Ukene etter fødsel - Samboer som deltar lite og ikke helt skjønner farsrollen

Det håper jeg også! Men er enige med 'Styx' at du kanskje ikke bør vente og se det an for lenge. Det er ikke bra for noen hvis du blir helt utslitt. Syns det høres ut som om han er borte mye, ja. Det er ikke greit. Enig med de som sier at han kanskje bør høre det fra noen flere enn deg. Helsestasjonen syns jeg var et godt forslag. Du har gjort det du kan for å få han til å forstå hva det innebærer å ha en nyfødt baby i huset. Det er tøft for alle og det gjør det så mye lettere å være sammen om det![/

Kjenner jeg blir enda mer oppgitt i dag. Han kom hjem fra jobb i ettermiddag så spurte jeg om vi skulle møte han etter jobb i morgen for jeg skal møte en venninne i området rundt der han jobber. Så sier han at han har fri i morgen. I stede for å si dette til meg tidligere denne uken så vi kunne fått litt tid sammen så har han altså da venter til jeg gjorde meg en avtale med en venninne og der etter avtalt å drive med hobbyen sin i flere timer med en kompis... sykt dårlig gjort. Blir skikkelig skuffet. Samvær med familie burde stå høyest som prioritet.
Er kanskje ikke så dumt å snakke med noen på helsestasjonen nei.
 
Det håper jeg også! Men er enige med 'Styx' at du kanskje ikke bør vente og se det an for lenge. Det er ikke bra for noen hvis du blir helt utslitt. Syns det høres ut som om han er borte mye, ja. Det er ikke greit. Enig med de som sier at han kanskje bør høre det fra noen flere enn deg. Helsestasjonen syns jeg var et godt forslag. Du har gjort det du kan for å få han til å forstå hva det innebærer å ha en nyfødt baby i huset. Det er tøft for alle og det gjør det så mye lettere å være sammen om det!

Kjenner jeg blir enda mer oppgitt i dag. Han kom hjem fra jobb i ettermiddag så spurte jeg om vi skulle møte han etter jobb i morgen for jeg skal møte en venninne i området rundt der han jobber. Så sier han at han har fri i morgen. I stede for å si dette til meg tidligere denne uken så vi kunne fått litt tid sammen så har han altså da venter til jeg gjorde meg en avtale med en venninne og der etter avtalt å drive med hobbyen sin i flere timer med en kompis... sykt dårlig gjort. Blir skikkelig skuffet. Samvær med familie burde stå høyest som prioritet.
Er kanskje ikke så dumt å snakke med noen på helsestasjonen nei
 
Kjenner jeg blir enda mer oppgitt i dag. Han kom hjem fra jobb i ettermiddag så spurte jeg om vi skulle møte han etter jobb i morgen for jeg skal møte en venninne i området rundt der han jobber. Så sier han at han har fri i morgen. I stede for å si dette til meg tidligere denne uken så vi kunne fått litt tid sammen så har han altså da venter til jeg gjorde meg en avtale med en venninne og der etter avtalt å drive med hobbyen sin i flere timer med en kompis... sykt dårlig gjort. Blir skikkelig skuffet. Samvær med familie burde stå høyest som prioritet.
Er kanskje ikke så dumt å snakke med noen på helsestasjonen nei

Fostår veldig godt at du blir sint og lei deg! Det høres definitivt ut som om han har hatt et skikkelig sjokk over hva det betyr å få en baby, og ikke vet hva han skal med det. Kan det være at han rett og slett prøver å unngå hele situasjonen, fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det? Det er overhode ikke uvanlig, tror jeg (menn! [emoji34]) Det høres ikke ut som om dette er sånn han er til vanlig, så engasjert han var under svangerskapet.
Helsestasjonen har helt sikkert erfaring med dette. Du kan kanskje nevne det for dem og så se om han kan være med på neste kontroll.
 
Fostår veldig godt at du blir sint og lei deg! Det høres definitivt ut som om han har hatt et skikkelig sjokk over hva det betyr å få en baby, og ikke vet hva han skal med det. Kan det være at han rett og slett prøver å unngå hele situasjonen, fordi han ikke vet hvordan han skal forholde seg til det? Det er overhode ikke uvanlig, tror jeg (menn! [emoji34]) Det høres ikke ut som om dette er sånn han er til vanlig, så engasjert han var under svangerskapet.
Helsestasjonen har helt sikkert erfaring med dette. Du kan kanskje nevne det for dem og så se om han kan være med på neste kontroll.

Nei er absolutt ikke likt han, var jo som sagt så engasjert i svangerskapet! Kan være det er som du sier at han ikke vet hva han skal gjøre og derfor unngår alt. Har jo hørt om lignende situasjoner hvor menn bruker tid på å «godta» den mye rollen og tilværelsen, er bare sykt slitsom også blir man jo trist.
Han skal være med på neste kontroll, allerede planlagt, så skal se om jeg kan få tatt det opp med helsesøster da[emoji5]
 
Nei er absolutt ikke likt han, var jo som sagt så engasjert i svangerskapet! Kan være det er som du sier at han ikke vet hva han skal gjøre og derfor unngår alt. Har jo hørt om lignende situasjoner hvor menn bruker tid på å «godta» den mye rollen og tilværelsen, er bare sykt slitsom også blir man jo trist.
Han skal være med på neste kontroll, allerede planlagt, så skal se om jeg kan få tatt det opp med helsesøster da[emoji5]

Så bra! Da håper jeg at det ordner seg, for dere begge [emoji5] Lykke til!
 
Du må kanskje sette det litt på spissen for han da,og spørre om det er meningen at du skal sitte alene hjemme med babyen. Hvis du ammer,er det jo du som er helt nødvendig for babyen,men far er jo også viktig. Og far er jo ikke bare viktig for babyen,men for deg! Som hjemmeværende blir man jo fort litt isolert,og da må partneren stille opp og gi voksenkontakt. Noe annet vil jo selvsagt være frustrerende. Hvordan vil han føle det hvis han blir sittende alene hjemme med babyen både dag og ettermiddag når han skal ha permisjon?
 
Jeg husker når vi fikk vårt første barn. Min mann deltok fra første stund. Skiftet bleie, holdt mens han mens jeg tok en dusj eller fikk slappet av hvis var våken etter han fikk mat(fikk han til rape/gulpe). Han tok til og med sønnen på trilletur så jeg fikk slappet av/sove også mens han sov.
Synd at din samboer ikke deltar mer. Han kan gjøre mer, barnet ditt trenger både nærkontakt med både far og mor. Selvom du er hjemme hele dagen. Min mann lagde til og med middag til oss
 
Her har ikke baby blitt født enda, men far innbilte seg lenge at det ikke er så mye han kan bidra med i starten. Jeg har sagt at selv om du ikke kan amme så er det jo mye annet du kan gjøre.
Kan det være det som er problemet? Jeg skjønner at de tenker slik, men det et noe med å gjøre de bevisst på at kos, bleieskift, legging, trilling, og stell/bading er ting også fedrene kan bidra med kan være en liten oppvekker.

Kan det og være at han tenker at det er lurt å jobbe mye nå mens baby er så liten, og heller kunne ta litt mer fleksitid når baby blir litt større og våken?
 
Hva med å la han ha ansvaret en stund for babyen?

F.eks: Du drar på shopping/matvarehandel eller hva som helst uten baby mens far får ha ansvaret hjemme og knytte bånd uten deg tilstede?

Det var en overgang/totalomveltning for oss da første kom - jeg ville ha med lille hele tiden samtid som jeg var av den oppfattelsen at far ikke "gadd" bortsett fra litt i helgene.

Saken var kort fortalt at jeg ikke lot ham slippe til og gjøre ting på SIN måte med babyen - bare MIN måte var bra nok - uttrykte jeg ubevisst. Jeg feilet ofte jeg og måtte finne nye metoder etc mens han kun fikk en sur kjerring hengende over skulderen sin som påpekte hver minste "feil" han gjorde med babyen..

Nå er første 4 år- vi gjør fortsatt ting vidt forskjellig og det funker for oss - ene og alene fordi vi lar hverandre prøve og feile. Misforstå meg rett, vi har våre uenigheter og krangler men de er ikke ofte (lenger) og kommer oftest når ene eller begge er slitne.

Nr 2 kommer om noen uker og det blir nok helt sikkert en ny omveltning for alle i familien - men vi vil prøve på nytt å gi hverandre litt rom, tid og anledning til å prøve og feile hver for oss med den lille i starten.

Dette funker for oss - men er ikke sikkert det er noe som passer dere.

Uansett: lykke til!! Håper søvn, overskudd og alt kommer til deg/dere snarere enn snarest
 
Saken var kort fortalt at jeg ikke lot ham slippe til og gjøre ting på SIN måte med babyen - bare MIN måte var bra nok - uttrykte jeg ubevisst. Jeg feilet ofte jeg og måtte finne nye metoder etc mens han kun fikk en sur kjerring hengende over skulderen sin som påpekte hver minste "feil" han gjorde med babyen..

Det der! Mammabjørn instinktene tror jeg kicker inn til alle - og dermed blir det sånn at vi står over og sier “nei, ikke sånn, nei, hold sånn, nei, nei, sånn må du gjøre”

Jeg vet jeg kan bli litt pirkete (har ikke fått babyen enda) - men har to hunder som er mine hunder (trener aktivt med hund) - der jeg må bite meg i tunga når samboer prøver å gjøre triks på stuegulvet.
Derfor tror jeg at det blir enda vanskeligere og enda tøffere med en baby som har allerede vekket noen instinkter i meg, når den ligger i magen.

For det sies at vi kommer fra to forskjellige planeter. Og mens vi knytter oss til barnet via kos, amming/mating, nærheten - som vi tar med oss i alle aktiviteter vi gjør når det gjelder stell, bading, skift - så gjør mannfolk det annerledes;
De tuller. De fjaser, de spøker, lager lyder. Kanskje vifter ekstra med den skitne bleien. Lager fjertelyder. (De er jo fortsatt gutter i hodet)

Og da står vi over der “Nei men nå må du huske viktige oppgaven her altså!”

Derfor tror jeg også det er enklere for mannfolk å knytte seg når barna blir litt eldre - når de faktisk kan være med på fjasinga. Når de kan tulle litt med ungen - og vi mødre kanskje er litt mer avslappa til ting.

Kjenner jeg samboeren rett vil han være tullete. Og jeg vil bli sur/irritert/redd. Han vil sikkert tulle med ting som stell, badinga, når han får babyen på seg tror jeg ikke automatisk at han vil bare kose og mose hele tiden - han vil sikkert ta tak i leppen, “late” som om babyen prater, gjøre bare masse tull - som jeg vil bli frustrert over.
“NEI, du må være som meg, kos, nærhet og varme!”
Men tror det er viktig at jeg allerede her bare må slappe av og tenke at det er hans måte å knytte seg til barnet. Mens min måte automatisk vil være nærhet og kos - for nå har jo kroppen tross alt forberedt seg på det hele svangerskapet!

Nå sier jeg ikke at dette er tilfellet i trådstarters situasjon. Men syns det var en artig ting at du påpekte Frøkna! Satte i gang noen tanker til meg, da jeg sitter å forbereder meg på min førstefødte!
 
Det der! Mammabjørn instinktene tror jeg kicker inn til alle - og dermed blir det sånn at vi står over og sier “nei, ikke sånn, nei, hold sånn, nei, nei, sånn må du gjøre”

Jeg vet jeg kan bli litt pirkete (har ikke fått babyen enda) - men har to hunder som er mine hunder (trener aktivt med hund) - der jeg må bite meg i tunga når samboer prøver å gjøre triks på stuegulvet.
Derfor tror jeg at det blir enda vanskeligere og enda tøffere med en baby som har allerede vekket noen instinkter i meg, når den ligger i magen.

Mammabjørnen er der for å bli -man må bare finne ut hvordan tøyle den bjørnen i de ymse situasjoner man kommer oppi ;-) og især i relasjon til baby og pappa.
 
Kanskje gi far konkrete oppgaver? Skifte alle bleier når han er hjemme, ha lille hud mot hud på bar overkropp på ettermiddagen, rydde kjøkken etc.

Ville sagt at en kveld med hobby i uka er ok. Tror de trenger å lufte seg litt disse fedrene... Overtid er ikke ok!!!! Og overlat babyen litt til han mellom amminger, så må han prøve seg alene.

Og han er jo nødt til å bli bedre på å kommunisere med deg!!!!!
 
Jeg tror det er gode råd fra en del her,å forlate får med babyen for en stund. For å handle,dusje,gå til frisør... Jeg har tenkt det,nettopp for å unngå å henge over han og mase,for at han skal skjønne arbeidet med babyen og for at jeg skal ha litt "fri" også. Det er nok slik begge to utvikler sin egen måte å være forelder på,å måtte håndtere en del ting på egenhånd.
 
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, vi hadde det akkurat sånn.
Min erfaring er at fedrene bruker mye lenger tid på å modne i rollen og synes det er vanskelig å vite hvordan de skal være/hva de kan gjøre osv..
forstår veldig godt at du blir skuffet og lei deg, det burde du kanskje forklare for han tydelig også. De trenger ofte klare beskjeder [emoji6]
Det jeg ville formidle er at mannen min brukte lang tid på å modne som pappa, men når det gikk en stund og gutten vår ikke lenger bare hang i puppen min, så ble han en helt annen!
Kjempe engasjert, gjør alt, tar ansvar og setter seg selv til side!
Han er sååå flink med han og ordner alt på strak arm nå, det tok bare litt tid..

Så mitt råd er: fortell han hvordan du opplever det, avklar hvilke forventninger dere har til hverandre og ha litt tålmodighet med at noen menn trenger tid [emoji846]
 
Hei,
Samboeren min og jeg fikk et barn sammen for litt over 5uker siden. Etter lille kom til verden har jeg gått å vært mye irritert, sint, lei meg og oppgitt på samboeren min. Føler ikke han helt skjønner sin rolle som far og føler han bidrar svært lite ift lille. Nå er det jo jeg som har mammaperm og skal være hjemme med mini, men hadde jo satt pris på at han prioriterte familielivet fremfor hobby og å jobbe ekstra. Virker som han tror livet skal fortsette på samme måte som da vi kun var to.
De gangene jeg har sagt i fra at jeg hadde satt pris på at han var mer deltagende og sammen med barnet vårt og meg har samtalen endt i skikkelig krangling. Synes dette er veldig leit da vi så og si aldri kranglet før.
Det er veldig trist og ikke minst slitsom å føle at jeg sitter med alt ansvaret alene. Sover svært lite også.
Ekstra trist er det at det har blitt sånn da samboeren min var veldig engasjert og støttende under svangerskapet( var med på alle kontroller samt svangerskapskurs), hadde ikke forventer så lite deltagelse.
Noen flere som har opplevd fedre som deltar lite etter babyen ble født? Hva gjorde dere for endre dette? Eller gikk det seg kanskje til av seg selv? Flere i samme situasjon?

Hvordan går det nå?
 
Han tror sikkert du har ferie fordi du er hjemme. Pump deg opp litt melk, og stikk ut en tur.. så han må være alene med babyen, gjerne vær borte lenge nok til at han både må gi mat, skifte bleier osv. Så han får se hva dette innebærer..
 
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, vi hadde det akkurat sånn.
Min erfaring er at fedrene bruker mye lenger tid på å modne i rollen og synes det er vanskelig å vite hvordan de skal være/hva de kan gjøre osv..
forstår veldig godt at du blir skuffet og lei deg, det burde du kanskje forklare for han tydelig også. De trenger ofte klare beskjeder [emoji6]
Det jeg ville formidle er at mannen min brukte lang tid på å modne som pappa, men når det gikk en stund og gutten vår ikke lenger bare hang i puppen min, så ble han en helt annen!
Kjempe engasjert, gjør alt, tar ansvar og setter seg selv til side!
Han er sååå flink med han og ordner alt på strak arm nå, det tok bare litt tid..

Så mitt råd er: fortell han hvordan du opplever det, avklar hvilke forventninger dere har til hverandre og ha litt tålmodighet med at noen menn trenger tid [emoji846]

Har vært litt borte fra forumet her og så hva du skrev først nå. Hvor lang tid brukte han?
Sønnen vår er nå snart 8mnd og ting er ikke som de bør være. Han har selv sagt at han hadde andre forventninger til det å være foreldre enn slik han opplever det. For å si det som han selv sa, han synes det å være familie og å leve et familie liv er veldig analt og rutinepreget. Rett og slett kjedelig. Like før jeg pakker sakene mine nå. Har holdt ut i snart 8mnd med en som ikke har stilt opp i det hele tatt. Har følt meg som alenemor.
Så jeg lurer veldig på hvor lang tid mannen din brukte?:)
 
Vi hadde det likt da vi fikk eldstemann. Var en del krangling følte han ikke tok papparollen `seriøst` og at jeg gjorde det meste. Men alt var jo nytt,og han sleit ( som han sa) å finne sin nye plass. Vi hadde god og lang prat, og ble enige om å hjelpe hverandre og hvis en av oss slet/ var sliten så måtte vi snakke med hverandre. Det ble mye bedre etter det:) De første 6 måneder er en slags ` unntakstilstand ` og di sier at hvis man `overlever` det 1 året så står man sterkere som ett par. Alt er jo nytt for dere begge og man prøver å finne sin plass. For oss damer kommer den mammarollen kanskje litt lettere ( ikke for alle selfølgelig ) , men for mennene / partneren så er det ikke fullt så lett.
:happy:
Nå har vi fått 3 barnet og vi har det veldig bra sammen:smug: Føler vi samarbeider og hjelper hverandre godt :happy:


Gi det litt tid, er en stor omveltning for han også. Og fortsett å prøv å prate med hverandre . Lykke til :happy:


( Ser nå at denne tråden var noen måneder gammel, men håper at dere får ordnet opp) :)
 
Her ble det i alle fall en veldig stor endring da pappapermen starta. Tror det var først da han skjønte hvor mye jobb det faktisk er å ha ansvaret for en liten en hele dagen, og hvor sliten man kan bli mot slutten av dagen. Og jeg har blitt flinkere på å la han bestemme mer også, og stoler på at han tar gode valg for sønnen vår. Synes vi har fått en mye bedre balanse mellom oss i ansvaret for poden nå enn vi hade tidligere :)
 
Back
Topp