Sover baby på samme rom som dere?

Tusen takk for mange nyttige og utfyllende svar. Jeg prøver ikke å tråkke noen på føttene, som sagt, er førstegangs og trenger råd om noe jeg kjenner at kan bli en liten utfordring etterhvert. Som noen sier så er det å være mamma en fulltidsjobb og spesielt den første tiden. Jeg er fullstendig klar over det :)

For alt jeg vet kan det hende at dette ikke blir noe drama i det hele tatt og at far tar dette veldig bra. Men sånt vet man ikke før den tiden kommer. :) isåfall vet jeg at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for at barnet trenger meg om nettene også, selv om far må på jobb. Og blir det ille så får man heller gjøre det beste ut av det og finne ut av det da.
Har som dårlig vane å sette meg selv og mine behov til side, og da tenker jeg også på at mannen skal ha det bedre, samt barnet. Men sånn behøver det jo ikke være.

Synes du har en veldig fin innstilling! Du skal ikke ha verken dårlig samvittighet for at barnet trenger deg eller ta vare på deg selv. Min erfaring er at det går ann å kombinere begge deler, men noen ganger må kan utsette seg selv litt - men ikke utslette seg selv ;)
Viktig å huske på at barnet har det bra når mor har det bra. Om det viser seg at samsoving ikke fungerer for dere og barnet sover godt i egen seng så kan barnet helt fint få den nærheten det trenger resten av døgnet.
Et lite råd på veien er at de første 3 mnd er litt unntakstilstand, da er det babyens behov som styrer døgnet, men det bruker å løsne rundt 3 mnd og da er det lettere å få på plass gode rutiner og få litt egen tid :)
 
Alle tre har sovet på samme rom og i samme seng med oss :) Følte det var tryggere og koslig :smug: Men selfølgelig så kan det være litt stress til tider også, MEN er jo bare for en liten periode av livet så da går det :)
 
Ok.. Så slik jeg har forstått det så går det fint at barnet sover på samme rom som foreldrene. Hvordan har det vært i forhold til gråt om nettene? Har barnefar reagert i forhold til at han må på jobb og kanskje ikke får optimal søvn? Hvordan har dere løst disse problemene dersom det har dukket opp noe :)
Far står opp til første måltid og jeg til andre. Vi bytter på, så begge får sovet. Heldigvis ikke så mye gråt her så vi krysser fingre for at det holder seg sånn.
 
Tusen takk for mange nyttige og utfyllende svar. Jeg prøver ikke å tråkke noen på føttene, som sagt, er førstegangs og trenger råd om noe jeg kjenner at kan bli en liten utfordring etterhvert. Som noen sier så er det å være mamma en fulltidsjobb og spesielt den første tiden. Jeg er fullstendig klar over det :)

For alt jeg vet kan det hende at dette ikke blir noe drama i det hele tatt og at far tar dette veldig bra. Men sånt vet man ikke før den tiden kommer. :) isåfall vet jeg at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for at barnet trenger meg om nettene også, selv om far må på jobb. Og blir det ille så får man heller gjøre det beste ut av det og finne ut av det da.
Har som dårlig vane å sette meg selv og mine behov til side, og da tenker jeg også på at mannen skal ha det bedre, samt barnet. Men sånn behøver det jo ikke være.
Er bare god forberedelse å spørre om andres erfaringer. Til syvende og sist er det du som mamma som vet best. Råder deg til å stole på magefølelsen, og si ja takk til hjelp hvis du trenger det-og far kan godt stå opp og bysse, bytte bleie eller hente vann til mor ;) de må også tåle bittelitt søvnavbrudd i starten, så må en heller bytte på det etterhvert. Ikke ta sorgene på forskudd :) lykke til!
 
Synes du har en veldig fin innstilling! Du skal ikke ha verken dårlig samvittighet for at barnet trenger deg eller ta vare på deg selv. Min erfaring er at det går ann å kombinere begge deler, men noen ganger må kan utsette seg selv litt - men ikke utslette seg selv ;)
Viktig å huske på at barnet har det bra når mor har det bra. Om det viser seg at samsoving ikke fungerer for dere og barnet sover godt i egen seng så kan barnet helt fint få den nærheten det trenger resten av døgnet.
Et lite råd på veien er at de første 3 mnd er litt unntakstilstand, da er det babyens behov som styrer døgnet, men det bruker å løsne rundt 3 mnd og da er det lettere å få på plass gode rutiner og få litt egen tid :)

Tusen takk for fint svar :) setter veldig pris på det! Da har jeg masse fin info jeg kan hente frem når jeg trenger det :)
 
Er bare god forberedelse å spørre om andres erfaringer. Til syvende og sist er det du som mamma som vet best. Råder deg til å stole på magefølelsen, og si ja takk til hjelp hvis du trenger det-og far kan godt stå opp og bysse, bytte bleie eller hente vann til mor ;) de må også tåle bittelitt søvnavbrudd i starten, så må en heller bytte på det etterhvert. Ikke ta sorgene på forskudd :) lykke til!

Tusen takk for fint svar :)
Ja, er innforstått med at lite søvn kan det bli, og det er helt greit :) takk takk :)
 
Jeg og mini sov i samme seng det første året. Etter dette har hun gradvis blitt vent til å sove i egen seng,men får som regel komme i sengen vår utover natten/tidlig morgen. Hun er bare 15mnd, og jeg syns fortsatt det er kos å ha henne inntil meg:p og hun setter tydelig pris på det...

Men nesten hele det første året bodde jeg og mini på gjesterommet. Far jobber turnus, og kan sove litt lett noen ganger. I tillegg sover han ganske urolig. Så vi valgte å heller prioritere at begge fikk sove fremfor at vi på død og liv måtte sove sammen. Viktigere at vi fortsatt ER sammen, for det vet jeg nesten ikke vi hadde vært hvis vi hadde delt soverom alle sammen;-)
 
Jeg og mini sov i samme seng det første året. Etter dette har hun gradvis blitt vent til å sove i egen seng,men får som regel komme i sengen vår utover natten/tidlig morgen. Hun er bare 15mnd, og jeg syns fortsatt det er kos å ha henne inntil meg:p og hun setter tydelig pris på det...

Men nesten hele det første året bodde jeg og mini på gjesterommet. Far jobber turnus, og kan sove litt lett noen ganger. I tillegg sover han ganske urolig. Så vi valgte å heller prioritere at begge fikk sove fremfor at vi på død og liv måtte sove sammen. Viktigere at vi fortsatt ER sammen, for det vet jeg nesten ikke vi hadde vært hvis vi hadde delt soverom alle sammen;-)
Vi har det også slik, samboer sover på gjesterommet da han jobber turnus :) slik ble det pga lillegutt (5mnd) er til tider urolig og vil gjerne sove med meg, og samboer snuser i tillegg :) så da prioriterte vi at begge får sovet litt, istedenfor at begge skulle være våkne ;)

Frøkna på 2 flyttet på eget rom da hun var rundt 1år, da våknet hun og styrte når vi la oss. Men hun har aldri trengt den nærheten som lillegutt nå trenger, hun har nesten fra starten sovet i egen seng mens lillegutt nekter det :)
 
Hun gjorde det til hun var sånn 8 mnd. Nå når hun er 2 kommer hun inn for å sove og kose litt i 5-6 tiden:Heartpink
 
Har hatt de på rommet vårt til de var ett år. Samsov mye.

En får ikke barn for å sove godt, så litt må man faktisk tåle. Viktigste er at baby har det bra. :)
 
Last edited:
Vi fikk en sønn med kolikk for 3 år siden. Han sov med oss. Far måtte ta to ekstra uker ulønnet ferie. Vi bodde i en liten leilighet med sovealkove så å sove i stua hadde ikke hjulpet stort [emoji23]. Også når lillesøster kom sov vi alle på samme rom - og da var det også jeg som returnerte til jobb etter bare 3 uker i barsel, selv om det var jeg som tok meg av barnet nattestid. Og nå har vi flyttet til en hakket større leilighet og barna deler rom (de er nå 3 og 1,5). Barnet er modent for eget rom når det sover hele natta tenker jeg [emoji4]
 
Kjenner igjen tankegangen din, hadde den samme selv. Men jaggu havna ikke ungen oppi senga og a gett [emoji23][emoji23] der har han vært i snart 10 mnd, og begynner nå først å gi tegn til å ville være i egen seng, men den er fortsatt inne på rommet vårt ;-)
 
Begge sov på rommet med oss i bedside crib [emoji4] Pappaen sov seg igjennom det at de sa ifra at de ville ha mat, smokk osv.
 
Hun sover på vårt soverom, er straks 10 mnd. Kan ikke tenke meg noe enn den lite trøtte koppen som kryper inntil meg om natta :Heartred
 
Sov med oss, sånn utover at vi ønsket å følge anbefalningene fra LUB og rigget opp med bedsidecrib så var det ikke noe dypere tanke bak det, men så viste seg at for oss fungerte samsoving (alle sammen) ypperlig og de aller fleste netter hadde vi best søvn hele familien om vi samsov. Og med hyppig nattamming store deler av første leveår var det for meg ikke noe alternativ å ikke ha det enklest mulig for meg og guttungen, og da sov jo alle best. Var han skikkelig urolig en natt (vanligvis var det bare klynking, pupp i et par minutter og så sov han videre, skikkelig nattevåk har vi sjeldent hatt, og da i sammenheng med sykdom. Da er det unntakstilstand bare, da måtte begge bidra) la pappaen seg på sofaen. Hans jobb teller ikke mer enn min jobb som er å ta vare på barnet vårt liksom, og vi trengte mer plass :p Hadde vi hatt gjesterom med seng hadde jo det vært et alternativ vi begge kunne brukt, men det hadde vi ikke mulighet til pga lite hus, men det kan jo være greit å ha i bakhodet om det blir uro på nettene. Noe det overhodet ikke trenger å bli for alle :)
 
Her sov babyen med oss fra dag 1 og gjør det enda (13 mnd :) ).
 
Vi sover på samme rom alle sammen, hun har egen seng hos oss og får komme oppi vår seng etter moegenpuppen i 5 tida. Pappaen kunne sovet seg gjennom et atomangrep, så her er ikke gråt og jodling noe problem for han. Frøkna er 10 mnd
 
Tusen takk for mange nyttige og utfyllende svar. Jeg prøver ikke å tråkke noen på føttene, som sagt, er førstegangs og trenger råd om noe jeg kjenner at kan bli en liten utfordring etterhvert. Som noen sier så er det å være mamma en fulltidsjobb og spesielt den første tiden. Jeg er fullstendig klar over det :)

For alt jeg vet kan det hende at dette ikke blir noe drama i det hele tatt og at far tar dette veldig bra. Men sånt vet man ikke før den tiden kommer. :) isåfall vet jeg at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for at barnet trenger meg om nettene også, selv om far må på jobb. Og blir det ille så får man heller gjøre det beste ut av det og finne ut av det da.
Har som dårlig vane å sette meg selv og mine behov til side, og da tenker jeg også på at mannen skal ha det bedre, samt barnet. Men sånn behøver det jo ikke være.

Hei:) Syns det er veldig positivt at du forteller så åpent her.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg fortalt jordmor om disse tankene. Har far vært med på noen kontroller med deg?

Det er viktig at babyen kommer først. Og da er det også viktig at du har det bra! Og at du er oppmerksom på hva du trenger. Og at du koser deg. Da er det lettere for deg å gi babyen det han/hun trenger. Spørsmålet er ikke hva du kan gjøre for far, men hva han kan gjøre for deg. Hva tenker han om å bli far?

Det er som nevnt over her anbefalt at babyen sover på samme rom som deg den første tiden. Far sin "skjønnhetssøvn" før jobb er ikke viktigere enn din "skjønnhetssøvn" imellom slagene. Tvert imot... Ville som sagt snakket med jordmor.
 
I samme seng første 6 uker. Gikk ikke an å legge babyen fra oss uten atcden hylte, bortsett fra når vi sov med ham. Fikk eget rom ved 9-10 mnd alder. Våkner fortsatt flere ganger om natten. Er 15 mnd nå... bruker lang tid på å få han til å sove igjen når han først har våknet.
Lite søvn blir det nok uansett for deg om han er på ditt eller eget rom. Jeg synes det var betryggende når jeg våknet å bare kunne kikke oppi sengen hans at alt stod bra til.
 
Førstemann sov på samme rom som oss frem til ca 5-6 mnd og har sovet på eget rom siden.
Når har hans lillesøster kommet og hun er nå 5 mnd og til sommeren skal hun og storebror dele rom. Da blir hun flyttet over til sprinkelseng.
 
Back
Topp