Noen å snakke med

[mormormor]

Etter å ha opplevd en SA i går, var vi på sykehuset for å få bekreftet dette, selv om vi helst ønsket å høre at vi tok feil.

Møte med helsevesenet var ingen god opplevelse, opplevde at de synes at dette var en helt rutinemessig sak og sa rett ut at " jaja, du er jo ikke mer enn 6 uker på vei..."

Mannen min følte at han ike "eksistrete" i det hele tatt i systemet.

Etter undersøkelsen var det om å gjøre å få oss fort som mulig ut, og der og da var det ikke lett å komme på spørsmål til gynekologen. Først trist over å ha fått beskjeden og litt satt ut over måten vi ble behandlet på.

Nå sitter vi med masse spørsmål og lurer på om noen har tips om hvem vi kan snakke med?

 

[Anita74]

Hei tingeling77.
 
Først vil jeg bare si at jeg vet godt hvordan du har det akurat nå.  Det er 2 uker siden jeg hadde en SA.  Jeg var ca. 6 uker på. 
Jeg har kommet på spørsmål etter at tiden har gått jeg og, og har ringt direkte til kvinneklinikken på det sykehuset jeg var.  Det har hendt at jeg har følt at de ikke har tid, eller ikke har tatt meg alvorlig, og da har jeg bare sagt det rett ut, men på en allrigrt måte, og fortalt at for meg så var dette en tragedie, og jeg må snakke med noen som har greie på dette.  Jeg syns det har fungert.
 
Håper du får svar på alle spørsmålene dine, for det er ikke noe gøy å ha det hengene over seg hele tiden.
 
Jeg må jo også si, at det har hjulpet meg masse å skrive inn her på Babyverden også. Det er mange i samme situasjon her, og mange gode tilbakemeldinger..
 
Anita

 

[MNJ]

jeg ville også bare si at jeg forstår det kjempegodt.
har selv hatt to SA og det i seg selv er jo en traumatisk og tung opplevelse og gå igjennom.
første gang jeg hadde SA, fikk jeg også utrolig dårlig oppfølging fra leger og helsepersonell og ble overhode ikke tatt på alvor. jeg følte meg som en hypokonder, og at jeg bare var til bry for dem. ei venninne av meg som er sykepleier, sier at leger ofte har så store problemer med å uttrykke medmenneskelighet, fordi alt er en "medisinsk tilstand" for dem. jeg fikk aldri noe tilbud om oppfølging, og måtte bare takle sorgen, og alle spørsmålene som kommer, alene. heldigvis har jeg en utrolig god og omsorgsfull mann!
denne gangen når jeg spontanaborterte var opplevelsen en helt annen, jeg ble tatt på alvor av både lege og gynekolog, og begge tok seg god tid til å snakke med meg.

jeg er bare glad for å ha mannen min å stå sammen med...og jeg er kjempeglad for at det finnes forum som dette der man kan snakke sammen og møte forståelse, og ikke minst: få svar på spørsmål man har!

jeg håper du kan få sette ord på følelsene din her inne og få svar på spørsmålene du har.

her kommer en stor klem til deg!

 

[x1xForskrudd hønemor]

Hei...
Jeg fikk verdens verste beskjed i dag, at jeg ikke skal bli mamma likevel...
Jeg er et over emosjonelt menneske, men klarte ikke å felle en eneste tåre når jeg fikk beskjeden, fordi gynikologen var kald og virket nesten hjerteløs på meg. Heldigvis hadde jeg med meg samboer, og jeg har grått mange tårer etter at vi dro fra sykehuset. Jeg synes det er så urettferdig, jeg ønsker meg barn over alt på jord, også skjer dette. Mange har allerede sagt at jeg er ung, og har mange sjanser, men hva hjelper det når jeg i 2 uker har visst at jeg var gravid, pusset opp huset til den minste detalj i hodet, og gjort klar handleliste for hva vi trengte, og plutselig var det ikke noe å glede seg over i hele tatt...
 
Jeg skulle ønske de på sykehuset kunne tatt seg bedre tid til å forklare hva som har skjedd med meg, og høre på spørsmålene, men jeg hørte ute i korridoren at det plinget, slik at neste pasient skulle komme inn...
Nei, noen helsepersonell trenger kurs i medfølelse og sympati og empti for andre medmennesker, da slipper "offeret" å sitte igjen med masse sprøsmål og bare føle seg ensom...