Problem med søsken og ny baby

[Starflower]

Storesøster er 4 år om 2 knappe mnd og storebror er 2,5 år. Storesøster tar det ganske bra å få enda et søsken, selvfølgelig litt sjalusi og sånt, men storebror er et reint mareritt. Han elsker babyen, men han blir så sur når vi må passe på fordi haner for hardhendt, og når vi må holde han igjen eller stoppe han så skal han slå, klype, klemme eller rive. Vi har prøvd vårt aller beste å holde tilbake på kjeft, prøvd å holde det positivt. Gir mye skryt når han er flink og spesifiserer hva vi syntes han gjør bra, sier hva vi ønsker han skal gjøre istedenfor å fokusere på hva han gjør feil, men noen ganger kommer han bare byksende for å slå og da må vi jo fysisk stoppe han, så blir han lei sei og da må jo han trøstes, og da prøver jeg å forklare hvorfor vi måtte stoppe han. Hele gutten er full av kjærlighet for lillesøsteren, han bare skjønner ikke helt alle følelsene sine og konsekvensene av det å være hardhendt uansett hvor enkelt vi prøver å forklare.
Jeg føler at vi håndterer det på riktig måte, likevel er det null tegn til bedring.

I dag var ikke sambo rask nok så han klarte å klaske henne rett i hodet. Jeg klarer å stoppe det sikkert noen instinkter som kicker inn, men jeg kjenner jeg er livredd når han er i nærheten og syntes det er vanskelig å kjenne den følelsen mot min sønn som jeg også elsker så himla høyt. Når han kommer og jeg ser han skal slå så må jeg jo holde han på avstand eller dytte han bort. Også er han så fæl på å kaste ting. Det er en ting vi jobber aktivt med, men jeg har hatt minst to blåveiser selv av at han har kastet noe, ikke bevisst for å skade meg da selvfølgelig, men bare kastet og hver gang han holder noe så kjenner jeg bare at jeg instinktivt holder armen over hodet til babyen for å beskytte.

Hun kan ikke ligge i fred å sove uten at han skal bort å henge/rive i sengen. Samtidig er han så god til å kose forsiktig, men så går plutselig den søte kosingen på ryggen over til at han klyper. Det skjer i løpet av et mikrosekund.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd babyen kommer til å få traumer av dette her..

Helsesykepleier sier bare vi må aktivisere og inkludere, men det har vi prøvd og det hjelper jo ikke. Greit nok nå er hun bare 2 uker, men likevel.. Jeg føler jeg er på vakt 24/7 nå…

 

[Attpåbaby]

Storesøster er 4 år om 2 knappe mnd og storebror er 2,5 år. Storesøster tar det ganske bra å få enda et søsken, selvfølgelig litt sjalusi og sånt, men storebror er et reint mareritt. Han elsker babyen, men han blir så sur når vi må passe på fordi haner for hardhendt, og når vi må holde han igjen eller stoppe han så skal han slå, klype, klemme eller rive. Vi har prøvd vårt aller beste å holde tilbake på kjeft, prøvd å holde det positivt. Gir mye skryt når han er flink og spesifiserer hva vi syntes han gjør bra, sier hva vi ønsker han skal gjøre istedenfor å fokusere på hva han gjør feil, men noen ganger kommer han bare byksende for å slå og da må vi jo fysisk stoppe han, så blir han lei sei og da må jo han trøstes, og da prøver jeg å forklare hvorfor vi måtte stoppe han. Hele gutten er full av kjærlighet for lillesøsteren, han bare skjønner ikke helt alle følelsene sine og konsekvensene av det å være hardhendt uansett hvor enkelt vi prøver å forklare.
Jeg føler at vi håndterer det på riktig måte, likevel er det null tegn til bedring.

I dag var ikke sambo rask nok så han klarte å klaske henne rett i hodet. Jeg klarer å stoppe det sikkert noen instinkter som kicker inn, men jeg kjenner jeg er livredd når han er i nærheten og syntes det er vanskelig å kjenne den følelsen mot min sønn som jeg også elsker så himla høyt. Når han kommer og jeg ser han skal slå så må jeg jo holde han på avstand eller dytte han bort. Også er han så fæl på å kaste ting. Det er en ting vi jobber aktivt med, men jeg har hatt minst to blåveiser selv av at han har kastet noe, ikke bevisst for å skade meg da selvfølgelig, men bare kastet og hver gang han holder noe så kjenner jeg bare at jeg instinktivt holder armen over hodet til babyen for å beskytte.

Hun kan ikke ligge i fred å sove uten at han skal bort å henge/rive i sengen. Samtidig er han så god til å kose forsiktig, men så går plutselig den søte kosingen på ryggen over til at han klyper. Det skjer i løpet av et mikrosekund.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd babyen kommer til å få traumer av dette her..

Helsesykepleier sier bare vi må aktivisere og inkludere, men det har vi prøvd og det hjelper jo ikke. Greit nok nå er hun bare 2 uker, men likevel.. Jeg føler jeg er på vakt 24/7 nå…

Har ingen erfaringer å komme med, men ønsker dere all styrke I tiden som kommer. Det er jo det aller viktigste at lillesøster ikke blir skadet, samtidig som storebror jo står i en livsomveltning han også uten å ha språket eller rasjonelle måter å uttrykke følelsene sine på.

 

[FruAnnabelle]

Storesøster er 4 år om 2 knappe mnd og storebror er 2,5 år. Storesøster tar det ganske bra å få enda et søsken, selvfølgelig litt sjalusi og sånt, men storebror er et reint mareritt. Han elsker babyen, men han blir så sur når vi må passe på fordi haner for hardhendt, og når vi må holde han igjen eller stoppe han så skal han slå, klype, klemme eller rive. Vi har prøvd vårt aller beste å holde tilbake på kjeft, prøvd å holde det positivt. Gir mye skryt når han er flink og spesifiserer hva vi syntes han gjør bra, sier hva vi ønsker han skal gjøre istedenfor å fokusere på hva han gjør feil, men noen ganger kommer han bare byksende for å slå og da må vi jo fysisk stoppe han, så blir han lei sei og da må jo han trøstes, og da prøver jeg å forklare hvorfor vi måtte stoppe han. Hele gutten er full av kjærlighet for lillesøsteren, han bare skjønner ikke helt alle følelsene sine og konsekvensene av det å være hardhendt uansett hvor enkelt vi prøver å forklare.
Jeg føler at vi håndterer det på riktig måte, likevel er det null tegn til bedring.

I dag var ikke sambo rask nok så han klarte å klaske henne rett i hodet. Jeg klarer å stoppe det sikkert noen instinkter som kicker inn, men jeg kjenner jeg er livredd når han er i nærheten og syntes det er vanskelig å kjenne den følelsen mot min sønn som jeg også elsker så himla høyt. Når han kommer og jeg ser han skal slå så må jeg jo holde han på avstand eller dytte han bort. Også er han så fæl på å kaste ting. Det er en ting vi jobber aktivt med, men jeg har hatt minst to blåveiser selv av at han har kastet noe, ikke bevisst for å skade meg da selvfølgelig, men bare kastet og hver gang han holder noe så kjenner jeg bare at jeg instinktivt holder armen over hodet til babyen for å beskytte.

Hun kan ikke ligge i fred å sove uten at han skal bort å henge/rive i sengen. Samtidig er han så god til å kose forsiktig, men så går plutselig den søte kosingen på ryggen over til at han klyper. Det skjer i løpet av et mikrosekund.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd babyen kommer til å få traumer av dette her..

Helsesykepleier sier bare vi må aktivisere og inkludere, men det har vi prøvd og det hjelper jo ikke. Greit nok nå er hun bare 2 uker, men likevel.. Jeg føler jeg er på vakt 24/7 nå…

Det høres jo ut som at dere gjør alt riktig, så ikke lett å komme med råd. Har dere snakket med han om hva som skjer på et tidspunkt som ikke er i konfliktsituasjonen? Det er ikke så lett for hverken liten eller stor å ha en god samtale rett etter en hendelse. Kanskje det er lettere å snakke med han på et annet tidspunkt? Kanskje biblioteket eller barnehagen har en bok eller noe materiale som kan brukes til å lettere få til en god samtale rundt følelsene som barnet har?

Håper det løser seg veldig snart for dere

 

[Siri78]

Høres ut som dere gjør alt riktig - og bedre enn jeg klarte når jeg sto i samme situasjon! 2 år mellom eldste og mellomste her. Eldste ble sjalu og var uansett av den hardhendte typen. Hun ville slå, klype og bite. Hun kunne starte med å kose babyen og på et millisekund endre til å slå.

