Hei
Jeg tenkte jeg kunne prøve meg på en liten dagbok, så får jeg luftet tankene mine litt(liten utblåsning), noe som innimellom trengs Ps: blir litt personlig/uten filter kanskje
Jeg er 22 år, kommer fra Oslo, men flyttet nordover, nærmere bestemt et like stykke utenfor Bodø for snart 1,5 år siden, for å bo med kjæresten min
Jeg tåler ikke prevensjon, prøvd ALT, og ingenting fungerer, gjør bare vondt/blir dårlig så ga opp helt for 2 år siden. Jeg fikk, tro det eller ei, sjokk når jeg ble gravid. Jeg har da hatt ubeskyttet sex i tja... over 1 år, så trodde nesten jeg ikke kunne bli det. Jeg er ikke noe særlig glad i eller komfortabel rundt barn, og har aldri ønsket meg det så var egentlig ganske fornøyd med tanken om å ikke kunne bli gravid. Men så ble jeg gravid da
Samboeren min elsker barn og var så klar for å bli pappa og vi hadde 2 ganske så kjipe uker der jeg insisterte på abort og han på å beholde det. Jeg hadde en del magesmerter så ble henvist til UNN og tok UL, der alt så fint ut, men fosteret var for lite til å være 9 uker som legen trodde. Så da ble det blodprøver for å sjekke HCG og jeg fikk beskjed om at det skulle bli SA. Helt ærlig ble jeg utrolig lettet. Da var det ikke min feil at det ble abort. Jeg venter 2 uker, men det skjedde ikke noen SA, så da dro vi tilbake til sykehuset og fikk ny UL og blodprøve og der var det fult liv og alt var bare bra. I et lite øyeblikk ble jeg glad og vi bestemte oss for å beholde denne lille spiren.
Så da var jeg offisielt gravid!
I ettertid har jeg angret veldig på valget mitt, og slitt med masse vonde tanker. Jeg har vært helt nede i grøfta rundt uke 20 og måtte ha hjelp av kriseteam for å komme meg halvveis på beina igjen. Nå snakker jeg hver uke med JM og psykiatrisk sykepleier og prøver å se frem til å få barn. Samboeren min er en helt som holder ut med meg og alle de vanskelige tankene mine!
For en uke siden måtte eg avlive hunden min, min aller beste venn og ektemann(føles i alle fall sånn, han var lyset mitt gjennom alt) og ting har blitt en del værre igjen. For 2 uker siden kunne jeg se for meg en ok permisjon med barnet og hunden, men nå er jeg tilbake til å ikke ønske barnet og hate graviditeten. Men jeg skal klare å like barnet! Det har jeg bestemt meg for! Jeg skal være en god mor og gi barnet den beste oppveksten det kan få! Så det er bare å bruke den siste tiden flittig
En liten sidestikker i denne historien er at samboeren min fant ut i august at han er pappa til en gutt på 1,5 år Føles ut som om jeg lever en såpeopera
Jeg har prøvd å være så støttende og positiv jeg bare kan hittil, og føler je spyr regnbuer av glede ovenfor denne nyheten, men nå er jeg drittlei og vil bare kjefte på samboeren min som hadde en one night stand med en random jente uten kondom Han har ikke vært utro, om noen tenker det, og han er verdens beste! Han bare var dust i det øyeblikket, litt som jeg var når eg ble gravid uten å ville det
Utblåsning nr 1 done!
Jeg tenkte jeg kunne prøve meg på en liten dagbok, så får jeg luftet tankene mine litt(liten utblåsning), noe som innimellom trengs Ps: blir litt personlig/uten filter kanskje
Jeg er 22 år, kommer fra Oslo, men flyttet nordover, nærmere bestemt et like stykke utenfor Bodø for snart 1,5 år siden, for å bo med kjæresten min
Jeg tåler ikke prevensjon, prøvd ALT, og ingenting fungerer, gjør bare vondt/blir dårlig så ga opp helt for 2 år siden. Jeg fikk, tro det eller ei, sjokk når jeg ble gravid. Jeg har da hatt ubeskyttet sex i tja... over 1 år, så trodde nesten jeg ikke kunne bli det. Jeg er ikke noe særlig glad i eller komfortabel rundt barn, og har aldri ønsket meg det så var egentlig ganske fornøyd med tanken om å ikke kunne bli gravid. Men så ble jeg gravid da
Samboeren min elsker barn og var så klar for å bli pappa og vi hadde 2 ganske så kjipe uker der jeg insisterte på abort og han på å beholde det. Jeg hadde en del magesmerter så ble henvist til UNN og tok UL, der alt så fint ut, men fosteret var for lite til å være 9 uker som legen trodde. Så da ble det blodprøver for å sjekke HCG og jeg fikk beskjed om at det skulle bli SA. Helt ærlig ble jeg utrolig lettet. Da var det ikke min feil at det ble abort. Jeg venter 2 uker, men det skjedde ikke noen SA, så da dro vi tilbake til sykehuset og fikk ny UL og blodprøve og der var det fult liv og alt var bare bra. I et lite øyeblikk ble jeg glad og vi bestemte oss for å beholde denne lille spiren.
Så da var jeg offisielt gravid!
I ettertid har jeg angret veldig på valget mitt, og slitt med masse vonde tanker. Jeg har vært helt nede i grøfta rundt uke 20 og måtte ha hjelp av kriseteam for å komme meg halvveis på beina igjen. Nå snakker jeg hver uke med JM og psykiatrisk sykepleier og prøver å se frem til å få barn. Samboeren min er en helt som holder ut med meg og alle de vanskelige tankene mine!
For en uke siden måtte eg avlive hunden min, min aller beste venn og ektemann(føles i alle fall sånn, han var lyset mitt gjennom alt) og ting har blitt en del værre igjen. For 2 uker siden kunne jeg se for meg en ok permisjon med barnet og hunden, men nå er jeg tilbake til å ikke ønske barnet og hate graviditeten. Men jeg skal klare å like barnet! Det har jeg bestemt meg for! Jeg skal være en god mor og gi barnet den beste oppveksten det kan få! Så det er bare å bruke den siste tiden flittig
En liten sidestikker i denne historien er at samboeren min fant ut i august at han er pappa til en gutt på 1,5 år Føles ut som om jeg lever en såpeopera
Jeg har prøvd å være så støttende og positiv jeg bare kan hittil, og føler je spyr regnbuer av glede ovenfor denne nyheten, men nå er jeg drittlei og vil bare kjefte på samboeren min som hadde en one night stand med en random jente uten kondom Han har ikke vært utro, om noen tenker det, og han er verdens beste! Han bare var dust i det øyeblikket, litt som jeg var når eg ble gravid uten å ville det
Utblåsning nr 1 done!