Jeg forstår veldig godt det er tøft og tenker at det er en vanskelig balanse hvor lenge skal enn være prøvere og når skal en akseptere at livet blir evt uten barn. Opplevede selv som prøvere handlet livet kun om det og det var generelt sett tungt og tøft og mye sårhet og smerte på den tiden. Betyr ikke jeg ikke ser opp til alle dere som står i dette år etter år, men forstår følelsen av å ville gi opp og tenker det må vurderes hvor lenge skal enn prøve før en evt prøver å finne mening med livet uten barn, ja vanskelige ting dette her…