Jeg prøvde å være i forkant og skjerme baby, vrei baby vekk fra henne mens jeg lekte/aktiviserte henne med den andre armen. Når baby sov passet jeg på å bruke mye tid med storesøster, slik at hun skulle føle seg sett. Prøvde å bruke henne til å hjelpe (hente smokk, klut, ei leke selv om det selvsagt ikke var nødvendig) og skrøt uhemmet av hvor heldig baby var som hadde så flink storesøster. Jeg brukte lite tid på å ha dårlig samvittighet over "nei" og å fysisk stoppe angrepene, og mer tid på å minne meg om at det faktisk er helt nødvendig for å hindre skade. Og husk at han er ikke slem, han er for liten til å forstå konsekvenser.

Likevel - det eneste som virkelig hjalp, var tid. For det går over til slutt. Frem til da er det ikke annet å gjøre enn å stå i det og gjøre det du allerede gjør

 

[Morelltre]

Storesøster er 4 år om 2 knappe mnd og storebror er 2,5 år. Storesøster tar det ganske bra å få enda et søsken, selvfølgelig litt sjalusi og sånt, men storebror er et reint mareritt. Han elsker babyen, men han blir så sur når vi må passe på fordi haner for hardhendt, og når vi må holde han igjen eller stoppe han så skal han slå, klype, klemme eller rive. Vi har prøvd vårt aller beste å holde tilbake på kjeft, prøvd å holde det positivt. Gir mye skryt når han er flink og spesifiserer hva vi syntes han gjør bra, sier hva vi ønsker han skal gjøre istedenfor å fokusere på hva han gjør feil, men noen ganger kommer han bare byksende for å slå og da må vi jo fysisk stoppe han, så blir han lei sei og da må jo han trøstes, og da prøver jeg å forklare hvorfor vi måtte stoppe han. Hele gutten er full av kjærlighet for lillesøsteren, han bare skjønner ikke helt alle følelsene sine og konsekvensene av det å være hardhendt uansett hvor enkelt vi prøver å forklare.
Jeg føler at vi håndterer det på riktig måte, likevel er det null tegn til bedring.

I dag var ikke sambo rask nok så han klarte å klaske henne rett i hodet. Jeg klarer å stoppe det sikkert noen instinkter som kicker inn, men jeg kjenner jeg er livredd når han er i nærheten og syntes det er vanskelig å kjenne den følelsen mot min sønn som jeg også elsker så himla høyt. Når han kommer og jeg ser han skal slå så må jeg jo holde han på avstand eller dytte han bort. Også er han så fæl på å kaste ting. Det er en ting vi jobber aktivt med, men jeg har hatt minst to blåveiser selv av at han har kastet noe, ikke bevisst for å skade meg da selvfølgelig, men bare kastet og hver gang han holder noe så kjenner jeg bare at jeg instinktivt holder armen over hodet til babyen for å beskytte.

Hun kan ikke ligge i fred å sove uten at han skal bort å henge/rive i sengen. Samtidig er han så god til å kose forsiktig, men så går plutselig den søte kosingen på ryggen over til at han klyper. Det skjer i løpet av et mikrosekund.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd babyen kommer til å få traumer av dette her..

Helsesykepleier sier bare vi må aktivisere og inkludere, men det har vi prøvd og det hjelper jo ikke. Greit nok nå er hun bare 2 uker, men likevel.. Jeg føler jeg er på vakt 24/7 nå…

Høres slitsomt ut å være på vakt 24/7 Slenger meg på de andre her med at det virker som dere gjør det dere kan, og "alt rett". Vet ikke om det er så mye annet å gjøre enn å bare ta tiden til hjelp. Altså fortsette med det dere gjør og håpe det synker inn/går seg til. Veldig slitsomt, men dere er flinke

 

[Mami2b]

Storesøster er 4 år om 2 knappe mnd og storebror er 2,5 år. Storesøster tar det ganske bra å få enda et søsken, selvfølgelig litt sjalusi og sånt, men storebror er et reint mareritt. Han elsker babyen, men han blir så sur når vi må passe på fordi haner for hardhendt, og når vi må holde han igjen eller stoppe han så skal han slå, klype, klemme eller rive. Vi har prøvd vårt aller beste å holde tilbake på kjeft, prøvd å holde det positivt. Gir mye skryt når han er flink og spesifiserer hva vi syntes han gjør bra, sier hva vi ønsker han skal gjøre istedenfor å fokusere på hva han gjør feil, men noen ganger kommer han bare byksende for å slå og da må vi jo fysisk stoppe han, så blir han lei sei og da må jo han trøstes, og da prøver jeg å forklare hvorfor vi måtte stoppe han. Hele gutten er full av kjærlighet for lillesøsteren, han bare skjønner ikke helt alle følelsene sine og konsekvensene av det å være hardhendt uansett hvor enkelt vi prøver å forklare.
Jeg føler at vi håndterer det på riktig måte, likevel er det null tegn til bedring.

I dag var ikke sambo rask nok så han klarte å klaske henne rett i hodet. Jeg klarer å stoppe det sikkert noen instinkter som kicker inn, men jeg kjenner jeg er livredd når han er i nærheten og syntes det er vanskelig å kjenne den følelsen mot min sønn som jeg også elsker så himla høyt. Når han kommer og jeg ser han skal slå så må jeg jo holde han på avstand eller dytte han bort. Også er han så fæl på å kaste ting. Det er en ting vi jobber aktivt med, men jeg har hatt minst to blåveiser selv av at han har kastet noe, ikke bevisst for å skade meg da selvfølgelig, men bare kastet og hver gang han holder noe så kjenner jeg bare at jeg instinktivt holder armen over hodet til babyen for å beskytte.

Hun kan ikke ligge i fred å sove uten at han skal bort å henge/rive i sengen. Samtidig er han så god til å kose forsiktig, men så går plutselig den søte kosingen på ryggen over til at han klyper. Det skjer i løpet av et mikrosekund.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så redd babyen kommer til å få traumer av dette her..

Helsesykepleier sier bare vi må aktivisere og inkludere, men det har vi prøvd og det hjelper jo ikke. Greit nok nå er hun bare 2 uker, men likevel.. Jeg føler jeg er på vakt 24/7 nå…

Synes det høres ut som dere gjør en god jobb i situasjonen
Finn trøst i at ting stabiliserer seg nok når barna deres blir vant til at babyen er en del av hverdagen. Og at den minste etterhvert tåler litt mer.
Merker at jeg selv er veldig overbeskyttende ovenfor eldre barn nå i de første ukene hvor babyen er så liten og skjør.

 

[FruJohnsen]

Sniker fra juni. Dere gjør alt riktig ved å inkludere han og la han hjelpe til. Selv om han er liten og ikke har språket til uttrykke den omveltningen han opplever, så kan dere hjelpe han. Dere kan sette ord på det. Når han slår eller klyper skal dere selvsagt stoppe han, også går det an å legge til en er det rart med babyen? Ting er annerledes nå med baby, er det rart at mamma er så opptatt med babyen? Bekreft det han føler på, at nå er livet forandret og at det er greit å synes det er rart. Nå har dere en baby som dere må passe på alle sammen. Også vil dette gå over, selv om det slitsomt nå Ekstra viktig å sette av tid til de to andre også, så de føler de fremdeles er viktige i sin rolle i familien Det er jeg sikker på dere gjør.

 

[Starflower]

Det høres jo ut som at dere gjør alt riktig, så ikke lett å komme med råd. Har dere snakket med han om hva som skjer på et tidspunkt som ikke er i konfliktsituasjonen? Det er ikke så lett for hverken liten eller stor å ha en god samtale rett etter en hendelse. Kanskje det er lettere å snakke med han på et annet tidspunkt? Kanskje biblioteket eller barnehagen har en bok eller noe materiale som kan brukes til å lettere få til en god samtale rundt følelsene som barnet har?

Håper det løser seg veldig snart for dere

Det virker ikke som om noe skjer når det går fea kos til kaos, det skjer så fort. Det har vært litt bedre nå de siste to dagene, men så plutselig gjør han noe igjen. Jeg prøver per nå å bare holde ut, prøver å forklare og ikke straffe, for jeg vet at det vil gjøre vondt verre. Han har vært hjemme nå i går og i dag så det har vært ekstra tid med han uten storesøster i tillegg, tror han har trivdes veldig med det.

Jeg kan undersøke om det er noen relevante bøker, for han elsker når vi leser sammen!

Takk for tips