Umulig valg [emoji26]

krølle...

Forumet er livet
August 2018
Utmarsj 2024
Plutselig er livet snudd på hodet, og jeg står overfor et umulig valg.

Minstemann fikk fjernet et kul i ganen for to mnd siden. I går fikk vi beskjed om at det er en sjelden svulst som vokser aggressivt, og den er ikke fjernet med fri margin. Nå må lille gjennom ny utredning, kirurgi og påfølgende cellegift. Siden det er en sjelden svulst, tar det nok noen uker før de har klart å samle seg om en behandlingsplan (Haukeland, Rikshospitalet og et sykehus i Boston som skal samkjøre planen).

Det er jo ingen hemmelighet at jeg tåler rimelig dårlig å være gravid, og hvis det blir som med de forrige, kommer det ikke til å gå over før ungen er ute - det er 4-4,5 mnd til. Jeg får ikke være sammen med minstemann under cellegiftbehandling hvis jeg er gravid. Ser også for meg at det blir vanskelig å følge opp både minstemann og eldstemann hvis jeg fortsatt skal være spydårlig de neste månedene og søvnløs med en nyfødt i påfølgende måneder. Så nå sitter vi altså med søknadspapirer for senabort og jeg bare hylgriner. Dette er et høyt ønsket barn, og jeg vil absolutt ikke avbryte svangerskapet, jeg er jo halvveis og kjenner liv inni der hver dag. Samtidig vet jeg jo at minstemann kommer til å trenge to tilstedeværende foreldre de neste månedene.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vil bare våkne og oppdage at dette er et mareritt. Snakket med rådgivingssenteret for mor/barn i går ettermiddag, men de var ikke mye til hjelp. Diplomatisk nok konkluderte de med at det måtte bli vårt valg. Hva ville dere gjort i min situasjon?
 
Jeg hadde prioritert det barnet som allerede finnes i denne verden, og som trenger begge foreldrene sine nå - men med innmari stor sorg i hjertet. [emoji174]
 
Sniker, men kjære deg så hjerteskjærende! Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg ville aldri gått gjennom
en senabort igjen med mindre barnet var sykt. Har dere familie rundt dere som kan trå til eller venner som kan hjelpe? Ønsker dere alt godt [emoji173]️
 
Og alle gode tanker og styrkeklemmer til lille som skal gjennom tøff behandling nå.
 
For en utrolig vanskelig situasjon! Høres helt grusomt ut, helt forferdelig [emoji43]

Det er kun de timene barnet får cellegift du ikke får være der?

Jeg har vel ikke så mye fornuftig å komme med, og ser jo dilemma med at du ikke får vært til stede som du ønsker for barnet ditt, men jeg personlig hadde nok ikke klart å avslutte svangerskapet heller.. men jeg har ikke «egne» barn fra før heller, og det er jo sterke følelser for deg som mor også..

Er det noe som kan tilrettelegges for deg, ifht din helse med svangerskapsproblemer? Kanskje du kan snakke med barneavd (spl) om behandling og hvordan du kan være der mest mulig (uten å måtte avbryte)? Hvor gammel er gutten din?

Jeg vet ikke jeg, synes dette høres helt grusomt ut og synes utrolig synd på deg og familien din ☹️ [emoji173]️[emoji173]️
 
Herregud :( vet ikke hva jeg skal si krølle.
Jeg forstår begge valg, og vet ikke selv hva jeg ville gjort.

Tenker på deg. :Heartblue
 
Fikk tårer i øynene av dette, Krølle, for en utrolig vanskelig situasjon. Forstår begge valg veldig godt, og for min egen del (som ikke har barn fra før av og bare kan forestille meg hvordan er sånt valg ville være) tror jeg ikke at jeg kunne klart å gjennomføre senabort uansett. På den annen side, så ser jeg veldig godt grunnene til å ta det valget også. Ser også at svaret mitt sikkert ikke er til mye hjelp, men sender dere masse varmer tanker og håper dere finner ut av dette [emoji173]️
 
Hei vennen!
Dette var ufattelig trist å lese og et forferdelig valg.Du har jo vært veldig dårlig hele svangerskapet. Men hadde det vært et av mine barn som ble syk vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Men jeg tenker jo hva er du kapabel til? Jeg tviler ikke på at du har en styrke og vilje av stål, men her går det jo på å følge opp baby og gutten din. Hvordan vil du føle det hvis du ikke kan være tilstede under behandlingene? Du vet at barn er ufattelig sterke og er ikke alltid like avhengige som vi foreldre alltid tror. Jeg vet at du kjemper mot tiden nå. Men jeg er sikker på at storebror vil at du ska beholde baby og dere får dette til uten at du må avbryte svangerskapet. Stor klem til deg og dine:)
 
Umulig valg ja, herlighet. Dette gjorde vondt å lese [emoji24]

Jeg hadde aldri klart å ta en senabort så lenge babyen i magen er frisk, tror jeg.
Skjønner det er sårt at du ikke får vært med han mens cellegift-behandlingen pågår, men der får nesten bare far og besteforeldre stille opp tenker jeg. Så får du heller være tilstede med FaceTime etc?

Dumt rådgivningssenteret ikke var til mer hjelp [emoji58]
 
Vet ikke hva jeg hadde gjort, er umulig å prøve å forestille seg situasjonen, tankene å følelsene.

Sender deg en god klem, å skulle virkelig ønske du ikke måtte gå igjennom dette <3
 
Så forferdelig :(

Jeg tenker at det er umulig for noen av oss å sette seg inn i din situasjon. Bare du vet hvor dårlig du selv er. Samtidig: Du sier det tar noen uker før dere får behandlingsplan. Da er du også noen uker nærmere termin før noe skjer. Kanskje blir du bittelitt bedre mot slutten av svangerskapet? Kanskje kan dultene fra den lille være med på å holde deg oppe i denne tiden? Jeg tenker også at jeg ikke ville tatt senabort av en frisk baby, men det sier jeg nå. Mulig jeg ville tenkt helt annerledes om jeg plutselig stod i situasjonen selv.

Lykke til til både liten og stor :Heartred
 
For en grusom situasjon. :(

Jeg hadde heller aldri klart å ta abort nå, og i hvert fall ikke om babyen er frisk. Men det er lett for oss å si, det er kun du som vet hvor mye du takler nå, og hvor dårlig du er.
Som Mamma til 3 over her skriver, kanskje de små sparkene kan hjelpe til med å holde deg oppe.

Sender deg en stor klem, og håper at dere kommer frem til det valget som er best for dere. :Heartred
 
Herregud så jævlig!!!! Prøver å sette meg inn i din situasjon, men det er jo umulig. Er det mulig at far kan stille opp for den syke 100% og nien kan flytte inn til deg og hjelpe deg med resten hjemme? I slike situasjoner så tror jeg alle vil slippe det de har i hendene å hjelpe til!
Utrolig trist å lese :( ønsker deg masse lykke til ❤❤❤
 
Dette er sånt det er helt umulig å sette seg inn i før man er der selv, og ord blir så fattige ...

Det er veldig vanskelig å skulle fortelle deg hva du bør/ikke bør gjøre, men som en som ganske nylig måtte vurdere abort (dog ikke senabort), og overhode ikke klarte det, så tror jeg at jeg med ganske stor sikkerhet kan si at jeg aldri hadde klart å stå i og leve med å gjennomføre en senabort med mindre det var snakk om medisinske årsaker hos fosteret. Men det er jo ut fra mitt ståsted.

Jeg følte meg plutselig helt knust på dine vegne her, ble rett og slett litt uvel fordi det virkelig fremstår som et umulig valg. Helt fryktelig!

Hvordan er det med støtte fra familie og venner? Og er det slik at du ikke kan treffe din mellomste i det hele tatt under behandling, eller er det bare akkurat når cellegiften gis?

Jeg vet ikke jeg, men tror dere ikke det nye lille livet på vei kan være med på å gjøre livet levelig, selv om det blir utfordrende? En velsignelse i det som er vondt, tøft og vanskelig? Og at du og mannen kan bytte på hvem som er med minsten etter at babyen er født? Sånn er det vel for de fleste med flere barn, at de må dele seg og sånn sett er to tilstedeværende foreldre, men ikke alltid samtidig.

Huff, nei, bare fælt. Opprivende og knusende.

Jeg, ordfattig ...
 
Helt umulig å ta et slikt valg, og vet ikke selv hva vi hadde gjort om vi var i en slik situasjon.
Men i teorien ville jeg beholdt lille i magen, stilt opp det jeg kunne for det syke barnet, overlatt til mannen det jeg ikke kunne gjort selv. Og evt fått noen til å flytte inn for å hjelpe til hjemme.
Så mye som du har vært igjennom nå, du er halvveis, er det da "riktig" å avslutte?
Gleder ikke de andre barna seg til et søsken?
Vil ikke det å miste dette barnet gjøre sorgen og potensielt skyldfølelse verre? Både for deg, mannen og det barnet som er sykt?
Vil ikke det friske barnet trenge deg når far tar seg av den syke?
 
