Når mannen ikke vil ha barnet...

Følg magefølelsen din, er kjedelig å angre i ettertid på abort :grumpy: er jo kjipt at han har så sterke meninger om det, det er jo noe en skal glede seg over. Men en kan ikke alltid planlegge livet. Og at det ødelegger for dine fremtidige karrieremuligheter er jo bare tull? En kan jo ikke tenke sånn..
Virker som du har en ganske sterk intuisjon, syns du skal stole på den :)
 
Få en hastetime hos familievernkontoret, eventuelt ta en snakk med Amathea (?) - det er min anbefaling. Innmari synd å skulle måtte føle på dette for dere begge.
 
Fj91 skrev:
Følg magefølelsen din, er kjedelig å angre i ettertid på abort :grumpy: er jo kjipt at han har så sterke meninger om det, det er jo noe en skal glede seg over. Men en kan ikke alltid planlegge livet. Og at det ødelegger for dine fremtidige karrieremuligheter er jo bare tull? En kan jo ikke tenke sånn..
Virker som du har en ganske sterk intuisjon, syns du skal stole på den :)
Klikk for å utvide …

Hadde jeg tatt abort hadde det vært kun fordi han ønsker det, og da ville jeg angret resten av livet. Tror neppe jeg hadde orka å leve videre med han heller. Han sier vi kan prøve å få barn igjen til høsten, så han vil ha barn, bare ikke dette barnet! Vi var egentlig i gang med prøving, men skulle pause pga. endring i livssituasjon, men så var jeg plutselig gravid. Sånt som skjer...

B-gjengen skrev:
Få en hastetime hos familievernkontoret, eventuelt ta en snakk med Amathea (?) - det er min anbefaling. Innmari synd å skulle måtte føle på dette for dere begge.
Klikk for å utvide …

Det hørtes lurt ut - dessverre rekker vi ikke det før uke 12, da vi bor i utlandet. Men kan kanskje være greit å få en time senere også, litt råd og veiledning!
 
Jeg bare lurer på, holdt du han nede og tvang han til å ha sex med deg? Ikke det? Da er han like mye skyld i at "skaden" har skjedd! Når "skaden" først har skjedd mener jeg at kvinnen selv må få bestemme over sin egen kropp! Ingen dame skal la seg presse til abort om dette føles feil!!! :angry5
Jeg skjønner absolutt ikke hvordan han kan kalle det for et svik og at han alltid vil være sint på deg for at du velger å beholde barnet. Egentlig høres det ut som babyen er en å beholde her, men ikke mannen... :smiley-angry007

Ok, så er kanskje ikke livssituasjonen deres perfekt i forhold til å få barn, men det er jo bare tull at du ødelegger for dine fremtidige karrieremuligheter fordi du får et barn!? Det finnes da mange karrierekvinner rundt omkring som har fått barn før de kom seg i jobb!
Følg magefølelsen din, der ligger svaret!
 
Hvis dere allerede var enige om prøving, og han viløe prøvd på nytt om så kort tid, så høres det nesten ut som han har fått et kraftig anfall av kalde føtter (og kalde føtter tror jeg er veldig vanlig når man først blir gravid, og det går opp for en at livet kommer til å endre seg veldig)? Det er jo innmari rart om det kun er tidspunktet akkurat her og nå som gjør det. Kanskje han trenger å prate litt omd et som skal skje, om mulighetene og å bli beroliget om at livet absolutt ikke stopepr opp når man får barn?
 
Så utrolig vond situasjon. Man kan dessverre ikke bestemme når et barn skal komme til verden, og svært ofte kommer de når man minst venter det (det vet jeg med 2 uplanlagte og en planlagt ;)). Synes det høres lurt ut med familievernkontoret, evt annen hjelp fra nøytral part. Nei dere rekker det ikke før uke 12, men det kan gjøre veien videre lettere. Du må vel egentlig før uke 12, bestemme deg for om du kan leve med at mannen din kanskje stikker. Og blir han må han elske dere og ALDRI beskylde deg for å satt et uønsket barn til verden!
 
Jeg blir helt tom for ord. Synes ufattelig synd på deg [emoji173] har lyst å bare sitte å holde rundt deg og si at alt vil komme til å gå bra [emoji9]
Så lenge du følger din magefølelse så er det absolutt det riktige valget.
 
Viica skrev:
Takk for støttende svar! Ja det er veldig vondt, for barnet er sterkt ønsket fra min side.Jeg har allerede hatt gleden av to ultralyder, og kommet hjem med bilder av et lite mirakel som vokser og ser frisk og fin ut, til en mann som såvidt gidder å kaste et blikk på bildene. Jeg prøver å være støttende og omsorgsfull mot han, akseptert at han har angst og tenkt at han synes hele greia er skummel. Det synes jo jeg også! Har sagt at jeg ikke kommer til å ta abort, og han sier han støtter meg og aldri ville stikke av. Men han mener fortsatt abort er det eneste riktige, og han kommer til å prøve å overbevise meg om det helt til abortgrensen er nådd, og håper jeg tar til fornuften. Jeg prøver å si at en dag, når barnet er kommet, vil han takke meg. Han vil være glad for at vi fikk nettopp dette barnet, og ikke det neste. Dette benekter han og påstår menn ikke elsker barna sine som kvinner gjør.

Håper han bare er umoden og uerfaren, og at jeg får rett og at han kommer til å bli glad i barnet en dag! Hele situasjonen er bare trist egentlig, for han føler seg alene og ignorert, og det samme gjør jeg. Tror nok vi trenger å snakke med noen ja, hvis vi skal klare å holde sammen gjennom dette, frykter han vil distansere seg gjennom hele svangerskapet.
Klikk for å utvide …
Skjønner at du sliter men hadde jeg fått et slikt "ultimatum" så hadde jeg vært kjapp med å gi et tilbake. Dersom du ønsker dette barnet skal du absolutt ikke ta abort. Du og barnet har det bedre alene da, enn å alltid ha på samvittigheten at du fjernet barnet det ønskede barnet ditt for hans skyld. Det som er skjedd er skjed. Nå må han bare vokse opp og ta ansvar! Makan.
Han sier han aldri kommer til å tilgi sviket ditt (det gjør han garantert. ellers er han absolutt ingenting å ha på!!). Du bør da svare igjen at du kommer heller aldri til å tilgi han hvis han tvinger dette på deg, da dere var to om det.
 
Kathybe skrev:
Har bare veldig lyst til å sende deg en skikkelig god klem [emoji173]
Klikk for å utvide …
Samme her! Unnskyld meg men faen for en idiot!! Man tar vel ikke bort en baby som vokser i deg nå, for å vente et halvt år!? Uff nei, utrolig trist situasjon. Lykke til <3
 
Håper han innfinner seg med det etterhvert - ellers er det vel kanskje han som ikke er noe å ha på
Men går det an å få en prat med amathea over nett/telefon? Typisk skype eller noe? Send de en mail og spør, kan jo være greit å sende til et kontor i nærheten av deres norske tilholdssted slik at du/dere evt kan komme innom senere [emoji6]
 
Det høres ikke helt sunt ut for deg dette her. Du trenger jo støtte fra han, ikke mas om abort som bryter deg ned. Du har allerede fått mange gode tilbakemeldinger her, så vil bare gi deg en klem ❤
 
Kjenner jeg blir litt irritert på dine vegne :/ synes det blir for dumt å si at han kommer til å holde det mot deg hvis du velger å beholde; for det blir jo akkurat samme greia motsatt hvis du skulle valgt det bort for ham.

Hadde fulgt magefølelsen og beholdt; hvis han føler han ikke kan leve med det, så er det kanskje bedre å være alene - bedre for både deg og den lille.

Sender i alle fall en stor klem og ønsker deg masse lykke til opp i det hele
 
Det er en utrolig tøff situasjon å være i, og jeg vet hvordan du har det selv om min situasjon ikke var helt lik. Jeg ble helt uplanlagt gravid, og har en samboer med to voksne barn fra før. Det var et sjokk for oss begge, og vi hadde planlagt et liv uten felles barn siden jeg tippet 40. Så skjedde det lille miraklet i jula.

Var jo et sjokk for meg og, men for min del så følte jeg jo at det bare var meningen at det skulle skje, men han var mindre positivt innstilt. De første par ukene vurderte jeg bittelitt å ta abort, men det var egentlig aldri et reellt alternativ, men han ønsket det. Heldigvis fikk jeg snakket med ei venninne og hun fikk satt det i perspektiv. Om han ikke var inne i bildet ville jeg aldri ha vurdert det, og jeg ville ha angret hele livet. Og han kan ikke kreve det av meg så da ble den ballen lagt død. Han hadde valget å bli eller reise. Det var hans valg siden jeg tok mitt valg.

Han valgte og bli, men var fortsatt ikke positivt innstilt. Så de første ukene av svangerskapet gikk jeg alene på UL, og det var sårt og hele veien måtte glede meg alene eller sammen med venninnen min, men jeg savnet å dele det med han. Heldigvis de siste ukene så har han blitt vant til tanken, og han har gradvis begynt å delta litt og glede seg litt. Så det er en prosess, og jeg tror prosessen til din samboer vil bli bedre underveis når hodet hans endelig innser at barnet faktisk vil komme :)
 
Last edited:
Viica skrev:
Hadde jeg tatt abort hadde det vært kun fordi han ønsker det, og da ville jeg angret resten av livet. Tror neppe jeg hadde orka å leve videre med han heller. Han sier vi kan prøve å få barn igjen til høsten, så han vil ha barn, bare ikke dette barnet! Vi var egentlig i gang med prøving, men skulle pause pga. endring i livssituasjon, men så var jeg plutselig gravid. Sånt som skjer...



Det hørtes lurt ut - dessverre rekker vi ikke det før uke 12, da vi bor i utlandet. Men kan kanskje være greit å få en time senere også, litt råd og veiledning!
Klikk for å utvide …

:wideyed:
Så han mener du må ta abort nå og heller bli gravid igjen til høsten?? Er han ikke helt riktig.. :bored:
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp