Baby 1.0
I mai 2013 bestemte vi oss for å prøve å bli gravide, og jeg sluttet på pillene. Jeg hadde ingen formening om hvor lang tid det kom til å ta, og var like ivrig hver gang hver måned og like skuffa hver gang menstruasjonen kom. Likevel tok det ikke lang tid før vi ble gravide, 4.juli 2013 ble det en positiv graviditetstest. Vi var overlykkelig! Og samme dag leverte vi urinprøve hos legen for å få en endelig bekreftelse. Den var å positiv. Det tok ikke mange timene før vi fortalte det til de kommende besteforeldrene, tantene og onklene. Allt var så glade på våre vegne, og jeg hadde noen jeg kunne snakke om babyer med hver dag. Noen venninner av meg fikk også beskjeden, eller fant det ut, da jeg ikke drakk på fest eller valgte å ikke være med. Alle andre måtte vente med å høre den store nyheten.
Søndag 8.september 2013 begynte smertene, og jeg ble kjempe redd for at det skjedde noe med den lille babyen vår. Kjempe kraftige krampelignende smerter i magen og blødninger. Jeg var 10 uker på vei. Jeg tok kontakt med legevakta, og fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe, jeg måtte bare følge med om det ble større blødninger og om jeg fikk feber eller lignende. Jeg gråt, masse! Og siden jeg ikke hadde opplevd noe lignende før, ble jeg bare hjemme. Vi gikk å la oss, men sov ikke. Smertene ble større og krampene kom oftere. Klokka ble 04.00 mandags morgen, og jeg ringte legevakta igjen. Vi ikke komme inn med en gang, og når vaktlegen så hvor store smerter jeg hadde, ble jeg lagt inn på gynekologisk. De smertestillende tablettene kastet jeg bare opp, og veneflonen klarte de ikke sette inn fordi jeg hadde mistet så mye blod. Det gikk tilslutt, etter 15 forsøk totalt i armer og ben, og tre sykepleiere. Det hele ente med narkose og utskrapning. Spontanabort var et smertefullt faktum.
I mai 2013 bestemte vi oss for å prøve å bli gravide, og jeg sluttet på pillene. Jeg hadde ingen formening om hvor lang tid det kom til å ta, og var like ivrig hver gang hver måned og like skuffa hver gang menstruasjonen kom. Likevel tok det ikke lang tid før vi ble gravide, 4.juli 2013 ble det en positiv graviditetstest. Vi var overlykkelig! Og samme dag leverte vi urinprøve hos legen for å få en endelig bekreftelse. Den var å positiv. Det tok ikke mange timene før vi fortalte det til de kommende besteforeldrene, tantene og onklene. Allt var så glade på våre vegne, og jeg hadde noen jeg kunne snakke om babyer med hver dag. Noen venninner av meg fikk også beskjeden, eller fant det ut, da jeg ikke drakk på fest eller valgte å ikke være med. Alle andre måtte vente med å høre den store nyheten.
Søndag 8.september 2013 begynte smertene, og jeg ble kjempe redd for at det skjedde noe med den lille babyen vår. Kjempe kraftige krampelignende smerter i magen og blødninger. Jeg var 10 uker på vei. Jeg tok kontakt med legevakta, og fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe, jeg måtte bare følge med om det ble større blødninger og om jeg fikk feber eller lignende. Jeg gråt, masse! Og siden jeg ikke hadde opplevd noe lignende før, ble jeg bare hjemme. Vi gikk å la oss, men sov ikke. Smertene ble større og krampene kom oftere. Klokka ble 04.00 mandags morgen, og jeg ringte legevakta igjen. Vi ikke komme inn med en gang, og når vaktlegen så hvor store smerter jeg hadde, ble jeg lagt inn på gynekologisk. De smertestillende tablettene kastet jeg bare opp, og veneflonen klarte de ikke sette inn fordi jeg hadde mistet så mye blod. Det gikk tilslutt, etter 15 forsøk totalt i armer og ben, og tre sykepleiere. Det hele ente med narkose og utskrapning. Spontanabort var et smertefullt faktum.
Last edited:
Vi skal ha en oktoberbaby, og denne gangen skal alt gå bra. Jeg har bestilt første kontroll hos jordmor og tidlig ultralyd. Jeg har også allerede handlet litt til oktoberskatten. Hysj, ikke si det til noen. Det er bare litt vanskelig når de lykkelige følelsene blir overskygget av bekymringer og dumme tanker. Heldigvis har jeg en samboer som er fantastisk og superpositiv, og når han kysser magen min blir alt bra.
