Rabler for meg..

SingerAlite

SingerAlite

Gift med forumet
VIP
Novemberlykke 2015
Jeg var så uheldig å ha alle odds mot meg og en tilstand som bare blir verre og verre. Gikk gjennom en cytotec kur på onsdag og det hele gikk fort.. nå derimot sliter jeg, veldig. Sover ikke, om jeg sover har jeg mareritt, stygge dumme mareritt som gjør at jeg ikke vil sovne engang. Har jo en liten pode på straks 16 mnd å ta meg av, men føler jeg kommer til å knekke sammen hvert sekund. Har lyst å rasere alt rundt meg, knuse ting. Blodig urettferdig! Jeg er så sint! Hodepine ut av denne verden.. føler ingen forstår. Føler meg mutters alene.
 
SingerAlite skrev:
Jeg var så uheldig å ha alle odds mot meg og en tilstand som bare blir verre og verre. Gikk gjennom en cytotec kur på onsdag og det hele gikk fort.. nå derimot sliter jeg, veldig. Sover ikke, om jeg sover har jeg mareritt, stygge dumme mareritt som gjør at jeg ikke vil sovne engang. Har jo en liten pode på straks 16 mnd å ta meg av, men føler jeg kommer til å knekke sammen hvert sekund. Har lyst å rasere alt rundt meg, knuse ting. Blodig urettferdig! Jeg er så sint! Hodepine ut av denne verden.. føler ingen forstår. Føler meg mutters alene.
Klikk for å utvide …

Du er ikke alene, kjære deg. :Heartred Du har hvertfall oss her inne, som forstår deg som best mulig ut i fra våre egne erfaringer. Skjønner det blir ekstra vanskelig når man har en liten en i tillegg man må stille opp for, men ikke glem deg selv oppi det hele. Det gjør vondt verre å holde tilbake alle følelsene som trenger å få utløp. Du er vel på flyttefot i disse dager? Hva med å ta alle pappeskene dere får/har fått tømt, og bare kaste de litt rundt, hoppe og tråkke dem flate? Er jo til sin hensikt, i tillegg til at de ikke gjør så mye skade mens du får tømt deg litt? Er det noen som kan ta seg av gutten deres, mens du og mannen får snakket sammen og kanskje få grått ut? Evt. at du kan få tid for deg selv for å få utløp for alle følelsene? Det er veldig forståelig og på sin plass at du raser!

Sender deg en stor klem. :Heartred
 
Shoegrl skrev:
Du er ikke alene, kjære deg. [emoji813]red Du har hvertfall oss her inne, som forstår deg som best mulig ut i fra våre egne erfaringer. Skjønner det blir ekstra vanskelig når man har en liten en i tillegg man må stille opp for, men ikke glem deg selv oppi det hele. Det gjør vondt verre å holde tilbake alle følelsene som trenger å få utløp. Du er vel på flyttefot i disse dager? Hva med å ta alle pappeskene dere får/har fått tømt, og bare kaste de litt rundt, hoppe og tråkke dem flate? Er jo til sin hensikt, i tillegg til at de ikke gjør så mye skade mens du får tømt deg litt? Er det noen som kan ta seg av gutten deres, mens du og mannen får snakket sammen og kanskje få grått ut? Evt. at du kan få tid for deg selv for å få utløp for alle følelsene? Det er veldig forståelig og på sin plass at du raser!

Sender deg en stor klem. [emoji813]red
Klikk for å utvide …
Takk. Tusen veldig mye takk for svar og forslag.. mister forstanden på denne måten. Trenger å få blåst ut litt, men vanskelig når man ikke har noen å snakke med :( eneste plassen jeg kom på var her..
 
Skjønner deg så altfor godt. Er veldig enkelt å sette seg inn i din situasjon, når en selv har vært i samme situasjon selv - og det 3 ganger. Dessverre er dette gjerne en veldig ensom sorg - fordi mange ikke forstår hvor vondt dette gjør. Og med det klarer dem ikke vise den forståelsen en som står i en slik situasjon trenger. Tillat deg å reagere. Tillat deg å ha litt fokus på deg selv en periode av gangen. Snakk med noen rundt deg - om du ikke helt får forståelsen så si at du ikke ønsker noen "svar" eller "gode råd", bare en sparringspartner som klarer og takler å ta imot deg på det aller mest sårbare. Og som kan gi deg en god klem etterpå. Be dem f.eks ikke å si at det er en grunn til at slikt skjer. Det provosert meg veldig. Jo, jeg vet at ting skjer av en grunn, men det er evt jeg som skulle få si det - når jeg var klar for å si akkurat det..
Bruk ellers tid på det som gir deg positiv energi - som lillingen på 16 mnd.. Jeg tror også at det kan være viktig å inkludere mannen. Vis at du er sårbar og knust. Menn bære sin sorg på sin måte, og kanskje er den veldig annerledes enn for oss damer. Vi har jo tross alt kjent på kroppen at vi var gravide, og vi får ett bånn til babyen umiddelbart som kanskje menn ikke får på samme måte - iallfall ikke før dem selv kjenner spark. Reaksjonen deres og deres sorgprosess kan kanskje fortone seg veldig annerledes pga det. Men desto viktigere er det å vise hvordan en har det, slik at dem kan forstå at en sliter. Og på den måten kan dem også støtte oss fullt og helt, iallfall gi rom til frustrasjon, sinne og fortvilelse. Dette kan også føre dere som par enda sterkere sammen. Husk også at du har masse hormoner i kroppen. Hormoner som skal nullstilles. Det i seg selv er ikke bare bare. Jeg fikk barselståer og melkespreng etter den ene MAen. Gjorde jo ikke akkurat ting enklere.
Jeg sender deg mange gode tanker!! Du er ikke alene med din fortvilelse - vi er flere som deler den sammen med deg og som vet hvor jævlig vondt du har det nå.. ❤️ Hjertet mitt blør sammen med deg..
 
SingerAlite skrev:
Takk. Tusen veldig mye takk for svar og forslag.. mister forstanden på denne måten. Trenger å få blåst ut litt, men vanskelig når man ikke har noen å snakke med :( eneste plassen jeg kom på var her..
Klikk for å utvide …

Bruk oss for alt det vi er verdt, samme hva det skulle være! Derfor vi er her inne, for hverandre i godt og vondt. Sender en god klem! :Heartred
 
Føler samboer er mer likegyldig og ikke bryr seg noe, og han spør konstant om jeg er sint på han. Er ikke sint på han (begynner å bli det dog), jeg er sint/skuffet/ lei meg. Sint på meg selv rett og slett fordi jeg takler dette så mye dårligere enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg vil ha tilbake den korte følelsen jeg hadde når sykepleieren sa jeg hadde kreditert (at alt var ute). Følelsen av lettelse for at det var over og at jeg slapp utskrapning. At det gikk så fort som det gjorde. Istedet sitter jeg med et hat overfor min egen kropp og tilstand. Jeg rett og slett hater meg selv og jeg er livredd det skal gå utover sønnen min. Samboer er ikke hjemme akkurat nå. Han gjør siste rest i gamle leiligheten før nedvasken imorgen. Alt jeg vil er å sove bort hele dagen og natten. Men så er det de forbannede marerittene da
 
Forstår deg så godt og sikkert mange andre har som har vært gjennom det samme. Men jeg forstår at du føler deg helt alene og at ingen forstår deg...Det du har gått gjennom er så vanskelig nok at den tanken at du trodde du skal takle det bedre enn du gjør nå hjelper ikke heller. Jeg mistet i januar og jeg kan si det er fortsatt berg og dal ift følelser. Til nå har jeg episoder når jeg gråter og skriker..det er jo lov det.
Mareritt kommer av stress du opplever når du er våken..prøv å snakke om det med mannen din. Si ifra når du trenger hjelp framannen din om husarbeid eller med å passe på din lille for å få litt tid alene. D hjelper også å gå ut alene..jeg pleier å gå i skogen..det synes jeg hjelper når dagene blir for tunge.

Og husk at det er masse flotte damer her som støtter deg. Stor klem ❤
 
Takk for svar dere.. det betyr mye. Det å vite at noen skjønner noe som de fleste ikke klarer å sette seg inn i.. det hjelper litt. Sønnen min er endelig i sengen.. så nå lurer jeg på hva jeg skal finne på
 
Du er ikke alene, kjære deg. Sender deg en stor klem. :Heartred
 
Ang. Psykolog og hjelp. Fastlegen? Vet det er utrolig lang ventetid her. 9 mnd eller mer. Men nå er jeg så på kanten at jeg ikke tør å gå på badet lenger. Barberhøvel etc. Hver gang jeg går på do, så kommer det store koagler. Det gjør vondt langt inni meg. Jeg orker ikke stå opp om morgenen etter en natt med mareritt eller ingen søvn. Samboer må på jobb, poden har ikke barnehageplass ennå. Jeg føler meg så forbannet alene! Ingen som har mulighet til å passe poden heller nå. Samboer kan ikke bare ta seg fri fra jobb heller siden han er i praksis. Jeg kan ikke snakke om dette med min mor. Jeg nekter. Hvor fort kan man få hjelp? Er det noe nødsituasjon opplegg?
 
SingerAlite skrev:
Ang. Psykolog og hjelp. Fastlegen? Vet det er utrolig lang ventetid her. 9 mnd eller mer. Men nå er jeg så på kanten at jeg ikke tør å gå på badet lenger. Barberhøvel etc. Hver gang jeg går på do, så kommer det store koagler. Det gjør vondt langt inni meg. Jeg orker ikke stå opp om morgenen etter en natt med mareritt eller ingen søvn. Samboer må på jobb, poden har ikke barnehageplass ennå. Jeg føler meg så forbannet alene! Ingen som har mulighet til å passe poden heller nå. Samboer kan ikke bare ta seg fri fra jobb heller siden han er i praksis. Jeg kan ikke snakke om dette med min mor. Jeg nekter. Hvor fort kan man få hjelp? Er det noe nødsituasjon opplegg?
Klikk for å utvide …
Har sendt deg PM med nummeret til akutt hjemmebehandlingsteam i din kommune. Ring dem kjære deg! [emoji173] De kan hjelpe i nødsituasjoner og kan komme hjem til deg [emoji173]
 
SingerAlite skrev:
Godt spørsmål. Sover nesten ikke og føler meg helt utslitt og ferdig både fysisk og mentalt. Prøver å holde motet oppe å late som ingenting. Det er tungt
Klikk for å utvide …
Tror ikke at å late som ingenting er løsningen. Det hjelper å snakke om det og la sorgen komme ut, selv om man kanskje ikke tror det. Tiden etter en SA/MA er man ganske sårbar, og veldig ustabil følelsesmessig (jeg var i hvert fall det). Det høres ut som du kanskje kan få en depresjon dersom du ikke får litt hjelp med det som er vondt. Ka du snakke med legen din om dette?
 
SingerAlite skrev:
Godt spørsmål. Sover nesten ikke og føler meg helt utslitt og ferdig både fysisk og mentalt. Prøver å holde motet oppe å late som ingenting. Det er tungt
Klikk for å utvide …

Føler veldig med deg og har det egentlig helt likt for tiden.. Å gå gjennom en SA er en stor sorg, men den snakkes lite om og det er ikke et gitt støtteapperat man kan støtte seg på når det står på som verst. Sorgen over å miste noe ønsket og kjært, følelsen når alt håp bare "renner" ut igjen og følelsen av å være alene, maktesløs.. Den er fæl. Håper virkelig du får hjelp, avlastning, støtte.

God klem
 
NiLove skrev:
Tror ikke at å late som ingenting er løsningen. Det hjelper å snakke om det og la sorgen komme ut, selv om man kanskje ikke tror det. Tiden etter en SA/MA er man ganske sårbar, og veldig ustabil følelsesmessig (jeg var i hvert fall det). Det høres ut som du kanskje kan få en depresjon dersom du ikke får litt hjelp med det som er vondt. Ka du snakke med legen din om dette?
Klikk for å utvide …

VictoriaH skrev:
Føler veldig med deg og har det egentlig helt likt for tiden.. Å gå gjennom en SA er en stor sorg, men den snakkes lite om og det er ikke et gitt støtteapperat man kan støtte seg på når det står på som verst. Sorgen over å miste noe ønsket og kjært, følelsen når alt håp bare "renner" ut igjen og følelsen av å være alene, maktesløs.. Den er fæl. Håper virkelig du får hjelp, avlastning, støtte.

God klem
Klikk for å utvide …
Stor klem til dere begge [emoji173] takk som bryr dere.. det betyr mye
 
Sender deg en klem! Du har det tøft. Vært gjennom en liknende periode for noen år siden. Jeg var da aleine, gode venner som stilte opp og jeg turte etterhvert å spørre om hjelp. Søvn er viktig! God søvn vel og merke. Jeg ville heller ikke sove for det var de ekleste mareritt!! Enda kan jeg få det, dersom stress og rare tanker kommer på dagtid. Send stygge ekle tanker en viss plass, og forsøk å fyll deg med gode ord, tanker, musikk, film, bøker. Selvfølgelig ikke fornekt det vanskelige og vonde, men la heller ikke det ta styringen. Jeg måtte skissere vanskelighetene i bokser på et papir. Legge de på "hylla" av og til, ta de frem. Var det noe jeg kunne gjøre/tenke på, og så legge det til siden. Jeg hadde da en liten en på heltid, og følte det rabla fullstendig for meg.. Jeg går enda i samtale, og skal bestille ny time i morgen. Jeg har behov for å snakke om min SA og alt rundt det. Min lille litt større krever sitt, min fremtidige samboer er forståelsesfull, men tungt å bo så langt unna hverandre nå.
Så fint at du tør å ta det opp her! Håper du har det bedre! Send meg gjerne en pm om du ønsker, når du ønsker. Klem klem
 
batMam skrev:
Sender deg en klem! Du har det tøft. Vært gjennom en liknende periode for noen år siden. Jeg var da aleine, gode venner som stilte opp og jeg turte etterhvert å spørre om hjelp. Søvn er viktig! God søvn vel og merke. Jeg ville heller ikke sove for det var de ekleste mareritt!! Enda kan jeg få det, dersom stress og rare tanker kommer på dagtid. Send stygge ekle tanker en viss plass, og forsøk å fyll deg med gode ord, tanker, musikk, film, bøker. Selvfølgelig ikke fornekt det vanskelige og vonde, men la heller ikke det ta styringen. Jeg måtte skissere vanskelighetene i bokser på et papir. Legge de på "hylla" av og til, ta de frem. Var det noe jeg kunne gjøre/tenke på, og så legge det til siden. Jeg hadde da en liten en på heltid, og følte det rabla fullstendig for meg.. Jeg går enda i samtale, og skal bestille ny time i morgen. Jeg har behov for å snakke om min SA og alt rundt det. Min lille litt større krever sitt, min fremtidige samboer er forståelsesfull, men tungt å bo så langt unna hverandre nå.
Så fint at du tør å ta det opp her! Håper du har det bedre! Send meg gjerne en pm om du ønsker, når du ønsker. Klem klem
Klikk for å utvide …
Tusen takk for at du delte din erfaring og for forståelsen og gode ord [emoji173] takk det samme og god klem til deg
 
Høres ut som du burde kvalifisere for akutt-hjelp.
Det er en stor påkjenning å gjennomgå en abort. Håper du har fått noe hjelp.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp