* Skravletråd for langtidsprøverne *

Vi venter på oppstart IVF. Ringte dem i dag for å høre om de hadde mottatt alt de trengte fra oss og for å høre om når vi får mere informasjon. Får ikke IVF før etter jul. Er spent på prosessen videre og gruer meg, selv om jeg ikke har gjort dette før. Har et sterkt ønske om å klare det på egenhånd så vi slipper å gjøre det, men må også minne meg om å være glad for at vi får muligheten.

Enn der, hvor er dere i prosessen?
 
Vi venter på oppstart IVF. Ringte dem i dag for å høre om de hadde mottatt alt de trengte fra oss og for å høre om når vi får mere informasjon. Får ikke IVF før etter jul. Er spent på prosessen videre og gruer meg, selv om jeg ikke har gjort dette før. Har et sterkt ønske om å klare det på egenhånd så vi slipper å gjøre det, men må også minne meg om å være glad for at vi får muligheten.

Enn der, hvor er dere i prosessen?
Venter på dato til start av isci/pgd. Enten før eller etter jul. Første gang her også. Spent og gruer meg.
 
Jeg venter på mensen og pp16. Må bestille meg en legetime nå, dette orker jeg ikke lenger.
 
Jeg var veldig lei for en mnd siden. Nå har jeg fått hjelp av psykolog og tatt noen grep selv og kjenner jeg sakte men sikkert kommer meg litt ovenpå nå. Er rundt EL så er jo mer optimistisk nå enn om to uker, sånn er det bare. For meg hjelper det litt å akseptere at jeg har noen dårlige dager rundt tr. Pleier å bli i bedre humør når tr er ferdig igjen. Flere som har det sånn?
 
Jeg var veldig lei for en mnd siden. Nå har jeg fått hjelp av psykolog og tatt noen grep selv og kjenner jeg sakte men sikkert kommer meg litt ovenpå nå. Er rundt EL så er jo mer optimistisk nå enn om to uker, sånn er det bare. For meg hjelper det litt å akseptere at jeg har noen dårlige dager rundt tr. Pleier å bli i bedre humør når tr er ferdig igjen. Flere som har det sånn?

Åh, jeg kjenner meg hvertfall veldig igjen! Går helt utrolig i kjelleren under tr for tida. Alt blir bare helt håpløst. Tungt å være langtidsprøver ellers i syklus og, men kommer meg oftest mye mer ovenpå etter tr! Så lurt med psykolog, det hadde sikkert jeg også kunnet hatt nytte av..

Blir forresten gjerne med å skravler her! Godt å prate med fler som får testa tålmodigheten.. Vi har vært uten prevensjon i straks 1,5 år, hatt en MA i uke 9 og litt anna småtrøbbel på veien så er vel på 11-12 reelle pp’er nå. Tok blodprøver som første del av utredning i dag! Så blir det sannsynligvis utredning privat neste måned (om det ikke plutselig skulle gå denne gangen da, må jo håpe;)). OG jeg skal begynne å tempe i mårra. Så mye nytt denne runden, det kjennes bra! Håper vi får litt liv i denne tråden igjen :)
 
Jeg sier til meg selv hver måned at det er bare å glemme at vi skal klare det selv neste pp. Det gjør jeg kun for å ikke bli så skuffa når tr kommer. Jo nærmere tr jo mer håper jeg og deretter skuffelse. En evig runddans! Det jeg prøver å si er at det er alltid litt håp om å klare det selv, sånn tror jeg vi alle er laget. Om vi ikke hadde håpet og troen på at det ordner seg til slutt hadde vi jo slitt som art . Vi er konstruert for å holde oss oppe mentalt på best mulig vis.

Følelse av mislykkethet er kanskje det som har tatt mest grep om meg. Jeg sammenligner meg med nærmeste familie der de ikke har hatt noe utfordringer knyttet til dette temaet. Det jeg tror som påvirker meg mest til å dra meg selv ned er at jeg ikke kan snakke med noen i nærmeste familie om dette. De spør aldri om hvordan jeg har det og jeg ser ingen mulighet til å bringe det på banen selv.

Er det viktig for dere å ha noen andre enn mannen å snakke med om dette? Har dere noen nære å snakke med?
 
Jeg sier til meg selv hver måned at det er bare å glemme at vi skal klare det selv neste pp. Det gjør jeg kun for å ikke bli så skuffa når tr kommer. Jo nærmere tr jo mer håper jeg og deretter skuffelse. En evig runddans! Det jeg prøver å si er at det er alltid litt håp om å klare det selv, sånn tror jeg vi alle er laget. Om vi ikke hadde håpet og troen på at det ordner seg til slutt hadde vi jo slitt som art . Vi er konstruert for å holde oss oppe mentalt på best mulig vis.

Følelse av mislykkethet er kanskje det som har tatt mest grep om meg. Jeg sammenligner meg med nærmeste familie der de ikke har hatt noe utfordringer knyttet til dette temaet. Det jeg tror som påvirker meg mest til å dra meg selv ned er at jeg ikke kan snakke med noen i nærmeste familie om dette. De spør aldri om hvordan jeg har det og jeg ser ingen mulighet til å bringe det på banen selv.

Er det viktig for dere å ha noen andre enn mannen å snakke med om dette? Har dere noen nære å snakke med?

For meg har det vært veldig viktig å ha noen å snakke med. Har ei veldig god venninne som får høre alt, vi begynte å prøve samtidig og det tok litt tid for henne også, så hun vet litt hva det dreier seg om. Nå har hun termin om en måned da, men hun er vel den eneste jeg greier å være 100% lykkelig over graviditeten til av alle de tusen gravide rundt meg..;) også snakker jeg mye med mamma, og enkelte andre i familien. Synes det er veldig godt, og det hjelper at de vet så det ikke blir masse ufølsomme spørsmål om barn i tillegg til at man har litt flere skuldre å gråte på når det blir tøft. Hvis du har noen du vanligvis kan være fortrolig med, kanskje du bare kan prøve å fortelle? Fks innled med at du har en vanskelig dag, og så at du har fått mensen fks og det er veldig leit? Folk er jo ofte redde for å spørre om disse tingene. Men skjønner det hadde vært lettere om de hadde spurt hvordan du har det..
 
Har et par venninner jeg kan snakke med. Og går til psykolog (vært der to ganger). Hun syntes også det var synd at jeg ikke kan snakke med noen i familien. De vet nok hvor landet ligger hvis de tenker på det. For de vet at vi har hatt både SA og exu og det begynner å bli ei stund siden. Så det er ikke så vanskelig å skjønne. Jeg tror søsken og svigersøsken ikke bryr seg/ skjønner og foreldrene våre synes det er vanskelig å snakke om. Skjønner ikke hvorfor egentlig! Jeg har sagt det som det er, at vi utredes og skal få behandling. Så dør samtalen bare bort. Så jeg føler jeg har prøvd og jeg vet at de vet.

I dag fikk vi gode nyheter! Alt var i orden med blodprøver og papirer ellers. Jeg skal på samtale om to uker for å få opplæring i å bruke medisin osv. Hadde jeg skulle hatt tr nå snart og jula ikke kommer så fort nå så kunne jeg startet opp nå. Men må nok vente til etter jul. Det positive med det er jo at jeg kan nyte julens edle dråper og tenke på at 2018 - det blir vårt år.

Flere som er positiv i dag?
 
Jeg merket noen ørsmå dråper med blod i går og er derfor litt mer positiv enn hva jeg pleier i dag. Rugedag nr 7, så da krysser jeg fingrene for at det egget er i gang med å feste seg.

Forstår forresten godt hvor vondt det er å ikke ha noen å prate med FruAlve. Vi har også vært gjennom exu og jeg savnet også noen å prate med som har vært gjennom det samme.
 
Har et par venninner jeg kan snakke med. Og går til psykolog (vært der to ganger). Hun syntes også det var synd at jeg ikke kan snakke med noen i familien. De vet nok hvor landet ligger hvis de tenker på det. For de vet at vi har hatt både SA og exu og det begynner å bli ei stund siden. Så det er ikke så vanskelig å skjønne. Jeg tror søsken og svigersøsken ikke bryr seg/ skjønner og foreldrene våre synes det er vanskelig å snakke om. Skjønner ikke hvorfor egentlig! Jeg har sagt det som det er, at vi utredes og skal få behandling. Så dør samtalen bare bort. Så jeg føler jeg har prøvd og jeg vet at de vet.

