Når begynne å jobbe

[Me&mini]

Når startet dere å jobbe igjen etter dødfødsel/spedbarnsdød?

Her er jo alt fortsatt ganske nytt, og jeg er fortsatt i permisjon, men gruer meg til å starte i jobb igjen om jeg ikke får meg en ny jobb hvor jeg kan trives

 

[XuperB]

Jeg skal begynne neste uke, da har jeg vært borte i fire uker. Jeg trives i jobben min, og har det veldig fleksibelt, så for meg føles det rett og greit å gå tilbake i jobb allerede neste uke. Trivselen hadde nok spilt en stor rolle for min del, for jeg kjenner at jeg fortsatt er litt "skjør" om du skjønner, men med jobben jeg har nå så skal det gå bra (de jeg har hatt tidligere derimot, de hadde jeg brukt lengre tid på å komme tilbake i).

 

[jente 92]

Forstår deg.. jeg gruet meg noe voldsomt til å begynne på jobb igjen.. var redd for spørsmål, kommentarer etc.. i tillegg så trivdes jeg ikke så mye på den jobben, og har også i mellomtiden fått ny sjef.. men det gikk veldig bra å begynne igjen.. jeg fødte mine tvillinger 22 oktober, begynte å jobbe i starten av januar. Følte meg ikke klar før da.. er du ikke klar så kan du jo såklart sykmelde deg litt til? Er viktig å være klar før man skal begynne å jobbe igjen.. kanskje begynne å jobbe 2-3 dager i uken i starten? Du må bare finne ut av hva som passer deg[emoji173][emoji173]

 

[Me&mini]

Forstår deg.. jeg gruet meg noe voldsomt til å begynne på jobb igjen.. var redd for spørsmål, kommentarer etc.. i tillegg så trivdes jeg ikke så mye på den jobben, og har også i mellomtiden fått ny sjef.. men det gikk veldig bra å begynne igjen.. jeg fødte mine tvillinger 22 oktober, begynte å jobbe i starten av januar. Følte meg ikke klar før da.. er du ikke klar så kan du jo såklart sykmelde deg litt til? Er viktig å være klar før man skal begynne å jobbe igjen.. kanskje begynne å jobbe 2-3 dager i uken i starten? Du må bare finne ut av hva som passer deg[emoji173][emoji173]

Er nok ikke noe problem med sykemld videre. Er uansett 3 uker igjen til permisjonen går ut da, men tenkte jeg skulle snakke litt med legen til torsdag hva han tenker og. Får sikkert en ny time før permisjonen er over og

 

[Lilth]

Frøkna vår ble født 20januar og jeg har begynt første av tre uker med 50% sykemelding. Etter det tror jeg at jeg er tilbake fullt
For min del sliter jeg mest med at det tok lang tid før sorgen virkelig satte seg. De siste ukene har jeg variert med å være sliten, deprimert og tar utrolig lett til tårene.
Har hele tiden vært på besøk på jobben, men jeg jobber i barnehage og har derfor ikke mulighet til å ta det med ro eller trekke meg unna i løpet av dagen. Vil derfor faktisk være tilbake når jeg kommer på jobb, ikke komme tilbake i 2uker for å så kjenne at det ikke går.

Nå har ikke jeg hatt noen permisjon, ettersom Zelda ble født i uke 19.

 

[Me&mini]

Frøkna vår ble født 20januar og jeg har begynt første av tre uker med 50% sykemelding. Etter det tror jeg at jeg er tilbake fullt
For min del sliter jeg mest med at det tok lang tid før sorgen virkelig satte seg. De siste ukene har jeg variert med å være sliten, deprimert og tar utrolig lett til tårene.
Har hele tiden vært på besøk på jobben, men jeg jobber i barnehage og har derfor ikke mulighet til å ta det med ro eller trekke meg unna i løpet av dagen. Vil derfor faktisk være tilbake når jeg kommer på jobb, ikke komme tilbake i 2uker for å så kjenne at det ikke går.

Nå har ikke jeg hatt noen permisjon, ettersom Zelda ble født i uke 19.

Er jo litt "redd" for å plutselig få en knekk og. Vi har vel egentlig nesten blitt oppfordret til å sykemelde oss lengre pga sorgprosessen, og mannen fikk automatisk 3 uker til når den fra sykehuset gikk ut. Prosedyrene er vel en del annerledes ettersom hvor langt man har kommet og, sånn med tanke på permisjon. Gutten vår var jo frisk og rask en mnd før han plutselig ble alvorlig syk. Virker som støtteapparatet er sterkere i slike situasjoner?

Mulig jeg kanskje prøver meg med en dag i uka etterhvert til å starte med, for å se hvordan det går.

 

[Lilth]

Er jo litt "redd" for å plutselig få en knekk og. Vi har vel egentlig nesten blitt oppfordret til å sykemelde oss lengre pga sorgprosessen, og mannen fikk automatisk 3 uker til når den fra sykehuset gikk ut. Prosedyrene er vel en del annerledes ettersom hvor langt man har kommet og, sånn med tanke på permisjon. Gutten vår var jo frisk og rask en mnd før han plutselig ble alvorlig syk. Virker som støtteapparatet er sterkere i slike situasjoner?

Mulig jeg kanskje prøver meg med en dag i uka etterhvert til å starte med, for å se hvordan det går.

Hvor sterkt støtteapparatet er varierer veldig. Hos oss kommer det først og fremst ann på hvor langt på vei man er. Under 22 uker får man ingenting, etter 22uker så er støtteapparatet der.
Vi trodde jo Zelda var frisk, helt til vi kom på ordinær ultralyd. Min eneste bekymring var hjertelyden. Så lenge det var liv var det håp, deg var ihvertfall det jeg trodde.

Jeg har allerede fått knekken min, og kjenner at det er godt å få komme tilbake på jobb.
Jeg jobber jo i barnehage, så jeg har en opptatt og veldig relasjonell jobb. Min største bekymring var hva barna ville si, men så langt har bare et av barna mine spurt om babyen i magen og han hadde blitt fortalt hva som hadde skjedd hjemme. De er så små at de ikke tenker så mye over det, de er bare glade for å ha meg tilbake ❤

Ta det med ro, jeg anbefaler virkelig besøk i første omgang, bare for å kjenne på hvordan det er å treffe folk.
Prøv deg deretter i kanskje 20% jobb. Øk ettersom det føles riktig, eller trekk den tilbake og bli hjemme 100% litt til.

Lykke til❤

 

[Me&mini]

Hvor sterkt støtteapparatet er varierer veldig. Hos oss kommer det først og fremst ann på hvor langt på vei man er. Under 22 uker får man ingenting, etter 22uker så er støtteapparatet der.
Vi trodde jo Zelda var frisk, helt til vi kom på ordinær ultralyd. Min eneste bekymring var hjertelyden. Så lenge det var liv var det håp, deg var ihvertfall det jeg trodde.

Jeg har allerede fått knekken min, og kjenner at det er godt å få komme tilbake på jobb.
Jeg jobber jo i barnehage, så jeg har en opptatt og veldig relasjonell jobb. Min største bekymring var hva barna ville si, men så langt har bare et av barna mine spurt om babyen i magen og han hadde blitt fortalt hva som hadde skjedd hjemme. De er så små at de ikke tenker så mye over det, de er bare glade for å ha meg tilbake [emoji173]

Ta det med ro, jeg anbefaler virkelig besøk i første omgang, bare for å kjenne på hvordan det er å treffe folk.
Prøv deg deretter i kanskje 20% jobb. Øk ettersom det føles riktig, eller trekk den tilbake og bli hjemme 100% litt til.

Lykke til[emoji173]

Tror det har med at før uke 22 regnes det som en senabort, mens etter er det dødfødsel?
Etter hva jeg har forstått så hører vi til samme sykehus, Kalnes?

Må jo være helt forferdelig å oppdage slikt på oul og man ser jo ikke for seg at det skal skje med en selv eller noen rundt en, samme om det er senabort, dødfødsel eller at de dør helt plutselig etter å bli født frisk og rask. Det er så fjernt, før man plutselig står midt oppi det

Godt å høre du føler deg klar for jobben da små barn gjør også litt med humøret, merker jeg ihvertfall. Har ei lita frøken fra før her, og hun klarer godt å få meg til å smile i denne tunge tiden ♡

Er nok ikke så dumt med et besøk først nei. Sjefen min er generelt lite forståelsesfull og jeg er eneste ansatt, så tenker det er veldig viktig å være sikker før jeg prøver på fr mye. Skal til legen rundt den 20. igjen, og ser for meg kanskje en sykemld en liten stund ihvertfall. Men skal virkelig prøve å finne meg noe annet også. Tror nok det hadde hjulpet mye på å komme ut i jobb igjen, å være et sted jeg trives

Takk

 

[SMD]

Jeg begynte etter 6 uker. Men begynte i 50%. Er nå 30% sykemeldt etter dødfødsel i nov 2016. Er veldig individuelt og du må selv føle på hva som er riktig for deg.

 

[Lilth]

Tror det har med at før uke 22 regnes det som en senabort, mens etter er det dødfødsel?
Etter hva jeg har forstått så hører vi til samme sykehus, Kalnes?

Må jo være helt forferdelig å oppdage slikt på oul og man ser jo ikke for seg at det skal skje med en selv eller noen rundt en, samme om det er senabort, dødfødsel eller at de dør helt plutselig etter å bli født frisk og rask. Det er så fjernt, før man plutselig står midt oppi det

Godt å høre du føler deg klar for jobben da små barn gjør også litt med humøret, merker jeg ihvertfall. Har ei lita frøken fra før her, og hun klarer godt å få meg til å smile i denne tunge tiden ♡

Er nok ikke så dumt med et besøk først nei. Sjefen min er generelt lite forståelsesfull og jeg er eneste ansatt, så tenker det er veldig viktig å være sikker før jeg prøver på fr mye. Skal til legen rundt den 20. igjen, og ser for meg kanskje en sykemld en liten stund ihvertfall. Men skal virkelig prøve å finne meg noe annet også. Tror nok det hadde hjulpet mye på å komme ut i jobb igjen, å være et sted jeg trives

Takk

Vi fødte også på Kalnes ja
Det har absolutt noe med at de er nødt til å sette en grense. Jeg syns bare det er synd at det er så bastant. Vi har meldt oss inn i LUB og fikk fortalt der at sykehuset får brosjyrer de kan dele ut, men de velger selv når de gir det.
Har nå fått brosjyren i posten og det er en del informasjon der som jeg gjerne skulle hatt før fødselen. Er uansett ingen grunn til å være bitter, det endrer ingenting.

Når du er eneste ansatt og sjefen ikke er forståelsesfull så er det en litt annen situasjon. Jeg jobber i en relativt stor barnehage og vi er 44 ansatte med kokk, sekretær og styrer, så jeg har et STORT nettverk rundt meg.
Jeg gruet meg faktisk litt til permisjonstiden fordi det ville si at jeg måtte være borte fra jobb Det hadde nok raskt endret seg, men det ser litt om hvordan vi har det på jobben

Vi har vært igjennom noen smeller før vi oppdaget at Zelda var syk og jeg kan absolutt si at det å ha en jobb man trives i er avgjørende for hvor fort man kommer seg.
Hvis du ikke trives så anbefaler jeg absolutt å finne noe annet

 

[Me&mini]

Vi fødte også på Kalnes ja
Det har absolutt noe med at de er nødt til å sette en grense. Jeg syns bare det er synd at det er så bastant. Vi har meldt oss inn i LUB og fikk fortalt der at sykehuset får brosjyrer de kan dele ut, men de velger selv når de gir det.
Har nå fått brosjyren i posten og det er en del informasjon der som jeg gjerne skulle hatt før fødselen. Er uansett ingen grunn til å være bitter, det endrer ingenting.

Når du er eneste ansatt og sjefen ikke er forståelsesfull så er det en litt annen situasjon. Jeg jobber i en relativt stor barnehage og vi er 44 ansatte med kokk, sekretær og styrer, så jeg har et STORT nettverk rundt meg.
Jeg gruet meg faktisk litt til permisjonstiden fordi det ville si at jeg måtte være borte fra jobb Det hadde nok raskt endret seg, men det ser litt om hvordan vi har det på jobben

Vi har vært igjennom noen smeller før vi oppdaget at Zelda var syk og jeg kan absolutt si at det å ha en jobb man trives i er avgjørende for hvor fort man kommer seg.
Hvis du ikke trives så anbefaler jeg absolutt å finne noe annet

Absolutt enig med deg der ja. Psyken vil jo ikke være så forskjellig om man mister i uke 21 eller 22. Men når det er sagt, så fikk ikke vi heller tilbud/tips/brosjyre om støttegruppe e.l. fra sykehuset selv om gutten vår var 2 mnd da han døde, så det kommer kanskje an på hvem som er på jobb o.l og eller at de "glemmer" det. Det og er jo veldig trist syns jeg.

Men ingen grunn til å være bitter nei her tipset presten oss om støttegruppe, men han husket ikke hva de het for noe. Så da begynte jeg å søke litt. Har du hatt god erfaring så langt med LUB? har ikke ringt selv enda, men tenkte å gjøre det til uka.

Har vært i permisjon og svangerskapspenger siden 2014 nå, og planen min var å jobbe hardt for å finne noe nytt mens jeg var i permisjon med lillebror. Den ble jo mye kortere enn planlagt, så får jo bare krysse fingrene.

 

[Lilth]

Absolutt enig med deg der ja. Psyken vil jo ikke være så forskjellig om man mister i uke 21 eller 22. Men når det er sagt, så fikk ikke vi heller tilbud/tips/brosjyre om støttegruppe e.l. fra sykehuset selv om gutten vår var 2 mnd da han døde, så det kommer kanskje an på hvem som er på jobb o.l og eller at de "glemmer" det. Det og er jo veldig trist syns jeg.

Men ingen grunn til å være bitter nei her tipset presten oss om støttegruppe, men han husket ikke hva de het for noe. Så da begynte jeg å søke litt. Har du hatt god erfaring så langt med LUB? har ikke ringt selv enda, men tenkte å gjøre det til uka.

Har vært i permisjon og svangerskapspenger siden 2014 nå, og planen min var å jobbe hardt for å finne noe nytt mens jeg var i permisjon med lillebror. Den ble jo mye kortere enn planlagt, så får jo bare krysse fingrene.

Hittil har jeg bare snakket med fagsjefen i LUB, men det var en fin samtale.
Jeg har fått tilsendt noen brosjyrer og de siste medlemsbladene, sammen med et personlig velkomstbrev.
Det tok litt tid å få en likeperson, men ho vi har fått tildelt skal ringe meg til uken.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventer å få ut av dette, men jeg følte at jeg trengte et sted hvor ikke folk krymper av at jeg snakker om det..
Noen som forstår uten at jeg må si så mye.
Det jeg liker er jo at foreningen også har fokus på andre aktiviteter sammen.
Vi har lenge vært medlem av en annen type forening og man blir fort litt som en familie.

Det er jo helt feil at det skal komme ann på hvem som er på jobb, men ja, det er forskjell på folk! Legen vi var inne hos ga oss følelsen av at vi var på verkstedet med bilen, det var absolutt ikke en god følelse når man sitter der og skal sette i gang fødselen til sitt dødssyke barn..

 

[Me&mini]

Hittil har jeg bare snakket med fagsjefen i LUB, men det var en fin samtale.
Jeg har fått tilsendt noen brosjyrer og de siste medlemsbladene, sammen med et personlig velkomstbrev.
Det tok litt tid å få en likeperson, men ho vi har fått tildelt skal ringe meg til uken.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventer å få ut av dette, men jeg følte at jeg trengte et sted hvor ikke folk krymper av at jeg snakker om det..
Noen som forstår uten at jeg må si så mye.
Det jeg liker er jo at foreningen også har fokus på andre aktiviteter sammen.
Vi har lenge vært medlem av en annen type forening og man blir fort litt som en familie.

Det er jo helt feil at det skal komme ann på hvem som er på jobb, men ja, det er forskjell på folk! Legen vi var inne hos ga oss følelsen av at vi var på verkstedet med bilen, det var absolutt ikke en god følelse når man sitter der og skal sette i gang fødselen til sitt dødssyke barn..

Takk for info tenker jeg ringer til dem i morgen. Han snakket litt med en på fb gruppa der som ga meg litt info og
Kan jeg spørre hvilken annen forening det er snakk om?

Det er veldig feil. Vet ikke hva som er tilfelle da. Ingen som har nevnt noe om det for oss på sykehuset, hverken sykepleiere, leger eller psykolog. Men jeg kjenner ei som jobber der, så skal nevne det for henne neste gang jeg ser henne. Vet ikke om jeg hadde funnet ut av det selv om presten ikke hadde nevnt det her...

