Rare følelser for barnefar (langt)

unike

unike

Elsker forumet
Julibarna2014
Jeg er forvirret. Her er historien i korte trekk: et utrolig deilig kjæresteforhold resulterte i graviditet. Han ville så gjerne ha familie. Jeg hadde ingen tro på at jeg noen gang ble mamma. Vi samarbeidet så bra hele veien. Dagene fløt. Intet prosjekt var for stort. Vi koste oss. Vi flørtet, kysset, kjente hjertevarmen mellom oss pulsere. Ingen kortvarig lidenskap. Noe bedre:Trygg, god kjærlighet. Venner og familie hadde aldri sett oss så vakre før. Vi strålte og vi tok vare på oss selv. Familien hans ville så gjerne at vi skulle få barn. Høy alder til tross. Vi sa aldri at vi også ønsket det. Det var vår hemmelighet. Lykken var utrolig da vi fikk positiv test. 3 dgr etterpå fant jeg ut at han var en luksusfellens mann og huset vi pusset opp var begjært tvangssolgt. Jeg ventet 2 uker før jeg dro. Han overbeviste meg ikke på at han så alvoret: det økonomiske og at han hadde holdt det skjult for meg. Rett før jeg dro fikk jeg en sms mens han var på jobb: han hadde skrevet et brev til meg som lå på kjøkkenbordet. Jeg dro uten å lese det.Min leilighet var tom. Jeg var dårlig, kjøpte et pledd fra europris som dyne og levde på alt som kunne lages vha vannkoker. Han leverte alle tingene mine. Noe var hans. Brevet var sendt med det også. Jeg samlet tingene hans i en eske og puttet brevet nedi. Ulest denne gangen også. Leiligheten var full av esker og sekker og jeg måtte skaffe hjelp til å komme i orden igjen. Vi hadde ingen kontakt på 5-6 uker. Ultralyd nærmet seg. Jeg dro m mamma. Vi hadde noe kontakt igjen hvor han fortalte at han ryddet i økonomien og at huset skulle selges. Dette var i januar/februar 2014. Jeg ble glad. Øynet håp. Tross alt. Jeg hørte ikke mer før i slutten av juni: like før termin. Jeg var sint hele svangerskapet pga hans manglende hjelp. Jeg hadde bekkenløsning , hender som ikke fungerte og en krevende hund. Jeg ble stor. 40kg ekstra å bære på. Ordnet istand til baby helt alene. Bitterheten var på sitt sterkeste. Likevel: da fødsel nærmet seg, bestemte jeg meg for at bitterhet fikk være bitterhet og at vi begge måtte ha fokus på fødsel. Det ble keisersnitt i hui og hast og ingen rakk å melde ifra til han. Han hjalp til på sykehuset , både før og etter fødsel. Vel hjemme dro han sin kos. Ca 15 juli var siste dag vi så han. Han visste at jeg ikke hadde noen rundt meg: Nyoperert, med hund, fugl, 35 grader varmt og en nyfødt. 24 okt får jeg en sms. Han ser ungen sin ved juletider. Fra da av har vi hatt en flørtende tone, kyss nå og da og visst begge to at det som har vært må ryddes opp i en el annen gang. Når tiden er inne. Nå får jeg vite at han har begynt å date ei. Han er interessert i henne. Det gjør vondt. Jeg husker altfor godt den gode tida. Men jeg husker også den vonde. Jeg holder tilbake alle følelser nå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
 
Min umiddelbare tanke er at om han ikke har klart/villet være der på et mer stabilt plan hittil, er han ikke noe å samle på. Slik du forklarer det har han fått mange sjanser, men spolert alle. Ville ikke tatt ham med i planlegging av fremtiden.....
 
Leste du noen gang brevet fra ham?
 
Mm..det er en tanke jeg har hatt mange ganger. Brevet forble ulest slik jeg husker det.
 
Jeg skjønner forsåvidt at han ikke tok kontakt mer enn han gjorde. Det var du som dro, og det ser ikke ut som han fikk så mange mulighetene til å forklare seg? Eller tolker jeg det du skriver feil?
Jeg har selv vært i inkassohelvete, og fellesnevneren for de fleste med store økonomiske problemer er at de skyver det bort. De kan ikke gjøre noe med det uansett, det er som et enormt fjell man ikke ser muligheten til å bestige. Så hvorfor gidde. Jeg kjenner så alt for godt igjen den følelsen. Det skal enormt mye til å komme seg ut av en slik situasjon alene. Jeg greide det, men nå var gjelden min også overkommelig. Problemet mitt var at jeg aldri fikk jobbet nok til å tjene mer enn livets opphold. Straks jeg fikk 100% jobb med god lønn var gjelden nedbetalt på et års tid. Når det er hus inn i bildet er vel problemene langt større, men psykologien er lik. Man skyver det bort.
 
