Det høres slitsomt ut, og vondt å se de små plages. Jeg vil bare si at en del av de tingene du skriver om ikke nødvendigvis trenger å være noe "galt". Kjenner meg igjen i flere av problemstillingene du forteller om. Min eldste var svært plaget av refluks, særlig det første året, og han er/var også en urolig type. Klarte ikke sitte i ro helt fra han var baby. Mye vondt, og mye gråt. Veldig mye syk med feber hele det første året av barnehagen, og hostet i flere måneder vinterhalvåret. I dag er han tre og et halvt år, og har det siste året funnet ro til å leke lenge med lego, perler, togbane osv. Er veldig sosial og går godt med andre barn, både i lek og ellers sosialt. Kun positive tilbakemeldinger fra barnehage. Hodedunking holdt min yngste på med en god stund, før det heldigvis gav seg. Dunket hodet i senga osv, både når han var irritert og tilsynelatende uten grunn. Mange barn gjør dette i en periode, uten at det nødvendigvis er noe galt. Det kan selvfølgelig tyde på understimuli, at de ikke føler seg sett osv. Men det trenger ikke nødvendigvis være det heller. At barn strammer muskler, gjør rare ting som kan tolkes som noe farlig er heller ikke uvanlig. Begge mine barn hadde mystiske kramper, som resulterte i EEGer på sykehuset, i løpet av første året av livet. Begge to var helt friske, og med tiden gikk "krampeanfallene" over. Med eldste var dette relatert til refluks, med andre hadde de ingen annen forklaring enn at små barn gjør rare ting av og til. Når barn har vondt spenner de seg, og det kan gå ut over den motoriske utviklingen. Min yngste, som slet med kolikk, skrek som din storparten av døgnet. Måtte til fysio for å jobbe med at han utviklet seg bra motorisk, både med tanke på sidelikhet og for å få "samlet" han. "Friskmeldt" rundt 6 måneder, etter kontinuelig jobb med hans utfordringer. Frustrasjonsanfall etter barnehage høres veldig kjent ut også. Min førstefødte får også for mye hvis det blir mange inntrykk, særlig da han var yngre, fra 1-2,5 år spesielt. Først da han kom hjem kunne han slippe følelsene løs og vise at han var sliten. Lå også på gulvet og ville ikke bli tatt i, når han ble litt større kastet han leker veggimellom. I alderen 1-2 år skjer det utrolig mye, og barna lærer i en rasende fart. Det er klart det blir mye for mange av de. På samme tid har de ikke språk til å kunne uttrykke seg enda. De forstår heller ikke hvorfor de føler seg slik de gjør, de mangler evnen til å reflektere over egne reaksjoner. Det kommer først etter tre år. Motorisk sett er det også helt innenfor normalen at barn ikke går før de er 18 måneder. Jeg syntes det høres ut som jenta de har tatt igjen sine jevnaldrende i løpet av det første året. Også det at hun klarer å gjøre seg forstått og er interessert i å leke med de eldre barna er jo veldig positivt. Det er først når de er over to år at de vanligvis begynner å leke sammen med andre barn, før det er det parallellek som gjelder. Så det absolutt mest vanlige i den alderen er at barna leker for seg selv, side om side med andre barn.
Jeg syntes det er bra at dere blir tatt på alvor, og det er helt riktig at de undersøker om det er noe som plager jenta di fysisk eller psykisk, slik at hun kan få den hjelpen hun eventuelt har krav på og trenger. Til tross for en litt utfordrende start på livet, og komplikasjoner i svangerskapet kan det også ha gått helt bra, det må du også huske. Det er fort gjort å tenke det verste, og en blir jo veldig redd når det gjelder de små.
Jeg håper det blir bedre for dere framover. Jeg håper det viser seg at jenta di ikke har fått senskader av den litt tøffe starten på livet, men hvis hun har det er hun heldig som har en god mor som passer på. Lykke til