Ville du beholdt et barn med Downs syndrom?

spirelitens

spirelitens

Februar 2014's Miss Kokk <3
Tilgangsansvarlig
Februar 2014 - Skjult forum
VIP
Marslykke 2016
Hvis ultralyd hadde vist at babyen hadde Downs syndrom, ville du beholdt det da?

For min egen del så hadde jeg ikke hatt hjerte til å ta det bort. Jeg tenker at personer med Downs syndrom kan leve et innholdsrikt og godt liv - og kan ha jobber og bidra til samfunnet akkurat som alle oss andre <3 uansett er det allikevel ikke nytteverdien som gir et menneske verdi i mine øyne. Men deres iboende og grunnleggende verdi som menneske <3
 
Jeg hadde nok tatt abort. Nå er jeg så heldig at jeg aldri trenger å ta en slik avgjørelse. Jeg har to friske barn og skal ikke ha flere barn.
Jeg har en kamerat som har et barn med downs og de fikk tilbud om fostervannsprøve, men takket nei fordi mor hadde at barn fra før. Han har hatt då mange utfordringer og vanskeligheter med sin datter som ikke hadde språk før hun var rundt 10 år. Han sier til dags dato at han angrer på at han ikke tok den prøven og at de ville fjernet om det ble påvist og at han ikke ønsker sin værste fiende alt han har vært igjennom med et sykt barn. Ofte følger det mye annet også når barna har kromosonfeil. Han elsker selvfølgelig barnet sitt, men forteller objektivt at han hadde hatt større ønsker for både seg selv og barnet sitt.enn hvordan det har blitt. Hun er ganske hardt rammet og nærmer seg 20 år.
 
Jeg hadde nok tatt abort. DS er dessverre ikke alltid så enkelt som mediene fremstiller det. Som mennesker har mennesker med ulike syndromer akkurat lik verdi som alle andre. Det er ikke det det handler om for meg. Det er mye man ikke vet om det fosteret man bærer, og utfordringer kan selvfølgelig komme. De må man jo bare ta, men sorgen over å se eget barn lide og sorgen over at ting ikke ble som "normalt" er enorm. Dette ser jeg daglig hos en kollega som dessverre har et funksjonshemmet og utviklingshemmet barn. Den sorgen er tung å bære, men kjærligheten er like stor. Dette er et valg og en diskusjon som er umulig å enes om.
 
Jeg vet faktisk ikke, ble sendt på tidlig ultralyd for å sjekke nakkefold, var ikke noe jeg ønsket men sånn der var der jeg bodde på den tiden... Var mange tanker hva om og hvis, personlig jeg vett ikke men forstår folk velger det bort... Det er stor forskjell på barn og barn som har kromosomfeil... Ja du kan ha mye gleder og bra, men det er også mange tøffe skjebner der ute...
 
Jeg vet ærlig tatt ikke...synes det er et vanskelig spm å svare på. Tror det hadde blitt vanskeligere å svare på hvis jeg visste det ble det...
 
Synes det blir for lettvint å si kun ut fra "downs". Det er mange grader, alt fra de som bor i egen leilighet (med tilsyn) og jobber, til de som virkelig ikke fungerer. Og hva slags liv er sistnevnte? Hvilke vanskeligheter går barnet igjennom i hele oppveksten og sitt voksne liv? Det bør man tenke på uansett sykdom barnet evt får (ikke bare downs), mange synes alle har rett på å leve og gjøre alt for å overleve, men det er liksom ikke bare bare for barnet selv om livet kanskje ikke er verdt å leve? Og hva med eldre søsken? Jeg har to venner som føler de aldri fikk det de trengte fordi foreldrene hadde nok med det psykisk utviklingshemmede barnet. Og så har kanskje foreldrene begrensninger selv, hvor mye ansvar er det forsvarlig at de tar på seg både ift seg selv, eldre søsken og barnet selv? Nei jeg synes ikke det finnes noe fasitsvar og vet ikke svaret for meg selv heller før jeg evt hadde vært i den situasjonen. Kanskje ikke da heller. Men downs er vel en av det minst "fryktede" ihvertfall :)
 
Huleboer! skrev:
Jeg hadde nok tatt abort. Nå er jeg så heldig at jeg aldri trenger å ta en slik avgjørelse. Jeg har to friske barn og skal ikke ha flere barn.
Jeg har en kamerat som har et barn med downs og de fikk tilbud om fostervannsprøve, men takket nei fordi mor hadde at barn fra før. Han har hatt då mange utfordringer og vanskeligheter med sin datter som ikke hadde språk før hun var rundt 10 år. Han sier til dags dato at han angrer på at han ikke tok den prøven og at de ville fjernet om det ble påvist og at han ikke ønsker sin værste fiende alt han har vært igjennom med et sykt barn. Ofte følger det mye annet også når barna har kromosonfeil. Han elsker selvfølgelig barnet sitt, men forteller objektivt at han hadde hatt større ønsker for både seg selv og barnet sitt.enn hvordan det har blitt. Hun er ganske hardt rammet og nærmer seg 20 år.
Klikk for å utvide …
Takk for ærligheten.

Må innrømme jeg syns det er ganske vondt å høre at noen angrer på barn de har fått. På tross av at det er krevende.
 
