Hvordan går det med dere? Etter to år med prøving kan jeg ikke lengre tro at vi skal få det til. Føles som en del av meg alltid vil være litt trist pga de siste to årene hvor vi hadde sett for oss å være en familie på 4. I stedet har vi hatt en SA i okt 15 og exu i mars 16 med hasteoperasjon (åpen operasjon og magen ser ikke bra ut i dag halvannet år etter) og ingenting har skjedd etter det. Står på venteliste til IVF.
Hvordan klarer dere å nyte livet? Være lykkelig? Hvordan klarer dere å fortelle dere selv at dette er en fase i livet som kommer til å gå over og at dere ikke må glemme å nyte livet selv om det helst skulle sett annerledes ut?
Hei,
Jeg har klart å komme på den andre siden og fått barn. Men kan så inderlig si at det har kostet. Uansett hvor enn glad jeg er nå, vet jeg at jeg aldri kommer til å være den samme jenta før vi startet å prøve og var igjennom ivf.
Overlevelse og selvoppholdelse kan man vel kalle det som har holdt oss oppe. I stedet for å tenke på de ene som manglet i tilværelsen vår, tenkte vi på jobb, gravde oss ned i den, trene og det fine vi hadde. Vi gjorde ting vi mestret og som gav selvtillit og resultater. Ble mer nerd i jobben min, satte større krav på meg utviklingsmessig, og jobbet for å perfeksjonere det jeg driver med. Resultatene var positive og det i seg selv gav selvtillit.
Jeg unngikk ting som minnet meg på det jeg manglet. Man mister liksom all energi og lyst om man bare skal tenke på det ene som ikke fungerte.
Vi satte oss i tillegg ned og hadde en prat: hva er det verste med å ikke få barn, et utenkelig spørsmål. Å ikke få barn ville innebære at tilværelsen vår ikke endret seg i lik grad som andre rundt oss. Vi måtte sette oss ned og se hvilke muligheter det gav. Vi kom frem til at det i verste fall ville innebære at vi kunne reise bort og jobbe i utlandet eller gjøre akkurat det vi ville resten av vårt liv uten barn. Det var litt tøft å tenke på det, men også en trøst.
For oss ble det på et tidspunkt nesten helt reelt vår virkelighet. Etter 8 ivf behandlinger fikk vi beskjed om at det var lite sannsynlig at ivf i Norge ville gi oss barn. Vi ble anbefalt hjelp utlandet.
Man får jo sine tanker da. Jeg kan si jeg følte meg mislykket og fryktet at mannen skulle gå fra meg, da det var mine egg som hadde dårlig kvalitet. Som sagt jobb, trening og slanking begynte jeg p grave meg ned i. Så tenkte vi litt på hvor langt vi var villige til å gå for å få barn, Dvs om utlandet var veien å gå.
Så valgte vi utlandet og ble gravide.
Vi var sjokka og trudde ikke helt på det før han var i armene våre. Vi trodde at det hele skulle gå åt skogen hele tiden for vi hadde virkelig ikke hatt hellet med oss tidligere. Vi har fortsatt ikke barnerommet klart ennå. Vi kjøpte vogna i mai, han kom til verden i juni. Vi skjønte ikke at fødselen var i gang når den startet. Vannet gikk og vi ringte sykehuset. De ba oss om å komme om å komme inn til en sjekk.. fødselen var i gang.han lå på tvers og var vanskelig å snu så måtte ha keisersnitt. Så var han der. Tror nesten vi trodde vi hadde han til låns på sykehuset. Der var rart å komme hjem ned han. Som du sikkert skjønner det tok litt tid før ting gikk opp for oss hva som hadde skjedd. Vi var jo så vant til at ingenting gikk vår vei.
Til sammenligning andre som får det lett til og har malt barnerommet før uke 12.
Jeg er glad i dag, men enkelte øyeblikk finner jeg meg litt trist for alt det har kostet oss. Jeg føler jeg er blitt sterkere og takler utfordringer som kommer bedre enn før. Men skulle gjerne innimellom sluppet å bli sånn og å føle på hvor urettferdig verden / livet kan være
9 ivf forsøk , 2 avbrutt, 1 kjemisk, gravid på 9. Forsøk.
Vi her er heldige som får det oppfylt, for det er mange som gjør det. 
