Jenta mi på 6 mnd har siden 3-4 mnd alder styret fælt i forbindelse med flaskemåltid.
Hun kavet voldsomt og strittet imot da hun ble lagt til i armkroken. Tilslutt fant vi ut at det eneste som fungerte var å la henne roe seg ned med smokk og kosebamse, og gi henne flaske i halvsøvne. Ofte var eneste mulighet å gi henne flaske liggende i senga vår med oss ved siden av, eller liggende i vognen.
Dette problemet har bare vedvart, og forverret seg. Vi har vært påpasselige med å aldri "tvinge" henne til å spise, og la henne styre det selv. Men når babyen tydelig viser tegn på sult, og likevel vegrer seg mot å ta flasken, blir man ganske rådvill.
Jeg prøver å starte flaskemåltidene med å holde henne i armkroken, for jeg synes det er så viktig med nærkontakten og at det skal være en koselig situasjon. Med mindre hun er stuptrøtt og `glemmer`seg, går dette aldri bra, og hun fekter med armer og ben, og nærmest hopper i fanget mitt. Det endre da med et 1-2 timers scenario med å roe ned henne, og bysse/gå rundt i rommet, avlede med å gjøre andre ting osv. Til slutt tar hun jo flasken, og flaskes da i søvn.
Jeg tror hun plages mye med luft i magen, for hun trykker mye, og det klunker/rumler mye i magen hennes. Under flasking, hender det ofte at hun bråstopper i drikkinga og fekter med armene og gjør et byks.
Hun har egentlig alltid vært flink til å prompe, men det var kanskje mer av det da hun var mindre. Avføringen har vi holdt i sjakk med malt. Jeg vet man kan få vondt i magen av det, og passer på at hun ikke får mer enn det som er nødvendig. Jeg har nå prøvd Minifom i 2 dager, usikker på effekten, men vi gir det et par dager til.
Etter fast føde-tilvenning fra 4-mnd alder, synes jeg problemene med flaskingen bare har eskalert.
Jeg føler det er lite hjelp å få hos helsesøster, da hun ikke har noe erfaring med flaskebarn, som hun sier. Hun synes det ikke høres ut som hun har reflux (stille), da hun ikke gråter mye, og vokser som hun skal. Munnhulen er sjekket for sopp. Melkeallergi mener hun det ikke er, da det hadde vært utslett og mer skriking. Vi er kun tilbudt Marte Meo-terapi, men det må jeg ærlig si at jeg ikke orker tanken på. Vi har vært på en "mellomkontroll" med vekt og samtale. Vi har gått til manuellterapeut, som har utelukket låsninger.
Er dette utfordringer som er innenfor normalen, tru? Jeg vet at det er endel som sliter med flaske- og brystvegring, og at man bare må godta at slik er det.
Noen dager er selvsagt bedre enn andre mtp flaskingen, men det går jo på helsa løs dette her, og jeg er på randen av sammenbrudd. Flere ganger begynner jeg å gråte foran babyen min fordi jeg blir så sliten og lei, og hun ser da rart på meg, selfølgelig. Jeg føler dette er så ødeleggende for mor/far-barn-relasjonen. Jeg har ikke overskudd eller gnist til å kose meg med barnet mitt. Å komme seg ut på barseltreff er helt uaktuelt.
Nå skal vi på 6.mnd-kontroll om 5 dager, og da er barnelege også tilstede, så jeg skal selvfølgelig ta opp igjen problemet da. Jeg slår meg liksom ikke helt til ro med at det ikke er noe med jenta mi som vi ikke har oppdaget.
Hun er forøvrig nysgjerrig og blid, og ser ut til å trives ellers. Hadde RSvirus-infeksjon da hun ved 3 mnd, ellers vært frisk.
Dette ble et langt brev. Er takknemlig for tips/råd eller bare støttende ord om at dette desverre er normalt, og at vi må holde ut.
Hun kavet voldsomt og strittet imot da hun ble lagt til i armkroken. Tilslutt fant vi ut at det eneste som fungerte var å la henne roe seg ned med smokk og kosebamse, og gi henne flaske i halvsøvne. Ofte var eneste mulighet å gi henne flaske liggende i senga vår med oss ved siden av, eller liggende i vognen.
Dette problemet har bare vedvart, og forverret seg. Vi har vært påpasselige med å aldri "tvinge" henne til å spise, og la henne styre det selv. Men når babyen tydelig viser tegn på sult, og likevel vegrer seg mot å ta flasken, blir man ganske rådvill.
Jeg prøver å starte flaskemåltidene med å holde henne i armkroken, for jeg synes det er så viktig med nærkontakten og at det skal være en koselig situasjon. Med mindre hun er stuptrøtt og `glemmer`seg, går dette aldri bra, og hun fekter med armer og ben, og nærmest hopper i fanget mitt. Det endre da med et 1-2 timers scenario med å roe ned henne, og bysse/gå rundt i rommet, avlede med å gjøre andre ting osv. Til slutt tar hun jo flasken, og flaskes da i søvn.
Jeg tror hun plages mye med luft i magen, for hun trykker mye, og det klunker/rumler mye i magen hennes. Under flasking, hender det ofte at hun bråstopper i drikkinga og fekter med armene og gjør et byks.
Hun har egentlig alltid vært flink til å prompe, men det var kanskje mer av det da hun var mindre. Avføringen har vi holdt i sjakk med malt. Jeg vet man kan få vondt i magen av det, og passer på at hun ikke får mer enn det som er nødvendig. Jeg har nå prøvd Minifom i 2 dager, usikker på effekten, men vi gir det et par dager til.
Etter fast føde-tilvenning fra 4-mnd alder, synes jeg problemene med flaskingen bare har eskalert.
Jeg føler det er lite hjelp å få hos helsesøster, da hun ikke har noe erfaring med flaskebarn, som hun sier. Hun synes det ikke høres ut som hun har reflux (stille), da hun ikke gråter mye, og vokser som hun skal. Munnhulen er sjekket for sopp. Melkeallergi mener hun det ikke er, da det hadde vært utslett og mer skriking. Vi er kun tilbudt Marte Meo-terapi, men det må jeg ærlig si at jeg ikke orker tanken på. Vi har vært på en "mellomkontroll" med vekt og samtale. Vi har gått til manuellterapeut, som har utelukket låsninger.
Er dette utfordringer som er innenfor normalen, tru? Jeg vet at det er endel som sliter med flaske- og brystvegring, og at man bare må godta at slik er det.
Noen dager er selvsagt bedre enn andre mtp flaskingen, men det går jo på helsa løs dette her, og jeg er på randen av sammenbrudd. Flere ganger begynner jeg å gråte foran babyen min fordi jeg blir så sliten og lei, og hun ser da rart på meg, selfølgelig. Jeg føler dette er så ødeleggende for mor/far-barn-relasjonen. Jeg har ikke overskudd eller gnist til å kose meg med barnet mitt. Å komme seg ut på barseltreff er helt uaktuelt.
Nå skal vi på 6.mnd-kontroll om 5 dager, og da er barnelege også tilstede, så jeg skal selvfølgelig ta opp igjen problemet da. Jeg slår meg liksom ikke helt til ro med at det ikke er noe med jenta mi som vi ikke har oppdaget.
Hun er forøvrig nysgjerrig og blid, og ser ut til å trives ellers. Hadde RSvirus-infeksjon da hun ved 3 mnd, ellers vært frisk.
Dette ble et langt brev. Er takknemlig for tips/råd eller bare støttende ord om at dette desverre er normalt, og at vi må holde ut.
