Ville dere reagert på dette ? Eller har samboer rett i at det er babyhormoner?

Jeg tror nok de på barsel blir å avlaste meg etter fødsel siden jeg har historikk med epilepsi. Da er de viktig å få sove etter fødsel for å ikke trigge anfall. Jeg har vært frisk i årevis, men man vet aldri sa nevrologen.

Men vil jo helst ha samboeren min der. Vi får se, håper han endrer mening om å ville dra etter fødsel

Vil tro du blir prioritert, men de er ganske underbemannet til tider, så de vil nok helst se at du får hjelp av samboeren om de har mulighet til å gi dere familierom
 
Jeg håper han får andre synspunkt når ungen er ute [emoji4] du er nok kanskje inne på noe at det kan være han kanskje føler seg i veien der etterpå [emoji848]

Jeg sa også til han i går at det er også for min skyld han skal være der. Jeg trenger støtte og trygghet også etter en fødsel
Men jeg ble litt i «beskyttelsemodus» når han formulerte seg så klinisk. Jeg vil jo at han skal ønske selv å være der å passe på oss, at det skal falle naturlig inn om du skjønner.
Så etter det sa jeg at om å dra hjem var det han ville eller følte for, skulle han det.
Men får vel ta en ny samtale om temaet senere og se om han forstår mer [emoji4]. God kommunikasjon er viktig både i et forhold og som foreldre [emoji106]

Det kan jo også skje at han ikke får lov å være der.
Slik hadde vi det de første døgnene, da måtte han reise hjem (ca. halv annen reisetid hver vei). Fikk familierom til slutt når han måtte i lyskasse. Men det er en helt annen historie.
 
For meg personlig er det helt utrolig at han kan si noe slik. Jeg hadde blitt så uendelig lei meg og sint.
Jeg tror dere må snakke sammen skikkelig før fødsel for hans innstilling kan ødelegw veldig de første dagene for deg.
Håper han plutselig forandrer mening og ønsker å være med dere. For det er helt magisk.
 
Reagerer på måten han sier det på.
om han er tilstede "hele" tiden eller ikke må være litt opp til hva dere begge blir enige om og hva som er mulig der dere er... Det r jo forskjellig hva som er mulig på de forskjellige fødestedene.

Det varierer jo hva som føles riktig fra person til person og par til par. Både med forpliktelser det er vanskelig å sette bort som noen snakket om over her, eller redsler eller annet. noen har også litt behov for litt luft. Det er dog viktig at pappaen også får informasjon, mulighet til å bli litt kjent med babyen og ikke minst - vant til å håndtere h*n og lære stell og bleieskift etc.

jeg hadde også blitt stressa om pappaen var 3 timer unna når fødselen kan starte "når som helst".... Føler ikke at du har en separasjonsangst utifra hovedinnlegget.
 
Jeg vet ikke om det hjelper men et forslag kan være å skrive ned hva du føler og tenker og gi det til han. Kanskje litt lettere å få frem at du blir såret og lei deg på papiret, og ikke reagere f eks med sinne etc. Og evt forklare hvorfor det sårer deg at han har den holdningen. Jeg personlig har ihvertfall en tendens til å uttrykke irritasjon når jeg egentlig er lei meg, og må ofte forklare etterpå at jeg ble lei meg og ikke irritert osv :)
 
Åh, jeg tror nok du har all grunn i verden til å reagere, både med og uten hormoner i kroppen. Det må du faktisk ha lov til, tenker jeg! Håper dere klarere å komme frem til noe som begge to kan leve med, og ikke minst at dere får en frisk og fin liten bebis snart:love7
 
Takk for gode svar og forståelse :) det er veldig sårt for meg :( men som mange av dere sier kan det jo hende at han endrer mening når ungen er ute. Håper på det. Han sliter nok litt med å sette seg i mine sko. Feks skal 3 timer unna med jobben i morgen og er ikke hjemme før på kvelden, når jeg sa jeg var litt nervøs for det sa han at jeg har «så sykt separasjonsangst:oops:»

Akkurat nå er jeg jo opprørt over holdningene hans til den magiske første tiden:sad010. Så snakker ikke med han med det, fordi når man er trist eller sint kan man si ting på en dum måte eller ting mang angrer på. Så skal ta en prat med han når jeg føler meg litt bedre :) Skal ta fram ting som at på barsel vil han lære ting som å bade babyen og kle på tøy. Han har ikke harr lyst å lese noen babybøker og er grønn på området i motsetning til meg

Å ha han der har også med min trygghet også å gjøre. Å ha han der som mental støtte. Jeg har epilepsi jeg er frisk av, men for å ikke risikere tilbakefall er er det viktig at jeg sover godt etter fødsel for sikkerhets skyld . Om han drar bort blir ikke jeg å få sove tror jeg, fordi da føler jeg at det første jeg gjør når jeg får den største gaven i livet er å gi den videre til fremmende. Og det gjør jeg ikke. Om han heller får kos av pappan sin, vil jeg klare å slappe av og sove vel vitende om at baby får kjærlighet fra han,

Kjente jeg ble litt opprørt av de kommentarene hans faktisk. Hadde samboeren min sagt til meg at jeg hadde «så sykt separasjonsangst» mens jeg gikk på overtid hadde han alvorlig talt fått en mental ørefik altså... [emoji23]

Man bygger et godt forhold på kommunikasjon og respekt for den andres synspunkter. Så personlig synes jeg vel at han kunne pratet med deg om disse tingene på en litt annen måte.. Babyen trenger nok ikke at han «sitter å ser på at han sover», men babyen trenger jo to foreldre som stiller opp for hverandre og støtter hverandre i denne tiden som kommer.

Så masse lykke til med fødsel - håper du får all støtten og tryggheten du trenger [emoji173]️
 
Jeg var helt avhengig av pappaen på barsel når vi fikk førstemann. Han fikk ikke lov å sove der, og jeg syns det var forferdelig.. Man er jo ofte veldig kjørt etter en fødsel og alt er nytt. Dessuten er det vel ikke helt sånn at alle babyer bare sover.. Skjønner deg veldig godt<3
 
Takk for gode svar og forståelse :) det er veldig sårt for meg :( men som mange av dere sier kan det jo hende at han endrer mening når ungen er ute. Håper på det. Han sliter nok litt med å sette seg i mine sko. Feks skal 3 timer unna med jobben i morgen og er ikke hjemme før på kvelden, når jeg sa jeg var litt nervøs for det sa han at jeg har «så sykt separasjonsangst:oops:»

Akkurat nå er jeg jo opprørt over holdningene hans til den magiske første tiden:sad010. Så snakker ikke med han med det, fordi når man er trist eller sint kan man si ting på en dum måte eller ting mang angrer på. Så skal ta en prat med han når jeg føler meg litt bedre :) Skal ta fram ting som at på barsel vil han lære ting som å bade babyen og kle på tøy. Han har ikke harr lyst å lese noen babybøker og er grønn på området i motsetning til meg

Å ha han der har også med min trygghet også å gjøre. Å ha han der som mental støtte. Jeg har epilepsi jeg er frisk av, men for å ikke risikere tilbakefall er er det viktig at jeg sover godt etter fødsel for sikkerhets skyld . Om han drar bort blir ikke jeg å få sove tror jeg, fordi da føler jeg at det første jeg gjør når jeg får den største gaven i livet er å gi den videre til fremmende. Og det gjør jeg ikke. Om han heller får kos av pappan sin, vil jeg klare å slappe av og sove vel vitende om at baby får kjærlighet fra han,
Du er ikke irrasjonell i det hele tatt. For meg var det helt avgjørende å få ha pappan på sykehuset. Vår lille gutt fikk en litt tøff start å måtte på nyfødtintensiven, og da var pappan klippen vår. Det er mye mulig han ser annerledes på det når lillemann er ute, det kan kanskje virke veldig fjernt når han er inni magen...?
I tiden etter er det gull å være to, hverdagen er snudd på hodet. For min del har jeg kun hatt fokus på amming og da har pappan måtte ta seg av alt annet. På sykehuset var de flinke til å snakke om viktigheten av at far hjalp mor så mye så mulig, kanskje det kan hjelpe han å forstå når det kommer fra helsepersonell?

Håper dere finner en god løsning for dere [emoji170] Første tiden er magisk,men også veldig slitsom!
 
Takk for flere gode svar [emoji4] enig med dere, han formulerte seg på en teit måte. Tror han er preget av negativ påvirkning av eldre kollegaer og bekjente. «Lars sier han dro på jobb etter fødselen når kona var på barsel, og det gikk helt fint! Så tok han heller fri når de kom hjem. Jeg ser ikke problemet ditt jeg».

En dame i 40 åra i samme idrettsklubb som hadde vist sagt til han at det er ingenting for en mann å gjøre på barsel, og at hennes mann bare kom på besøk på barsel i korte perioder. Og dro på tungtransport jobb uken etter i 2 uker og de klarte seg fint»

Føler disse «negative» personene har hjernevasket mann min til å få et klinisk syn på barseltiden [emoji35] de burde skamme seg. De er også eldre enn oss og fra en annen tid.

Jeg har ikke snakket med han om barseltiden etter hendelsen. Vi har hatt det bra, men jeg har inni meg bekymret meg veldig for hvordan den første tiden blir. Pappa kommer på besøk i dag da, og blir et par dager. Han er veldig god på kommunikasjon og er lege også [emoji56] og samboer og han er gode venner. Tenkte å fortelle pappa om bekymringene mine. Kanskje han snakke litt med han om hvor viktig første tiden er, eller hjelpe meg å snakke uten at jeg tyr til følelser [emoji4]
 
Det høres ut som en veldig god plan å la pappaen din ta en hyggelig alvorsprat med ham :)
 
Jeg skjønner han på et vis. Barselavdeling er ikke noe for alle. Mannen min har vært hjemme, og det har være helt greit for meg.
Og den magien du nevner; den forsvinner heldigvis ikke.
 
Jeg trenger deres synspunkt på noe [emoji848] etter fødsel ønske jeg å ha samboer med oss mest mulig. At vi får knyttet bånd sammen som familie vi tre, og nyte den første tiden sammen. At han er mye tilstede på barsel og får koset med babyen han også[emoji1405].

Men så var vi hos et vennepar og fødsel temaet kom opp, og da klaget han til dem om at han må være der [emoji33] han formulerte det som «at han ikke får lov å dra noen sted etter fødsel av meg». I bilen på vei hjem konfronterte jeg han med utsagnene. Han sa at han ærlig talt ikke så vitsen med at han var der hel tiden [emoji53] babyen sover jo uansett og husker ingneting av tiden uansett. At han godt kunne tenkt seg å dra hjem etter fødsel, ikke ha familierom, kanskje dra på jobb.. og heller bruker permisjondagene når jeg og gutten er utskrevet.

Når jeg sa jeg ble rystet og såret av at han mente det,sa han at det bare er babyhormonene mine som hærjer [emoji55]. At det ikke er nødvendig at han må være der hele tiden [emoji17]

Hva mener dere damer? Hadde dere reagert på noe sånn? Eller er dere litt enig med han om at det er urasjonelt av meg å reagere ?
Jeg ser for meg de første dagene som helt unike og spesielle. Endelig er hedersgjesten her. Trodde virkelig han delte samme følelser som meg og er litt skuffet over hans kliniske holdning til den første tiden. [emoji20]

Du er absolutt ikke irrasjonell! Grunnen til at han skal være der er å støtte deg! Du har vært gjennom det største i livet hittil og sitter med mye hormoner og et nytt menneske å ta vare på! Babyen trenger han nok ikke der, men du trenger hans støtte de dagene fordi de er så tøffe og du er mest sannsynlig veldig sliten! Trenger avlastning! Min mann tok med lillegutt ut på gangen noen timer på nettene slik at jeg fikk sove, siden jeg syntes det var veldig vanskelig å sove når lillegutt lå der og laget så mye lyder. Han hadde svelget fostervann, så han kastet opp litt vann innimellom/gulpet, så ble veldig oppvakt og fikk ikke roen i meg til å sove uten at mannen fulgte med. Irrasjonelt ja, siden sjansen for krybbedød er minimal, men kunne ikke kontrollere følelsen selv.
I tillegg er det barselstårer! Og ønsket om å dusje uten å tenke på om lille sover eller har våknet å skriker mens du nyter dusjen. Og amming trenger man ro til, og trenger noen som henter vann etc til deg mens du sitter stuck. Og alt er så nytt og mye nye spørsmål og du trenger noen til å diskutere om hva som er riktig [emoji4]

Det er ikke for å skremme jeg sier disse tingene. Men for å gi deg gode poeng for hvorfor han bør være der for deg!

Barseltiden gikk veldig fint for oss til slutt, med mannen der hele tiden[emoji4]

Hvis han ikke vil være der, anbefaler jeg å få din mor/søster/venninne til å være der med deg[emoji4]
 
* slettet* se ny oppdatering lengre med :angel4 det ordna seg til slutt
 
Last edited:
En liten oppdatering. Pappa snakket med oss sammen , og da rolig til samboer at som han vet er jeg engstelig og nervøs for fødselen og de første dagene etterpå. Og da er det viktig at akkurat han er der, ikke bare fordi jeg trenger støtte men fordi han har beroligende effekt på meg. Samboer sa han skjønt det da.

Jeg trodde pappa nådde frem, men nei. Vi møtte en kollega av samboer tidligre i dag og han sa «fortell henne hvor fint det gikk at du dro på jobb etter fødselen da» og jeg fikk en lang lekse om at det gikk så fint for alle parter at han dro på jobb :oops:.. Virker som han han vil guilt trippe meg til å si at han kan dra på jobb :(

Jeg har forsøkt alt. Jeg har prøvd kompromiss og si vi ikke trenger familierom om han ønsker å sove hjemme, og heller komme tilbake om morgenen. Jeg har også sagt jeg er redd og nervøs, og fortalt at på barsel blir han også å lære mye.

Så jeg gir opp jeg nå, og bruker helle tiden på å mentalt forberede meg på å takle redsel og sykehustiden alene enn å prøve å få han til å forstå. Vanligvis er han jo så forståingsfull men nå er hanbare vrang nesten :eek:.
Forhåpentligvis kan jordmødrene støtte meg på barsel om tårene kommer. Så får jeg ellers bare finne fram min sterke side og være tøff og takle alt det nye alene istedenfor å lene meg på han.

Er ingen jeg stoler nok på til å ønsker å ha med på barsel andre enn han. Heldigvis er jeg som regel sterk jeg sa, og har stått i stormer alene før og kommet fint ut på andre siden:). Dette skal jeg klare å ikke la motviljen fra han ødelegge den første tiden. Men magisk familietidbobla mi på barsel er sprukket da. Men pytt pytt. Jeg elsker babyen min [emoji813]red
Huff, alt dette høres ikke lett ut og spesielt ikke som 1.gangs..jeg husker jeg grudde meg så mye til selve fødselen og valgte å ikke få epidural for jeg var så redd for komplikasjoner som skulle medføre at jeg skulle overvåkes etter fødsel of dermed ikke få familie rom/mannen der... Men tiden rett etter fødsel ante jeg ingen ting om.. Og for min del var det både veldig bra å ha han der, men samtidig hadde jeg så mye hormoner og ting å bearbeide i hodet rett etter fødsel at jeg skrek og kastet han ut av rommet diverse ganger, så jm kom "tilbake med han", for dette hadde hun nok sett før..Han hentet mat til meg først 10 timer etter fødsel og han var utslitt... Så han var egentlig nesten mer stresset enn meg på barsel, det som var deilig var egentlig at han skiftet bleier.., men det tenker jeg du kan få hjelp til ved behov.. Og å dra i snora flere ganger for hjelp med hva enn det skulle være syns jeg du skal gjøre om du får behov for det! Jeg "måtte" ha besøk av svigers på dag nr 2 og det hadde jeg jo sluppet om mannen ikke var der.. Det kan bli tøft uten han der, men alt er ikke alltid rosenrødt med partner heller, ikke i mitt tilfelle desverre! Ville kanskje tatt kontakt med jm og fortalt om situasjonen og om hvordan du har det, fått skrevet det ned i fødebrev så de vet om det og kan støtte deg litt ekstra etter fødsel om du trenger det! Blir det til du må være der alene er jeg ikke i tvil om at du skal klare det og du kommer også til å få ligge å kose masse med baby og det er det viktigste [emoji170][emoji7]
 
Fly forbanna på dine vegne!!!! Den psykiske støtten er så viktig etter fødsel! Min mann var der hele tiden, trengte ikke spørre om det. Når baby sov lå han bare å kikket på ho, han hadde ho på brystet så jeg fikk sove... han nøyt den tia!

Fy søren, hormonene bruser her altså!!!
 
Ååh det ordnet seg likevel :happy093
Han syntes jeg hadde virket betuttet og ikke meg selv i hele kveld, så pluselig kom han med varm kakao og spurte hva det var fornoe fordi jeg pleide jo ikke å være sånn :wideyed:. Og da forlate jeg jo at jeg engstet meg for barsel og sykehus tiden siden han bare ville dra. Da gikk det endelig inn hvor mye det preget meg. Og da sa han at grunn til at han ville dra på jobb mest var for å ikke bruke opp permisjonsdagene på sykehus tid, da han tenkte det godt kunne være jeg trengte han mest mulig når vi kom hjem fra sykehuset og at han ville passe på oss:love017

Vi ble enig om å se hvordan dagene på sykehuset er. Går det helt flott etterhvert eller kan han dra en stund på jobb, men det er kun hvis det går bra og jeg føler meg komfortabel med det:)

Så nå senker jeg skuldrene veldig. Endelig er han den trygge varmhjerta og støttende mann jeg kjenner. Denne saken har vært helt ulik han, han er egentlig veldig omtenksom. Så flott at han endelig våknet og skjønte meg :D jeg slipper å engste meg for å være alene med barselhormomer
 
Ååh det ordnet seg likevel :happy093
Han syntes jeg hadde virket betuttet og ikke meg selv i hele kveld, så pluselig kom han med varm kakao og spurte hva det var fornoe fordi jeg pleide jo ikke å være sånn :wideyed:. Og da forlate jeg jo at jeg engstet meg for barsel og sykehus tiden siden han bare ville dra. Da gikk det endelig inn hvor mye det preget meg. Og da sa han at grunn til at han ville dra på jobb mest var for å ikke bruke opp permisjonsdagene på sykehus tid, da han tenkte det godt kunne være jeg trengte han mest mulig når vi kom hjem fra sykehuset og at han ville passe på oss:love017

Vi ble enig om å se hvordan dagene på sykehuset er. Går det helt flott etterhvert eller kan han dra en stund på jobb, men det er kun hvis det går bra og jeg føler meg komfortabel med det:)

Så nå senker jeg skuldrene veldig. Endelig er han den trygge varmhjerta og støttende mann jeg kjenner. Denne saken har vært helt ulik han, han er egentlig veldig omtenksom. Så flott at han endelig våknet og skjønte meg :D jeg slipper å engste meg for å være alene med barselhormomer
Godt å høre at han endelig forstod.
Krysser fingrene for at barseloppholdet blir bra [emoji173]
 
Så bra
 
Back
Topp