I dag fikk vi gode nyheter! Alt var i orden med blodprøver og papirer ellers. Jeg skal på samtale om to uker for å få opplæring i å bruke medisin osv. Hadde jeg skulle hatt tr nå snart og jula ikke kommer så fort nå så kunne jeg startet opp nå. Men må nok vente til etter jul. Det positive med det er jo at jeg kan nyte julens edle dråper og tenke på at 2018 - det blir vårt år.

Flere som er positiv i dag?

Så rart og trist at det skal være så vanskelig å snakke med dem, skjønner godt at det er leit! Håper ihvertfall du får fine samtaler med psykologen og at det kan lette litt. Godt med gode nyheter da! 2018 må jo bli året:smiley-angelic001 Jeg tok blodprøver på mandag og venter spent på svar! Og tr er straks over så da sniker det seg ofte fram litt nytt håp mens man jakter på el. Har jo begynt å tempe også så det er jo litt nytt og spennende på et vis. Vi gjør det vi kan i allefall, så håper jeg vi alle blir belønnet til slutt :)

Jeg merket noen ørsmå dråper med blod i går og er derfor litt mer positiv enn hva jeg pleier i dag. Rugedag nr 7, så da krysser jeg fingrene for at det egget er i gang med å feste seg.

Forstår forresten godt hvor vondt det er å ikke ha noen å prate med FruAlve. Vi har også vært gjennom exu og jeg savnet også noen å prate med som har vært gjennom det samme.

Så spennende!! Krysser fingrene hardt for at noe er i ferd med å borre seg på plass :D når er testdato? Eller skal du teste hjemme?
 
Jeg sier til meg selv hver måned at det er bare å glemme at vi skal klare det selv neste pp. Det gjør jeg kun for å ikke bli så skuffa når tr kommer. Jo nærmere tr jo mer håper jeg og deretter skuffelse. En evig runddans! Det jeg prøver å si er at det er alltid litt håp om å klare det selv, sånn tror jeg vi alle er laget. Om vi ikke hadde håpet og troen på at det ordner seg til slutt hadde vi jo slitt som art . Vi er konstruert for å holde oss oppe mentalt på best mulig vis.

Følelse av mislykkethet er kanskje det som har tatt mest grep om meg. Jeg sammenligner meg med nærmeste familie der de ikke har hatt noe utfordringer knyttet til dette temaet. Det jeg tror som påvirker meg mest til å dra meg selv ned er at jeg ikke kan snakke med noen i nærmeste familie om dette. De spør aldri om hvordan jeg har det og jeg ser ingen mulighet til å bringe det på banen selv.

Er det viktig for dere å ha noen andre enn mannen å snakke med om dette? Har dere noen nære å snakke med?
Jeg snakker litt med ei venninne som er i samme situasjon, men føler noen ganger at jeg er mye mer åpen enn ho så prøver å ikke være altfor mye. Har sagt det til en del andre venninner òg, men det blir alltid litt sånn pinlig stillhet, evt sånn "Du må slutte å stresse, da går det". Familien er det ikke naturlig for meg å snakke med, vi har ikke sånt forhold.
 
Jeg snakker litt med ei venninne som er i samme situasjon, men føler noen ganger at jeg er mye mer åpen enn ho så prøver å ikke være altfor mye. Har sagt det til en del andre venninner òg, men det blir alltid litt sånn pinlig stillhet, evt sånn "Du må slutte å stresse, da går det". Familien er det ikke naturlig for meg å snakke med, vi har ikke sånt forhold.

Åh fy søren som jeg HATER å høre den der «du må slutte å stresse».. særlig fra gravide venninner. Kjenner at jeg må holde meg litt på avstand for tida fra enkelte pga det. Og man får ikke akkurat så lyst til å dele! Heldigvis har jeg noen (hvertfall ei) som ikke er sånn også:)

Fikk forresten svar på blodprøver i går. Helt ok, ikke topp. Bra AMH (om enn bittelitt under snittet for alder) på 23, FSH også «innafor» på 8, men litt høy, så tyder på at kvaliteten ikke er perfekt i hvertfall. Men verdiene i seg selv burde ikke være noe til hinder for å bli gravide i allefall. Men fastlegen mener jeg kanskje har endometriose, gikk opp litt lys for meg når vi snakka om det så jeg tror hun har rett.. Kanskje det er derfor vi sliter? bekrefter at det er lurt å gå videre med utredning hvertfall! Hun henviser oss nå men mulig vi tar det privat, både pga en del ventetid og fordi jobben min rett og slett gjør at jeg ikke er så fleksibel i forhold til når vi får til å dra på time (jobber langt unna også). Så vi får se. Må få snakka med mannen først, usikker på hvor innstilt han er på utredning kjapt og privat vs offentlig. Mange tanker men godt å begynne å planlegge noe også!
 
