her, men føler at jeg har mistet.
Jeg hadde en fast elsker i 2-3 år for noen år tilbake. Vi hadde kjent hverandre i flere år, men da vi begge plutselig var single, ble det mye felles glede, felles trøst. Vi var aldri sammen, og det var aldri noe bråk rundt dette. På et tidspunkt følte jeg at det var på tide å avslutte opplegget. Ønsket å komme meg videre, få meg kjæreste.. Etter noen måndeder uten noe tull, ble jeg bedt på reker og vin. Vi var jo fortsatt venner, så jeg takket ja til det. Fikk i meg litt mye vin den kvelden og han kom med så mange betroelser og søte ord, så dessverre endte det med at vi hadde sex. Selv om jeg brukte p-plaster, ble jeg gravid, og det ble et HELVETE!
Han har en datter fra før som da var 12 år gammel. Jeg har vært gift tidligere med en mann som også hadde en datter, og det holdt for meg. Jeg ønsket ikke flere barn. Derfor ble jeg VELDIG overrasket over alle følelsene som kom over meg da jeg oppdaget at jeg var gravid. Jeg ville virkelig ha det barnet. Jeg forsøkte å snakke med barnefaren, men han ville overhodet ikke ha flere barn. Dro det så langt som at jeg sa at jeg kunne oppgi far som ukjent, og at han ikke behøvde å ha noe med oss å gjøre. Jeg var ikke ute etter han, arven til datteren hans, pengene hans eller noe. Jeg ville bare ha babyen min. Har aldri blitt kalt så mye stygt i hele mitt liv, eller fått høre så mye dritt på så kort tid.
Jeg drøyde det lenge. Var på ultralyd og fikk med bildet av babyen. Prøvde alt for å få han til å forstå hva jeg følte rundt dette. Alt til ingen nytte.
Det gikk så langt som til at han truet med å slå meg helseløs slik at jeg skulle miste barnet, han skulle betale andre for å ta meg slik at jeg ikke skulle vite hvem jeg måtte passe meg for, han skulle sørge for at jeg ble utsatt for en bilulykke, kjøre på søsteren min på vei til skolen osv osv. Han er 7 år eldre enn meg, han var edru da han kom med disse trusslene og jeg ble oppriktig redd han.
Tok abort da jeg var 12 uker og 1 dag på vei. Det var moren min som kjørte meg, men jeg vet at han var der for å forsikre seg om at det ble gjort. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Skulle jeg gått rundt og vært redd i all evighet..? For hvem? Kunne ikke tilgitt meg selv om noen hadde skadet søsteren min...
Jeg gråt i flere dager både før og etter inngrepet. Jeg har vært hos sosionom og psykolog i ettertid for å komme over dette. Jeg elsket babyen min, jeg ønsket det barnet mer enn noe annet.
Dette er to år siden nå, men babyen er ikke glemt. Jeg sørger ikke så mye lenger, men gleder meg over alle de følelsene jeg fikk oppleve de 12 ukene jeg var gravid. Jeg ser på ultralydbildet og smiler... Det er MIN baby på det bildet.. Jeg hadde termin på bursdagen min, så jeg vil ALDRI glemme min lille engel. Uansett hva andre sier, så vil jeg alltid ha ett barn for lite...
Jeg tok en abort, men jeg føler definitivt at jeg har mistet...
Nå har jeg verdens skjønneste samboer, og han VIL virkelig ha barn med meg. Han har en datter fra før på 22 mnd, og nå prøver vi å få til et eget lite kjærlighetsbarn. Jeg er så redd for at vi ikke skal klare det pga det jeg har vært igjennom, men folk har da blitt gravide etter aborter før... Føler allikevel litt skyld...Håper bare ikke at jeg blir straffet med å ikke få barn..
Følte bare for å tømme hodet, få fortalt historien min..
Jeg hadde en fast elsker i 2-3 år for noen år tilbake. Vi hadde kjent hverandre i flere år, men da vi begge plutselig var single, ble det mye felles glede, felles trøst. Vi var aldri sammen, og det var aldri noe bråk rundt dette. På et tidspunkt følte jeg at det var på tide å avslutte opplegget. Ønsket å komme meg videre, få meg kjæreste.. Etter noen måndeder uten noe tull, ble jeg bedt på reker og vin. Vi var jo fortsatt venner, så jeg takket ja til det. Fikk i meg litt mye vin den kvelden og han kom med så mange betroelser og søte ord, så dessverre endte det med at vi hadde sex. Selv om jeg brukte p-plaster, ble jeg gravid, og det ble et HELVETE!
Han har en datter fra før som da var 12 år gammel. Jeg har vært gift tidligere med en mann som også hadde en datter, og det holdt for meg. Jeg ønsket ikke flere barn. Derfor ble jeg VELDIG overrasket over alle følelsene som kom over meg da jeg oppdaget at jeg var gravid. Jeg ville virkelig ha det barnet. Jeg forsøkte å snakke med barnefaren, men han ville overhodet ikke ha flere barn. Dro det så langt som at jeg sa at jeg kunne oppgi far som ukjent, og at han ikke behøvde å ha noe med oss å gjøre. Jeg var ikke ute etter han, arven til datteren hans, pengene hans eller noe. Jeg ville bare ha babyen min. Har aldri blitt kalt så mye stygt i hele mitt liv, eller fått høre så mye dritt på så kort tid.
Jeg drøyde det lenge. Var på ultralyd og fikk med bildet av babyen. Prøvde alt for å få han til å forstå hva jeg følte rundt dette. Alt til ingen nytte.
Det gikk så langt som til at han truet med å slå meg helseløs slik at jeg skulle miste barnet, han skulle betale andre for å ta meg slik at jeg ikke skulle vite hvem jeg måtte passe meg for, han skulle sørge for at jeg ble utsatt for en bilulykke, kjøre på søsteren min på vei til skolen osv osv. Han er 7 år eldre enn meg, han var edru da han kom med disse trusslene og jeg ble oppriktig redd han.
Tok abort da jeg var 12 uker og 1 dag på vei. Det var moren min som kjørte meg, men jeg vet at han var der for å forsikre seg om at det ble gjort. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Skulle jeg gått rundt og vært redd i all evighet..? For hvem? Kunne ikke tilgitt meg selv om noen hadde skadet søsteren min...
Jeg gråt i flere dager både før og etter inngrepet. Jeg har vært hos sosionom og psykolog i ettertid for å komme over dette. Jeg elsket babyen min, jeg ønsket det barnet mer enn noe annet.
Dette er to år siden nå, men babyen er ikke glemt. Jeg sørger ikke så mye lenger, men gleder meg over alle de følelsene jeg fikk oppleve de 12 ukene jeg var gravid. Jeg ser på ultralydbildet og smiler... Det er MIN baby på det bildet.. Jeg hadde termin på bursdagen min, så jeg vil ALDRI glemme min lille engel. Uansett hva andre sier, så vil jeg alltid ha ett barn for lite...
Jeg tok en abort, men jeg føler definitivt at jeg har mistet...
Nå har jeg verdens skjønneste samboer, og han VIL virkelig ha barn med meg. Han har en datter fra før på 22 mnd, og nå prøver vi å få til et eget lite kjærlighetsbarn. Jeg er så redd for at vi ikke skal klare det pga det jeg har vært igjennom, men folk har da blitt gravide etter aborter før... Føler allikevel litt skyld...Håper bare ikke at jeg blir straffet med å ikke få barn..
Følte bare for å tømme hodet, få fortalt historien min..
