PSYKISK VOLD

Han truer deg. Kollegaene dine kan også vitne mtp sinnet hans.
Dette er en mann du må komme deg vekk fra. Selv om han har mange gode sider, så er de dårlige sidene så skadelige at du må komme deg vekk fra han.
Det kommer til å bli tøft. Du vil gå gjennom en prosess, MEN du vil ikke angre.
 
Husk at ALLE har positive sider. Ingen mennesker er utelukkende onde monstre. Til og med drapsmenn, voldtektsmenn, pedofile overgripere osv har også positive sider og kan være snille og gode personer. Og være elsket av andre, til og med av sine ofre. Denne kjærligheten MÅ du gi slipp på.
 
Å kjære deg [emoji174][emoji26]

Sier som de andre, dette er ikke bra for hverken for deg, 1-åringen eller 10-åringen.
Dere må vekk derifra.

10-åringen bør heller ikke være der, og mest sannsynlig vet 10-åringens mor om at exen er sånn?
Det barnet bør absolutt ikke være hos faren sin. Dette er bekymringsmelding til barnevernet asap. Barn skal ikke leve under voldelige forhold overhodet.

Kom dere vekk så fort som mulig, dette blir aldri bedre, heller verre...
 
Lutzern skrev:
Kjære deg! Du må ut av dette forholdet! Både for din og barnet ditt sin del! Denne «bindingen» du har til han er ikke sunn. Det er ikke slik kjærlighetsforhold skal være. Du må stole på at du kan klare deg uten han. Mange brudd er vonde med kjærlighetssorg og det er helt normalt. Du må bare igjennom det. Det er verdt det! Vit at du selv må ta valget og stå i det! Det er mange som har gått fra personer de elsker av langt alvorligere grunner enn dette. Vær sterk! Tenk på alle som har gått fra sin partner antageligvis har elsket personen også. Deres forhold er ikke unikt slik sett, et voldelig forhold er et dårlig forhold uansett. (Vold er både fysisk og psykisk).

Det økonomiske ordner seg! Søk støtte der du kan som alenemor. Drit i penger som er brukt og du ikke får igjen. Ting som er brukt til mat og slikt er jo penger du uansett måttet betalt for å bo og leve, så det er ikke noe du får igjen uansett.

Og ang barnet ditt: å være vitne til vold (både fysisk og psykisk) kan gi like store traumer som at barnet selv blir utsatt for vold. Spesielt hvis det er barnets omsorgsgiver som blir utsatt for volden. Vær så snill å ta ansvar for at jenta di ikke blir skadet for livet!


Kontakt krisesenter. Det kan være lurt at du flytter dit med datteren din en periode på ukjent adresse. Gi beskjed til moren din så hun kan støtte deg. Politianmelde han for alle voldelige hendelser og evt trusler han har kommet med. Og meld i fra til barnevernet.

Trenger du moralsk støtte, så gjerne send meg en pm når som helst. Men jeg vil tro du får god hjelp på krisesenteret.

Masse lykke til <3
Klikk for å utvide …


Tusen takk for dette svaret - det hjalp virkelig ! Kan godt være jeg tar kontakt med deg
 
Lutzern skrev:
Husk at ALLE har positive sider. Ingen mennesker er utelukkende onde monstre. Til og med drapsmenn, voldtektsmenn, pedofile overgripere osv har også positive sider og kan være snille og gode personer. Og være elsket av andre, til og med av sine ofre. Denne kjærligheten MÅ du gi slipp på.
Klikk for å utvide …


Takk, dette hjelper veldig - får helt vondt inni meg av dette, for du har så rett!
 
Klatremus Lillemann skrev:
Å kjære deg [emoji174][emoji26]

Sier som de andre, dette er ikke bra for hverken for deg, 1-åringen eller 10-åringen.
Dere må vekk derifra.

10-åringen bør heller ikke være der, og mest sannsynlig vet 10-åringens mor om at exen er sånn?
Det barnet bør absolutt ikke være hos faren sin. Dette er bekymringsmelding til barnevernet asap. Barn skal ikke leve under voldelige forhold overhodet.

Kom dere vekk så fort som mulig, dette blir aldri bedre, heller verre...
Klikk for å utvide …

Tusen takk , dette hjelper veldig at du sier at det er så alvorlig. Ja, jeg tenker at hans ex må vite om dette, og jeg har flere ganger vurdert å ta en telefon til henne
 
Bkno7623482 skrev:
  1. OBS! Langt innhold, men håper dere tar dere tid til å lese, jeg trenger hjelp. Ikke så lett å forklare situasjonen her heller.

    Først litt bakgrunnsinformasjon om min samboer:

    Min samboer er 12 år eldre enn meg, han er 38 og jeg er 26.
    Min samboer er forretningsmann med mange ansatte - og har mange som ser opp til han.
    Min samboer eier et hus til 7 millioner.
    Min samboer er veldig opptatt av å være maskulin, ha mye makt og han drømmer om økonomisk frihet.
    Min samboer har opp igjennom årene brukt flere 100 tusen kroner på å utdanne seg innen psykolgi og personlig utvikling.

    Jeg og min samboer har i dag ett felles barn på 1 år og han har en datter på 10 år.


    Jeg og min samboer har vært sammen i fem og et halv år. Vi traff hverandre på julebordet i hans bedrift hvor jeg på den tiden akkurat hadde begynt å jobbe for han. Vi ble sammen kort tid etter dette og jeg flyttet inn til han etter et par uker(på hans oppfordring). Jeg visste allerede før jeg gikk inn i forholdet med han hva jeg hadde begitt meg ut på, jeg hadde sett og erfart at han hadde et stort temperament, fordi at på arbeidsplassen hadde han ofte hissige og høylytte møter med oss ansatte om vi ikke hadde levert salgstallene han hadde satt opp og salgssjefene fikk gjennomgå times lange møter på hans kontor hvor vi ansatte hørte skrikingen gjennom veggene. Jeg visste at han slet med temperamentet sitt, men han er utrolig flink å prate for seg så uansett hvor sint han er eller har vært så får han det til å virke riktig og han får det til å være han det er synd på..

    Allerede de første seks månedene av forholdet skjedde det mye som skurret, han kontrollerte hvem jeg var med. Han kontrollerte kontoene mine, han kunne eksplodere av den minste lille ting og holde kranglingen gående hele natten på et utrolig intenst nivå. Selvom jeg vet at dette ikke er et bra forhold blir jeg værende i ett helt år før jeg går fra han.. Men det går ikke lang tid før jeg blir fisket tilbake i forholdet.

    Kranglingen bare eskalerer og eskalerer. Han forteller meg at jeg har psykiske problemer, at jeg har en bipolar lidelse og at det er derfor jeg opplever alle disse følelsene, han forteller at jeg har feil virkelighetsoppfatning, at grunnen til at han er sint er fordi at jeg provoserer han, med blant annet grining og at jeg er vinglete på avgjørelser osv.. han forteller at jeg trakasserer han, at jeg prøver å ta fra han manndommen om jeg tar opp enkle ting med han som om at det er viktig at han husker å gi vår datter på ett år frokost.

    Samboeren min liker ikke at jeg er med vennene mine, og når jeg tar dette opp med han forteller han meg at han aldri har sagt det direkte til meg og at dette er bare noe som er i mitt hode. Det vet jeg at det ikke er for hver gang jeg har vært med venner(noe jeg aldri gjør lengre) blir det kjefting, enten fordi jeg snakker på en annen måte enn jeg pleier, eller som han sier "at jeg forventer at jeg skal få kjeft"

    Samboeren min har noen ganger holdt meg nede, slått meg i ansiktet, tatt kvelertak på meg og dunket hodet mitt mot flisegulvet. Samboeren min holder meg noen ganger for munn og nese og forteller meg hvilken jævla egokjerring jeg er og hvilken dårlig mor jeg er som behandler faren deres så stygt. (denne fysiske volden har han utfør før vi fikk barn, nå føyer jeg meg mye mer etter han slik at dette ikke skal oppstå).


    Etter vi har fått barn har han: holdt meg i ansiktet, holdt meg fast, kastet ting etter meg, fiket til meg osv...

    Jeg syns synd på han for han er også en veldig god person som bryr seg veldig mye om meg og hvordan jeg har det når han er ikke er sånn, han holder rundt meg om natten, er flink å stryke på meg og fortelle meg mange fine ting osv...

    Det blir så mye tekst dette og jeg vet ikke hvordan jeg skal få frem alt sammen og hvordan det faktisk er.

    Jeg klarer ikke å gå fra denne mannen, jeg er bundet til han på en helt syk måte, kanskje jeg føler en slags trygghet hos han fordi at han styrer alt i livet mitt, jeg tror at jeg elsker han, men vet at jeg må komme meg vekk.

    Han eier bedriften jeg jobber i, han eier huset jeg bor i, og selvom jeg har vært med å pusse opp huset for rundt100 000 kroner av mine penger sier han at jeg ikke er med i eventuell verdistigning og at jeg heller ikke vil få tilbake pengene mine om eventuelt brudd, hver eneste måned har jeg også satt inn 17 000 kroner på et felleskort som vi har brukt på mat og fellesutgifter, kan jeg ha krav på noe her?

    Jeg er redd for hva som skal skje med barneomsorgen for barnet mitt, jeg ser på meg selv som en ressurssterk person som er veldig opptatt av god pedagogikk for barnet mitt, vi går turer i fjellet med bæremeis, vi ser på maur og blomster. Vi koser oss på lekeplassen og synger og danser.. - Min samboer har flere ganger truet meg at om jeg går fra han så skal han si til politi osv at det er jeg som er den voldelige personen slik at jeg ikke skal få hovedomsorgen for barnet vårt.

    I dag tar jeg meg av alt med barnet vårt, og jeg kan sikker telle på en hånd hvor mange bleier han har tatt. JEg legger barnet, står opp med barnet, leker med barnet osv...

    Jeg har den siste tiden i den forbindelse begynt å ta opptak av hans sinne, hvordan han skriker til meg og undertrykker meg foran våre barn slik at jeg skal ha bevis i en eventuell rettsak.

    Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg bryte ut og hvilke rettigheter har jeg? Det er så mye her og jeg klarer ikke å få ut hvordan situasjonen er i dette innlegget heller..
Klikk for å utvide …


Det er ikke lett når en blir bundet til en slik person... jeg mener ikke dette som drittslenging, men som en helt seriøs kommentar; han høres ut som han har en personlighetsforstyrrelse i retningen det man kaller psykopat... les om typen, så tror jeg du vil kjenne mye igjen dessverre. Jeg har ikke vært i et slikt forhold, men har vokst opp med en stefar som var psykopat og veldig lik mannen din på mange måter. Det er IKKE godt å være barn i en slikt hjem. Uansett hvor mye du tenker på barnets beste, vil det beste for et barn alltid være å slippe å vokse opp slik. Så min absolutte anbefaling er å oppsøke hjelp og støtte fra et hjelpeapparat rundt. Men det er også veldig viktig at du selv psyker deg opp til å stå i et brudd. Disse menneskene går til full krig og du må regne med en veldig tøff periode. Det høres ut som du rent økonomisk ikke har mange rettigheter hvis dere ikke har skrevet kontrakt på det du har bidratt med til samboerforholdet. Så spar det du kan fremover.
Når det gjelder frykten for løgner og en kamp om barnet, så sørg for å samle beviser i tiden som kommer, før du går fra han. Ta bilder av blåmerker osv og skriv ned hendelser og utsagn. Noen velger også å ringe barnevern eller krisesenter anonymt for å spørre om råd og rettigheter. Masse lykke til. Håper du og barnet ditt kommer godt ut av det
 
Eia7 skrev:
Det er ikke lett når en blir bundet til en slik person... jeg mener ikke dette som drittslenging, men som en helt seriøs kommentar; han høres ut som han har en personlighetsforstyrrelse i retningen det man kaller psykopat... les om typen, så tror jeg du vil kjenne mye igjen dessverre. Jeg har ikke vært i et slikt forhold, men har vokst opp med en stefar som var psykopat og veldig lik mannen din på mange måter. Det er IKKE godt å være barn i en slikt hjem. Uansett hvor mye du tenker på barnets beste, vil det beste for et barn alltid være å slippe å vokse opp slik. Så min absolutte anbefaling er å oppsøke hjelp og støtte fra et hjelpeapparat rundt. Men det er også veldig viktig at du selv psyker deg opp til å stå i et brudd. Disse menneskene går til full krig og du må regne med en veldig tøff periode. Det høres ut som du rent økonomisk ikke har mange rettigheter hvis dere ikke har skrevet kontrakt på det du har bidratt med til samboerforholdet. Så spar det du kan fremover.
Når det gjelder frykten for løgner og en kamp om barnet, så sørg for å samle beviser i tiden som kommer, før du går fra han. Ta bilder av blåmerker osv og skriv ned hendelser og utsagn. Noen velger også å ringe barnevern eller krisesenter anonymt for å spørre om råd og rettigheter. Masse lykke til. Håper du og barnet ditt kommer godt ut av det
Klikk for å utvide …

Tusen hjertelig takk for disse gode, hjelpsomme ordene.. ❤️Det varmer veldig at du bryr deg så mye med å svare! Tusen takk . Har tart bilder av blåmerker o.l tidligere, men har slettet dem da ting mellom oss har vært fint ..
 
Vi har også bestilt feire i Spania med hele hans familie så tenker det er lurt å vente til etter ferien med å bryte ut med tanke på barna. Hva tenker dere?
 
Har faktisk ei venninne som var på samme sted, mannen hennes gjorde forferdelige ting. Nå er det hvertfall 8 år siden hun gikk fra han.

Hun anmeldte han, de har vært hos BV ++ Han er også veldig god til å snakke for seg, og vil nok klare å manipulere mange til å like han og tro han. Men de profesjonelle har gjennomskuet han.

Slik situasjonen er nå er det hun som helt klart har kommet best ut av det. Hun er sterk mot han[emoji173]️

Vil absolutt råde deg til å tenke på om barnet deres fortjener dette? Fortjener h*n å ha en far som er voldelig mot sin mor?[emoji17] Jeg vet at man kan glemme seg selv oppi alt - så derfor tenk på barnet/barna[emoji173]️ Lykke til[emoji4]
 
Bkno7623482 skrev:
Vi har også bestilt feire i Spania med hele hans familie så tenker det er lurt å vente til etter ferien med å bryte ut med tanke på barna. Hva tenker dere?
Klikk for å utvide …

En ettåring vil ikke savne den turen. Hadde barnet vært eldre og gledet seg til ferietur hadde jeg tenkt det var lurt å vente (så lenge du tenker det er trygt for dere på ferie). Men tenk litt annerledes: når han er avgårde på ferie så er du trygg i Norge. Kanskje til å dra å hente dine ting i huset ol.
 
Bkno7623482 skrev:
Tusen takk , dette hjelper veldig at du sier at det er så alvorlig. Ja, jeg tenker at hans ex må vite om dette, og jeg har flere ganger vurdert å ta en telefon til henne
Klikk for å utvide …
Kjenner du henne godt?
Jeg tenker det er lurt, men samtidig vet jeg jo ikke hva slags forhold hun har til sin ex, om hun vil komme til å advare han om at du kommer til å dra?

Jeg tror jeg ville ha snakket med krisesenter eller barnevern før jeg tok den telefonen. De vet mer hvordan det bør gjøres.
 
Klatremus Lillemann skrev:
Kjenner du henne godt?
Jeg tenker det er lurt, men samtidig vet jeg jo ikke hva slags forhold hun har til sin ex, om hun vil komme til å advare han om at du kommer til å dra?

Jeg tror jeg ville ha snakket med krisesenter eller barnevern før jeg tok den telefonen. De vet mer hvordan det bør gjøres.
Klikk for å utvide …

Enig. Jeg ville kommet meg vekk selv og så snakket med xen etterpå ang 10-åringen.
Litt type «ta på egen oksygenmaske først, slik at du har muligheten til å hjelpe andre».
 
Uff, dette høres overhodet ikke bra ut. Kom deg vekk mens du ennå er i live. Dette er ikke noe sted for hverken deg, 1 åringen eller 10åringen. For 12 år siden måtte jeg ta det valget selv å komme meg bort fra en meget farlig mann. Som var både fysisk og psykisk voldelig. Jeg ble gravid, men tok abort. Så fikk ingen barn med han. Jeg dro rett på krisesenter.
 
[QUOTE="Lutzern»] ... En ettåring vil ikke savne den turen. Hadde barnet vært eldre og gledet seg til ferietur hadde jeg tenkt det var lurt å vente (så lenge du tenker det er trygt for dere på ferie). Men tenk litt annerledes: når han er avgårde på ferie så er du trygg i Norge. Kanskje til å dra å hente dine ting i huset ol.[/QUOTE]

Tenkte også på det, at det gir tid til å få hevet seg rundt.. med mindre han blir hjemme dersom dere ikke reiser?

Ville i alle tilfeller kommet meg langt vekk fra denne mannen! Du fortjener så mye bedre og ungen deres og. De små oppfatter så mye mer enn vi faktisk tenker over, i tillegg.

For egen del var ikke eksen fysisk voldelig, men veldig tungt på det psykiske. Før jeg visste ordet av det hadde jeg isolert meg fra venner og familie, jeg la opp hverdag utifra enklest utgangspunkt for ham og fungerte som kjæreste, mamma, vaskedame - var ikke mye han bidro med annet enn dårlig humør. Var så klart gode stunder også, og lurte meg selv lenge til å tro at de gangene gjorde opp for all annen drit.
Dråpen kom likevel når han prøvde å overbevise meg at jeg skulle droppe kontakten jeg hadde med bestevenninnen min, som jeg har kjent siden barnehagen. Han mente vi hadde vokst fra hverandre, at vi ikke hadde noe til felles lenger og at jeg ikke fikk noe ut av disse møtene når jeg var hjemme. Sannheten var at han ikke likte hvordan jeg var når jeg var med henne (altså, meg selv><).
Tok likevel nesten ett år fra jeg bestemte meg at dette ikke var verdt noe mer til jeg faktisk kom meg ut av forholdet. Har ikke angret en eneste dag.

Ser at situasjonen min er enklere - var ikke barn i bildet. Men om ikke for din skyld, for ungen - kom dere vekk derfra.

Sender enstor styrkeklem! Og send gjerne en pm om du vil snakke :)
 
Nå har jeg ikke lest alle svarene, så det blir sikkert mye gjentakelse av hva de andre har svart.
Barn som er vitne til vold er like mye fornærmet i familievoldssaker som den som opplever selve volden. Det er ikke bare psykisk vold du beskriver, men også fysisk vold. Uansett, er fysisk og psykisk vold likestilt i forhold til loven. Et barn som er vitne til vold blir traumatisert, og det er dette som er grunnen til at barnet vil bli sidestilt med den som opplever selve volden. Barnet vil bli redd for hva som kan skje med mor, og barnet vil lære at det er greit at mor blir slått og snakket stygt til. Og i tillegg får barn med seg mye mer enn du tror. Så det barnet du tror sover søtt i sin seng mens du blir slått eller skreket til, later ofte som han/hun sover. Du forstår nok at dette er veldig ødeleggende for et barn. Så kom deg vekk i dag! Ikke bli et sekund til! Om ikke for deg selv, så for barnet ditt! Se deg aldri tilbake! Kontakt venner, familie, krisesenter. Pakk med deg det du klarer mens han ikke er der. Krisesenter vil hjelpe med å bearbeide ting, advokat, hjelp fra barnevern osv. Kontakt også politiet og få deg et besøksforbud! Da er ting så mye enklere, og skulle han bryte det, kontakt politiet, det går ut over han selv om han bryter det.
 
Som et barn som vokste opp i et slikt miljø: kom deg ut. Så fort du kan. Dette er sååååå skadelig, ikke bare for deg men for barnet ditt og den stakkars tiåringen som må leve med dette.
Mine første minner var pappa som slo pappa, pappa som skreik, mamma som skreik i redsel, meg og søsknene mine som sitter i et hjørne og hylgriner i redsel.
Ingen mann er verdt å leve i frykt for. Ingen pappa er verdt å ha i livet sitt om de første minnene blir vold og trussel.
Kontakt krisesenter i dag. Kontakt politiet og anmeld han for all vold han har utført.
Jeg håper for alle deres del at du kommer deg bort fra han.
Send meg gjerne en melding om du trenger noen å snakke med. Men vær så snill, ta vare på deg selv og barnet ditt
 
Dette er sklurs
Totoro^-^ skrev:
[QUOTE="Lutzern»] ... En ettåring vil ikke savne den turen. Hadde barnet vært eldre og gledet seg til ferietur hadde jeg tenkt det var lurt å vente (så lenge du tenker det er trygt for dere på ferie). Men tenk litt annerledes: når han er avgårde på ferie så er du trygg i Norge. Kanskje til å dra å hente dine ting i huset ol.
Klikk for å utvide …

Tenkte også på det, at det gir tid til å få hevet seg rundt.. med mindre han blir hjemme dersom dere ikke reiser?

Ville i alle tilfeller kommet meg langt vekk fra denne mannen! Du fortjener så mye bedre og ungen deres og. De små oppfatter så mye mer enn vi faktisk tenker over, i tillegg.

For egen del var ikke eksen fysisk voldelig, men veldig tungt på det psykiske. Før jeg visste ordet av det hadde jeg isolert meg fra venner og familie, jeg la opp hverdag utifra enklest utgangspunkt for ham og fungerte som kjæreste, mamma, vaskedame - var ikke mye han bidro med annet enn dårlig humør. Var så klart gode stunder også, og lurte meg selv lenge til å tro at de gangene gjorde opp for all annen drit.
Dråpen kom likevel når han prøvde å overbevise meg at jeg skulle droppe kontakten jeg hadde med bestevenninnen min, som jeg har kjent siden barnehagen. Han mente vi hadde vokst fra hverandre, at vi ikke hadde noe til felles lenger og at jeg ikke fikk noe ut av disse møtene når jeg var hjemme. Sannheten var at han ikke likte hvordan jeg var når jeg var med henne (altså, meg selv><).
Tok likevel nesten ett år fra jeg bestemte meg at dette ikke var verdt noe mer til jeg faktisk kom meg ut av forholdet. Har ikke angret en eneste dag.

Ser at situasjonen min er enklere - var ikke barn i bildet. Men om ikke for din skyld, for ungen - kom dere vekk derfra.

Sender enstor styrkeklem! Og send gjerne en pm om du vil snakke :)[/QUOTE]


Det er akkurat slik som du beskriver det, bare at i tillegg til alt dette så er han veldig snill også. Jeg får se hva jeg gjør med tanke på ferien, jeg har jo også en bonusdatter på 10 som jeg må tenke på <3
 
Når er den ferien? Jeg ser for meg at det ikke er bare bare å hive seg rundt, du må sikkert bruke litt tid på å bygge deg opp mentalt..? Du må være helt sikker på at du ikke havner tilbake hos ham igjen, når du først går. Ikke at jeg vil oppmuntre deg til å være hos ham et sekund lengre heller, men han høres ut som en slu en, og at du kanskje bør planlegge exiten din litt..

Jeg er absolutt ingen ekspert innen økonomi, men det høres ut som du dessverre kommer ut som den store taperen hva angår penger. 17000 i måneden for mat og fellesutgifter er jo hinsides mye! Høres ut som dere har spleiset på huset, men at det nå er han som sitter igjen med all verdien.
 
Bkno7623482 skrev:
Dette er sklurs

Det er akkurat slik som du beskriver det, bare at i tillegg til alt dette så er han veldig snill også. Jeg får se hva jeg gjør med tanke på ferien, jeg har jo også en bonusdatter på 10 som jeg må tenke på <3
Klikk for å utvide …

Hvordan er han når familien hans er i nærheten, forresten?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp