Nå var vi mye yngre og hadde ikke barn, bodde heller ikke sammen, men kunne oppleve nøyaktig samme som deg. Nå har jeg funnet verdens snilleste mann, og det er aldri for sent å finne han skal du vite! Du finner en som behandler deg som den du er og fortjener å bli behandlet som, det tviler jeg ikke på! Kom deg ut av forholdet og la tilfeldighetene finne nye veier for deg[emoji173]️
 
Mange som oppfører seg sånn har bagasje, ofte tung baggasje. Det er ikke greit, ikke finn deg i det.
Han manipulerer virker det sånn og han må se selv at han har ett problem, han trenger hjelp.

Dette ser de ofte ikke selv og er ingenting du kan gjøre hvis han ikke ser det selv.

Du fortjener bedre, barna fortjener bedre. Bra at du tar det opp tenker på det. Det viser at du er reflektert. Er bare så vanskelig å vite hva en skal gjøre midt oppi det. Mitt råd til deg er finn ut litt, noen leiligheter ledige? Hvor mye kan du ha barna? Da er en i en prosess og du er forberedt.

Hvis dette føles feil og du ikke vil flytte fra han så har du svaret.

Jeg tror du vet svaret innerst inne, og du vet hav du fortjener.

Masse lykke til :)
 
Kanskje du skal ha fokus på trusler og å skremme, istedenfor vold? Hvis det høres mer riktig ut for deg.

Ang kontrollering, prøv å les igjennom dine egne innlegg og se etter tegn på at han kontrollerer deg. Jeg ser det lett. Du har nok en stor jobb å gjøre ift å stole på deg selv igjen.

Det er veldig typisk å synes det er lett å la andre ta kontrollen (som du selv forteller), i en slik situasjon. Og bare føye deg etter.

Det er tydelig at han har en helt annen mening om dette. Altså det høres jo ut som han har vokst opp i en ape-flokk. Den sterkeste har fått respekt gjennom vold og er den som bestemmer i flokken. Men ja det finnes slike miljøer, både venneflokker (eller mer gjenger egentlig) og familier. Mannen er sterkest så da bestemmer han og kvinnen er undertrykt. I familien, i samfunnet osv.
 
Hei! Takk for alt! Tørr ikke skrive så mye, er redd at han eller andre skal lese. Føler allerede at han er litt mistenksom. Men tror det mest er pga at jeg er distansert, jeg oppfører meg ikke som jeg pleier, har sluttet med ting jeg pleide før. Han har spurt om jeg har gitt opp. Han lurer mer på hva jeg gjør, jeg tror han er usikker på hva jeg vil. Han gjør meg usikker. Innimellom når jeg føler han blir sint, så ber jeg han om å ikke bli sint, da sier han at han ikke er sint, og at jeg alltid sier at han er sint. Er veldig følsom for om han hever stemmen.
 
Ok, bær over meg, må dele dette med dere, jeg ber på mine knær om at dere ikke dømmer meg.... heg fant et innlegg jeg har skrevet, tror jeg, alt ligner min situasjon og kjenner igjen hendelsen, men ikke alt som skjedde... derfor er jeg usikker. https://forum.kvinneguiden.no/topic...l-at-han-behandler-meg-slik/#comment-15190043 Jeg ser jo at noen har tatt helt rett om meg! Jeg har jo skrevet flere innlegg om dette her, men glemmer det. Og jeg husker ikke at han ristet meg etter skjerfet! Men husker mye annet. Som sagt har han ikke gjort noe på flere år, men her er kanskje grunnen til at jeg er redd. Jeg tror ikke han skjønner at dette sliter på meg, jeg tror han tror han har blitt bedre, siden han nå holder seg til kjefting og trusler. Jeg tar meg selv i å undre om jeg har funnet på dette med skjerfet???siden jeg er helt blank på det punktet. Jeg ber dere, vær snille mot meg! Jeg ble helt skjelven av å lese mitt eget innlegg, og lurer på om jeg er gal. Har jeg «rett» til å være redd når det er gått så lang tid? Er veldig personlig for meg å dele noe jeg har delt tidligere. Tenk at jeg også ble gravid bare mnd etter denne hendelsen....
 
