Førstegangsgravid, 24år gammel, bor i Stavanger området og har vært samboer i 4år. Sluttet på p-piller for 2.5 år siden da jeg begynte å få rare sykluser. Vi har ikke prøvd å bli gravid før i juli i år, så det satt på PP3 for oss 
Idag er jeg 4+6 med termin 8. juni 2017. Det er 2 andre i familien med bursdag den dagen og bryllupsdatoen til mamma og faren min. Jeg må bare ta det med et smil og krysse fingrene for at det er et tegn fra Gud.
Imorgen er det en uke siden jeg tok en test. Jeg stod på badet etter å ha nettop vært i dusjen og tenkte at nå måtte jeg bare gjør det siden puppene mine hadde vært sååå vonde hele helgen. Først tok jeg en strimletest og fikk en ganske fin babystrek
Jeg sprang inn til typen som hadde ikke helt stått opp enda og fortalte han at jeg trudde han skulle bli pappa. Jeg hoppet opp i senga og viste han streken, så glad at jeg holdt pusten. "Ja se der ja.. men jeg tror vi skal vente til imorgen for å se om streken blir sterkere". Da husker jeg at jeg himlet med øynene. Mannfolk, tenkte jeg. Hva vett han om babystreker? Jeg prøvde å forklare han at det hadde ikke kommet så tydelig strek om jeg ikke var gravid. Med et stort smil sa han igjen at vi skulle ikke juble før vi fikk bekreftet med sterkere strek. Han var glad, jeg så det på han. Uansett hvor mye han prøvde å holde det igjen, jeg så det på han. Nå idag setter jeg pris på det han sa der og da - for tenk hvis noe skulle skje, eller det faktisk ikke kom sterkere strek og neste test var negativ? Da hadde jeg trengt trøsten hans. Det hadde neppe hjulpet meg om vi begge hadde blitt total knust. Men jeg husker at jeg ble litt lei meg for at han ikke hadde gledet seg eller jublet med en gang sammen med meg. Jeg tror nok det er ganske normalt å bli lei seg over reaksjonen til mannen, men som sagt er jeg glad for det nå når jeg tenker tilbake på deg. En av oss måte holde bena på jord.
Jeg gikk på jobb, og jeg klarte ikke slutte å smile. Jeg skulle rett på apoteket i pausen min å kjøpe en CB digital tenkte jeg. Sendte melding til mine 2 nærmeste venninne mens jeg ventet på å kunne ta testen. Jeg sendte bildet av strimle testen jeg tok tidligere den dagen, og fortalte at jeg skulle ta en CB digital.
Når tiden var inne fant jeg veien til apoteket og kjøpte en 2pk CB digital. Hun i disken begynte å spør meg om jeg viste om folat og andre vitaminer som e viktig for meg å ta i begynnelsen. Jeg nikket med hodet og ville bare bort til toalettet. "Gi meg posen bare!" tenkte jeg. Når jeg endelig slapp under gikk jeg bort til toalettene på senteret og sendte melding til samboeren at nå skulle jeg ta testen. Når jeg sto å ventet på resultatet klarte jeg ikke å se på testen. Jeg la den ned å sto så langt fra den som mulig. Jeg sendte snap til mine nærmeste, og jeg kjente bare en klump i magen. Jeg husker at testen ble veldig raskt positivt, da jeg snudde meg for å se på den kanskje 2 min senere var det soleklart : jeg var gravid!
Jeg prøvde å ringe samboeren men han hadde ikke dekning. Sendte han et bilde av testen, og så snart jeg hadde sendt det kjente jeg noe som var på vei opp fra magen. Jeg tror det var nervene og sjokket som gjorde at jeg kastet opp rett etter jeg fikk positiv test, men det gjorde det hele litt mer "virkelig" og "ekte".
Så da gikk jeg tilbake på jobb, med et smil som ingen kunne ta fra meg. Endelig hadde mannen dekning og ringte meg opp igjen, og når han sa at han ikke kunne åpne bildet måtte jeg fortelle han nyheten. Det første han sa nå var "Drid kult!!". Da lo jeg godt. Så satt vi der i telefonen, han en god halvtime kjøring fra der jeg satt, ingen sa så mye.. Vi bare hørte på hverandre. Vi lo litt for oss selv innimellom men ellers sa vi ikke så mye. Når jeg måtte legge på for å gå inn på jobb igjen var det vanskelig å si hade til samboeren. Vi har fått tidenes gave og ikke kunne vi se kværandre og juble eller feire denne nyheten før kjempe sent den kvelden.
Den dagen gikk kjempe fort på jobb. Jeg var i min egen boble i hele dag, jeg husker ikke hva jeg gjorde den dagen. Svarte jeg på noen mailer? Fikk jeg sendt avgårde den listen til de i Oslo? Jeg husker ikke. Ikke kunne jeg brydd meg mindre heller, for jeg har en liten spire inni meg, og jeg håper for harde livet at den klor seg fast
Idag er jeg 4+6 med termin 8. juni 2017. Det er 2 andre i familien med bursdag den dagen og bryllupsdatoen til mamma og faren min. Jeg må bare ta det med et smil og krysse fingrene for at det er et tegn fra Gud.
Imorgen er det en uke siden jeg tok en test. Jeg stod på badet etter å ha nettop vært i dusjen og tenkte at nå måtte jeg bare gjør det siden puppene mine hadde vært sååå vonde hele helgen. Først tok jeg en strimletest og fikk en ganske fin babystrek
Jeg sprang inn til typen som hadde ikke helt stått opp enda og fortalte han at jeg trudde han skulle bli pappa. Jeg hoppet opp i senga og viste han streken, så glad at jeg holdt pusten. "Ja se der ja.. men jeg tror vi skal vente til imorgen for å se om streken blir sterkere". Da husker jeg at jeg himlet med øynene. Mannfolk, tenkte jeg. Hva vett han om babystreker?
Jeg prøvde å forklare han at det hadde ikke kommet så tydelig strek om jeg ikke var gravid. Med et stort smil sa han igjen at vi skulle ikke juble før vi fikk bekreftet med sterkere strek. Han var glad, jeg så det på han. Uansett hvor mye han prøvde å holde det igjen, jeg så det på han. Nå idag setter jeg pris på det han sa der og da - for tenk hvis noe skulle skje, eller det faktisk ikke kom sterkere strek og neste test var negativ? Da hadde jeg trengt trøsten hans. Det hadde neppe hjulpet meg om vi begge hadde blitt total knust. Men jeg husker at jeg ble litt lei meg for at han ikke hadde gledet seg eller jublet med en gang sammen med meg. Jeg tror nok det er ganske normalt å bli lei seg over reaksjonen til mannen, men som sagt er jeg glad for det nå når jeg tenker tilbake på deg. En av oss måte holde bena på jord. Jeg gikk på jobb, og jeg klarte ikke slutte å smile. Jeg skulle rett på apoteket i pausen min å kjøpe en CB digital tenkte jeg. Sendte melding til mine 2 nærmeste venninne mens jeg ventet på å kunne ta testen. Jeg sendte bildet av strimle testen jeg tok tidligere den dagen, og fortalte at jeg skulle ta en CB digital.
Når tiden var inne fant jeg veien til apoteket og kjøpte en 2pk CB digital. Hun i disken begynte å spør meg om jeg viste om folat og andre vitaminer som e viktig for meg å ta i begynnelsen. Jeg nikket med hodet og ville bare bort til toalettet. "Gi meg posen bare!" tenkte jeg. Når jeg endelig slapp under gikk jeg bort til toalettene på senteret og sendte melding til samboeren at nå skulle jeg ta testen. Når jeg sto å ventet på resultatet klarte jeg ikke å se på testen. Jeg la den ned å sto så langt fra den som mulig. Jeg sendte snap til mine nærmeste, og jeg kjente bare en klump i magen. Jeg husker at testen ble veldig raskt positivt, da jeg snudde meg for å se på den kanskje 2 min senere var det soleklart : jeg var gravid!
Jeg prøvde å ringe samboeren men han hadde ikke dekning. Sendte han et bilde av testen, og så snart jeg hadde sendt det kjente jeg noe som var på vei opp fra magen. Jeg tror det var nervene og sjokket som gjorde at jeg kastet opp rett etter jeg fikk positiv test, men det gjorde det hele litt mer "virkelig" og "ekte".
Så da gikk jeg tilbake på jobb, med et smil som ingen kunne ta fra meg. Endelig hadde mannen dekning og ringte meg opp igjen, og når han sa at han ikke kunne åpne bildet måtte jeg fortelle han nyheten. Det første han sa nå var "Drid kult!!". Da lo jeg godt. Så satt vi der i telefonen, han en god halvtime kjøring fra der jeg satt, ingen sa så mye.. Vi bare hørte på hverandre. Vi lo litt for oss selv innimellom men ellers sa vi ikke så mye. Når jeg måtte legge på for å gå inn på jobb igjen var det vanskelig å si hade til samboeren. Vi har fått tidenes gave og ikke kunne vi se kværandre og juble eller feire denne nyheten før kjempe sent den kvelden.
Den dagen gikk kjempe fort på jobb. Jeg var i min egen boble i hele dag, jeg husker ikke hva jeg gjorde den dagen. Svarte jeg på noen mailer? Fikk jeg sendt avgårde den listen til de i Oslo? Jeg husker ikke. Ikke kunne jeg brydd meg mindre heller, for jeg har en liten spire inni meg, og jeg håper for harde livet at den klor seg fast
Last edited:
