Ukene etter fødsel - Samboer som deltar lite og ikke helt skjønner farsrollen

HeleneTJ

Andre møte med forumet
Hei,
Samboeren min og jeg fikk et barn sammen for litt over 5uker siden. Etter lille kom til verden har jeg gått å vært mye irritert, sint, lei meg og oppgitt på samboeren min. Føler ikke han helt skjønner sin rolle som far og føler han bidrar svært lite ift lille. Nå er det jo jeg som har mammaperm og skal være hjemme med mini, men hadde jo satt pris på at han prioriterte familielivet fremfor hobby og å jobbe ekstra. Virker som han tror livet skal fortsette på samme måte som da vi kun var to.
De gangene jeg har sagt i fra at jeg hadde satt pris på at han var mer deltagende og sammen med barnet vårt og meg har samtalen endt i skikkelig krangling. Synes dette er veldig leit da vi så og si aldri kranglet før.
Det er veldig trist og ikke minst slitsom å føle at jeg sitter med alt ansvaret alene. Sover svært lite også.
Ekstra trist er det at det har blitt sånn da samboeren min var veldig engasjert og støttende under svangerskapet( var med på alle kontroller samt svangerskapskurs), hadde ikke forventer så lite deltagelse.
Noen flere som har opplevd fedre som deltar lite etter babyen ble født? Hva gjorde dere for endre dette? Eller gikk det seg kanskje til av seg selv? Flere i samme situasjon?
 
Håper det løser seg. Kan hende han fikk en Ahhh opplevelse..prøv å snakk om hvordan han opplevde fødselen og det å få et barn..kanskje du for oversikt hva han tenker og tror?
 
Nevn det til helsesøster, kanskje hun har tips? F.eks kalle begge inn til en samtale om rollene?
 
Faren hos oss hadde problemer med å se for seg baby-/småbarnslivet, og gleder seg mest til de blir eldre. Han deltar, men ofte ikke fordi han egentlig liker det. Det er bedre med toåringen enn med minstemann, og ble gradvis bedre etter at første kom over skrikeperioden. Han følte lenge at eldste skrek til han fikk pupp, og det gjorde han også i flere mnd, og da ble han maktesløs når han ikke klarte å hjelpe. Sikkert lurt å snakke sammen og høre hva han ser for seg at kommer til å skje fremover, når barnet blir eldre, når han går ut i permisjon osv.
 
En av "moderatorene" her på forumet er pappa (går jeg ut ifra, han er mann i alle fall [emoji13]) Han heter Steffen og har ansvar for 'pappa rom' forumet. Kanskje han har innspill til hvordan du kan håndtere dette best? (du kan kanskje sende han en melding, jeg finner ikke ut hvordan jeg kan 'tagge' han i denne tråen, i sånn god fb stil..)
Dette er ikke noe du skal finne deg i, syns jeg. Foreldre til babyer under 6mnd har ikke hobby (satt litt på spissen). Men kanskje han heller er usikker enn uinteressert? Som andre har sagt, snakk mer med han! Gjerne på et tidspunkt når du ikke er sint [emoji5]
 
Du skriver at dere begynner å krangle når du sier ifra. Hva krangler dere om? Hva sier han?
Har dere satt dere ned sammen når dere begge er rolige og babyen sover og snakket om hvilke forventinger dere har til hverandre, ofte blir det mer konstruktivt når man inviterer til en samtale i rolige former for man tar utgangspunkt i seg selv og egne følelser og behov fremfor konfrontasjon og angrep.

Med nr 1 fikk samboer her i huset mildt sagt overrasket og overveldet av hvor lite kontakt et spedbarn gir og hvor lite tilknytning han kjente. Han kan ikke fordra spedbarns tilværelsen, men elsker barn når de blir 6 mnd+. Har nå nettopp fått nr to (7uker siden) og denne gangen er det mye enklere for begge to når vi begge vet hvordan han føler det og vissheten om at det blir bedre.
Når det er sagt så,deltar samboer masse i stell av baby, men er ikke favoritt aktiviteten.
 
Vi var nok begge veldig overraska over hvor tøft det var. Begge savna det livet vi hadde hatt. Men vi snakka en del sammen om at vi hadde det tøft. Det gjorde det lettere å støtte hverandre og bidra med det vi hadde. Og så tillot vi mye trøstemat og sånn. Det hjalp også at mamma og venninner tok med ungen på tur så vi kunne ta en middagslur sammen. Det gikk seg til når barnet ble 3-4måneder og begynte å få søvnmønster.
 
Faren hos oss hadde problemer med å se for seg baby-/småbarnslivet, og gleder seg mest til de blir eldre. Han deltar, men ofte ikke fordi han egentlig liker det. Det er bedre med toåringen enn med minstemann, og ble gradvis bedre etter at første kom over skrikeperioden. Han følte lenge at eldste skrek til han fikk pupp, og det gjorde han også i flere mnd, og da ble han maktesløs når han ikke klarte å hjelpe. Sikkert lurt å snakke sammen og høre hva han ser for seg at kommer til å skje fremover, når barnet blir eldre, når han går ut i permisjon osv.

Har litt inntrykk av at han til tider føler seg maktesløs ja, som din mann, når lille skriker mye. Det kan jeg jo skjønne. Har prøvd å snakke med han flere ganger om hvordan han føler ting men er jammen ikke lett alltid. Håper virkelig det går seg til.
 
En av "moderatorene" her på forumet er pappa (går jeg ut ifra, han er mann i alle fall [emoji13]) Han heter Steffen og har ansvar for 'pappa rom' forumet. Kanskje han har innspill til hvordan du kan håndtere dette best? (du kan kanskje sende han en melding, jeg finner ikke ut hvordan jeg kan 'tagge' han i denne tråen, i sånn god fb stil..)
Dette er ikke noe du skal finne deg i, syns jeg. Foreldre til babyer under 6mnd har ikke hobby (satt litt på spissen). Men kanskje han heller er usikker enn uinteressert? Som andre har sagt, snakk mer med han! Gjerne på et tidspunkt når du ikke er sint [emoji5]

Takk for tipset:)

Ja der er jeg helt enig! Hobbyer blir satt til side når man har en liten baby i hus, bare innmari frustrerende at samboeren min ikke er av samme oppfatning. Hobbyen hans tar flere timer, og er noe han helst vil drive med så mye som mulig. Han er gjerne ute i 5t, det synes jeg faktisk er super egoistisk og dårlig gjort ovenfor meg.
Men er nok som du sier at han er mer usikker en uinteressert for når han først er med babyen koser han seg. Kunne bare ønske det skjedde oftere.
Har prøvd å ta opp ting rolig også, men kommer foreløpig ingen vei. Håper bare dette er et lite «sjokk» for han som vil roe seg ned snart.
 
Du skriver at dere begynner å krangle når du sier ifra. Hva krangler dere om? Hva sier han?
Har dere satt dere ned sammen når dere begge er rolige og babyen sover og snakket om hvilke forventinger dere har til hverandre, ofte blir det mer konstruktivt når man inviterer til en samtale i rolige former for man tar utgangspunkt i seg selv og egne følelser og behov fremfor konfrontasjon og angrep.

Med nr 1 fikk samboer her i huset mildt sagt overrasket og overveldet av hvor lite kontakt et spedbarn gir og hvor lite tilknytning han kjente. Han kan ikke fordra spedbarns tilværelsen, men elsker barn når de blir 6 mnd+. Har nå nettopp fått nr to (7uker siden) og denne gangen er det mye enklere for begge to når vi begge vet hvordan han føler det og vissheten om at det blir bedre.
Når det er sagt så,deltar samboer masse i stell av baby, men er ikke favoritt aktiviteten.

Har prøvd å ta opp ting både når jeg er rolig og når jeg har vært sint og lei meg, dessverre uten hell. Hadde forøvrig en fin samtale forrige helg hvor jeg trodde jeg nådde inn, men handlinger fra hans side denne uken viser at det dessverre ikke var tilfellet. Føler hele tiden jeg blir den store stygge ulven som setter begrensinger for han( ift å si i fra at det ikke passer at han drar ut for å holde på med hobbyen, at det passer dårlig med ekstra jobbing i helgene osv). Han sier han opplever meg som kontrollerende. Det er absolutt ikke slik jeg er eller ønsker å være, men når han ikke klarer å tenke selv blir det jeg som tilslutt må si i fra. Dette har jeg også sagt i fra om til han og det er her mye av kranglingen starter. Jeg reagerer jo da på hvor mye ting han prioriterer/ setter før samvær med meg og babyen/ hjelpe meg med babyen. Forventer så klart ikke så mye hjelp i ukedagene når han jobber. Det er mest rundt planlegging av helgen vi blir uenige, men også litt ift hans aktiviteter etter jobb også når jeg sårt trenger litt avlastning etter en lang dag.
For meg virker det mest som han er usikker og derfor blir mindre deltagende i tillegg til at han er litt forvirret ift farsrollen og den nye hverdagen. Hadde bare vært så mye bedre om han ville snakke med meg om det og at han tok ting til seg når jeg sa i fra om ting.
 
Vi var nok begge veldig overraska over hvor tøft det var. Begge savna det livet vi hadde hatt. Men vi snakka en del sammen om at vi hadde det tøft. Det gjorde det lettere å støtte hverandre og bidra med det vi hadde. Og så tillot vi mye trøstemat og sånn. Det hjalp også at mamma og venninner tok med ungen på tur så vi kunne ta en middagslur sammen. Det gikk seg til når barnet ble 3-4måneder og begynte å få søvnmønster.

Da er du i hvertfall heldig som har en mann som ville prate med deg om det. Har virkelig prøvd å få min til å snakke med meg, ikke bare ved krangling. Det ikke så lett når han ikke prater :-/ Men antar han går igjennom en slags «krise», finne seg selv på nytt i en ny rolle. Bare slitsomt når det blir jeg som sitter med det meste av ansvaret hele tiden, alt er jo nytt for meg også. Og blir trist når han prioriterer sine ting fremfor meg og babyen gang på gang. Håper det blir bedre som du sier etter 3-4måneder:)
 
Da er du i hvertfall heldig som har en mann som ville prate med deg om det. Har virkelig prøvd å få min til å snakke med meg, ikke bare ved krangling. Det ikke så lett når han ikke prater :-/ Men antar han går igjennom en slags «krise», finne seg selv på nytt i en ny rolle. Bare slitsomt når det blir jeg som sitter med det meste av ansvaret hele tiden, alt er jo nytt for meg også. Og blir trist når han prioriterer sine ting fremfor meg og babyen gang på gang. Håper det blir bedre som du sier etter 3-4måneder:)

Ja, det er nok noe. Og det er jo greit å gå igjennom en krise og få tid til deg selv og sånn. Men ikke når det går ut over deg. Har han en god venn du kan spørre ut litt? Min erfaring er at andre menn noen ganger når bedre inn når vår samtale har fått i lås. Som regel vil de som ser situasjonen utenfra også se hva som er rett og galt bedre enn de som er midt i det.
 
Ja, det er nok noe. Og det er jo greit å gå igjennom en krise og få tid til deg selv og sånn. Men ikke når det går ut over deg. Har han en god venn du kan spørre ut litt? Min erfaring er at andre menn noen ganger når bedre inn når vår samtale har fått i lås. Som regel vil de som ser situasjonen utenfra også se hva som er rett og galt bedre enn de som er midt i det.

Han er ikke typen til å dele slikt med kompiser så tror ikke jeg kommer noe vei der dessverre. Om det ikke går opp et lys for han snart kan det jo evt være en ide å prate med en parterapeut tenker jeg. Men håper jo så klart at det vil gå seg til før det.
 
Kan han ha fått en fødselsdepresjon? Det kan og ramme menn, og mange vil reagere med å distansere seg. Kan og være han rett og slett syns det er vanskelig og ikke vet hva han skal gjøre. Men uansett så er det jo mye han kan gjøre bare ved å være der for DEG syns jeg, selv om han ikke kan gjøre alt for barnet enda!
 
Takk for tipset:)

Ja der er jeg helt enig! Hobbyer blir satt til side når man har en liten baby i hus, bare innmari frustrerende at samboeren min ikke er av samme oppfatning. Hobbyen hans tar flere timer, og er noe han helst vil drive med så mye som mulig. Han er gjerne ute i 5t, det synes jeg faktisk er super egoistisk og dårlig gjort ovenfor meg.
Men er nok som du sier at han er mer usikker en uinteressert for når han først er med babyen koser han seg. Kunne bare ønske det skjedde oftere.
Har prøvd å ta opp ting rolig også, men kommer foreløpig ingen vei. Håper bare dette er et lite «sjokk» for han som vil roe seg ned snart.

Det håper jeg også! Men er enige med 'Styx' at du kanskje ikke bør vente og se det an for lenge. Det er ikke bra for noen hvis du blir helt utslitt. Syns det høres ut som om han er borte mye, ja. Det er ikke greit. Enig med de som sier at han kanskje bør høre det fra noen flere enn deg. Helsestasjonen syns jeg var et godt forslag. Du har gjort det du kan for å få han til å forstå hva det innebærer å ha en nyfødt baby i huset. Det er tøft for alle og det gjør det så mye lettere å være sammen om det!
 
Last edited:
Kan han ha fått en fødselsdepresjon? Det kan og ramme menn, og mange vil reagere med å distansere seg. Kan og være han rett og slett syns det er vanskelig og ikke vet hva han skal gjøre. Men uansett så er det jo mye han kan gjøre bare ved å være der for DEG syns jeg, selv om han ikke kan gjøre alt for barnet enda!

Ja, menn kan også få fødselsdepresjoner. Tror helsestasjonen er et godt sted å starte. Kanskje du klarer å få han med dit? Har dere hatt hjemmebesøk?
 
Kan han ha fått en fødselsdepresjon? Det kan og ramme menn, og mange vil reagere med å distansere seg. Kan og være han rett og slett syns det er vanskelig og ikke vet hva han skal gjøre. Men uansett så er det jo mye han kan gjøre bare ved å være der for DEG syns jeg, selv om han ikke kan gjøre alt for barnet enda!

Tror ikke det er depresjon, tror heller det går mer på at han ikke vet helt hva han skal gjøre, i tillegg begynner jeg å tro han rett og slett synes det er kjedelig... Jeg synes også han kan stille opp mer for meg. Her velger han hobby fremfor familie..
 
Back
Topp