ava_adore77 skrev:
Min umiddelbare tanke er at om han ikke har klart/villet være der på et mer stabilt plan hittil, er han ikke noe å samle på. Slik du forklarer det har han fått mange sjanser, men spolert alle. Ville ikke tatt ham med i planlegging av fremtiden.....
Klikk for å utvide …
Det hun sa..
 
hegedm skrev:
Jeg skjønner forsåvidt at han ikke tok kontakt mer enn han gjorde. Det var du som dro, og det ser ikke ut som han fikk så mange mulighetene til å forklare seg? Eller tolker jeg det du skriver feil?
Jeg har selv vært i inkassohelvete, og fellesnevneren for de fleste med store økonomiske problemer er at de skyver det bort. De kan ikke gjøre noe med det uansett, det er som et enormt fjell man ikke ser muligheten til å bestige. Så hvorfor gidde. Jeg kjenner så alt for godt igjen den følelsen. Det skal enormt mye til å komme seg ut av en slik situasjon alene. Jeg greide det, men nå var gjelden min også overkommelig. Problemet mitt var at jeg aldri fikk jobbet nok til å tjene mer enn livets opphold. Straks jeg fikk 100% jobb med god lønn var gjelden nedbetalt på et års tid. Når det er hus inn i bildet er vel problemene langt større, men psykologien er lik. Man skyver det bort.
Klikk for å utvide …
Det er sant. Jeg har tenkt at jeg dro for tidlig. Men jeg hjalp han å få oversikt: satt i 9 timer med 80 uåpna konvolutter. Satt han igang. Jeg dro i påvente av at han skulle våkne og rydde opp både ndg oss og i egen økonomi. Jeg ventet på at huset ble solgt og regninger betalt. Så kunne vi evt ha startet på nytt. Det skjedde aldri. Jeg gikk med sjokk over alt som hadde skjedd. Men du har rett; han skjøv det bort.
 
unike skrev:
Det er sant. Jeg har tenkt at jeg dro for tidlig. Men jeg hjalp han å få oversikt: satt i 9 timer med 80 uåpna konvolutter. Satt han igang. Jeg dro i påvente av at han skulle våkne og rydde opp både ndg oss og i egen økonomi. Jeg ventet på at huset ble solgt og regninger betalt. Så kunne vi evt ha startet på nytt. Det skjedde aldri. Jeg gikk med sjokk over alt som hadde skjedd. Men du har rett; han skjøv det bort.
Klikk for å utvide …
Vet du ca hvor mye han skyldte? Og hvor lenge sette har pågått?
 
hegedm skrev:
Vet du ca hvor mye han skyldte? Og hvor lenge sette har pågått?
Klikk for å utvide …
Jeg så straks at om han solgte huset ( før det ble tvangssolgt) , så ville han ha betalt ned all gjeld. Det var vel 1,5 mil inkl huset (600 tusen, del av arv). Det endte slik des 14 likevel heldigvis. 1 helt år etter. Bilen kom de og tok rett før fødsel. Det her gnagde meg og ga meg bekymringer hele tiden. Han er visst nå helt gjeldfri, leier hus isteden. Han tjener bra, og har gjort det i mange år. Det er en gåte for alle hvor disse pengene har tatt veien. Med hans samtykke tok jeg kontakt m eksen hans. Hun kunne fortelle han hun hadde opplevd det samme for ca 15år siden. Den gang var det 60 regninger. De bodde i lag. Begge familiene hjalp til. Hun sparte for å betale regninger. Han dro på turer. Hun måtte visst til slutt innse at dette var håpløst. Hans versjon var at de skiltes som venner og ikke hadde noe økonomisk uro. Hun sa også at hun hadde blitt advart å bli sammen m han pga et dårlig rykte ndg økonomi. Hvis jeg skal tippe så har han vel slitt m dette fra ca 18-20års alder. Nå i 40åra. Han må ha hatt gode perioder også vel. Jeg vet ikke.
 
Men hva slags forhold har han til barnet sitt? Har du gitt de muligheten til å bli kjent? Møter de hverandre?
 
Håpefull og ventende skrev:
Men hva slags forhold har han til barnet sitt? Har du gitt de muligheten til å bli kjent? Møter de hverandre?
Klikk for å utvide …
Jeg har hele tiden ønsket å få han til å treffe lillegutt. Da lillegutt var 6 mndr kom han ca 1 g pr uke. Det var ved jul. Han var redd for pappan sin. Vi tok det pent. Etter noen mndr leste jeg at det lønte seg da at de så hverandre 2 g pr uke. Han var flink og kom et par uker, så begynte han å lage andre avtaler de dagene de skulle treffes slik at det kun ble 1 g pr uke. Jeg måtte ta den vanskelige samtalen om at han ikke hadde tatt lillegutt inn i hjertet sitt. I hodet ja, men ikke i hjertet. Han skjønte hva jeg mente og sa at han nok ville bli bedre når han fikk han med seg hjem. Jeg sa at det er gevinsten. Først må de knytte bånd. Han skjønte det også og har nå et godt forhold til lillegutt hvor han nå har han hjemme hos seg ved samvær. 1 samvær dagtid og 1 overnatting denne uken. Suksess for alle. Moro for oss :)
 
Jeg vet ikke hva jeg føler for han. Jeg savner det vi hadde. Veldig og. Det føles så rett, men hva med alt som har skjedd. Vi er ikke unge lenger. Alle har bagasje. Dette er vanskelig.
 
KineLee skrev:
Hva er det du tenker da? Føler du han er "verdt" kampen?
Klikk for å utvide …
Jeg vet ikke. Jeg kan jobbe med å tilgi og legge det bak meg. Men jeg vet ikke om jeg kan være trygg på at han ikke holder ting skjult igjen. Vi kunne vel ha jobba m det også. Men nå vet jeg ikke om jeg vil satse 110%. Og om jeg kommer til det standpunktet, så er jo sjansen veldig stor for å bli avvist. Hm.,
 
Jeg må tilføye: hver dag i 2 uker snakket jeg med han om økonomien. Jeg spurte hva han tenkte, følte, hvorfor og hva pengene var gått til. Han var lukket, tom og løy hele tiden. Jeg sa at jeg ikke var kompetent til å skjønne han og dette og anbefalte han terapi. For hans del, for oss og ikke minst for barna sin del. Jeg strakk meg så langt i å hjelpe han at det var en ute-av-meg-sjæl-opplevelse. Å legge seg selv til side når man er sveket og sint, nygravid og.. Jeg kjente at jeg hjalp en som ikke ville bli hjulpet . Ihvertfall ikke da. Det var tungt.
 
Jeg er all in for second chances, men 4, 5 og 6 sjanser fortjener ingen. Hvor han har drevet på slik halve livet skal det mye til å forstå alvoret, og endre livsstil. For det er det det er, en måte å leve på, som er utrolig vanskelig å endre.
Hvis han nå i tillegg har funnet seg ei ny ei vet jeg ikke om jeg personlig hadde giddet mer. Du har tydeligvis strukket deg utrolig langt for ham, sikkert hovedsakelig for gutten din sin del. Bare ha i bakhodet at et barn er usvikelig lojalt mot sine foreldre, og det er ikke sunt å oppleve å bli sviktet gang på gang, slik tilfellet kan høres ut til å bli. Jeg snakker av egen erfaring, mamma hadde aldri så mange idéer og planer, og det ble nesten aldri noe av dem. Men hun kastet dem ut med en gang de falt henne i tankene, hauset opp forventningene våre og lot oss glede oss stort til ditt og datt. Skuffelsen ble tilsvarende stor da det nesten alltid kom noe i veien. VI var jo vant til det, men barn er evige optimister, og stoler på foreldrene. Hvis far til barnet ditt ikke greier å prioritere å bli kjent med ham er det et varsellampe i mitt hode, dette kommer han til å fortsette med. Kansellere avtaler med barnet når han blir større, prioritere andre ting. Og det er du som må ta deg av en skuffet liten gutt som tross alt er glad i faren sin, og du kan ikke snakke dritt om ham heller selv om du har aldri så lyst. Da er det du som står igjen som svarteper.
Det er kjempevanskelig, dette her. Du valgte jo tross alt å få barn med ham, så han har sikkert mange fine kvaliteter. Men det høres ikke ut som de greier å oppveie alle de negative sidene ved ham, som påvirker ditt og barnet ditt sitt liv i stor grad. I verste fall kan det føre til økonomisk ruin for dere alle, og det er ingen mann verdt.
 
unike skrev:
Jeg vet ikke. Jeg kan jobbe med å tilgi og legge det bak meg. Men jeg vet ikke om jeg kan være trygg på at han ikke holder ting skjult igjen. Vi kunne vel ha jobba m det også. Men nå vet jeg ikke om jeg vil satse 110%. Og om jeg kommer til det standpunktet, så er jo sjansen veldig stor for å bli avvist. Hm.,
Klikk for å utvide …
Men er det verdt det? Med tanke på slit, usikkerhet og alt? Tror du han kan svikte deg og lillegutt igjen?
 
