Samlivsbrudd?

minima<3

Andre møte med forumet
Må lufte hodet litt - da jeg har gått i dagesvis med tanker jeg ikke kan dele med noen andre.

Jeg vurderer å gå fra mannen. Vi har vært sammen i 9 år og de første to-tre årene var fantastiske, men så skjedde det en hel del kriser (to dødsfall i hans svært nære krets og en påfølgende depresjon) som snudde opp ned på forholdet vårt. Etter det har vi fått tre barn, fordi vissheten om at vi alltid skulle være sammen var liksom der selvom det da var vanskelig. Men kommunikasjonen har blitt dårligere og dårligere over årene, han er ikke den jeg forelsket meg i og jeg er nok ikke den han forelsket seg i heller. For min del var det i en periode med så mye skuffelser og avvisning på kontakt som vedvarte så lenge at jeg vel gradvis ga mer opp. De siste to årene har vi gått en del i parterapi og det hjelper litt der og da, samtidig er det så mye som mangler hos oss nå at jeg virkelig ikke klarer å se at det kan bli ordentlig bra. Det er stadig irritasjon og småkrangling. Spesielt han blir lett sint og irritert, ofte er han liksom veldig innbitt. Dette plager meg voldsomt, da jeg alltid har vært en positiv og glad person som ikke er langsint og tar ganske lett på ting. I en lang stund har jeg nok ubevisst tenkt at jeg ikke kan se for meg resten av livet med han lengre, og den siste tida har jeg vært lei meg for at barna våre skal ha foreldre som krangler og pirker på hverandre i stedet for å gi hverandre en klem eller hyggelig oppmerksomhet. Men jeg har tenkt at det vil være umulig for oss akkurat nå å leve fra hverandre med tre barn under 5 år og jeg har vel tenkt at slik er bare småbarnsårene, tunge og slitsomme - tenkt at vi skal holde ut. Men - nylig var jeg utenlands på en bursdagsfeiring til en venn og der traff jeg en mann som jeg hadde utrolig god connection med og gikk langt over streken for hva jeg anser som OK i et forhold. Men etter alt for mye å drikke, virket det som en umulighet å stå imot noen som jeg synes var morsom, smart og ikke la noe skjul på at han ville ha meg. Jeg tror jeg egentlig nesten hadde glemt hvordan det føltes, å prate og le med noen hele natten og bare være nær. Panikken og skammen kom om morgenen, og jeg følte meg elendig. Det var ikke noe mer enn det med denne mannen og sånn blir det - men i tida etterpå kjenner jeg meg helt desperat etter tanken på å få føle det sånn igjen. Og jeg kjenner vel på at dette ble den dråpen, som gjorde at jeg innser at jeg ikke kan bli i dette forholdet. Dette er første gangen jeg virkelig har tenkt ordentlig på hva det vil si å gå ut, praktisk, emosjonelt og for barna. Jeg synes det er et helt forferdelig vanskelig dilemma. Jeg ønsker for alt i verden at de skal vokse opp i en samlet familie med både mammaen og pappaen sin. Men jeg vet også at hvis jeg blir i dette forholdet dør jeg innvendig. Jeg har følt meg så ensom og lite viktig i så lang tid, og jeg har mistet meg selv litt og litt uten å helt se det selv. Jeg har googlet og googlet og ser at mange skriver at det er mulig å reparere forholdet selvom man har kommet til et punkt hvor følelsene er borte og man tror det er over , men hvordan er det når jeg ikke tror på det selv? Jeg var 20 da vi traff hverandre, han er en god del eldre enn meg, og tankene mine er vel også at jeg har utviklet meg mye på denne tiden og ser at jeg kanskje ønsker meg og setter pris på andre egenskaper hos en mann. Jeg er forvirret fordi jeg innser mitt eget bidrag til forholdet og jeg vet jeg har blitt blind på hans gode sider (han har absolutt veldig mange) og jeg vil jo gjøre det rette. Jeg er fullstendig innforstått med at en forelskelse og spenningen ved innledningen av et nytt forhold er tidsbegrenset, og skjønner at gresset ikke alltid er grønnere på andre siden. Men per nå er vårt forhold helt uten gjensidig respekt, interesse eller engasjement for hverandre og intimiteten er nærmest borte. Jeg kan ikke se at det er mulig å snu. Og jeg vet ikke om jeg ønsker det. Men føler meg forferdelig som skal være den som splitter familien.
Bekymrer meg i tillegg for alt det praktiske og økonomiske rundt dette. Jeg vet ikke hva jeg egentlig ber om her. Råd, andre historier eller erfaringer? En bekreftelse på at det er riktig å gå? Måtte hvertfall bare få det ut.
 
Huff.. ikke kjekt med brudd uansett. MEN når du føler det sånn du gjør, og årene går uten at det blir bedre, så hadde i alle fall jeg avsluttet det!
Hadde selv en periode rett etter vi gifta oss faktisk der alt bare gikk rett i dass. Jeg flørta som bare det med en kollega, og der hjalp nok ikke det heller. Jeg hadde da planer om å dra tilslutt. Heldigvis var ikke denne kollegaen min like innstilt på å dra fra sin samboer pga sykdom. Så da ble det til at jeg prøvde å satse på familien min igjen. Tok lang tid, men etter hvert kom ting tilbake til "normalen" igjen. Vi venter nå barn nr.2. :)
Så skal si meg enig med de som sier det er mulig.. men kanskje litt skeptisk til at det er mulig viss dette har pågått i flere år, og du likevel har holdt deg til mannen din.
Ingenting er skrevet i stein får jeg vel si! Så om du velger å flytte, så er det ikke dermed sagt at det aldri kan ordne seg igjen. Fordi om jeg ville ikke flyttet ut med den tanken altså :p
Håper virkelig du finner utav det.
Skjønner dine bekymringer med økonomien i alle fall. Kanskje du skal sjekke opp litt hva du har krav på viss dere går fra hverandre. Sette opp budsjett osv.
 
Back
Topp