Overvektig mann

[Dame 30]

Hei. Dette er et veldig sårt og flaut emne så velger å være anonym.
Når jeg ble gravid med eldste ble mannen min arbeidsledig. Jeg fikk sterk fødselsdeprisjon og han ble med barn mens jeg kaver mest med å overleve.
Mannen begynner å gå opp i vekt og bli i dårlig form.
Nesten et år senere blir jeg gravid igjen å vi er redd hvordan dette skal gå. Men god hjelp fra leger og sykehus får jeg veldig god oppfølging.
Depresjonene kommer fort tilbake men da fikk jeg medisin med en gang og var på sykehuset en mnd etter fødsel.
Mannen har vært en støttespiller som jeg ikke tror noen andre hadde gjort for meg. Hele familien min har jeg kuttet / de kuttet meg ut siden de ikke forstod/ brydde seg om mine problemer. Han har lite familie så det er oss 4.
Mannen har jevnlig godt opp i vekt. Nå har han gått opp 60 kg siden jeg møtte han. Han er lat, jeg tenner ikke på han lenger og på de 2 siste åra har vi kanskje hatt sex 3 ganger.
Jeg tar meg i å være flau over han. Vil ikke at folk skal se vi er i lag og skammer meg over barna som blir utelatt for mye pga han er svært overvektig.
Han har rett og slett sluttet å ta vare på seg. Dusjer sjeldnere, drikker ikke vann og er dritt lei av søppel mat.
Jeg koser jo enda av litt depresjon og sosial angst. ( er redd for den sosiale angsten er mye for han har endret seg slik )

Har prøvd å prate med han men det er ikke et lett emne og jeg tar det sikkert opp feil for det ender alltid med at han blir såra og gidder ikke å snakke om det.
Han vil ikke søke hjelp. ( har vell noe med mannegenet å gjøre )
Det er også andre ting som irriterer meg at han aldri har stått opp med barna, suttet på vaskemaskin / oppvaskmaskin. Tømt den o.l. er svært rotete.

Jeg føler dette går en vei og jeg hater det.
Jeg elsker han, vil ikke gå fra hverandre men livet mitt har vært nedstemt lenge nå...
Er 100 ring jeg ikke skriver men det finnes grense for hvor mye andre gidder å lese om andres problem..
Jeg er jo mye av grunnen til det her. Han søkte ikke ny jobb når han burda for han stod fast hjemme. Hver gang han gikk ut var han redd for hva han kom hjem til.
Han gjør mye annet bra på huset o.l og han setter alltid meg og barna først.

Fikk seg jobb for 9 mnd siden men har ikke gått ned. Jeg vet jeg henger meg mye opp i det men huff.. føler jeg har prøvd alt..
Savner mannen min.. Savner sex og savner å ha noe å hvile øynene på...
Hva gjør jeg nå.?

 

[Sylvanas]

Når det kommer til vekt så må han selv innse at det er et problem. Det er kjempevanskelig å gå ned i vekt, så man må være veldig motivert!

Har du prøvd familievernkontoret? Dere har jo en del ting dere skulle ha gått igjennom, og en tredjeperson kan være veldig bra for kommunikasjonens del.

 

[Dame 30]

Familievern kontoret er nokk ikke et alternativ. Jeg ble sviktet av slikt som ung og han har traume fra han var barn med slikt.

Vi har nokk mye å jobbe med. Men hadde håpt kanskje noen kjente en lik situasjon eller har erfaring med det via jobb o.l

 

[Miss_30]

Sørge for at det ikke er usunn mat i huset? Si at du ikke klarer å se på at han ødelegger kroppen sin. Han må da reagere på at dama hans ikke vil ligge med han?

 

[My heart]

Kan slankeoperasjon være et alternativ? Altså hvis det er skikkelig ille?
Kan være fryktelig tungt å starte livsstilsendring uten et nettverk som hjelper en

 

[Tata]

Mann her. Tenkte jeg kunne svare for jeg har kanskje litt andre tanker rundt dette enn andre her.

Du sier han har gått opp 60 kg. Så da antar vi at han er rundt 130-150. Noe som er veldig mye, så jeg forstår når du sier at du ser på dette som et problem. Men å prate om dette med han er ikke noe som kommer til å hjelpe. Vi menn hater å prate om problemer. Vi liker ikke å bli fortalt eller syntes synd på. Grunnen til at han er irritabel og vil ikke snakke om det. Dette er bare sånn menn er. Spesielt når kvinner kommer og skal "hjelpe" oss. Det får oss til å føle oss enda verre.

