Oktoberjentenes Fødselhistorier
- Trådstarter UneMi
- Opprettet
Var ikke så tidlig denne tråden skulle bli brukt. men må ha fødselen min ut en plass.
Gikk jo og var bekymra noen dager... men prøvd å overbevise meg selv til å høre på alle som har fortalt at alt antagelig bra og dette stortsett var ufarlig. Hadde jo noen blødninger... veldig små og uten smertelIg
men var noe med magefølelsen som jeg ikke klarte helt å overbevise. den bekymra delen av meg trengte å vite.
Blødningene starta på lørdag ettermiddag og fortsatt holder på.
brunt fram til søndag kl. 17... da kom det også friskt blod... etter det har det vært blanding av brunt og friskt.
snakka m gamle jm på søndag, fikk vite at småblødninger uten smerter stort sett var ufarlige.
Var hos legen på mandag, etter råd fra jm... leverte urinprøve. legen titta litt og tok bakterieprøve fra skjeden.
disse to prøvene skulle sendes inn til dyrkning!
fortsatte og blø og var bekymra og urolig... fikk time til min nye JM nede på helsestasjonen... skulle leite etter hjertelyd.
23. april.
JM og hennes kolega på Helsestasjonen leita begge to... fant ingen fosterlyd.
Hun ringte derfor å snakka med gyn.pol. på sykehuset så jeg fikk time til ul.
Møtte min gamle Jm på sykehuset mens jeg venta på å komme inn, var også hun ville gjerne prate med meg etterpå.
måtte vente lenge... 1.5-2t før jeg
Kom inn... ULskjermen var vendt bort... legen leita å leita... skjønte det før han sa no
Min fantastiske jordmor fra mine to forrige svangerskap var den som kom inn og bekrefta det hele.
en søt pleier ringte gubben min, jeg satt i fosterstilling og skreik, gubben kom en 20min seinere.
Vi grein, snufsa og fikk ordna folk til å hente de to gulla vi allerede har!
Så var det opp en egt... spise litt, vente litt... snakke og få info... spise modnings pille
vente 15-20min... kjøre hjem, hente unga, kose litt og få dem i seng, dusje...
24. april
var det inn igjen å få de siste pillene,
var tungt å pakke "fødebaggen" kvelden før, til kun meg selv og vite at jeg ikke får med no "premie" hjem etter fødselen.
Vi møtte opp i 7. rundt ca kl å få piller, disse skal sette igang rier og fødsel
De vet ikke hvor lang tid det kunne ta, men måtte belage oss på overnatting.
Hue er tungt, trøtt og vondt. øya er såre, tankene og hjerte har det vondt
Det ene øyeblikket tror jeg att kroppen har roa seg og at øya er tomme for tårer
neste øyeblikk hulker jeg i fosterstilling eller stirrer tomt ut i lufta mens tårene fosser.
akkurat biten med å sette opp de 4 tablettene i... var utrolig vondt og vanskelig å gjøre psykisk. men med en hyggelig sykesøster til stede.. først forklarende og trøstende; så småpratende med meg og gubben fikk jeg gjort det i senga tilslutt. var lettere sånn for inne på badet fikk jeg helt sperrer. der sto også bekkenet som jeg helst ikke vil tenke på enda. hvem vil vel føde ungen sin i ei "potte"? men skjønner jo at de må se om alt kommer ut. tatt en del piller m smertestillende som jeg tror har starta å virke... for er fryktelig tung i
Etter de pillene var vi en stund på romme... måtte ligge en 30 min å la det få virke. Var oppe å spiste etter det... fikk med no piller(også like som ble satt oppi skjeden) som skulle svelges 3timer etter. Tutla litt rundt i byen, var innom en plass som har nydelig gjærbagst. Gutten fant seg nye sko og jeg var bla innom The BodyShop.
Var tilbake på sykehuset litt før middagen kl 15
da smertebølgene starta riene b som rolige rullende bølger først.
Fikk mer smertestillende... men syntes det hjalp større.
prøvde å ikke gråte... for da fikk ikke magen slappe av mellom.Følte meg bare tom, sliten og lyst på en cola. Den måtte gubben ned å kjøpe aleine for smertene mine ble intense og lange. satt, lå og sto og gikk vandret å vrei meg i smerter. Ei sykesøster kom og var inne hos oss litt, satt da på gulvet å "jobba"... Følte jeg måtte komme meg på do å tisse. Men da jeg reiste meg... og da sklei alt ut i trusa mi. klokka var da rundt 18:45.
Vakla inn på doen og måtte prøve å kle av meg og få alt over i bekkenet . Lyden av det som havna oppi var ikke så ekkel som jeg hadde innbilt meg heldigvis. så forsvant sykesøstra med bekjente før ho etter noe som føltes som en evighet kom tilbake og hjalp meg med å få på de derre sexy nettingtrusene m bleie oppi.
Etter en stund kom sykesøstra tilbake med besøk til meg... Jordmor fra mine forrige to svangerskap. Var så godt at hun har vært på jobb disse to dagene. Etter masse trøst, forklaring og prating var det tid for første ul etter fødsel . var fortsatt blod i livmora så fikk flere piller. Men ikke lov å spise.
Så fikk jeg endelig se det som kroppen min hadde skreket etter... den bittebitte lille skatten min. H*n var blitt renegjort og lagt pent i en kurv. var tungt å ikke kunne holde, bysse, kysse og kose... lille var rett og slett for liten og skjør. H*n hadde antagelig "funnet vingene sine" i løpet av den 13ende uka, mulig å se kjønn og bare rett i overkant av 5cm crl, hode liknet litt på et sånt romvesen og øynene hadde ikke åpnet seg... men ble fort vondt med synet... var jo min <3 Lille <3
Tok ganske mye bilder... satt og vogga og nynna med kurven.
Mannen var inne med meg meste av tida men følte ikke behov for å se som meg. Ble også litt papirer og info... så fikk vi mer tid aleine.Følte roen endelig senke seg da jeg fikk Lille inn i kurven... hode skjønte sakte men sikkert at det ikke var liv i magen og så jo og at lille ikke var noe å ha med hjem.
Var på sett ogvis klar for å levere tilbake kurven... men likefullt vanskelig å slippe. Etterpå husker jeg satt lenge på fanget til gubben og gråt rolig.
Så var det tid for ny ul... var fortsatt ikke tømt... så måtte bli over natta.
Fikk endelig spise litt, men ikke etter kl 00 og ikke drikke etter kl 06
nå er det blitt den 25. sovet så som så... men fått litt søvn. Gubben har fått seg mat og jeg har fått lagt inn håndkle og klut så jeg får tatt en dusj.
etter kl 10 ei gang blir det ul og "dommen" slippes... enten er jeg tømt nok... om ikke blir det narkose og utskraping.
Oppdatert 25. april:
slapp selvfølgelig ikke unna stikk, narkose og utskraping. måtte selvfølgelig få full pakke når det først skulle gå galt. ..
Endte seff m angstanfall på gulvet v gyn.stolen etter ul i morres da jeg fikk vite at det ikke var blødd nokk(sprøytefobi) de måtte hente senga mi og stakar gubben måtte slepe meg fra gulvet oppi den.... før jeg ble kjørt ulende gjennom gangen... super kult liksom.
inne på rommet fikk ei etter 2 stikk endelig satt den veneflon så jeg kunne klare å roe meg ned.
grått på veien ned til operasjon... men møtte veldig koselige folk.
husker ikke så mye, bare at jeg måtte legge meg på en blanding av op.bord og gyn.stol. Att jeg måtte si navn og fødselsdato høyt og hvorfor jeg var der... da knakk jeg sammen og fikk lov å svare ja da ho spurte om det var sånn og sånn inngrep jeg skulle ha. så blei jeg kald i handa... en stund etter ble jeg svimmel... så husker jeg ikke no mer før jeg våkna
----------------------------
Fikk som sakt tatt sett og tatt bilder på fødselsdagen til lille... Gubben følte ikke for å se... men han gotok behovet mitt, skal bla sortere bildene jeg tok litt etter hvor mye det viser, sånn om han skulle føle for å se litt om gangen med tider og stunder. Før det satte skikkelig i gang snakka jeg og gubben litt fram og tilbake om hva vi skulle kalle det om vi kunne se om det var gutt eller jente.
Snakka bla litt om Loke og Gyda...det er navn vi liker veldig godt... men ikke toppnavna som vi aller helst ønsker å ha på et levende barn. Viste seg jo at lille hadde vært død i magen 2 uker, muligens noen dager lengre... så var veldig vanskelig å se. Syntes jeg så en bittelitten tutt... men legene sa det vel så gjerne kunne være en stor klitoris... så syntes plutselig det var veldig vanskelig å finne et navn... Føler meg litt rar som både ønsket å se, ta bilder og navngi når det skjedde sååå tidlig... men for meg er lille helt spessiell... som ikke kan erstattes, verken av de barna vi har... eller eventuelt kommer til å få med tider og stunder.
Lurer litt på om vi kanskje skal kalle det for en gutt pga den lille tutten og fordi ei som spådde meg ei gang sa vi kom til å få 5... ringen hennes spådde: Gutt(riktig) Jente(riktig) Gutt(muligens) Gutt, Jente. Det kinesiske fødselskartet sier også gutt... men vil også ha et navn som ikke blir riv ruskende galt på ei jente.
Begge de to første barna våre har korte og norrøne navn... så satt å titta på en liste jeg fant
Sitter å smaker litt på Munin... som betyr Minne... mulig det blir det om gubben syntes det høres ok ut.
Munin er jo en av Odins ravner... kanskje Munin er min lille "fugleunge" som kan vokte hjerte til mammsen sin.
Håper at litt av den rivende smerten forsvinner etterhvert... nå er det bare hult, tomt og smertefult!
ble langt detta... men godt å få ut. takk til dere som orka/gadd å lese.
Gikk jo og var bekymra noen dager... men prøvd å overbevise meg selv til å høre på alle som har fortalt at alt antagelig bra og dette stortsett var ufarlig. Hadde jo noen blødninger... veldig små og uten smertelIg
men var noe med magefølelsen som jeg ikke klarte helt å overbevise. den bekymra delen av meg trengte å vite.
Blødningene starta på lørdag ettermiddag og fortsatt holder på.
brunt fram til søndag kl. 17... da kom det også friskt blod... etter det har det vært blanding av brunt og friskt.
snakka m gamle jm på søndag, fikk vite at småblødninger uten smerter stort sett var ufarlige.
Var hos legen på mandag, etter råd fra jm... leverte urinprøve. legen titta litt og tok bakterieprøve fra skjeden.
disse to prøvene skulle sendes inn til dyrkning!
fortsatte og blø og var bekymra og urolig... fikk time til min nye JM nede på helsestasjonen... skulle leite etter hjertelyd.
23. april.
JM og hennes kolega på Helsestasjonen leita begge to... fant ingen fosterlyd.
Hun ringte derfor å snakka med gyn.pol. på sykehuset så jeg fikk time til ul.
Møtte min gamle Jm på sykehuset mens jeg venta på å komme inn, var også hun ville gjerne prate med meg etterpå.
måtte vente lenge... 1.5-2t før jeg
Kom inn... ULskjermen var vendt bort... legen leita å leita... skjønte det før han sa no
Min fantastiske jordmor fra mine to forrige svangerskap var den som kom inn og bekrefta det hele.
en søt pleier ringte gubben min, jeg satt i fosterstilling og skreik, gubben kom en 20min seinere.
Vi grein, snufsa og fikk ordna folk til å hente de to gulla vi allerede har!
Så var det opp en egt... spise litt, vente litt... snakke og få info... spise modnings pille
vente 15-20min... kjøre hjem, hente unga, kose litt og få dem i seng, dusje...
24. april
var det inn igjen å få de siste pillene,
var tungt å pakke "fødebaggen" kvelden før, til kun meg selv og vite at jeg ikke får med no "premie" hjem etter fødselen.
Vi møtte opp i 7. rundt ca kl å få piller, disse skal sette igang rier og fødsel
De vet ikke hvor lang tid det kunne ta, men måtte belage oss på overnatting.
Hue er tungt, trøtt og vondt. øya er såre, tankene og hjerte har det vondt
Det ene øyeblikket tror jeg att kroppen har roa seg og at øya er tomme for tårer
neste øyeblikk hulker jeg i fosterstilling eller stirrer tomt ut i lufta mens tårene fosser.
akkurat biten med å sette opp de 4 tablettene i... var utrolig vondt og vanskelig å gjøre psykisk. men med en hyggelig sykesøster til stede.. først forklarende og trøstende; så småpratende med meg og gubben fikk jeg gjort det i senga tilslutt. var lettere sånn for inne på badet fikk jeg helt sperrer. der sto også bekkenet som jeg helst ikke vil tenke på enda. hvem vil vel føde ungen sin i ei "potte"? men skjønner jo at de må se om alt kommer ut. tatt en del piller m smertestillende som jeg tror har starta å virke... for er fryktelig tung i
Etter de pillene var vi en stund på romme... måtte ligge en 30 min å la det få virke. Var oppe å spiste etter det... fikk med no piller(også like som ble satt oppi skjeden) som skulle svelges 3timer etter. Tutla litt rundt i byen, var innom en plass som har nydelig gjærbagst. Gutten fant seg nye sko og jeg var bla innom The BodyShop.
Var tilbake på sykehuset litt før middagen kl 15
da smertebølgene starta riene b som rolige rullende bølger først.
Fikk mer smertestillende... men syntes det hjalp større.
prøvde å ikke gråte... for da fikk ikke magen slappe av mellom.Følte meg bare tom, sliten og lyst på en cola. Den måtte gubben ned å kjøpe aleine for smertene mine ble intense og lange. satt, lå og sto og gikk vandret å vrei meg i smerter. Ei sykesøster kom og var inne hos oss litt, satt da på gulvet å "jobba"... Følte jeg måtte komme meg på do å tisse. Men da jeg reiste meg... og da sklei alt ut i trusa mi. klokka var da rundt 18:45.
Vakla inn på doen og måtte prøve å kle av meg og få alt over i bekkenet . Lyden av det som havna oppi var ikke så ekkel som jeg hadde innbilt meg heldigvis. så forsvant sykesøstra med bekjente før ho etter noe som føltes som en evighet kom tilbake og hjalp meg med å få på de derre sexy nettingtrusene m bleie oppi.
Etter en stund kom sykesøstra tilbake med besøk til meg... Jordmor fra mine forrige to svangerskap. Var så godt at hun har vært på jobb disse to dagene. Etter masse trøst, forklaring og prating var det tid for første ul etter fødsel . var fortsatt blod i livmora så fikk flere piller. Men ikke lov å spise.
Så fikk jeg endelig se det som kroppen min hadde skreket etter... den bittebitte lille skatten min. H*n var blitt renegjort og lagt pent i en kurv. var tungt å ikke kunne holde, bysse, kysse og kose... lille var rett og slett for liten og skjør. H*n hadde antagelig "funnet vingene sine" i løpet av den 13ende uka, mulig å se kjønn og bare rett i overkant av 5cm crl, hode liknet litt på et sånt romvesen og øynene hadde ikke åpnet seg... men ble fort vondt med synet... var jo min <3 Lille <3
Tok ganske mye bilder... satt og vogga og nynna med kurven.
Mannen var inne med meg meste av tida men følte ikke behov for å se som meg. Ble også litt papirer og info... så fikk vi mer tid aleine.Følte roen endelig senke seg da jeg fikk Lille inn i kurven... hode skjønte sakte men sikkert at det ikke var liv i magen og så jo og at lille ikke var noe å ha med hjem.
Var på sett ogvis klar for å levere tilbake kurven... men likefullt vanskelig å slippe. Etterpå husker jeg satt lenge på fanget til gubben og gråt rolig.
Så var det tid for ny ul... var fortsatt ikke tømt... så måtte bli over natta.
Fikk endelig spise litt, men ikke etter kl 00 og ikke drikke etter kl 06
nå er det blitt den 25. sovet så som så... men fått litt søvn. Gubben har fått seg mat og jeg har fått lagt inn håndkle og klut så jeg får tatt en dusj.
etter kl 10 ei gang blir det ul og "dommen" slippes... enten er jeg tømt nok... om ikke blir det narkose og utskraping.
Oppdatert 25. april:
slapp selvfølgelig ikke unna stikk, narkose og utskraping. måtte selvfølgelig få full pakke når det først skulle gå galt. ..
Endte seff m angstanfall på gulvet v gyn.stolen etter ul i morres da jeg fikk vite at det ikke var blødd nokk(sprøytefobi) de måtte hente senga mi og stakar gubben måtte slepe meg fra gulvet oppi den.... før jeg ble kjørt ulende gjennom gangen... super kult liksom.
inne på rommet fikk ei etter 2 stikk endelig satt den veneflon så jeg kunne klare å roe meg ned.
grått på veien ned til operasjon... men møtte veldig koselige folk.
husker ikke så mye, bare at jeg måtte legge meg på en blanding av op.bord og gyn.stol. Att jeg måtte si navn og fødselsdato høyt og hvorfor jeg var der... da knakk jeg sammen og fikk lov å svare ja da ho spurte om det var sånn og sånn inngrep jeg skulle ha. så blei jeg kald i handa... en stund etter ble jeg svimmel... så husker jeg ikke no mer før jeg våkna
----------------------------
Fikk som sakt tatt sett og tatt bilder på fødselsdagen til lille... Gubben følte ikke for å se... men han gotok behovet mitt, skal bla sortere bildene jeg tok litt etter hvor mye det viser, sånn om han skulle føle for å se litt om gangen med tider og stunder. Før det satte skikkelig i gang snakka jeg og gubben litt fram og tilbake om hva vi skulle kalle det om vi kunne se om det var gutt eller jente.
Snakka bla litt om Loke og Gyda...det er navn vi liker veldig godt... men ikke toppnavna som vi aller helst ønsker å ha på et levende barn. Viste seg jo at lille hadde vært død i magen 2 uker, muligens noen dager lengre... så var veldig vanskelig å se. Syntes jeg så en bittelitten tutt... men legene sa det vel så gjerne kunne være en stor klitoris... så syntes plutselig det var veldig vanskelig å finne et navn... Føler meg litt rar som både ønsket å se, ta bilder og navngi når det skjedde sååå tidlig... men for meg er lille helt spessiell... som ikke kan erstattes, verken av de barna vi har... eller eventuelt kommer til å få med tider og stunder.
Lurer litt på om vi kanskje skal kalle det for en gutt pga den lille tutten og fordi ei som spådde meg ei gang sa vi kom til å få 5... ringen hennes spådde: Gutt(riktig) Jente(riktig) Gutt(muligens) Gutt, Jente. Det kinesiske fødselskartet sier også gutt... men vil også ha et navn som ikke blir riv ruskende galt på ei jente.
Begge de to første barna våre har korte og norrøne navn... så satt å titta på en liste jeg fant
Sitter å smaker litt på Munin... som betyr Minne... mulig det blir det om gubben syntes det høres ok ut.
Munin er jo en av Odins ravner... kanskje Munin er min lille "fugleunge" som kan vokte hjerte til mammsen sin.
Håper at litt av den rivende smerten forsvinner etterhvert... nå er det bare hult, tomt og smertefult!
ble langt detta... men godt å få ut. takk til dere som orka/gadd å lese.
Ufattelig tøft av deg å dele dette! Som du sier, det var Jo ikke nå vi skulle begynne å fylle denne tråden.
Virkelig vondt å lese, tårene triller og klarer ikke stoppe å lese.. Tenker på dere, husk å ta vare på hverandre i sorgen <3
Virkelig vondt å lese, tårene triller og klarer ikke stoppe å lese.. Tenker på dere, husk å ta vare på hverandre i sorgen <3
Ta godt vare på hverandre, utrolig trist dette 
Klem
Klem
venter nr 4 i oktober
venter nr 4 i oktober
Så trist at dere har mistet! Tøft av deg å skrive dette her! Jeg har mistet endel ganger... Det ene av.skapet valgte jeg å avbryte i uke 15+6... Babyen var syk! Den var ikke forenelig med liv. Det var beintøft! (Manglet hjerne) Men for meg hjalp det mye å lage et bittelite minnealbum ... Begynte med dette dagen etter jeg kom hjem! Tok også mange bilder på sykehuset! Håper du har gode venner og familie som stiller opp for deg! Tøff tid for deg spesielt dette!
Lillegull*2
Glad i forumet
Oj! Så ufattelig trist historie.
Sitter her og hulker og klarer ikke slutte.
Finnes ikke ord..
*klem*
Sitter her og hulker og klarer ikke slutte.
Finnes ikke ord..
*klem*
Men dere jenter... Dette er jo Oktoberjentene 2013 sin fødselstråd. Føles feil at jeg skal ta opp så mye plass, denne tråden skal jo fylles opp med etterhvert alle dere andres fødselshistorier, som jeg også håper av hele mitt hjerte blir bedre enn min, ikke bare masse kommentarer til meg og mine... Ikke missforstå meg, for er veldig koselig med omtanke og kommentarer altså... men om noen ønsker å skrive noe til meg eller om min fødsel så kan dere trykke dere videre til noen av disse trådene jeg skreiv først om min lille her inne. klikk dere videre inn på linken under:
Knust Drøm som ligger her inne på Oktober 2013;
evnt tråden min inne på "vi som har mistet" Da måtte jeg vist inn til dere...
Tusen takk!!! (de blå er linker videre om noen skulle lure)
Huff for en sterk historie Troillmor. Takk for at du deler! Håper det går bra med dere med stunden. Synes Munin er et nydelig og veldig passende navn <3
Lager meg en plass her inne, også slenger jeg inn fødsel nr en i samme slengen. Skal bli morro å lese (den forhåpentlige) forskjellen...
________________________
Søndag 12 juli sendte jeg A på fotball med resten av gutta, før vi skulle på kino og spise god middag. Det nærmet seg jo termin så vi ville ha en siste kveld der det bare var oss to. Han reste på fotballen 13.30 og 13.50 da jeg satt i sofan på BV føltes det ut som om jeg nesten tisset på meg, reiste meg opp for å komme meg på do, men der var det forsent! Vannet gikk på vei ut på do og endel til da jeg kom meg på doskåla. Fader heller tenkte jeg, også akkurat nå, det var vel ikke helt bra. Prøvde å få tak i A, men han har jo ikke med seg iphonen i lommen når han spiller fotball fant jeg fort ut[8D] Ringte mamma istede men hun beordret meg til ringe sykehuset, si ifra til de, prøve å få tak i Aizy for så ringe tilbake til henne.
Jeg ringte sykehuset og dem ville at jeg bare skulle komme inn. JAJA, da får jeg sette igang å ringe alle jeg kjente og som jeg kunne komme på. Men, alle var jo på denne dumme fotballen. Svigerinna til A var den eneste jeg fikk tak i. Hun fikk faren sin til å kjøre henne opp til fotballbanen for å si ifra. Da hadde det gått ca en time allerede. Imellomtiden hadde jeg pakket ferdig baggen og tatt meg en dusj.
Svigerinna ropte: vannet har gått du må komme deg hjem. Aizy trodde hun kødda, meeen, der fikk han og broren fart på seg. Aldri gått så fort å komme seg fra klepp til sandnes. De hentet meg også kjørte vi til sykehuset. Riene var ikke så sterke enda, men inn mot sus begynte de å ta seg opp.
Jeg hadde nok med meg selv, så jeg fulgte bare etter A og S mens de villedet meg helt. Jeg aner ikke hvor vi havnet, men var rundt omkring. Til slutt kom de på at sus har rullestoler, så S løp for å hente en. Da de trillet meg bort på føden var de så stresset at jeg kunne ikke annet enn å le. Jordmora så litt rart på meg og lurte på hvordan jeg kunne være i så godt humør. Det var vanskelig å ikke være det
Ble satt til med ctg registrering av en eldre koselig jordmor. Riene tok seg fint opp og hun sjekket åpning. Hvor mye den var på sa hun ikke, men den var ikke stor kan jeg tenke meg da, men vi fikk rom. Valgte enerom så vi fikk være ifred. Fikk kommet oss så godt til rette som vi kunne på rommet. vi ble tilbudt mat, men vi fant ut at vi tok turen til restauranten istede for å spise middag. Klokken 18.30 begynte jeg å slite litt godt med å sitte i ro i restauranten. riene var ikke gode og de satt kun i ryggen. Vi gikk tilbake til rommet der vi satte oss ned med blader for å lese.
I 23 tiden klarte jeg ikke lenger sitte når riene kom. A tok tiden, noe jeg aldri tenkte over. Hadde nå fått ny jordmor, en svensk hyggelig dame som gikk igjennom diverse smertestillende. Jeg sa jeg kunne tenke meg akupunktur og eventuelt lystgass. Epidural var jeg mer skeptisk til, ville ikke si den helt fra meg, men det var ikke det jeg ville ha. I 24 tiden fikk jeg akupunktur, paracet og en sovepille. Åpningen var ikke så stor enda så det hadde nok gjort seg godt med litt søvn. Da jeg hadde kommet meg i seng ca 00.30 var jeg skikkelig klar for å sove, men det kunne jeg bare glemme. Da jeg lå fikk jeg vondere enn jeg kunne tenke meg å jeg måtte bare stå opp igjen. Riene ble bare mer og mer intense og jeg begynte å bli skikkelig dårlig. Jeg ba om å få fjernet den siste akupunkturnålen fordi jeg ikke taklet å ha den i hodet. Jeg var blitt så kvalm at jeg kastet opp noen ganger.
Nå var det lystgassen sin tur. Denne hjalp myyye mer. Jeg duppet av innimellom å våknet av at jeg mistet lystgassen i gulvet flere ganger. jeg fortsatte å kaste opp, men det ble værre om jeg ga lystgassen fra meg. Jeg fikk igjen sovepille. Flere ganger husker jeg at det kom inn jordmødre og leger som diskuterte masse, så på skjermen og på pcn. De hvisket og tisket og jeg hørte ofte keisersnitt ble nevnt. Jeg var for ødelagt til å spør hva som skjedde, men A fortalte meg senere at det var fordi ting begynte å se litt kritisk ut. Pulsen hennes ble fryktelig høy å jeg kom ingen vei. Jeg fikk ikke med meg noe de fortalte og den stakkars blivende far han hadde nok med å passe på meg. Litt irriterende at jeg ikke kom på det før sånn at jeg kunne spurt litt om det. Men men, sånn ble det nå.
kl 06.30 klarte jeg ikke mere. Jeg var tom for energi etter kraftige rier i 12 timer, jeg var drit trøtt av de to sovepillene jeg hadde fått og ingenting funket skikkelig. Jordmora kom å spurte om jeg ville ha mer smertestillende å jeg sa ja. Hun sa da at det måtte bli epidural, men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. Fikk epiduralen etter litt og den hjalp en del, men måtte likevel ha lystgassen itillegg. Det ble nytt vaktskifte og jeg fikk en eldre dame som var så ufattelig koselig. Hun ville jeg ha tilstede under fødselen, det var helt sikkert. Hun ville ha meg til å sitte på en krakk for å få fart i tingene, meeen epiduralen hadde tatt knekken på bena mine. Jeg hadde følelsen i dem, men jeg hadde ikke krefter, så jeg falt sammen på gulvet. Kom meg opp igjen med GOD hjelp. Fra dette punktet husker jeg ikke mye. Det ble mere kritisk utover både med jenta i magen og meg, jeg har ikke spurt hva som skjedde fordi jeg ikke vet om jeg er klar for å vite alt enda.
Jeg kastet mer og mer opp og brukte de siste kreftene mine på dette, da bestemte de at de skulle sette ned epidural, fjerne lystgass samtidig som de ga meg drypp. Nå var det jævlig! Det ble igjen vaktskifte og denne gangen kom en ung jordmor. Hun er desverre den eneste jeg husker navnet på, og hun var en skikkelig pågangsjordmor. Hun Skulle ha meg til å klare det. Kvart over tre startet pressriene for fult, jeg skulle trodd jeg presset innsiden ut for jeg presset av alt jeg eida og hadde, men ut ville hun ikke. Det kom inn to andre damer og en lege. De tittet frem og tilbake på alt mulig rart, pratet seg i mellom så ingen av oss blivende foreldre fikk vite noe. Den ene personen snur seg mot meg, babler om ks og haste ks. Jeg begynner å grine mens jeg sier det ikke kommer på tale (der og da tror jeg ikke jeg tenkte så godt på noe eller noen). Plutselig roper legen: VAKUUM!!!
Der sa det stopp for meg, jeg fikk full panikk. Jeg ville ikke ha vakuum, jeg ville ikke ha en ailien unge og et underliv bestående av bare sting. Men, hva hadde vel jeg å si. Den lille jenta mi sleit godt og jeg måtte bare følge de andres pipe. Vakuumet kom 15.45 og 15.55 var Daniella ute. De "la" henne på magen min, jeg rakk så vidt se på henne føre de tok henne ut av rommet. De spurte om pappan ville være med og han gikk. De sjekket om jeg hadde rifter og sånn, men ingenting, jeg var heldig. Så jeg slapp heldigvis å sy et eneste sting. Men jeg mistet MYE blod. Fikk derfor streng beskjed om å bli liggende i en goood stund. Etter litt kom de trillende inn med jenta mi i kuvøse. Det var ikke akkurat lett å se henne da jeg ikke fikk bevege meg. Fikk ikke ta på henne eller noe som helst. Fikk ikke sett henne ett halvt minutt engang føre de trillet henne avgårde sammen med pappan. Hun havnet på intensivavd.
Jordmora satte kateter på meg to ganger pga epiduralen. Hadde forventet meg at det gjorde vondt og sånn, men jeg kjente ingenting. Jeg fikk ikke lov å forlate føderommet føre jeg klarte å gå på do. Pga all epiduralnen kunne jeg risikere at jeg ikke hadde følelser igjen når det kom til urinblæra. Men, etter noen timer måtte jeg på do. Splæsj sa det, å senga var FULL av blod. Kom meg på do og enda mere kom. Fikk ringt på en jordmor som ikke forsto hvorfor jeg var oppe av senga, jeg hadde jo ikke følelser i bena! Ehh, tenkte jeg, vel, jeg står her på gulvet, pluss at jeg måtte jævli pisse! Hun spurte da om jeg kunne tenkte meg en dusj, noe jeg ikke sa neitakk til. Det var GODT, men merket jeg ble svimmel. Kom meg tilbake til føderommet der jeg ble sittende å vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart.
Imellomtiden ble jeg fortalt at jenta våres hadde 1,1 i blodsukker, så hun måtte overvåkes. Pga vakuumet måtte de også observere henne, hun hadde fått en rift i hodet pga dette så det var ekstra viktig med god overvåkning. 4 timer etter hun var født kunne jeg endelig gå opp til 3D for å se jenta mi. Herregud for en fantastisk følelse! Verdens nydeligste lille menneskebarn lå nå i en liten seng med ledinger i armer og ben. Hun sleit ikke så med å puste lenger, og blodsukkeret stabiliserte seg, og best av alt, hodet hennes var ikke avlangt som vanlig. Eneste var en stor rød flekk etter sugekoppen og litt fasong på det, men det gikk fort tilbake. Fikk beskjed om at vi kunne få henne til oss morgenen etter. Så ble det utsatt til ettermiddagen så ble det kvelden etter kl 21.30 også ble det ikke føre morgenen etter det. 15 juli fikk vi lov å ta henne med til oss. De dagene uten henne hadde vært grusomme allerede. Måtte bli en natt til på sus for å reise opp til 3D for å få henne utskrivd. Så fikk vi reise hjem!
Daniella ble født 13.07.09, klokken 15.55. Veide 4000gr, 51cm lang og en hodeomkrets på 35cm.
________________________
Søndag 12 juli sendte jeg A på fotball med resten av gutta, før vi skulle på kino og spise god middag. Det nærmet seg jo termin så vi ville ha en siste kveld der det bare var oss to. Han reste på fotballen 13.30 og 13.50 da jeg satt i sofan på BV føltes det ut som om jeg nesten tisset på meg, reiste meg opp for å komme meg på do, men der var det forsent! Vannet gikk på vei ut på do og endel til da jeg kom meg på doskåla. Fader heller tenkte jeg, også akkurat nå, det var vel ikke helt bra. Prøvde å få tak i A, men han har jo ikke med seg iphonen i lommen når han spiller fotball fant jeg fort ut[8D] Ringte mamma istede men hun beordret meg til ringe sykehuset, si ifra til de, prøve å få tak i Aizy for så ringe tilbake til henne.
Jeg ringte sykehuset og dem ville at jeg bare skulle komme inn. JAJA, da får jeg sette igang å ringe alle jeg kjente og som jeg kunne komme på. Men, alle var jo på denne dumme fotballen. Svigerinna til A var den eneste jeg fikk tak i. Hun fikk faren sin til å kjøre henne opp til fotballbanen for å si ifra. Da hadde det gått ca en time allerede. Imellomtiden hadde jeg pakket ferdig baggen og tatt meg en dusj.
Svigerinna ropte: vannet har gått du må komme deg hjem. Aizy trodde hun kødda, meeen, der fikk han og broren fart på seg. Aldri gått så fort å komme seg fra klepp til sandnes. De hentet meg også kjørte vi til sykehuset. Riene var ikke så sterke enda, men inn mot sus begynte de å ta seg opp.
Jeg hadde nok med meg selv, så jeg fulgte bare etter A og S mens de villedet meg helt. Jeg aner ikke hvor vi havnet, men var rundt omkring. Til slutt kom de på at sus har rullestoler, så S løp for å hente en. Da de trillet meg bort på føden var de så stresset at jeg kunne ikke annet enn å le. Jordmora så litt rart på meg og lurte på hvordan jeg kunne være i så godt humør. Det var vanskelig å ikke være det
Ble satt til med ctg registrering av en eldre koselig jordmor. Riene tok seg fint opp og hun sjekket åpning. Hvor mye den var på sa hun ikke, men den var ikke stor kan jeg tenke meg da, men vi fikk rom. Valgte enerom så vi fikk være ifred. Fikk kommet oss så godt til rette som vi kunne på rommet. vi ble tilbudt mat, men vi fant ut at vi tok turen til restauranten istede for å spise middag. Klokken 18.30 begynte jeg å slite litt godt med å sitte i ro i restauranten. riene var ikke gode og de satt kun i ryggen. Vi gikk tilbake til rommet der vi satte oss ned med blader for å lese.
I 23 tiden klarte jeg ikke lenger sitte når riene kom. A tok tiden, noe jeg aldri tenkte over. Hadde nå fått ny jordmor, en svensk hyggelig dame som gikk igjennom diverse smertestillende. Jeg sa jeg kunne tenke meg akupunktur og eventuelt lystgass. Epidural var jeg mer skeptisk til, ville ikke si den helt fra meg, men det var ikke det jeg ville ha. I 24 tiden fikk jeg akupunktur, paracet og en sovepille. Åpningen var ikke så stor enda så det hadde nok gjort seg godt med litt søvn. Da jeg hadde kommet meg i seng ca 00.30 var jeg skikkelig klar for å sove, men det kunne jeg bare glemme. Da jeg lå fikk jeg vondere enn jeg kunne tenke meg å jeg måtte bare stå opp igjen. Riene ble bare mer og mer intense og jeg begynte å bli skikkelig dårlig. Jeg ba om å få fjernet den siste akupunkturnålen fordi jeg ikke taklet å ha den i hodet. Jeg var blitt så kvalm at jeg kastet opp noen ganger.
Nå var det lystgassen sin tur. Denne hjalp myyye mer. Jeg duppet av innimellom å våknet av at jeg mistet lystgassen i gulvet flere ganger. jeg fortsatte å kaste opp, men det ble værre om jeg ga lystgassen fra meg. Jeg fikk igjen sovepille. Flere ganger husker jeg at det kom inn jordmødre og leger som diskuterte masse, så på skjermen og på pcn. De hvisket og tisket og jeg hørte ofte keisersnitt ble nevnt. Jeg var for ødelagt til å spør hva som skjedde, men A fortalte meg senere at det var fordi ting begynte å se litt kritisk ut. Pulsen hennes ble fryktelig høy å jeg kom ingen vei. Jeg fikk ikke med meg noe de fortalte og den stakkars blivende far han hadde nok med å passe på meg. Litt irriterende at jeg ikke kom på det før sånn at jeg kunne spurt litt om det. Men men, sånn ble det nå.
kl 06.30 klarte jeg ikke mere. Jeg var tom for energi etter kraftige rier i 12 timer, jeg var drit trøtt av de to sovepillene jeg hadde fått og ingenting funket skikkelig. Jordmora kom å spurte om jeg ville ha mer smertestillende å jeg sa ja. Hun sa da at det måtte bli epidural, men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. Fikk epiduralen etter litt og den hjalp en del, men måtte likevel ha lystgassen itillegg. Det ble nytt vaktskifte og jeg fikk en eldre dame som var så ufattelig koselig. Hun ville jeg ha tilstede under fødselen, det var helt sikkert. Hun ville ha meg til å sitte på en krakk for å få fart i tingene, meeen epiduralen hadde tatt knekken på bena mine. Jeg hadde følelsen i dem, men jeg hadde ikke krefter, så jeg falt sammen på gulvet. Kom meg opp igjen med GOD hjelp. Fra dette punktet husker jeg ikke mye. Det ble mere kritisk utover både med jenta i magen og meg, jeg har ikke spurt hva som skjedde fordi jeg ikke vet om jeg er klar for å vite alt enda.
Jeg kastet mer og mer opp og brukte de siste kreftene mine på dette, da bestemte de at de skulle sette ned epidural, fjerne lystgass samtidig som de ga meg drypp. Nå var det jævlig! Det ble igjen vaktskifte og denne gangen kom en ung jordmor. Hun er desverre den eneste jeg husker navnet på, og hun var en skikkelig pågangsjordmor. Hun Skulle ha meg til å klare det. Kvart over tre startet pressriene for fult, jeg skulle trodd jeg presset innsiden ut for jeg presset av alt jeg eida og hadde, men ut ville hun ikke. Det kom inn to andre damer og en lege. De tittet frem og tilbake på alt mulig rart, pratet seg i mellom så ingen av oss blivende foreldre fikk vite noe. Den ene personen snur seg mot meg, babler om ks og haste ks. Jeg begynner å grine mens jeg sier det ikke kommer på tale (der og da tror jeg ikke jeg tenkte så godt på noe eller noen). Plutselig roper legen: VAKUUM!!!
Der sa det stopp for meg, jeg fikk full panikk. Jeg ville ikke ha vakuum, jeg ville ikke ha en ailien unge og et underliv bestående av bare sting. Men, hva hadde vel jeg å si. Den lille jenta mi sleit godt og jeg måtte bare følge de andres pipe. Vakuumet kom 15.45 og 15.55 var Daniella ute. De "la" henne på magen min, jeg rakk så vidt se på henne føre de tok henne ut av rommet. De spurte om pappan ville være med og han gikk. De sjekket om jeg hadde rifter og sånn, men ingenting, jeg var heldig. Så jeg slapp heldigvis å sy et eneste sting. Men jeg mistet MYE blod. Fikk derfor streng beskjed om å bli liggende i en goood stund. Etter litt kom de trillende inn med jenta mi i kuvøse. Det var ikke akkurat lett å se henne da jeg ikke fikk bevege meg. Fikk ikke ta på henne eller noe som helst. Fikk ikke sett henne ett halvt minutt engang føre de trillet henne avgårde sammen med pappan. Hun havnet på intensivavd.
Jordmora satte kateter på meg to ganger pga epiduralen. Hadde forventet meg at det gjorde vondt og sånn, men jeg kjente ingenting. Jeg fikk ikke lov å forlate føderommet føre jeg klarte å gå på do. Pga all epiduralnen kunne jeg risikere at jeg ikke hadde følelser igjen når det kom til urinblæra. Men, etter noen timer måtte jeg på do. Splæsj sa det, å senga var FULL av blod. Kom meg på do og enda mere kom. Fikk ringt på en jordmor som ikke forsto hvorfor jeg var oppe av senga, jeg hadde jo ikke følelser i bena! Ehh, tenkte jeg, vel, jeg står her på gulvet, pluss at jeg måtte jævli pisse! Hun spurte da om jeg kunne tenkte meg en dusj, noe jeg ikke sa neitakk til. Det var GODT, men merket jeg ble svimmel. Kom meg tilbake til føderommet der jeg ble sittende å vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart.
Imellomtiden ble jeg fortalt at jenta våres hadde 1,1 i blodsukker, så hun måtte overvåkes. Pga vakuumet måtte de også observere henne, hun hadde fått en rift i hodet pga dette så det var ekstra viktig med god overvåkning. 4 timer etter hun var født kunne jeg endelig gå opp til 3D for å se jenta mi. Herregud for en fantastisk følelse! Verdens nydeligste lille menneskebarn lå nå i en liten seng med ledinger i armer og ben. Hun sleit ikke så med å puste lenger, og blodsukkeret stabiliserte seg, og best av alt, hodet hennes var ikke avlangt som vanlig. Eneste var en stor rød flekk etter sugekoppen og litt fasong på det, men det gikk fort tilbake. Fikk beskjed om at vi kunne få henne til oss morgenen etter. Så ble det utsatt til ettermiddagen så ble det kvelden etter kl 21.30 også ble det ikke føre morgenen etter det. 15 juli fikk vi lov å ta henne med til oss. De dagene uten henne hadde vært grusomme allerede. Måtte bli en natt til på sus for å reise opp til 3D for å få henne utskrivd. Så fikk vi reise hjem!
Daniella ble født 13.07.09, klokken 15.55. Veide 4000gr, 51cm lang og en hodeomkrets på 35cm.
