Ukene etter fødsel - Samboer som er lite deltagende og ikke helt skjønner farsrollen

[HeleneTJ]

Samboeren min og jeg fikk et barn sammen for litt over 5uker siden. Etter lille kom til verden har jeg gått å vært mye irritert, sint, lei meg og oppgitt på samboeren min. Føler ikke han helt skjønner sin rolle som far og føler han bidrar svært lite ift lille. Nå er det jo jeg som har mammaperm og skal være hjemme med mini, men hadde jo satt pris på at han prioriterte familielivet fremfor hobby og å jobbe ekstra. Virker som han tror livet skal fortsette på samme måte som da vi kun var to.
De gangene jeg har sagt i fra at jeg hadde satt pris på at han var mer deltagende og sammen med barnet vårt og meg har samtalen endt i skikkelig krangling. Synes dette er veldig leit da vi så og si aldri kranglet før.
Det er veldig trist og ikke minst slitsom å føle at jeg sitter med alt ansvaret alene. Sover svært lite også.
Ekstra trist er det at det har blitt sånn da samboeren min var veldig engasjert og støttende under svangerskapet( var med på alle kontroller samt svangerskapskurs), hadde ikke forventer så lite deltagelse.
Noen flere som har opplevd fedre som deltar lite etter babyen ble født? Hva gjorde dere for å endre dette? Eller gikk det seg kanskje til av seg selv? Flere i samme situasjon?

 

[Sylvanas]

Kan han ha gått inn i en liten depresjon? Fedre kan også få det etter fødsel, ikke bare mødre.

 

[HeleneTJ]

Kan han ha gått inn i en liten depresjon? Fedre kan også få det etter fødsel, ikke bare mødre.

Det er mulig. Har tenkt han kanskje går igjennom en liten «krise», ny rolle og prøve å finne seg selv igjen. Men vanskelig når han ikke prater med meg om det.

 

[Bkno6871282]

Hei.

Først og fremst må jeg bare si gratulerer så masse med den lille <3
Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen du beskriver. Hadde det på akkurat samme måte da min datter ble født for litt over 1 år siden. Far var engasjert nok under svangerskapet, men forsvant helt etter fødsel (mentalt). I ettertid tenker jeg at jeg kanskje burde skjønt at han var deprimert, men jeg var så sint og skuffet og hadde mer enn nok med å komme meg etter fødselen/svangerskapet samtidig som jeg skulle ta meg av den lille. Jeg sa det heller ikke til noen og hvis jeg prøvde å ta det opp med han endte det bare i skikkelig utmattende krangling. Det var en utrolig vanskelig tid og forholdet slet virkelig. Mitt beste råd til deg er: si ifra! Til helsesøster, familie, venner eller noen andre du føler du kan snakke med. Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke sa i ifra. Det er svært lite fokus på pappaene både før og etter fødsel, de forsvinner liksom litt oppi det hele. De blir sidepassasjerer og jeg tror derfor ikke alle klarer å forberede seg på det som skal komme. det bli for fjernt for dem på en måte. Vi bærer jo barnet i magen og går gjennom mange mentale trinn ila svangerskapet.

Hos oss varte hans depresjon ca 8 mnd. Da ga jeg tydelig beskjed om at ting måtte endres fordi han skulle ut i permisjon og måtte lære seg å ta vare på ungen. Jeg begynte med å ha han på opplæring med stell, mating, leking, ,soving og alt, og så innførte vi at hver av oss hadde leggingen annen hver dag. Sistnevnte gjorde underverker for både han og meg over tid, selv om det var vanskelig i starten ettersom hun ikke var vant til at han la henne. Etterhvert som han ble mer trygg og mer kjent med henne, gikk alt seg til. I dag er han en fantastisk flink pappa og jeg har all tillit til han som far. Han har i ettertid også sagt at han var deprimert og at overgangen var mye større enn han hadde forestilt seg.

Kanskje du kan prøve å involvere han mer i det daglige? Fortell han hvordan han kan få lille til å smile feks, det er jo fantastisk gøy å få til. Eller lær han litt baby massasje hvis det er noe du kan? Eller sanger/regler?

Ønsker deg/dere masse lykke til.

 

[HeleneTJ]

Hei.

