Hei!
Satt her å tenkte tilbake ca. 6 år. Da fant jeg og mannen ut at vi hadde prøvd lenge nok, uten å få det til. Så vi kontaktet legen min, og kom fram til at vi skulle utredes om ufrivilig barnøshet. det var vi. Så vi søkte om ass.bef. det var rundt 1 år ventetid.
Så kom brevet fra sykehuset. Det gi fint å ta med.
!. forsøk gjorde det jeg skulle. Ventet 14 deger etter innsetting. Hurra! positiv test. Men lykken var ikke langvarig. 1 uke etter hadde jeg en sa. Det var bare å ta å ringe til sykehuset å fa ny time.
2. forsøk var jeg liv redd. Husker jeg lå hele mai det året med mega blødninger. Men testene jeg tok var positive. Så vi reiste til syekhuset 7 uker på vei. Der så vi et lite foster på 7 mm. Og det levde. Blødningene hadde stoppet og livet gikk sin gang. Trodde vi. Jeg var 13-14 uker på vei da jeg begynnte å blø igjen. Denne gangen var jeg sikker på at noe var galt. Reiste til privat jordmor for ul. Jeg hadde rett. Jeg hadde en ma. Hun trodde det hadde skjedd max 3 uker tidligere. Dagen etter var det utskraning. Noe av det værste med dette forsøket var at en av søsknene mine var gravid. Og hun var på besøk noen ganger før og etter jeg mistet. Det gikk veldig inn på meg at hun var gravid og ikke jeg. Men så sa den andre søsteren min noe som fikk meg nesten ti å tenne på alle plugger, hadde jeg ikke vært så langt nede. Hun sa at det ikke var meningen at vi (jeg og den gravide) skulle være gravide samtidig.
Det var igjen tid for et nytt forsøk.
3. forsøk ente som 1. forsøk. En sa.
Vi viste ikke om vi hadde flere forsøk. Så jeg var så langt nede, at jeg viste nesten ikke hvem jeg var lenger. Jeg ringte sykehuset og fikk en glad melding. Vi hadde et igjen.
Jeg viste ikke om jeg orket et til forsøk. Tenk om jeg ville miste igjen, og ville jeg klare det. Men vi bestemmte oss for å prøve.
4. forsøket var ikke som de andre. Jeg tok en test og det slo ut med en gang. Det viste seg at jeg var tvillinggravid. Jeg var redd. Alle de nermeste kunne se det på meg. Jeg var redd for blødninger og aborter gjennom hele svangerskapet. Nå jeg skulle på kontroll (nesten hver 14. dag), måtte mannn "dra" meg med. Jeg var så sinsyk redd de skulle si at det ikke var liv i magen min. Men etter kontrollene "svevde" jeg.
Vi fikk en jente og en gutt akkuratt 4 uker før termin. De blir 4 år i år.
Fremdeles tenker jeg på de jeg "mistet" og h*n jeg mistet. Det å miste er noe av det værste jeg har opplevd, men jeg fikk to fine unger tilslutt.
Jeg håper dere her inne lykke til med prøvingen, og håper at dere og vil klare det.
Satt her å tenkte tilbake ca. 6 år. Da fant jeg og mannen ut at vi hadde prøvd lenge nok, uten å få det til. Så vi kontaktet legen min, og kom fram til at vi skulle utredes om ufrivilig barnøshet. det var vi. Så vi søkte om ass.bef. det var rundt 1 år ventetid.
Så kom brevet fra sykehuset. Det gi fint å ta med.
!. forsøk gjorde det jeg skulle. Ventet 14 deger etter innsetting. Hurra! positiv test. Men lykken var ikke langvarig. 1 uke etter hadde jeg en sa. Det var bare å ta å ringe til sykehuset å fa ny time.
2. forsøk var jeg liv redd. Husker jeg lå hele mai det året med mega blødninger. Men testene jeg tok var positive. Så vi reiste til syekhuset 7 uker på vei. Der så vi et lite foster på 7 mm. Og det levde. Blødningene hadde stoppet og livet gikk sin gang. Trodde vi. Jeg var 13-14 uker på vei da jeg begynnte å blø igjen. Denne gangen var jeg sikker på at noe var galt. Reiste til privat jordmor for ul. Jeg hadde rett. Jeg hadde en ma. Hun trodde det hadde skjedd max 3 uker tidligere. Dagen etter var det utskraning. Noe av det værste med dette forsøket var at en av søsknene mine var gravid. Og hun var på besøk noen ganger før og etter jeg mistet. Det gikk veldig inn på meg at hun var gravid og ikke jeg. Men så sa den andre søsteren min noe som fikk meg nesten ti å tenne på alle plugger, hadde jeg ikke vært så langt nede. Hun sa at det ikke var meningen at vi (jeg og den gravide) skulle være gravide samtidig.
Det var igjen tid for et nytt forsøk.
3. forsøk ente som 1. forsøk. En sa.
Vi viste ikke om vi hadde flere forsøk. Så jeg var så langt nede, at jeg viste nesten ikke hvem jeg var lenger. Jeg ringte sykehuset og fikk en glad melding. Vi hadde et igjen.
Jeg viste ikke om jeg orket et til forsøk. Tenk om jeg ville miste igjen, og ville jeg klare det. Men vi bestemmte oss for å prøve.
4. forsøket var ikke som de andre. Jeg tok en test og det slo ut med en gang. Det viste seg at jeg var tvillinggravid. Jeg var redd. Alle de nermeste kunne se det på meg. Jeg var redd for blødninger og aborter gjennom hele svangerskapet. Nå jeg skulle på kontroll (nesten hver 14. dag), måtte mannn "dra" meg med. Jeg var så sinsyk redd de skulle si at det ikke var liv i magen min. Men etter kontrollene "svevde" jeg.
Vi fikk en jente og en gutt akkuratt 4 uker før termin. De blir 4 år i år.
Fremdeles tenker jeg på de jeg "mistet" og h*n jeg mistet. Det å miste er noe av det værste jeg har opplevd, men jeg fikk to fine unger tilslutt.
Jeg håper dere her inne lykke til med prøvingen, og håper at dere og vil klare det.