Noen m erfaring m å bryte m familie?

S

Sitrus

Andre møte med forumet
Jeg er gift med verdens beste mann. Vi planla å bli gravid, men måtte prøve en stund før vi lyktes. Familien min visste at vi prøvde. Nå har vi lyktes og kunne nesten ikke vente med å fortelle det til alle! Skuffelsen ble derfor stor da vi ble møtt med stygge kommentarer. Vi trodde først at det var fordi de ble litt overrumplet og sa ikke mer på en stund.

For en stund siden fikk jeg blødninger. Vi trodde at familien kanskje ønsket å vite at alt stod bra til, så da vi hadde vært hos legen og fått gode nyheter; at alt var bra selv om jeg blødde litt, så fortalte vi dette til min familie da de ringte om kvelden. Vi fikk da til svar at de ikke godtar at jeg er gravid og indirekte ble det sagt at de ønsket at jeg mister barnet. At det ikke var sikkert at jeg ville beholde fordi jeg hadde hatt blødninger og de virket lettet for at den muligheten var der. Jeg var skuffet og spurte om det ikke fantes noe glede fordi vi endelig hadde klart å bli gravid. Jeg sa at det hadde vært greit med litt støtte. Jeg fikk spørsmålet: Trenger du støtte da?

Nå tenker jeg at jeg ønsker å bryte med familien min. Jeg ønsker ikke å ha slike negative mennesker rundt meg. Jeg vet at noe av grunnen til deres holdning er at min mann ikke er norsk. Men han er verdens snilleste mann og jeg har spurt familien min om han har gjort dem noe, de sier nei. De er bare generelt imot ekteskapet vårt.
Min manns familie støtter oss, men de bor så langt borte at det er ikke ofte vi har kontakt med dem.

Siden jeg ikke vet hvor jeg kan henvende meg prøver jeg her inne. Er det noen med erfaring med å bryte med familien? I så fall; hvordan har det gått? Hvordan fungerer det for dere?
 
Uff,er trist når det er slik...
Virker jo liksom ille gæli å skulle bryte med familie![&:]
Har noen i familien min som absolutt ikke bryr seg,vi fikk ikke hyggelige tilbakemeldinger da jeg ble gravid andre gang. Og etter det har det så vidt vært noe kontakt i det hele tatt!
Så hva med å ta en pause fra familien? Kan jo være at de forandrer mening...
Syns det høres rart ut detta,som du forteller.Om de i det hele tatt skulle ha noe imot at du skulle vente barn,så burde de jo neste ha sagt det mens de visste dere prøvde også!?
Og begynne å være på den måten er jo ikke særlig hyggelig,man trenger jo faktisk støtte- e ngraviditet er jo noe helt nytt!
Men om det skulle være sånn at de overhode ikke blir det granne interessert så ville jeg ha flyttet.F.eks nærmere familien til mannen din.[;)]
Håper detta ordner seg...Lykke til!

(Kan jeg få spørre hva alderen deres er?)
 
Nei, det høres veldig trist ut[:(]. Jeg har ikke opplevd noe sånt selv men jeg kan jo si at når de sier at blod er tykkere enn vann så stemmer nok det. Jeg bor selv veldig langt fra mine foreldre(de bor i et annet land) og ser dem ikke så ofte. Nå som jeg fikk en datter så merker jeg at båndene mellom oss er faktisk sterkere enn jeg trodde. Jeg synes at det var veldig kjipt å ikke ha dem i nærheten når jeg fødte. Mine foreldre synes at det er helt forfedelig å ha fått et barnebarn å ikke fått sett henne ennå.

Jeg må si meg enig med de andre og oppfordre deg til å gi familien din litt tid. En trenger mye støtte under svangerskapet men en trenger desto mere hjelp og støtte når en har fått en baby. Besteforeldre er veldig kjekt å ha:-)

Du få ha lykke til videre i svangerskapet og ikke bekymre deg, det vil nok ordne seg til slutt[:)]
 
Uff, dette hørtes ikke noe kjekt ut [:(] Får håpe at dere får ordnet opp i det, men du kan jo f.eks. la være å ta kontakt med dem på en stund, ta deg en "pause" fra dem som mange her har skrevet allerede... Så får de heller ta det første steget. Du er jo datteren deres, og de vil nok ikke miste deg. Kanskje de mener du er for ung til å få barn? Vet ikke hvor gammel du er..? Håper at alt løser seg til det beste, lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre [;)]
 
Hei!

Vi er begge i 30-årene og vi tenkte at hvis vi skal ha flere barn, så må vi jo gjøre det nå. Vi har begge hvert vårt barn fra før.
Hans familie bor i en annen verdensdel, så det er ikke noe alternativ å flytte dit..

Det er veldig slitsomt å ha det slik som det er nå. Legen har også sagt at jeg ikke må stresse pga at jeg har hatt blødninger. Men nå legger jo familien veldig stress på meg. Det er ganske vanskelig å la være å være stresset.. [&:]

Når det gjelder støtte fra familien, så hadde jeg håpet at de hadde vært her og gledet seg sammen med oss. Vi har aldri bedt dem om noe, verken penger eller barnevakt. Jeg vet at de ikke stiller opp likevel, så det er ingen vits å spørre. Spurte et par ganger når mitt første barn var liten og det var alltid veldig vanskelig for dem. Det kunne være at de måtte stå tidlig opp, eller at barnet var veldig urolig osv. [&:]

Så vi kommer aldri til å spørre om noe. Det er helt sikkert. Og ikke forventer vi noe heller. Bare litt glede over at vi blir flere i familien..
 
Hei ...trist det du forteller synes jeg, jeg har ikke opplevd det akkurat sånn, men jeg har vært sammen med en som min familie ikke alltid har syntes så mye om, men det har no gått greit.vi fikk 3 barn og det var aldri noe glede fra min familie til å begynne med, men når de kom ut så kunne de ikke vært mer velkommen. Mens min bror fortalte at han skulle bli far, så sto jubelen i taket..!Det kan hende de skifter mening etterhvert, viss ikke så hadde jeg ikke brydd meg om å ta kontakt med dem selv heller.stå på...dere klarer dette uansett...bare dere står sammen så kan ingenting eller noen ødelegge det dere har sammen.LYKKE TIL!
 
Om det er slik at dere ikke tenker å belage dere på noe hjelp i det hele tatt av de,så kan det jo kanskje være greit å få sagt ifra det.Kan jo være at det er det de er redde for...
At de må trå til når barnet kommer!
Men ta det rolig,ikke stress.Må jo passe på den lille knøtten i magen![;)]
Uansett,lykke til.
 
De er ikke akkurat vant til at vi spør om noe.. Jeg vet at de er vanskelige å spørre og jeg spør derfor aldri om noe. Når det gjelder mitt andre barn som jeg har fra før, så er de veldig opptatte av at de vil ha besøk, gi penger, ringer osv.
Jeg føler at de ødelegger en del av gleden for oss. Vi gleder oss veldig til å bli foreldre sammen og mitt barn fra før også gleder seg. Men det legger en demper på når de er slik de er.
Når jeg fortalte min mor at mitt barn fra før gleder seg veldig, så svarte hun: stakkar! [&:]

Jeg er kjent for å være en god mor og alle foreldre rundt her ønsker at deres barn skal være sammen med mitt barn fordi jeg alltid stiller opp og barnet mitt er veloppdragent det er aldri noe tull. Så det er ikke slik at vi ikke kan oppdra barn heller.

Det er nok fullt og helt hudfarge som er problemet her.. [:(]
 
Uff,ja kan jo være litt ugreit til tider det her med hudfarge...
Er ikke for å være slem eller noe! Men mye du hører om de som har mørkere hud enn oss er negativt...Dette fordi vi ikke er noe flinke til å få frem positive ting!
Jeg kjenner mange "utenlandske" jeg,og de er norske for meg...
De er jo som alle andre(stort sett)-snille,omtenksomme,brysomme og det som er![8D]
Men er jo igjen det at alt ofte er fokusert rundt det negative, og det positive kommer ikke frem.Vi lever i en merkelig verden...
Så kan jo være slike ting foreldrene dine har hengt seg opp i!? Men vi har jo et ordtak:
"Du ska likke ta alle over en kam!".Det går an å lære å kjenne...
Du får kanskje bare styre for deg selv litt,ta det med ro og nyte svangerskapet!
Som sagt tidligere kan jo hende foreldrene dine forandrer mening og angrer seg...[&:]
Lykke til uansett!!![:)]
 
Hei!
Lei meg for å høre at din familie ikke deler din glede over at du er gravid.
Du skriver - og jeg skjønner godt - at du er skuffet!! Hvem ville ikke blitt det!!??
Du skriver også at årsaken er at din mann ikke er norsk, uten at du forteller hvor han kommer fra. Selv om han er verdens snilleste mann, har nok familien din hørt alle skrekkeksemplene på fedre fra andre land som bl.a tar med seg ungene og drar..
Tror kanskje familien din er mer redd, enn de ønsker å være ugrei.

Kan du ikke prøve å holde litt avstand en tid, uten å det store skrittet med å bryte all kontakt? Tenk på deg/dere selv, gled deg over graviditeten. Omgås med de som gleder seg med deg. Så kan ditt "familieproblem" få hvile en stund, og du - og din familie får litt tid til å tenke dere om. Det er alltid godt å ha sine nærmeste. Og selv om man blir skuffet eller såret, må ikke den følelsen få ødelegge mer enn nødvendig for fremtiden.
La dem tenke litt, og ta kontakt. Eller ta kontakt med dem når fødselen nærmer seg/er overstått.
Din manns familie støtter dere, men bor langt unna.
Alltid mye lettere å støtte når man er langt unna, har en annen religion osv.
Forstår deg godt, men skjønner også din familie..

Mitt tips er som sagt: la det hele ligge en stund. Konsentrer deg om graviditeten og at du skal ha det bra hver dag. Det har mye å si for barnet også!
Ikke la negative følelser få oppta deg nå. Det løser seg garantert etterhvert.
Ikke kutt kontakten med din familie. Det er for drastisk, selv om du er skuffet. Det kan hende du vil ha kontakt senere, eller trenger dem når du har fått babyen.

Lykke til :)
 
Uff får vondt av deg og din situasjon.Jeg er halvt utenlandsk,min mor ble gravid i veldig ung alder men hun var veldig lykkelig og glad for dette.Hun viste at faren hennes ikke likte at hun var sammen med en utlending og viste at de hadde tvingt henne til abort så hun fortalte det ikke før hun var langt på vei og forsent å ta abort.Men det det endte med var at hun ikke fikk treffe han mer og de nektet han å treffe sitt barn.Så jeg traff han for første gang da jeg var 17år. Jeg bærer nag til dem som har holdt oss fra hverandre.Det er så mye rasisme og negative mennesker.Jeg blir lei meg av å høre din situasjon stakkar,jeg hadde nok tatt litt avstand hadde jeg vært deg og se om de kommer å vil ha kontakt med barnet når det kommer,trist viss de ikke gjør det.Lykke til og tenk på deg og barnet nå.
 
hei...
jeg har ikke opplevd dette selv men min søster har problemer med ektemannens familie. De alltid skal tenke bare på seg selv, sin beste .og ville ikke ha noe å gjøre med min søster.

min søster sa det med en gang at hun trenger ikke støtte fra dem og trenger ikke noe hjelp i det hele tatt. siden hun har andre gode mennesker seg rundt som viser glede.

men når barn ble født, så pluttselig var de veldig ineresert (på en negativt måte)... de la ikke den nybakte familien å være alene for seg selv. de var hele tiden på besøk og min søster fikk ikke onklig å slappe av... men det verste var at de prøvde å tvinge barn til å vise oppmerksom til dem og sa at snart de skal løpe vekk fra mammaen sin til farmor....

jeg vil ambefale deg å holde deg unna mennesker som gir slike negative følelser. Barn trenger ikke å lære det negative allrede fra første dagen den er kommmet til verden...man sier at barn kjenner på en eller annen måte andres mennseskers tanker(om de har (+) eller (-) energi)...
du kan i stedet møte andre mennesker...og få den gleden av å være gravid...barn trenger å oppleve gode følelser mens den er i magen
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp