Jeg vil si noe som jeg skulle ønske jeg visste etter mitt første barn og vi skulle oppta sexlivet igjen:
Si i fra! Selvom man skal kunne begynne igjen med sex etter 6 uker betyr det ikke nødvendigvis at alt er bra igjen og det er bare til å fortsette som før!
Det er ikke lett for mannen (i mitt tilfelle) og helt forstå at ting har forandret seg, at lysten kanskje ikke helt er der på samme måte, at en kanskje vil prioritere søvn isteden for noen ganger..
Hans kropp har jo trossalt ikke vært igjenom noen som helst endring, hans lyster er fortsatt like sterk!
Det resulterte for min del i en del pliktsex som man kaller det. Og jeg og ville jo gjerne at ting skulle fungere som før og hadde forsåvidt LYST til å ha sex akkuratt som vi hadde før barn.
På et tidspunkt ble det en del krangling om sex, jeg prøvde alltid å finne en unnskyldning for hvorfor ikke, la meg tidligere enn han og latet som jeg sov osv.
Han klagde på at vi ikke hadde nok sex og følte seg tilsidesatt osv.
Det var en ganske mørk og kjip tid, alt annet i forholdet var bra, men den delen hang over oss som en mørk sky..
Denne negativiteten og pliktsexen sammen med en traumatisk fødsel med klipp og mange sting hadde satt sine spor.
Jeg fikk diagnosen vaginisme og vestibulitt..
mange timer fysioterapi, terapi generelt og heldigvis en partner som etter flere år med frustrasjon ble sååå støttende og forståelsesfull!
Det er enda ikke helt bra, å ha sex som før (som gjerne var litt røff og i sll slags stillinger) det går enda ikke. Men vi er kommet nærmere hverandre og har hatt den beste sexen vår sammenlignet med før barn nå etter, så det har gått fremover på sin egen måte.
Men jeg skulle virkelig ønske det hadde vært litt mer prat om dette med sex etter fødsel, hvertfall for menn. For de må jo forberedes litt.
Og ikke fullfør om dere føler at det er litt vondt. Det kan gjøre mye skade i det store bildet