Kom deg vekk!
Du må ta med deg ungene og komme deg vekk fra han!
 
Nå har du vært i ett dårlig forhold i 11 år. Det er klart at det er både skummelt og vanskelig å bryte ut, men du MÅ prioritere barna deres og finne styrke for deres skyld.

Allerede for 4 år siden visste du at han ikke er god, og han evner ikke å bli den kjærlige omtenksomme mannen/pappaen dere trenger.

Det blir tøft, men det finnes støtteapparat. Og det er bedre å ha en trygg sjel i en bitteliten leilighet, enn at barna dine skal vokse opp med en aggressiv far og en redd mor.

Da jeg skulle forlate mitt eget lille helvete dro jeg på visninger, i smug, sammen med min far. Og min far hjalp meg å fullføre søket, og signere kontrakt på en knøttliten kjellerleilighet. Så flyttet jeg neste gang han oppførte seg dårlig, som såklart var en dag eller to etter kontrakten var undertegnet. Jeg visste jo at det ikke ville ta lang tid før han, igjen, trødde over grensene for hva som var greit.

Du har rett til å sitte i et dårlig forhold, og velge et miserabelt liv, for deg selv.
MEN, jeg synes ikke du har rett til å gjøre det samme mot dine barn.
 
Nå ble jeg trist.. Vet ikke om det vi skriver hjelper :( du fikk jo samme råd i 2014..
 
Nå ble jeg trist.. Vet ikke om det vi skriver hjelper :( du fikk jo samme råd i 2014..
Det gjør meg trist også! Jeg skjønner ikke hvordan jeg bare ikke kan samle meg! Jeg har aldri ringt krisesenter før da, og aldri følt det på denne måten, selv etter forsoning. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at han kan være farlig, dersom jeg bryter, siden han heller ikke virker tilfreds. Jeg blir litt redd over meg selv, som glemmer så fort, heg tar meg selvvi å lure på om heg har opplevd mer, siden jeg bare kommer på ting jeg har skrevet ned. Og jeg husker ikke dette med skjerfet, men tror egentlig ikke jeg har funnet det på, hvorfor skulle jeg det liksom? Jeg tar meg selv i å si at jeg overdriver... at jeg starter det.... hvordan skal man gå videre liksom? Vil det kunne skje igjen? Hvorfor har det ikke skjedd på to år, er det meg, som underkaster meg mer, eller er det han som kontrollerer seg mer? Han sier jeg må bli flink til å stoppe om han forteller meg det, at det er da han blir sint, når jeg ikke klarer å stoppe. Jeg klarer ikke koble personen han er når ting er rolig, til den han er når han er sint, nesten så jeg ikke tror det selv... han lurer på hvorfor jeg alltid skal forsvare meg selv når han sier noe som plager han, er det kanskje en strategi fra meg, at jeg prøver å forsvare så fort som mulig sånn at han ikke skal bli sint, så skyter det tilbake. Jeg er kanskje ikke god til kritikk tenker jeg, at selv om han egentlig har rett, forsvarer jeg... jeg ønsker ikke at jeg skal skrive et nytt innlegg om 4 år. Jeg tror jeg ønsker meg ut, men har ingen anelse om hvordan og når, hva som vil skje, hva med barna? Han har aldri vært slik med dem, uten om å engasjere seg lite i stell og omsorg når de trenger trøst. Det ser jeg at flere «sliter» med i normale forhold også... jeg føler meg låst i en situasjon, som jeg ikke helt skjønner. Er det noe i mitt hode som spinner dette veldig opp? Var det kanskje bare et lite rist i skjerfet? Var det kanskje jeg som blåste det opp for å få drama? Vær så snill, bær over meg, veldig vanskelig å innse at jeg har fått samme råd før, at de hadde rett, at jeg er en «lost cost»....
 
Om du ikke klarer å snakke med venninnen di eller faren din, så send de dette du har skrevet.
 
Back
Topp