Last edited:
Åh fy søren som jeg HATER å høre den der «du må slutte å stresse».. særlig fra gravide venninner. Kjenner at jeg må holde meg litt på avstand for tida fra enkelte pga det. Og man får ikke akkurat så lyst til å dele! Heldigvis har jeg noen (hvertfall ei) som ikke er sånn også:)

Fikk forresten svar på blodprøver i går. Helt ok, ikke topp. Bra AMH (om enn bittelitt under snittet for alder) på 23, FSH også «innafor» på 8, men litt høy, så tyder på at kvaliteten ikke er perfekt i hvertfall. Men verdiene i seg selv burde ikke være noe til hinder for å bli gravide i allefall. Men fastlegen mener jeg kanskje har endometriose, gikk opp litt lys for meg når vi snakka om det så jeg tror hun har rett.. Kanskje det er derfor vi sliter? bekrefter at det er lurt å gå videre med utredning hvertfall! Hun henviser oss nå men mulig vi tar det privat, både pga en del ventetid og fordi jobben min rett og slett gjør at jeg ikke er så fleksibel i forhold til når vi får til å dra på time (jobber langt unna også). Så vi får se. Må få snakka med mannen først, usikker på hvor innstilt han er på utredning kjapt og privat vs offentlig. Mange tanker men godt å begynne å planlegge noe også!

Merker det jeg og, tar litt avstand til noen fordi de viser litt lite forståelse.

Godt å få noen svar da kanskje? De verdiene sier ikke meg noe, men høres jo ut som om dere tenker å gå litt videre? Hva er grunnen til at fastlegen tenker endotrimiose?
 
Jeg holder meg helt unna gravide, jeg takler det bare ikke. Jeg er til og med redd for at noen flere jeg kjenner skal bli gravid før meg, er redd for hvordan jeg vil reagere.. Hva skal man gjøre liksom? Jeg hater tanken på at de ikke aner hva jeg må gå igjennom og jeg har bestemt meg for at det at vi ikke får til er ikke noe jeg kommer til å dele med andre i hytt og pine. Jeg liker ikke tanken på at folk vet og kanskje forteller det videre. Så det forblir mellom de nærmeste.

Jeg gruer meg så sinnsykt til å starte med IVF. Jeg har lest i dagbøkene til noen som går igjennom dette og synes det er deprimerende lesning. Jeg har jo prøvd så lenge nå så kjenner meg selv så godt når det kommer til skuffelser. Jeg blir så deprimert. Om det ikke skulle gå på første forsøk er jeg redd for hvordan jeg kommer til å takle det. Har prøvd Lutinus litt og taklet ikke det noe bra heller så jeg vet allerede nå at kommer til å bli helt ille de to ukene jeg skal bruke det og vente. Gruer meg så veldig.

Jeg og mannen hadde en alvorsprat med foreldrene hans nå i helga om hva vi har vært gjennom og hva vi går i møte. De startet med å si at det var jo "kjempeflott" at vi skal få hjelp. Blir så irritert over at det ikke falt dem inn at dette er vanskelig. Tror det gikk opp et lys for dem da jeg fortalte hvor vanskelig de to siste årene har vært før meg. Så det var litt godt å få delt det med dem.
 