Sitter med tårer i øynene for deg nå Krølle. For et umenneskelig og vondt kapittel dere skal inn i nå, gravid eller ikke. Kan ikke se for meg hvor vondt det må være å få den beskjeden om minstemann.

Ingen gode råd å komme med (dog tror jeg kanskje sorgen over dette barnet du nå har i magen etter alle disse månedene med dårlig form hadde vært hard å takle), jeg håper virkelig dere har god støtte i familie og venner rundt dere. Og at dere kommer gjennom dette sammen.

Regner med dere beholder PKS datoen på 36 uker om dere fortsetter svangerskapet. Det er 17 uker til og det hjelper kanskje vite eksakt når denne dårlige formen din vil bedres?

❤️❤️❤️
 
hva er det jeg leser :( - for en forferdelig situasjon å ende opp i.

Hvor lenge varer behandlingen med cellegift? Vil han få behandlingen i Norge eller i Boston? Er det reise frem og tilbake?

Det er vanskelig å gi en enbefaling uten all info, og så klart så vet jeg ikke hvordan det er å være sånn dårlig som du er i svangerskapet.

Første tanke jeg hadde var; behold barnet! Man kommer seg igjennom!

Andre tanke; enkelt for meg å si siden jeg ikke kjenner det på kroppen, og jeg skjønner jo st dere ikke hadde sett på senabort som opsjon med mindre dere seriøst mener det er et alternativ.
Du sier du ikke får være med minstemann når cellegiften pågår- snakker vi da totalt besøksforbud i flere mnd? Eller kun de timer han får behandlingen?

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, dette er bare ufattelig trist å lese. Hva sier legene? JM?


Ønsker dere alt godt videre og at dere kommer frem til en beslutning dere mener er riktig for dere.
 
Skjønner at dette er tøft. Jeg ville nok aldri klart å fjerne et friskt barn så langt ut i svangerskapet..

Men jeg tenker også at den nye babyen kan hjelpe både storebror/søster og resten av familien å holde motet oppe og fokus på noe som er fint og spennende! Med en ny en på vei har man alltid noe å glede seg til og å snakke om når andre ting er tunge og triste.. kanskje aller viktigst for den som er syk![emoji8][emoji173]️
 
Minstemann er 5 år... Vi vet ikke hele planen ennå, bare at han trenger operasjon og påfølgende cellegift. De har ikke sagt hvor lenge. Regner med at cellegiftbehandlingen kan foregå på barneklinikken på Haukeland, men vi vet ikke. Alt er nytt og uklart.

Jeg er stort sett sengeliggende og får iv næring 16 timer i døgnet, så det er fint lite hjelp i meg. De første ukene etter ks, vil jeg jo også slite med å være alene med nyfødt, i hvertfall var det vanskelig sist.

Får ikke være sammen med lille når han får cellegift og første uken etter. Aner ikke hvor ofte sånne kurer kommer. Vi har vært noen runder på barneklinikken med han før, i forbindelse med astma og infeksjon. Det er rimelig hardt for én forelder å være på sykehuset 24/7 med sykt barn gjennom en sånn periode. Vi har familie i nærheten, men tviler på at lillegutt godtar å ha dem hos seg når han er syk. Han er ganske mammadalt i utgangspunktet. Og vi vil uansett trenge hjelp til storebror, som ikke må glemmes i det hele.

Vi har heldigvis ca to uker på å bestemme oss, før fristen for abort går ut. Har fått indikasjon på at dersom vi søker, vil vi få innvilget abort i nemden. Ellers lurer jeg på å dra til London hvis det blir aktuelt, for de gjør kirurgisk senabort. Tenker det er psykisk mindre belastende enn å føde et dødt barn. Huff, blir helt dårlig ved tanken. Hadde virkelig ikke sett for meg at dette skulle bli et tema. Vi får gå noen runder og se hvilke ressurser vi har å spille på, og håper vi får en plan for behandling i løpet av kort tid, så vi vet litt mer konkret hva vi skal gjennom. Heldigvis god prognose for lillegutt da, bare en kronglete vei dit...
 
Ååh for en situasjon :(
Jeg hadde nok ikke tatt senabort hvis barnet i magen er frisk.. hadde gjort alt jeg kunne gjøre, også heller se til at en annen voksen/støtteperson kunne være der de timene/dagene jeg ikke kunne. Lykke til med valget, og god bedring til gutten din ♡
 
Back
Topp