Så sitter jeg da her igjen og venter og venter.. 5 dager igjen til jeg får se om det klaffet denne gangen. Bare det å si høyt at det er 10'ende gangen jeg sitter i samme situasjon, gjør at jeg sukker..
Jeg er 41 år og mamma fra før, men er gift med en mann uten barn. Jeg har pcos, endometriose og han er subfertil, så det ble til slutt ICSI på oss. Vi startet denne prosessen for 5 år siden og jeg må ærlig innrømme at jeg var mer oppgiret og ivrig de første 5 gangene, men så er det vel slik at man tørr ikke glede seg for mye etterhvert.
Jeg har hatt mange fine egg i hvert uttak, men det siste uttaket gikk fryktelig galt og ble derfor tvunget til å ta en pause fra prøvingen i 3 år. Veldig overstimulerte eggstokker og fare for livet, blodpropp og nerveskade. Følgefeil etter følgefeil og så uheldig kan man altså være.
Nå er jeg heldigvis blitt frisk igjen og har i alle de tre årene,tenkt på at jeg hadde 3 egg igjen på frys. Jeg måtte maaange runder med meg selv for om vi skulle hive oss rundt igjen, rett og slett på grunn av alderen min. Men kunne min mormor i en alder av 45, så kan vel jeg og
Jeg var helt fullstendig rolig fram til innsett-dagen og derfra og utover har jeg vært en lite "vrak". Klarer ikke tenke på så mye annet, har fått en hel haug med symptomer (som veldig gjerne kan skyldes Lutinusen) og kjenner jeg allerede er begynt å snakke meg ned, jo mer det nærmer seg IKM.
Skal ikke være lett dette og heller ingen i min omgangskrets, som jeg kan snakke med som forstår. Har selvsagt noen som har prøvd med variable måneders venting, men alt har vært på normal måte og iallefall ikke med så mange prøverørsforsøk som meg.
Det var mitt hjertesukk en søndags kveld.
For deg som plutselig stikker innom, ønsker jeg deg en fin ny uke
Jeg er 41 år og mamma fra før, men er gift med en mann uten barn. Jeg har pcos, endometriose og han er subfertil, så det ble til slutt ICSI på oss. Vi startet denne prosessen for 5 år siden og jeg må ærlig innrømme at jeg var mer oppgiret og ivrig de første 5 gangene, men så er det vel slik at man tørr ikke glede seg for mye etterhvert.
Jeg har hatt mange fine egg i hvert uttak, men det siste uttaket gikk fryktelig galt og ble derfor tvunget til å ta en pause fra prøvingen i 3 år. Veldig overstimulerte eggstokker og fare for livet, blodpropp og nerveskade. Følgefeil etter følgefeil og så uheldig kan man altså være.
Nå er jeg heldigvis blitt frisk igjen og har i alle de tre årene,tenkt på at jeg hadde 3 egg igjen på frys. Jeg måtte maaange runder med meg selv for om vi skulle hive oss rundt igjen, rett og slett på grunn av alderen min. Men kunne min mormor i en alder av 45, så kan vel jeg og
Jeg var helt fullstendig rolig fram til innsett-dagen og derfra og utover har jeg vært en lite "vrak". Klarer ikke tenke på så mye annet, har fått en hel haug med symptomer (som veldig gjerne kan skyldes Lutinusen) og kjenner jeg allerede er begynt å snakke meg ned, jo mer det nærmer seg IKM.
Skal ikke være lett dette og heller ingen i min omgangskrets, som jeg kan snakke med som forstår. Har selvsagt noen som har prøvd med variable måneders venting, men alt har vært på normal måte og iallefall ikke med så mange prøverørsforsøk som meg.
Det var mitt hjertesukk en søndags kveld.
For deg som plutselig stikker innom, ønsker jeg deg en fin ny uke
Håper det er akkurat denne lille eskimoen som blir baby!
Blir glad for alle gode tanker, snille dere 
Alle gode ting er 10? Jeg har vel allerede mistet troa, selvom at jeg ikke egentlig har noe grunnlag for å si det. Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne etter på absolutt alt kroppen bedriver med etter innsett, men syns liksom det skjedde så mye rart i starten. Så måtte jeg innfinne meg med at det likså kunne være påvirkningen av Lutinusen som gjordet det. Nå blir jeg bare tristere og tristere hver gang jeg kjenner litt murring. Kan selvsagt være positiv murring da, så alt håp er jo strengt ikke ute enda.