Åh fy søren som jeg HATER å høre den der «du må slutte å stresse».. særlig fra gravide venninner. Kjenner at jeg må holde meg litt på avstand for tida fra enkelte pga det. Og man får ikke akkurat så lyst til å dele! Heldigvis har jeg noen (hvertfall ei) som ikke er sånn også:)

Fikk forresten svar på blodprøver i går. Helt ok, ikke topp. Bra AMH (om enn bittelitt under snittet for alder) på 23, FSH også «innafor» på 8, men litt høy, så tyder på at kvaliteten ikke er perfekt i hvertfall. Men verdiene i seg selv burde ikke være noe til hinder for å bli gravide i allefall. Men fastlegen mener jeg kanskje har endometriose, gikk opp litt lys for meg når vi snakka om det så jeg tror hun har rett.. Kanskje det er derfor vi sliter? bekrefter at det er lurt å gå videre med utredning hvertfall! Hun henviser oss nå men mulig vi tar det privat, både pga en del ventetid og fordi jobben min rett og slett gjør at jeg ikke er så fleksibel i forhold til når vi får til å dra på time (jobber langt unna også). Så vi får se. Må få snakka med mannen først, usikker på hvor innstilt han er på utredning kjapt og privat vs offentlig. Mange tanker men godt å begynne å planlegge noe også!

Håper du kan få et svar på hvorfor dere sliter. Bare det å vite er jo godt, hjernen vil alltid ha svar på utfordringer og problemer. Krysser fingrene har for at dere får svar og behandling deretter.
 
Jeg snakker litt med ei venninne som er i samme situasjon, men føler noen ganger at jeg er mye mer åpen enn ho så prøver å ikke være altfor mye. Har sagt det til en del andre venninner òg, men det blir alltid litt sånn pinlig stillhet, evt sånn "Du må slutte å stresse, da går det". Familien er det ikke naturlig for meg å snakke med, vi har ikke sånt forhold.

Hva med å utfordre venninna som er i samme situasjon på å snakke med deg? Det kan være mye støtte å hente med å prate med likesinnede. Derfor jeg er her. Jeg kjenner ingen som har lignende situasjon som meg.

Min familie er også vanskelig å snakke med. Det ligger ikke naturlig for dem å snakke om følelser og slikt. Min mor er nok litt på gli for ho har spurt mange nok ganger til at ho vet en del. Men jeg sliter med å åpne meg helt for ho da det liksom ikke er naturlig, har aldri vært det. Men på den andre siden, hva har man å tape ved å snakke med sine nærmeste?
 
Hva med å utfordre venninna som er i samme situasjon på å snakke med deg? Det kan være mye støtte å hente med å prate med likesinnede. Derfor jeg er her. Jeg kjenner ingen som har lignende situasjon som meg.

Nå fikk jeg akkurat vite at hun og er gravid. Veldig glad på hennes vegne, men sank et stykke lenger ned i kjelleren selv.
 
Nå fikk jeg akkurat vite at hun og er gravid. Veldig glad på hennes vegne, men sank et stykke lenger ned i kjelleren selv.
Føler med deg. Vet akkurat hvordan det er. Har selv blitt tante to ganger etter vi begynte å prøve. Og for dem har det vært helt selvfølgelig og de har aldri sett min vei. Vi må være sterke :(
 
:stinkyfeet:
Merker det jeg og, tar litt avstand til noen fordi de viser litt lite forståelse.

Godt å få noen svar da kanskje? De verdiene sier ikke meg noe, men høres jo ut som om dere tenker å gå litt videre? Hva er grunnen til at fastlegen tenker endotrimiose?

Veldig godt å få svar egentlig, det er kanskje litt forklaring på at ting tar tid hvertfall. selv om vi på et vis skulle ønske at vi bare har hatt uflaks til nå og at det plutselig kan ordne seg av seg selv. Men det kan jo fortsatt skje:) men nå er vi hvertfall veldig enige om at vi må sjekke det ut, mannen har grua seg litt til den sædprøven men nå har vi liksom god grunn til at vi må sjekke oss. Så nå blir det utredning av begge i desember dersom jeg ikke plutselig skulle bli gravid denne syklusen. Kjennes faktisk veldig godt å ha bestemt seg for neste steg!

Hun tenker endometriose fordi jeg stadig får mer el-smerter og smerter før mens. Har lengre periode med smerter for hver syklus som går etter at jeg slutta på p-piller. Har ikke så ekstremt vondt så jeg har liksom ikke tenkt den tanken selv, men jeg har el-smerter ei hel uke før el og menssmerter minst en uke før mens kommer. Så hun mente det hørtes ut som endo (hun er veldig erfaren på gyn-greier) siden det er så langvarig vondt liksom. Så får vi se hva fertilitetslegen sier, om de er enige!
 
Back
Topp