Det første du må forstå er at overvekt er en symptom på et eller flere underliggende problemer. Du sier han er lat, sluttet å ta vare på seg, dusjer ikke osv. Alt dette er symptomer på et annet problem og er egentlig ikke problemet. Når folk er late kan det være mangel på motivasjon. Når folk er umotiverte, kan det være mangel på energi. Alt du nevnte er bare symptomer av et livsstil som mangler retning og mening. Og for menn er dette alpha og omega. Menn uten noen form for retning i livet. Uten noen mål eller ambisjoner dør. Menn trenger å leve ut sine biologiske fordeler for å føle seg som menn. Dette innebærer jakte, beskytte, lede. Menn som ikke gjør dette ender opp i en tilstand av fortvilelse og de gir opp til slutt.

Det han trenger er håp. Håp om at ting kan faktisk bli bedre. Håp om at dette ikke er alt det er. Vi mennesker bygger byer og nasjoner på håp. Så lenge vi har håp kan vi overkomme selv de vanskeligste hindringene. Håp er det som gjør at vi våkner om morgen. Håp om en bedre framtid.

Han trenger underliggende motivasjon for å begynne å spise sunt, for å stå opp på morran og ta seg en dusj, ta en kopp te og lese avisa. Men dette er veldig vanskelig å få til når man er langt nede. 60 kg er veldig mye. Livsstil bygd etter flere tiår er vanskelig å forandre. Så hva gjør du.

Du gjør det enkelt for han. Din jobb er å la han være mann. Oppmuntre og belønne. Du kan ikke gi retning i livet, eller være den som skal fikse problemet for ham, men du kan være den som gjør det mulig for ham å finne ut av ting selv.

Hvis dere begge spiser mye junk food, sukker o.l, så er ikke løsningen og be ham slutte med det. Aldri be ham slutte med noe som helst. Men det du kan gjøre er å kjøpe sunnere mat hjemme. Når det er ingen junk i huset, så tar han det som er tilgjengelig. Første steg er å gi han energi til å gjøre ting. Dårlige matvaner gjør oss slappe, trege, gir oss hodepine, gjør oss syke. Mat er der for å gi oss energi, ikke for å få gi oss belønning. Dere trenger ikke spise mindre. Bare sunnere. Energi er første steget.

Det fins et ordtrykk, rot i huset, rot i hodet. Så hold huset ryddig. Veldig ryddig. Ikke be han hjelpe til. Ikke push på han noen oppgaver. Gjør greia di hver dag. Hold ting pent og ryddig. Han kommer til å slappe mer av. Ikke bli presset. Det er viktig å fjerne presset. Kanskje det virker ikke som om han har mye å tenke på, men menn sier sjelden hva som plager dem. De har det i hodet sitt og plager ikke andre med sine problemer. Men de føler presset.

Etter dette må du oppmuntre sunnere rutiner. Folk forstår ikke hvor viktig rutiner er i livet. Stå opp til samme tid, legge seg på samme tid, få nok søvn, spise på samme tidspunker osv. Rot i rutiner gjør folk stresset. Når folk vet hva som kommer føler de seg mer avslappet. Igjen, ingenting du skal pushe på ham. Hvis du gjør det, er sjansen stor for at han følger etter.

Når man trener hunder så bruker man noe som heter å ignorerer eller belønne. Men aldri negativ korreksjon. Altså, vi ignorerer all oppførsel som vi ikke liker eller ikke vil de skal gjøre og belønner god oppførsel. Og dette fungerer veldig bra på hunder fordi de gjør alt for litt sosial kos, mat eller oppmerksomhet. F. eks hvis hund kommer og hopper på deg for å få kos, og du gir han det, så er det bare naturlig for han å fortsette å hoppe på folk, fordi han tror han får kos. Så hvis du vil at han ikke skal gjøre dette så må du aldri gi han kos når han hopper på deg. Du bare ignorerer han, snur deg vekk og fjerner oppmerksomhet. Etter noen ganger så gir hunden opp. Mens hvis han bare kommer bort uten å hoppe, så belønner du han med kos. Nå har han lært seg at kos får man når man går bort og står ved siden av. Men vi gir aldri negativ korreksjon. F.eks ved å si "Nei" eller dytte vekk. Hunder forstår ikke dette og reagerer på det som oppmerksomhet og bare forsetter å gjøre det.

Dette gjelder for menn også. Alt han gjør som irriterer deg eller du ikke liker, du må lære å ignorerer det. Men samtidig, når han gjør noe bra så må du belønne han. Gi han oppmerksomhet. Fortelle han at han er smart eller gi han validering på ting han har gjort. Spesielt ting som er mannlige.

Jeg forstår at du har dine egne problemer og du vil at han skal hjelpe til, men familie er et lag spill. Så del oppgaver. Du kan be han fikse ting som bilen, vaskemaskinen osv, men ikke be han hjelpe med matlaging, støvsuging osv. Du vil at han skal føle seg mandig.

Og det siste jeg vil innpå er jobben. Du sier han har vært arbeidsledig og nå har han hatt jobb i 9 mnd. Uansett hvor bra dette er så betyr det ikke at dette er løsningen. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er med jobben, men mange har jobb de ikke liker og de gjør den fordi de trenger penger. Dette får mange menn til å føle seg som slaver uten håp for bedre utsikter. De har jobb de ikke liker, men kan ikke slutte fordi de trenger penger også fortsetter det bare. Her trenger du å oppmuntre han på å se på andre muligheter. Ikke slutte i jobben. Men se etter andre jobber han kunne tenke seg å like bedre. Alle liker å ansette folk som allerede er i jobben. Dette viser ambisjon. Og dette gir han håp og retning.

Så for å oppsummere, ingen slankeoperasjon, eller prat kommer til å fungere. Det er noen basiske ting som må på plass for at han skal endre seg. Energi, rutiner, håp. Du kan ikke legge mer press på ham. Å fortelle tjukke mennesker at de er tjukke og at de burde slanke seg for å være sunne, har aldri fungert og kommer aldri til å fungere. Du vil fjerne stresset fra ham og få ham til å føle seg avslappet og forhåpentligvis motivert. Du vil at han skal føle seg som en man.

Det er en grunn til at de sier at bak enhver sterk mann står en sterk kvinne.

 

[Virrehøna]

Mann her. Tenkte jeg kunne svare for jeg har kanskje litt andre tanker rundt dette enn andre her.

Du sier han har gått opp 60 kg. Så da antar vi at han er rundt 130-150. Noe som er veldig mye, så jeg forstår når du sier at du ser på dette som et problem. Men å prate om dette med han er ikke noe som kommer til å hjelpe. Vi menn hater å prate om problemer. Vi liker ikke å bli fortalt eller syntes synd på. Grunnen til at han er irritabel og vil ikke snakke om det. Dette er bare sånn menn er. Spesielt når kvinner kommer og skal "hjelpe" oss. Det får oss til å føle oss enda verre.

Det første du må forstå er at overvekt er en symptom på et eller flere underliggende problemer. Du sier han er lat, sluttet å ta vare på seg, dusjer ikke osv. Alt dette er symptomer på et annet problem og er egentlig ikke problemet. Når folk er late kan det være mangel på motivasjon. Når folk er umotiverte, kan det være mangel på energi. Alt du nevnte er bare symptomer av et livsstil som mangler retning og mening. Og for menn er dette alpha og omega. Menn uten noen form for retning i livet. Uten noen mål eller ambisjoner dør. Menn trenger å leve ut sine biologiske fordeler for å føle seg som menn. Dette innebærer jakte, beskytte, lede. Menn som ikke gjør dette ender opp i en tilstand av fortvilelse og de gir opp til slutt.

Det han trenger er håp. Håp om at ting kan faktisk bli bedre. Håp om at dette ikke er alt det er. Vi mennesker bygger byer og nasjoner på håp. Så lenge vi har håp kan vi overkomme selv de vanskeligste hindringene. Håp er det som gjør at vi våkner om morgen. Håp om en bedre framtid.

Han trenger underliggende motivasjon for å begynne å spise sunt, for å stå opp på morran og ta seg en dusj, ta en kopp te og lese avisa. Men dette er veldig vanskelig å få til når man er langt nede. 60 kg er veldig mye. Livsstil bygd etter flere tiår er vanskelig å forandre. Så hva gjør du.

Du gjør det enkelt for han. Din jobb er å la han være mann. Oppmuntre og belønne. Du kan ikke gi retning i livet, eller være den som skal fikse problemet for ham, men du kan være den som gjør det mulig for ham å finne ut av ting selv.

Hvis dere begge spiser mye junk food, sukker o.l, så er ikke løsningen og be ham slutte med det. Aldri be ham slutte med noe som helst. Men det du kan gjøre er å kjøpe sunnere mat hjemme. Når det er ingen junk i huset, så tar han det som er tilgjengelig. Første steg er å gi han energi til å gjøre ting. Dårlige matvaner gjør oss slappe, trege, gir oss hodepine, gjør oss syke. Mat er der for å gi oss energi, ikke for å få gi oss belønning. Dere trenger ikke spise mindre. Bare sunnere. Energi er første steget.

Det fins et ordtrykk, rot i huset, rot i hodet. Så hold huset ryddig. Veldig ryddig. Ikke be han hjelpe til. Ikke push på han noen oppgaver. Gjør greia di hver dag. Hold ting pent og ryddig. Han kommer til å slappe mer av. Ikke bli presset. Det er viktig å fjerne presset. Kanskje det virker ikke som om han har mye å tenke på, men menn sier sjelden hva som plager dem. De har det i hodet sitt og plager ikke andre med sine problemer. Men de føler presset.

Etter dette må du oppmuntre sunnere rutiner. Folk forstår ikke hvor viktig rutiner er i livet. Stå opp til samme tid, legge seg på samme tid, få nok søvn, spise på samme tidspunker osv. Rot i rutiner gjør folk stresset. Når folk vet hva som kommer føler de seg mer avslappet. Igjen, ingenting du skal pushe på ham. Hvis du gjør det, er sjansen stor for at han følger etter.

Når man trener hunder så bruker man noe som heter å ignorerer eller belønne. Men aldri negativ korreksjon. Altså, vi ignorerer all oppførsel som vi ikke liker eller ikke vil de skal gjøre og belønner god oppførsel. Og dette fungerer veldig bra på hunder fordi de gjør alt for litt sosial kos, mat eller oppmerksomhet. F. eks hvis hund kommer og hopper på deg for å få kos, og du gir han det, så er det bare naturlig for han å fortsette å hoppe på folk, fordi han tror han får kos. Så hvis du vil at han ikke skal gjøre dette så må du aldri gi han kos når han hopper på deg. Du bare ignorerer han, snur deg vekk og fjerner oppmerksomhet. Etter noen ganger så gir hunden opp. Mens hvis han bare kommer bort uten å hoppe, så belønner du han med kos. Nå har han lært seg at kos får man når man går bort og står ved siden av. Men vi gir aldri negativ korreksjon. F.eks ved å si "Nei" eller dytte vekk. Hunder forstår ikke dette og reagerer på det som oppmerksomhet og bare forsetter å gjøre det.

Dette gjelder for menn også. Alt han gjør som irriterer deg eller du ikke liker, du må lære å ignorerer det. Men samtidig, når han gjør noe bra så må du belønne han. Gi han oppmerksomhet. Fortelle han at han er smart eller gi han validering på ting han har gjort. Spesielt ting som er mannlige.

Jeg forstår at du har dine egne problemer og du vil at han skal hjelpe til, men familie er et lag spill. Så del oppgaver. Du kan be han fikse ting som bilen, vaskemaskinen osv, men ikke be han hjelpe med matlaging, støvsuging osv. Du vil at han skal føle seg mandig.

Og det siste jeg vil innpå er jobben. Du sier han har vært arbeidsledig og nå har han hatt jobb i 9 mnd. Uansett hvor bra dette er så betyr det ikke at dette er løsningen. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er med jobben, men mange har jobb de ikke liker og de gjør den fordi de trenger penger. Dette får mange menn til å føle seg som slaver uten håp for bedre utsikter. De har jobb de ikke liker, men kan ikke slutte fordi de trenger penger også fortsetter det bare. Her trenger du å oppmuntre han på å se på andre muligheter. Ikke slutte i jobben. Men se etter andre jobber han kunne tenke seg å like bedre. Alle liker å ansette folk som allerede er i jobben. Dette viser ambisjon. Og dette gir han håp og retning.

Så for å oppsummere, ingen slankeoperasjon, eller prat kommer til å fungere. Det er noen basiske ting som må på plass for at han skal endre seg. Energi, rutiner, håp. Du kan ikke legge mer press på ham. Å fortelle tjukke mennesker at de er tjukke og at de burde slanke seg for å være sunne, har aldri fungert og kommer aldri til å fungere. Du vil fjerne stresset fra ham og få ham til å føle seg avslappet og forhåpentligvis motivert. Du vil at han skal føle seg som en man.

Det er en grunn til at de sier at bak enhver sterk mann står en sterk kvinne.

Er du virkelig seriøs nå? For noe svada!!
Alvorligtalt, det du beskriver her er jo et fripass for latskap! Fekk du ikke med deg at også hun er deprimert?

Hadde dette vært min mann, så hadde jeg jaggu gitt et ultimatium på et tidspunkt. Hun kan ikke leve sånn som dette, og det kan heller ikke han. Han vil på et tidspunkt få store helseproblemer av den vekten sin, og da skal hu sy puter under armene hans, støtte han og synes synd på han?

Hun burde kansje få han til å forstå at han ikke skal slanke seg for sin egen del, men for barna som trenger pappan sin i mange år til!


Jeg skal være enig i at bak en hver mann står en sterk kvinne. Men jeg tror jeg og du har to helt forskjellige oppfatninger av hva en sterk kvinne er.

Jeg mener at en sterk kvinne er en kvinne med bein i nesa som tør å si ifra og ta ansvar for seg selv og andre når de trenger det. Som kjemper for sine barn og sørger for at de rundt henne er lykkelige.
Og med å komme hit og snakke med oss om problemet, så synes jeg hun er helt fantastisk sterk som setter ord på problemet sitt og ber om hjelp.

Jeg håper for guds skyld det ikke sitter en kvinne bak deg å syr puter under armene dine. Da gjør hun deg en bjørnetjeneste.

Jeg forstår heller ikke hvorfor i all verden mannen ikke skal kunne fortsette og gjøre huslige ting og dele på arbeidet. Hadde min mann aldri hjulpet til, så hadde det vært månelyst i hjemmet for å si det mildt!

Må innrømme jeg er fryktelig glad du ikke er min mann. For alvorlig talt åsså!! Skjerpings!

 

[Mymlen93]

Er du virkelig seriøs nå? For noe svada!!
Alvorligtalt, det du beskriver her er jo et fripass for latskap! Fekk du ikke med deg at også hun er deprimert?

Hadde dette vært min mann, så hadde jeg jaggu gitt et ultimatium på et tidspunkt. Hun kan ikke leve sånn som dette, og det kan heller ikke han. Han vil på et tidspunkt få store helseproblemer av den vekten sin, og da skal hu sy puter under armene hans, støtte han og synes synd på han?

Hun burde kansje få han til å forstå at han ikke skal slanke seg for sin egen del, men for barna som trenger pappan sin i mange år til!


Jeg skal være enig i at bak en hver mann står en sterk kvinne. Men jeg tror jeg og du har to helt forskjellige oppfatninger av hva en sterk kvinne er.

Jeg mener at en sterk kvinne er en kvinne med bein i nesa som tør å si ifra og ta ansvar for seg selv og andre når de trenger det. Som kjemper for sine barn og sørger for at de rundt henne er lykkelige.
Og med å komme hit og snakke med oss om problemet, så synes jeg hun er helt fantastisk sterk som setter ord på problemet sitt og ber om hjelp.

Jeg håper for guds skyld det ikke sitter en kvinne bak deg å syr puter under armene dine. Da gjør hun deg en bjørnetjeneste.

Jeg forstår heller ikke hvorfor i all verden mannen ikke skal kunne fortsette og gjøre huslige ting og dele på arbeidet. Hadde min mann aldri hjulpet til, så hadde det vært månelyst i hjemmet for å si det mildt!

Må innrømme jeg er fryktelig glad du ikke er min mann. For alvorlig talt åsså!! Skjerpings!

Eg vil faktisk tro at han mannen er deprimert å det er derfor han er så demotivert og har lagt på seg så voldsomt. Menn har som regel andre måter depresjon manifesterer seg og det som hun skriver her er tyyyypiske "manne"tein

 

[Virrehøna]

Hei. Dette er et veldig sårt og flaut emne så velger å være anonym.
Når jeg ble gravid med eldste ble mannen min arbeidsledig. Jeg fikk sterk fødselsdeprisjon og han ble med barn mens jeg kaver mest med å overleve.
Mannen begynner å gå opp i vekt og bli i dårlig form.
Nesten et år senere blir jeg gravid igjen å vi er redd hvordan dette skal gå. Men god hjelp fra leger og sykehus får jeg veldig god oppfølging.
Depresjonene kommer fort tilbake men da fikk jeg medisin med en gang og var på sykehuset en mnd etter fødsel.
Mannen har vært en støttespiller som jeg ikke tror noen andre hadde gjort for meg. Hele familien min har jeg kuttet / de kuttet meg ut siden de ikke forstod/ brydde seg om mine problemer. Han har lite familie så det er oss 4.
Mannen har jevnlig godt opp i vekt. Nå har han gått opp 60 kg siden jeg møtte han. Han er lat, jeg tenner ikke på han lenger og på de 2 siste åra har vi kanskje hatt sex 3 ganger.
Jeg tar meg i å være flau over han. Vil ikke at folk skal se vi er i lag og skammer meg over barna som blir utelatt for mye pga han er svært overvektig.
Han har rett og slett sluttet å ta vare på seg. Dusjer sjeldnere, drikker ikke vann og er dritt lei av søppel mat.
Jeg koser jo enda av litt depresjon og sosial angst. ( er redd for den sosiale angsten er mye for han har endret seg slik )

Har prøvd å prate med han men det er ikke et lett emne og jeg tar det sikkert opp feil for det ender alltid med at han blir såra og gidder ikke å snakke om det.
Han vil ikke søke hjelp. ( har vell noe med mannegenet å gjøre )
Det er også andre ting som irriterer meg at han aldri har stått opp med barna, suttet på vaskemaskin / oppvaskmaskin. Tømt den o.l. er svært rotete.

Jeg føler dette går en vei og jeg hater det.
Jeg elsker han, vil ikke gå fra hverandre men livet mitt har vært nedstemt lenge nå...
Er 100 ring jeg ikke skriver men det finnes grense for hvor mye andre gidder å lese om andres problem..
Jeg er jo mye av grunnen til det her. Han søkte ikke ny jobb når han burda for han stod fast hjemme. Hver gang han gikk ut var han redd for hva han kom hjem til.
Han gjør mye annet bra på huset o.l og han setter alltid meg og barna først.

Fikk seg jobb for 9 mnd siden men har ikke gått ned. Jeg vet jeg henger meg mye opp i det men huff.. føler jeg har prøvd alt..
Savner mannen min.. Savner sex og savner å ha noe å hvile øynene på...
Hva gjør jeg nå.?

Jeg måtte på et tidspunkt gi min mann et ultimatium, han måtte fint finne seg i at vi ikke kunne leve som vi gjorde og måtte gjøre endringer som ville hjelpe oss begge. Valget var rett og slett endring eller å gå fra hverandre.

Dette inkluderte legetimer, psykolog, familievernskontoret, en langtidsplan og kontrakt på hva vi skal oppnå i fremtiden og rutiner og orden i forhold til husrengjoring, mat, barn og avtaler. Samt et treningsopplegg. Vi gjør dette som en familie og det funker.

Jeg ser dere har hatt dårlige erfaringer med familievern kontoret tidligere, men må man ha hjelp så må man. Og de erfaringene dere har hatt tidligere skal ikke telle nå.

Be om hjelp og ta imot den hjelpen dere kan få fra lege og familievern og andre etater som kan hjelpe dere!

Ønsker dere begge masse lykke til og håper det ordner seg [emoji4]

 

[Virrehøna]

Eg vil faktisk tro at han mannen er deprimert å det er derfor han er så demotivert og har lagt på seg så voldsomt. Menn har som regel andre måter depresjon manifesterer seg og det som hun skriver her er tyyyypiske "manne"tein

Jeg er helt enig med det i det! Det er nok absolutt en depresjon. Men om mannen ikke vil prøve å hjelpe seg selv, så må faktisk noen ta grep fremfor å la han kjøre på som han gjør.