Når far gruer seg...

[French Design]

Hva gjør man når den vordende far gruer seg til babyen kommer? Dette er første for oss begge, og vi er jo unge begge to enda. Barnet var ikke planlagt, men jeg har for lengst vendt meg til tanken og storkoser meg hver gang jeg kjenner liv fra den lille i magen. [:D] Det gjør ikke han.. Han har enda ikke kjent sparking, for det er for svakt.. men på ultralyd og slikt så var han kjempegiret! men så i det siste fortalte han meg at han gruet seg.. Han vet ikke helt hva det er han gruer seg til egentlig.. Er det noe man kan gjøre med dette? Altså, noen tips fra noen som er / har vert i samme situasjon?

 

[~Cissi~]

Hei hei.
Har ikke vært i samme situasjon, så jeg vet ikke helt hvordan det føles.

Det er jo veldig dumt at han gruer seg, for det er jo toss alt hans barn du bærer på og det skulle han være stolt og glede seg over[;)]

Hilsen Cissi[:)]

 

[Magda]

Hei!
Dette er noe du må ta på alvor. Når samboeren min viste meg dette innlegget måtte jeg svare.
Jeg gruet meg noe så forferdelig til samboeren min skulle føde, og det var ganske ille å ikke bli tatt på alvor.
De aller fleste viste liten forståelse for at fedre kunne grue seg, ettersom det ikke var de som skulle føde. Heldigvis har jeg en snill kjæreste som forsto at jeg faktisk var skikkelig nervøs for dette, slik at vi sammen kom fram til en løsning som passet oss bra. Utenforstående viste derimot liten forståelse for at dette kunne være noe å grue seg til.

Det er flere menn enn man tror som gruer seg til fødselen og til det å bli pappa. Det er ikke lenge siden jeg leste en artikkel i dagbladet om menn som fikk psykiske problemer av at de følte de ble "tvunget" til å være med inn på fødestua. Det er et reellt problem som bør taes på alvor.
Snakk med kjæresten din, og finn ut hvordan dere sammen kan løse dette.

Til slutt må jeg si at alt gikk bra med fødselen, og at vi har nummer to på vei. Det er kjempekoselig å være pappa, og selv om jeg gruer meg til fødselen denne gangen også, så vet jeg at de rundt meg vet at jeg synes det var en tøff opplevelse. Det er en betryggelse å ha folk rundt seg som viser forståelse!

Lykke til!

Pappa`n til Johanne

 

[French Design]

takk for svar [:)] Det var spesielt kjekt å høre fra en pappa i samme situasjon som vi er i. Jeg prøver på harde livet å ta ham på alvor, men han er ikke kjempelysten på å snakke om det heller, så jeg faller litt mellom to stoler her. Han har selv sagt han skal være med på fødselen og slikt, så ingen tvang der i gården [;)] Vil han ikke når dagen er der, så skal han få slippe, for er ikke noe poeng i å tvinge ham til å sitte der inne. Blir ikke noe bedre av den grunn. Hva gruet du deg mest til? Fødselen, eller til hverdagen som pappa startet? Tror det er egentlig det han gruer seg mest til, men han er jo veldig glad i barn. Kanskje han forandrer mening når han får den lille i armene første gang? Han er heldigvis en veldig ansvarlig person, og vi har det veldig fint sammen [:)]

 

[happy]

Jeg tror det er ganske naturlig å være nervøs for hva som kommer. Du sier at dere begge er unge, og at barnet ikke var planlagt. Da er det ikke rart at han trenger lenger tid til å omstille seg. Kanskje lurer han på om dere er modne for dette, både som foreldre og som par. Kanskje tenker han på de planene dere hadde som det nå ikke blir noe av.
Tror det viktigste du kan gjøre er å prate om hva han gruer seg til - og prøve å forstå. Det er ingen motsetning mellom det å være nervøs for hva framtida bringer og det å likevel glede seg over det lille barnet. Og sannsynligvis kommer han også til å gå i taket av glede når han endelig kan holde barnet sitt, se at det er ekte - og at dere begge takler omstillingen helt strålende [:)]
Lykke til!

 

[Magda]

Hei du! Tror kjæresten min gruet seg mest til selve fødselen. Men tror jeg var mer "klar" for det å bli forelder enn han var. Så han var nok også engstelig for hvordan "det nye livet" kom til å bli. Det er dessuten svært vanskelig å forestille seg hvordan den nye hverdagen blir. Man står foran noe helt ukjendt. Det i seg selv er jo ganske skremmende. Nå er det jo ikke sånn at man trenger å oppgi alt det man satte pris på før når man får barn. Det går som regel an å finne en barnevakt i ny og ne også. Min erfaring er imidlertid at det skjer noe litt merkelig med de fleste når de blir foreldre.. Det som betydde mye før, betyr kanskje ikke så mye lenger.. Bare man er glad i hverandre og trives med å være sammen, blir livet helt topp!

 

[Linka]

Hei du.
Jeg er nå gravid med nr to, men jeg har vært i dine sko med nr 1.
Jeg traff min samboer gjennom jobb og vi klaffet kjempe bra. Som alle nyforelskede var det bare oss det gjaldt og vi tenkte ikke over prevansjon i det hele tatt. Det resulterte med at jeg ble gravid. Det var alt for tidlig i forholdet. Vi diskuterte det og kom frem til at vi skulle beholde det. Jeg er selv et barn med veldig ung mor ( nesten 18 år ved fødsel) og har veldig sterke meninger om abort ved selvforskyldte hendelser.
Utover i svangerskapet var det slunkent med respons fra min samboer og det var veldig tungt for meg. Som du sa var det kjempe stas med ultralyd, men han var ikke noe særlig interessert i magen og sparkene. Dette tynget veldig på meg.
Gladelig var at etter fødselen var det bare stas. Og vi er fremdeles sammen og skal ha nr 2. Han elsker sønnen sin over alt på jord og ville ikke vært foruten. Han er også veldig trist for at han var så uinteressert under det forrige svangerskapet. Dette tar han igjen nå da.
Opp med humøret lille venn. Ting ordner seg gjerne senere. Klem

 

[kkika]

Hei.
Vi hadde heller ikke planlagt denne svangerskapet men bestemte å beholde barn fordi vi er jo sammen i 3 år!!!
jeg gruet meg mere (i begynnnelsen) enn det gjorde han. jeg var i tvil om avgjørelsen var riktig siden jeg er student, ikke fast jobb osv. etter hvert jeg venna til denne situasjonen og ble mere og mere glad at jeg beholda barnet. jeg vet at samme skjer med sammboren min, selvom han ville ikke vise i begynnelsen at han var beskymret og i tvil. Alle får disse følelsene mere eller mindre.

men nå er jeg glad for å være gravid men jeg ser at det er han som begynner å grue seg til fødselsen. han tåler ikke blod og såntt. jeg har sagt til ham at det ikke trengs å være med på fødestua, men han vil allikevel.

det kan skje at det skal være jeg som skal trøste ham og holde ham i hånda under fødselsen[:D]...

 

[kkika]

hei igjen
jeg syns at menn får lov å vise sine følelser og si hva de mener om fødselsen og barn (også når det ikke er planlagt)
det er bedre at han sier og viser det han føler enn at han later som om det går fint med ham. kanskje han leter etter støtte og trøst... oppmuntring og sånt... for menn kan det ta lengre tid til de forstår at det er en glede...

det er lov å være i tvil og beskymret særlig i begynnelsen... det er noe nytt som kommer til å skje... ansvar, lite sovn men allikevel stor glede.... ikke sant!!!!!

jeg selv var lenge beskymret til jeg venna meg til denne situasjonen....

lykke til med graviditet og gi ham litt mer tid...