Hei jenter! Ettersom vi hører til dette sykehuset, tenkte jeg å stille par spørsmål i håp om at noen andre har vært i samme situasjon og kanskje har kjennskap til veien videre. 
Mannen og jeg var indirekte prøvere noen måneder - sluttet å hoppe av i svingen, hadde jevnlig sex, uten peil på EL osv. Jeg har ikke gått på hormonell prevensjon siden 2002, og alderen min var da 34, mannen 42. Pga. vår høye alder, at vi ikke ha blitt gravide tidligere, hverken med hverandre eller andre, så ba vi om å få en henvisning til utredning ved St. Olavs. Det hadde ikke gått riktig fullt et år av vår prøvetid, men kanskje et års tid hadde passert, innen vi fikk utredning tenkte vi. Det tok ikke så langt tid, men bl.a. pga. vår høye alder, fikk vi utredning til tross for at vi ikke hadde vært aktive prøvere i over et år.
Alle blodprøver ble tatt av oss begge, sædprøve av mannen og innvendig UL av meg. Alle prøveresultater var kjempebra! Men fordi jeg fylte straks 35 år, så ble vi anbefalt av gynekologen å sette i gang med IVF ganske snart. Fikk info om prosedyren, pris osv. men vi valgte å gå i tenkeboksen, fordi jeg ble så skeptisk til alle hormonbehandligene jeg måtte igjennom.
3 måneder senere testet vi positivt! Som vi dessverre mistet i SA. Kjemisk i august/september, og ble gravid på nytt, som endte i MA.
Ved det siste svangerskapet var jeg så sinnsykt dårlig, at det å prøve igjen med det første, frister absolutt ikke. Føler jeg må komme meg litt til hektene først, før jeg evt. blir sofa-/seng-/toalettbundet igjen. Og ikke minst redselen, skuffelsen over å miste må døyves litt mer.
Vi var på utredning for habituell abort denne uka, blodprøveresultatene kom tilbake fine. Innvendig UL av meg var over all forventing bra, mht. alder osv. Det var visst sjeldent å IKKE finne noe som helst. Kromosomprøvene må vi fortsatt vente på svaresultat fra, da de tok enda ytterligere noen uker. De tok kontakt vedr. disse, DERSOM det var noe avvik, men vi kunne også ringe selv og be om resultatetene.
Utover dette, selv om jeg spurte/nevnte at jeg kjenner til andre som får støtte, i form av progesteron, blodfortynnende o.l. ved en eventuell ny graviditet, så ble ikke dette aktuelt for meg. For det første var det ingenting som tilsa at jeg trengte det og for det andre hadde jeg en altfor "vennlig" livmor, og at derfor hadde befruktede egg, som kanskje i utgangspunktet ikke var "liv laga", festet seg. Vi hadde bare vært veldig uheldige, og at sånn var det bare.
Så hva nå? Trodde kanskje IVF ble neste skritt, men det ble ikke sagt noe om dette.
Andre i samme situasjon? Hvordan ble veien deres videre?
Mannen og jeg var indirekte prøvere noen måneder - sluttet å hoppe av i svingen, hadde jevnlig sex, uten peil på EL osv. Jeg har ikke gått på hormonell prevensjon siden 2002, og alderen min var da 34, mannen 42. Pga. vår høye alder, at vi ikke ha blitt gravide tidligere, hverken med hverandre eller andre, så ba vi om å få en henvisning til utredning ved St. Olavs. Det hadde ikke gått riktig fullt et år av vår prøvetid, men kanskje et års tid hadde passert, innen vi fikk utredning tenkte vi. Det tok ikke så langt tid, men bl.a. pga. vår høye alder, fikk vi utredning til tross for at vi ikke hadde vært aktive prøvere i over et år.
Alle blodprøver ble tatt av oss begge, sædprøve av mannen og innvendig UL av meg. Alle prøveresultater var kjempebra! Men fordi jeg fylte straks 35 år, så ble vi anbefalt av gynekologen å sette i gang med IVF ganske snart. Fikk info om prosedyren, pris osv. men vi valgte å gå i tenkeboksen, fordi jeg ble så skeptisk til alle hormonbehandligene jeg måtte igjennom.
3 måneder senere testet vi positivt! Som vi dessverre mistet i SA. Kjemisk i august/september, og ble gravid på nytt, som endte i MA.
Ved det siste svangerskapet var jeg så sinnsykt dårlig, at det å prøve igjen med det første, frister absolutt ikke. Føler jeg må komme meg litt til hektene først, før jeg evt. blir sofa-/seng-/toalettbundet igjen. Og ikke minst redselen, skuffelsen over å miste må døyves litt mer.
Vi var på utredning for habituell abort denne uka, blodprøveresultatene kom tilbake fine. Innvendig UL av meg var over all forventing bra, mht. alder osv. Det var visst sjeldent å IKKE finne noe som helst. Kromosomprøvene må vi fortsatt vente på svaresultat fra, da de tok enda ytterligere noen uker. De tok kontakt vedr. disse, DERSOM det var noe avvik, men vi kunne også ringe selv og be om resultatetene.
Utover dette, selv om jeg spurte/nevnte at jeg kjenner til andre som får støtte, i form av progesteron, blodfortynnende o.l. ved en eventuell ny graviditet, så ble ikke dette aktuelt for meg. For det første var det ingenting som tilsa at jeg trengte det og for det andre hadde jeg en altfor "vennlig" livmor, og at derfor hadde befruktede egg, som kanskje i utgangspunktet ikke var "liv laga", festet seg. Vi hadde bare vært veldig uheldige, og at sånn var det bare.
Så hva nå? Trodde kanskje IVF ble neste skritt, men det ble ikke sagt noe om dette.
Andre i samme situasjon? Hvordan ble veien deres videre?
Da går vi nok for det. Hvordan går man da fram? Siden vi allerede har utredning og evt papirer på det!