hegedm skrev:
Jeg er all in for second chances, men 4, 5 og 6 sjanser fortjener ingen. Hvor han har drevet på slik halve livet skal det mye til å forstå alvoret, og endre livsstil. For det er det det er, en måte å leve på, som er utrolig vanskelig å endre.
Hvis han nå i tillegg har funnet seg ei ny ei vet jeg ikke om jeg personlig hadde giddet mer. Du har tydeligvis strukket deg utrolig langt for ham, sikkert hovedsakelig for gutten din sin del. Bare ha i bakhodet at et barn er usvikelig lojalt mot sine foreldre, og det er ikke sunt å oppleve å bli sviktet gang på gang, slik tilfellet kan høres ut til å bli. Jeg snakker av egen erfaring, mamma hadde aldri så mange idéer og planer, og det ble nesten aldri noe av dem. Men hun kastet dem ut med en gang de falt henne i tankene, hauset opp forventningene våre og lot oss glede oss stort til ditt og datt. Skuffelsen ble tilsvarende stor da det nesten alltid kom noe i veien. VI var jo vant til det, men barn er evige optimister, og stoler på foreldrene. Hvis far til barnet ditt ikke greier å prioritere å bli kjent med ham er det et varsellampe i mitt hode, dette kommer han til å fortsette med. Kansellere avtaler med barnet når han blir større, prioritere andre ting. Og det er du som må ta deg av en skuffet liten gutt som tross alt er glad i faren sin, og du kan ikke snakke dritt om ham heller selv om du har aldri så lyst. Da er det du som står igjen som svarteper.
Det er kjempevanskelig, dette her. Du valgte jo tross alt å få barn med ham, så han har sikkert mange fine kvaliteter. Men det høres ikke ut som de greier å oppveie alle de negative sidene ved ham, som påvirker ditt og barnet ditt sitt liv i stor grad. I verste fall kan det føre til økonomisk ruin for dere alle, og det er ingen mann verdt.
Klikk for å utvide …
Må si meg enig med Hege. Hver gang jeg er i tvil skriver jeg lister...for eller imot. Kanskje litt kleint . Men da får du der svart på hvitt.
 
hegedm skrev:
Jeg er all in for second chances, men 4, 5 og 6 sjanser fortjener ingen. Hvor han har drevet på slik halve livet skal det mye til å forstå alvoret, og endre livsstil. For det er det det er, en måte å leve på, som er utrolig vanskelig å endre.
Hvis han nå i tillegg har funnet seg ei ny ei vet jeg ikke om jeg personlig hadde giddet mer. Du har tydeligvis strukket deg utrolig langt for ham, sikkert hovedsakelig for gutten din sin del. Bare ha i bakhodet at et barn er usvikelig lojalt mot sine foreldre, og det er ikke sunt å oppleve å bli sviktet gang på gang, slik tilfellet kan høres ut til å bli. Jeg snakker av egen erfaring, mamma hadde aldri så mange idéer og planer, og det ble nesten aldri noe av dem. Men hun kastet dem ut med en gang de falt henne i tankene, hauset opp forventningene våre og lot oss glede oss stort til ditt og datt. Skuffelsen ble tilsvarende stor da det nesten alltid kom noe i veien. VI var jo vant til det, men barn er evige optimister, og stoler på foreldrene. Hvis far til barnet ditt ikke greier å prioritere å bli kjent med ham er det et varsellampe i mitt hode, dette kommer han til å fortsette med. Kansellere avtaler med barnet når han blir større, prioritere andre ting. Og det er du som må ta deg av en skuffet liten gutt som tross alt er glad i faren sin, og du kan ikke snakke dritt om ham heller selv om du har aldri så lyst. Da er det du som står igjen som svarteper.
Det er kjempevanskelig, dette her. Du valgte jo tross alt å få barn med ham, så han har sikkert mange fine kvaliteter. Men det høres ikke ut som de greier å oppveie alle de negative sidene ved ham, som påvirker ditt og barnet ditt sitt liv i stor grad. I verste fall kan det føre til økonomisk ruin for dere alle, og det er ingen mann verdt.
Klikk for å utvide …
Takk for gode råd. De skal jeg ta m meg på veien. Jeg snakker ikke vondt om han og kommer ikke til å gjøre det heller. Jeg bare skryter av han og det kommer jeg til å fortsette med. Han har , siden han tok kontakt, blitt vartet opp med middager og kaffe og bare smil og latter. Lillegutt har en fantastisk pappa og hvis han blir skuffet over han noen gang , så må jeg ta det derfra. Men jeg kommer ikke til å snakke vondt om pappan. Ingen fare for det. Det vonde må vi voksne ta opp oss i mellom ja. Jeg er helt tilhenger av det. Vi får krysse fingre for at lillegutt ikke blir skuffet. Så får jeg gravlegge mine rare forelska-sinna-følelser . Takk igjen for svar , alle sammen :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp