Plutselig er livet snudd på hodet, og jeg står overfor et umulig valg.
Minstemann fikk fjernet et kul i ganen for to mnd siden. I går fikk vi beskjed om at det er en sjelden svulst som vokser aggressivt, og den er ikke fjernet med fri margin. Nå må lille gjennom ny utredning, kirurgi og påfølgende cellegift. Siden det er en sjelden svulst, tar det nok noen uker før de har klart å samle seg om en behandlingsplan (Haukeland, Rikshospitalet og et sykehus i Boston som skal samkjøre planen).
Det er jo ingen hemmelighet at jeg tåler rimelig dårlig å være gravid, og hvis det blir som med de forrige, kommer det ikke til å gå over før ungen er ute - det er 4-4,5 mnd til. Jeg får ikke være sammen med minstemann under cellegiftbehandling hvis jeg er gravid. Ser også for meg at det blir vanskelig å følge opp både minstemann og eldstemann hvis jeg fortsatt skal være spydårlig de neste månedene og søvnløs med en nyfødt i påfølgende måneder. Så nå sitter vi altså med søknadspapirer for senabort og jeg bare hylgriner. Dette er et høyt ønsket barn, og jeg vil absolutt ikke avbryte svangerskapet, jeg er jo halvveis og kjenner liv inni der hver dag. Samtidig vet jeg jo at minstemann kommer til å trenge to tilstedeværende foreldre de neste månedene.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vil bare våkne og oppdage at dette er et mareritt. Snakket med rådgivingssenteret for mor/barn i går ettermiddag, men de var ikke mye til hjelp. Diplomatisk nok konkluderte de med at det måtte bli vårt valg. Hva ville dere gjort i min situasjon?
Minstemann fikk fjernet et kul i ganen for to mnd siden. I går fikk vi beskjed om at det er en sjelden svulst som vokser aggressivt, og den er ikke fjernet med fri margin. Nå må lille gjennom ny utredning, kirurgi og påfølgende cellegift. Siden det er en sjelden svulst, tar det nok noen uker før de har klart å samle seg om en behandlingsplan (Haukeland, Rikshospitalet og et sykehus i Boston som skal samkjøre planen).
Det er jo ingen hemmelighet at jeg tåler rimelig dårlig å være gravid, og hvis det blir som med de forrige, kommer det ikke til å gå over før ungen er ute - det er 4-4,5 mnd til. Jeg får ikke være sammen med minstemann under cellegiftbehandling hvis jeg er gravid. Ser også for meg at det blir vanskelig å følge opp både minstemann og eldstemann hvis jeg fortsatt skal være spydårlig de neste månedene og søvnløs med en nyfødt i påfølgende måneder. Så nå sitter vi altså med søknadspapirer for senabort og jeg bare hylgriner. Dette er et høyt ønsket barn, og jeg vil absolutt ikke avbryte svangerskapet, jeg er jo halvveis og kjenner liv inni der hver dag. Samtidig vet jeg jo at minstemann kommer til å trenge to tilstedeværende foreldre de neste månedene.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vil bare våkne og oppdage at dette er et mareritt. Snakket med rådgivingssenteret for mor/barn i går ettermiddag, men de var ikke mye til hjelp. Diplomatisk nok konkluderte de med at det måtte bli vårt valg. Hva ville dere gjort i min situasjon?