Først og fremst må jeg bare si gratulerer så masse med den lille <3
Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen du beskriver. Hadde det på akkurat samme måte da min datter ble født for litt over 1 år siden. Far var engasjert nok under svangerskapet, men forsvant helt etter fødsel (mentalt). I ettertid tenker jeg at jeg kanskje burde skjønt at han var deprimert, men jeg var så sint og skuffet og hadde mer enn nok med å komme meg etter fødselen/svangerskapet samtidig som jeg skulle ta meg av den lille. Jeg sa det heller ikke til noen og hvis jeg prøvde å ta det opp med han endte det bare i skikkelig utmattende krangling. Det var en utrolig vanskelig tid og forholdet slet virkelig. Mitt beste råd til deg er: si ifra! Til helsesøster, familie, venner eller noen andre du føler du kan snakke med. Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke sa i ifra. Det er svært lite fokus på pappaene både før og etter fødsel, de forsvinner liksom litt oppi det hele. De blir sidepassasjerer og jeg tror derfor ikke alle klarer å forberede seg på det som skal komme. det bli for fjernt for dem på en måte. Vi bærer jo barnet i magen og går gjennom mange mentale trinn ila svangerskapet.

Hos oss varte hans depresjon ca 8 mnd. Da ga jeg tydelig beskjed om at ting måtte endres fordi han skulle ut i permisjon og måtte lære seg å ta vare på ungen. Jeg begynte med å ha han på opplæring med stell, mating, leking, ,soving og alt, og så innførte vi at hver av oss hadde leggingen annen hver dag. Sistnevnte gjorde underverker for både han og meg over tid, selv om det var vanskelig i starten ettersom hun ikke var vant til at han la henne. Etterhvert som han ble mer trygg og mer kjent med henne, gikk alt seg til. I dag er han en fantastisk flink pappa og jeg har all tillit til han som far. Han har i ettertid også sagt at han var deprimert og at overgangen var mye større enn han hadde forestilt seg.

Kanskje du kan prøve å involvere han mer i det daglige? Fortell han hvordan han kan få lille til å smile feks, det er jo fantastisk gøy å få til. Eller lær han litt baby massasje hvis det er noe du kan? Eller sanger/regler?

Ønsker deg/dere masse lykke til.

Tusen takk[emoji4][emoji4][emoji4]

Tusen takk for at du deler din historie! Det fikk meg til å få opp motet litt[emoji4] alltid god å høre om folk som har opplevd noe likt og som det har gått bra med!
Jeg tror du har rett i det du sier mtp at de blir sidepassasjerer og derfor sikkert føler seg utenfor. Jeg skal prøve å involvere han mer i det daglige allerede nå uansett om det blir litt “tvang” i starten, han vil jo garantert få glede av det etterhvert! Og det er jo så viktig at han båndet med sønnen sin.
Etter jeg skrev dette innlegget bestemte jeg meg ( uansett hvor lite jeg egentlig hadde lyst til det fordi jeg opplever han som veldig egoistisk fortiden) å være flink til å gi han mer oppmerksomhet. Merker allerede nå at han virker mer blid så det er jo også et godt tegn, håper det er fordi han kanskje føler seg mer inkludert og at det kanskje også kan bidra til at han ønsker å ta mer del i ting får bare ta tiden til hjelp.

 

[87'modell]

Min mann var veldig engasjert, men følte at det ikke var så mye han fikk gjort, og det stemte jo, siden jeg måtte amme 24/7, og han tross alt var på jobb og gjorde alt av husarbeid i tillegg.
Det er nok ikke lett å finne sin rolle som pappa, for det er ingen oppskrift å følge, og de føler det ikke på kroppen på samme måte som vi gjør pga hormoner og instinkter.
Gi ham konkrete oppgaver, og gi ham babyen mens du tar en dusj f.eks.
Ja, også må det adresseres om han har en depresjon da.

Ellers er det bare å bli vant til lite søvn og mer krangling, selv om det høres veldig pessimistisk og kynisk ut.
Småbarnstiden er tøft for et forhold, og krever mye av begge parter. Det lureste er å velge sine kamper, la alt som kan skure og gå gjøre nettopp det, være rause med hverandre og søke hjelp om nødvendig.
Dere er akkurat de samme personene som før, men nå er dere foreldre i tillegg, og babyen krever alt av tid og energi, og det må den nesten få lov til en stund. Men, om sjansen byr seg til å se en film sammen, eller gå en tur med vogna, eller ta en kjapp en på sofaen (hvis begge virkelig vil), så gjør det.
Snakk sammen om vanlige ting, unne hverandre å ha det bra, og vær tydelige, men ikke anklagende, om hva dere trenger og ønsker ut av forholdet og fra partneren.

 

[Ikke i bruk]

Legger denne over på generelt for å få flere svar

 

[RoseBusk]

Dette er faktisk ikke helt uvanlig. Fedre kan fort føle seg overflødige i begynnelsen siden babyen er så avhengig av mor og puppen. Hva med å ta opp dette på en rolig måte før du blir sint?
Det blir nok bedre når han får bedre kontakt med babyen når babyen kan mere