Fruktplukker skrev:
Jeg hadde nok tatt abort. DS er dessverre ikke alltid så enkelt som mediene fremstiller det. Som mennesker har mennesker med ulike syndromer akkurat lik verdi som alle andre. Det er ikke det det handler om for meg. Det er mye man ikke vet om det fosteret man bærer, og utfordringer kan selvfølgelig komme. De må man jo bare ta, men sorgen over å se eget barn lide og sorgen over at ting ikke ble som "normalt" er enorm. Dette ser jeg daglig hos en kollega som dessverre har et funksjonshemmet og utviklingshemmet barn. Den sorgen er tung å bære, men kjærligheten er like stor. Dette er et valg og en diskusjon som er umulig å enes om.
Klikk for å utvide …
Men man kan få et friskt barn som senere blir sykt, eller for eks får rusproblemer? Angrer man på at man fikk det barnet da? Hvorfor er Downs så mye verre enn mange andre problemer som kan oppstå senere i livet?
 
Mrs Lutz skrev:
Synes det blir for lettvint å si kun ut fra "downs". Det er mange grader, alt fra de som bor i egen leilighet (med tilsyn) og jobber, til de som virkelig ikke fungerer. Og hva slags liv er sistnevnte? Hvilke vanskeligheter går barnet igjennom i hele oppveksten og sitt voksne liv? Det bør man tenke på uansett sykdom barnet evt får (ikke bare downs), mange synes alle har rett på å leve og gjøre alt for å overleve, men det er liksom ikke bare bare for barnet selv om livet kanskje ikke er verdt å leve? Og hva med eldre søsken? Jeg har to venner som føler de aldri fikk det de trengte fordi foreldrene hadde nok med det psykisk utviklingshemmede barnet. Og så har kanskje foreldrene begrensninger selv, hvor mye ansvar er det forsvarlig at de tar på seg både ift seg selv, eldre søsken og barnet selv? Nei jeg synes ikke det finnes noe fasitsvar og vet ikke svaret for meg selv heller før jeg evt hadde vært i den situasjonen. Kanskje ikke da heller. Men downs er vel en av det minst "fryktede" ihvertfall :)
Klikk for å utvide …
Men det er nettopp det? Bare fordi barnet har Downs betyr det ikke automatisk at det får en alvorlig grad av utviklingshemning?
 
Jeg tror nok jeg hadde tatt abort, om jeg ikke var veldig langt på vei.
Alle mennesker har lik rett å leve og er verdt like mye, ja
Men jeg mener og alle mennesker har like rett på et godt liv. Som nevnt over er det mange ulike grader av DS og andre funksjonshemminger.
Hadde man visst graden på forhånd hadde det vært noe annet. Hvis barnet kunne klare seg selv med hjelp. Bo i tilrettelagte boliger feks.

Men å trenge hjelp til alt, alltid. Være sterkt rammet av DS og/eller andre funksjonshemminger er ikke alltid et godt liv er jeg redd. Og jeg har ikke lyst å ha et barn som må oppleve det


Men man vet vel igrunn ikke hva man hadde gjort før man faktisk opplevde det og fikk valget
 
Cosacita skrev:
Høres ut som om verden går under om man ikke er som alle andre her. :p Hva med de menneskene med downs som er så glade for at de fikk leve? Som har et godt liv?
Klikk for å utvide …
Jeg for min del tenker at det kan være like krevende å ha et barn med rusproblemer. Det er ikke noe man kan forutsi. Bare fordi barnet er friskt i magen og når de er små er det ingen garanti for at de får et fullverdig liv. Angrer man da på at man fikk dem fordi hverdagen ble mer krevende enn man ønsket?
 
Dette provoserer meg. Flere av dere skriver at "ja, alle mennesker har lik rett til å leve, MEN mitt liv er viktigere". Det er dobbeltmoral, damer. Jeg vet at samfunnet prøver å gjøre dette "riktig", men i mitt hode vil det ALDRI være riktig å drepe et barn fordi jeg tror at mitt liv kan bli mer utfordrende enn før hvis barnet får leve. Jeg, personlig, har valgt å bli gravid, og jeg tar hjertelig imot det barnet jeg har blitt velsignet med. Jeg heier på livet, og at samfunnet må jobbe så hardt det bare kan for å gjøre livet godt for ALLE, og ikke oppfordre kvinner til å ta livet av de barna som potensielt kan få det vanskelig. Håper jeg ikke er den eneste igjen i Norge som tenker på denne måten.
 
Mrs Lutz skrev:
Synes det blir for lettvint å si kun ut fra "downs". Det er mange grader, alt fra de som bor i egen leilighet (med tilsyn) og jobber, til de som virkelig ikke fungerer. Og hva slags liv er sistnevnte? Hvilke vanskeligheter går barnet igjennom i hele oppveksten og sitt voksne liv? Det bør man tenke på uansett sykdom barnet evt får (ikke bare downs), mange synes alle har rett på å leve og gjøre alt for å overleve, men det er liksom ikke bare bare for barnet selv om livet kanskje ikke er verdt å leve? Og hva med eldre søsken? Jeg har to venner som føler de aldri fikk det de trengte fordi foreldrene hadde nok med det psykisk utviklingshemmede barnet. Og så har kanskje foreldrene begrensninger selv, hvor mye ansvar er det forsvarlig at de tar på seg både ift seg selv, eldre søsken og barnet selv? Nei jeg synes ikke det finnes noe fasitsvar og vet ikke svaret for meg selv heller før jeg evt hadde vært i den situasjonen. Kanskje ikke da heller. Men downs er vel en av det minst "fryktede" ihvertfall :)
Klikk for å utvide …

Synes du skriver mye fornuftig her, så signerer den.
 
Akkurat slik situasjonen er nå så hadde jeg tatt abort. Jeg hadde ikke hatt muligheten til å gi noen av ungene det de hadde hatt behov for. Det hadde da hvert fryktelig urettferdig ovenfor alle barna om jeg valgte å bære frem et barn jeg viste jeg ikke kunne gi det beste, samtidig som jeg da har 2 barn jeg må tenke på.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp