Veien mot drømmenurket <3 Tanker og frustrasjoner!

Tredje trimester allerede :) gratulerer med det. Tiden går så fort når man tenker tilbake. Snart er han her med dere<3
 
Oioioi!! Ikke lenge igjen nå❤❤
 
Så hvorfor adopterer dere ikke?? Jeg har i dette innlegget ikke tengt til å gå inn på deg psykiske påkjenninget rundt adopsjonsprosessen eller tid det tsr for å adoptere, dette ikke er mitt felt.
Men spørsmålet dukker støtt opp.
Adopsjon har vært på bordet lenge. Jeg sa engang i tiden når vi møttes at jeg ville adoptere. Dette var faktisk en av våre første dype samtaler. Jeg var da helt sikker på at jeg skulle adoptere, han mer skeptisk. Men nå som vi har begynt å prøve og har gått over til prøverør har det blitt litt sårere for meg. Vet ikke helt hvorfor. Men adopsjon har nå blitt litt vanskelig å akseptere. Mulig fordi jeg nå ser det som et tap at min egen kropp ikke klarer å få barn (som tidligere nevnt en helt håpløs tankegang). Samtidig er jeg og sambo de eneste på begge sider av slekta som kan videreføre slekten, og det sitter faktisk i bakhodet. Kjenner faktisk at det er sårt bare det å få spørsmålet, selv om jeg synes det er et viktig spørsmål her inne  . Jeg tror følelsen av å misslykkes per dsgs datp veier tyngst. Og det er fryktelig utypisk meg!!! Jeg ønsket kun å adoptere før jeg fant mr. Perfekt og nå har det snudd.... Hvertfall for en liten stund...
Vi har sendt inn søknad om adopsjon. Og selv og om jeg høres negativ ut over her, så vet jeg at den dagen vi står med et barn i armene, så spillet det ingen rolle hvor eller hvem det kommer fra. Det har seg dessverre slik at jeg ikke lenger nødvendigvis har et valg, og avgjørelsen derfor blir anderledes (vanskeligere for meg) å ta. Igjen et håpløst tankesett, men dette er tanker som dukker opp..
Dette er bare en av de mange avgjørelsene en må ta stilling til i møte med assistert befruktning. Og oppi alt dette skal etiske, moralske og egne grenser diskuteres.
Så hvor setter man sin grense? Uten medisiner? Sperm donor? Eggdonasjon? Adopsjon? Dette er ting ola og kari nordmann ikke nødvendigvis reflekterer over før lille nurk kommer til verden. Derfor tenker jeg st den dagen vi har kommet til en avgjørelse, så har vi hverfall reflektert over alle aspekter rundt unnfangelse av vårt barn. Noe som igjen kan styrke vår kjærlighet og omsorg til vårt kjæreste nurk:)

Tittet litt tilbake på tråder som jeg har skrevet i. Tenk at du en gang skrev dette, og nå skal føde i oktober :Heartbigred

Så glad på dine vegne <3 Kanskje du føder på min bursdag, 5 okt:happy:
 
Tittet litt tilbake på tråder som jeg har skrevet i. Tenk at du en gang skrev dette, og nå skal føde i oktober :Heartbigred

Så glad på dine vegne <3 Kanskje du føder på min bursdag, 5 okt:happy:
Ja, det er helt utrolig! Og tror det ikke har gått helt opp for oss enda.
Kjenner nå i ettertid at jeg har lært mye om meg selv igjennom hele prosessen. Evig takknemlig for at det gikk til slutt❤
Nå er jeg kommet til uke 37 så nå begynner den virkelige ventingen:p Har selv en knapp på 10.10, sambo tror 01.10:)
 
Tenk at du har kommet hit "allerede":D ❤❤
 
06.10.16 kl 00:13 ble vi endelig foreldre til den 3800g og 51cm store gutten vår ❤ Det ble en litt tøff start for både lille og mor, men vi har begynt å bli kjent med hverandre:D Navn har vi ikke klart å bestemme oss for enda.!
 

Vedlegg

  • 1476030265865.jpg
    1476030265865.jpg
    112,8 KB · Visninger: 121
Gratulerer ❤❤
 
Gratulerer! :)
 
Gratulerer så mye Maramo. Han er helt nydelig <3 Vil gjerne høre fødselshistorien din hvis du ønsker å dele den, det er jo en naturlig avslutning på en lang prosess.

Endelig er han her! Kos deg, håper tiden fremover blir enklere for dere. Jeg begynte å finne meg selv igjen rundt den tiden A ble 3 måneder.
 
For en helt nydelig liten gutt ❤❤ Gratulerer så mye!! Endelig er du mamma :D
 
Gratulerer med en fin liten gutt❤️
 
Gratulerer! Nydelig liten tass❤❤
 
Gratulerer så mye Maramo. Han er helt nydelig <3 Vil gjerne høre fødselshistorien din hvis du ønsker å dele den, det er jo en naturlig avslutning på en lang prosess.

Endelig er han her! Kos deg, håper tiden fremover blir enklere for dere. Jeg begynte å finne meg selv igjen rundt den tiden A ble 3 måneder.
Ja, tenk at det gikk tilslutt! Er helt snodig å tenke på at svangerskapet både begynte og endte på riksen:) vi koser oss masse, men skjønner godt at det tar litt tid å finne seg selv igjen.. Kjenner at det er godt inni denne "baby bobla" nå som vi begynner å bli litt kjent❤
Legger ut historien jeg:)
 
Back
Topp