 

[Lilth]

Takk for info tenker jeg ringer til dem i morgen. Han snakket litt med en på fb gruppa der som ga meg litt info og
Kan jeg spørre hvilken annen forening det er snakk om?

Svogeren min har Cystisk Fibrose, så mannen min har vært medlem av NFCF siden han var 6år og jeg ble raskt medlem etter at vi ble kjærester

 

[Moderator Irene]

Har ingen tips/råd men sender deg en god klem.. ♥

 

[Bkno4640072]

Tenker det ikke er noen fasit. Det varierer stort hvordan jobb man har og hvordan man takler det. Noen ønsker å komme raskt igang igjen og ha noe å gjøre for å tenke på noe annet, mens andre er borte fra jobb et år eller mer. Det er mye som må bearbeides, og det er ikke noe som er rett eller galt når det kommer til sorg. Jeg mistet i uke 21, og sorgen var enorm. Startet å jobbe etter fem uker. For meg var nok det riktig, men samtidig gråt jeg i bilen til og fra jobb i lang tid. Jeg var heller ikke helt tilstede selv om jeg var på jobb, men fikk mye støtte av kollegaer den første tiden. Det ble kanskje verre når jeg opplevde at det ble litt glemt. Har fulgt mange på englesiden, og der er det ulikt hvor lenge de har ventet, tenker det er du som må føle på det. Det er også fare for å utvikle depresjon eller PTS av en slik påkjenning du har vært igjennom. Sorg er heller ikke så anerkjent i dagens samfunn og fortsatt tabu ift. å miste i svangerskap/fødsel. Nå har du hatt barnet hos deg, så håper du møter aksept for sorgen din. Det tar lang tid å lære seg å leve med sorgen. For den vil jo alltid være der, men i ulike former og i ulik intensitet. Først var alt svart og jeg bare var der, før alt ble grått og jeg sakte, men sikker så farger og kunne glede meg over ting igjen. Men fortsatt kan en sorgbølge skylle over meg, kanskje mer når jeg ikke ser det komme. Nå har det gått tre år siden vi mistet. Sender deg en stor klem. Har tenkt på deg, selv om jeg ikke kjenner deg eller er så aktiv her inne. Håper dere har mange rundt dere i denne vanskelige tiden.

 

[Sinsengullet]

Takk for at du stiller dette viktige spørsmålet. Jeg har googlet og spurt helsefolk jeg har møtt, for jeg har både gruet meg så inderlig til å gå tilbake i jobb, samtidig som samvittigheten har gnaget som et åpent gnagesår i de stundene sorgbølgene er håndterbare - "jeg kan jo ikke være sykmeldt når jeg føler meg ganske normal??!"

Vi mistet gutten vår i november, han ble født til termin, men ble bare 8 dager. Svangerskapet vsr normalt, men 10 dager før termindatoen dro vi til sykehuset - jeg mente å kjenne mindre liv. Vi havnet på rikshospitalet den ettermiddagen og babyen vår ble forløst med keisersnitt. Han var veldig syk da han ble født.

Det var en svært påkjennende uke på riksen. Plutselig var alt snudd opp ned. Vi lå på barsel uten babyen, han lå på nyfødt intensiv. Mødre trillet babyene sine, min åpnet ikke øynene og alt hang i en tynn tråd.

Etter 8 dagen ble han koblet fra respitatoren og døde i armene mine.

Jeg er fortsatt sykmeldt 100% tre og en halv måned etterpå.

En ting er sjokket, en annen ting er sorgen, en tredje ting er savnet og en fjerde ting er alle hendelsene de åtte dagene, og begravelsen - som må bearbeides. I tillegg kommer sorgen til mannen min, og vår felles sorg. Det må jeg håndtere. Og sønnen min på 20 mnd. Vår store gledesspreder, men som og skal vokse opp uten lillebroren sin.

Her om dagen var det en sykepleier fra nyfødt intensiv som sa de forløsende ordene; "det er ikke lenge siden han døde, det er fortsatt kort tid siden", da jeg forklarte dette med jobb. Takk! For det er så vanskelig. Jeg har så mye inni hodet og hjertet og føler meg hudløs.

Det er så godt når noen bekrefter det jeg kjenner, og ikke bare sier at jeg må finne ut av det selv.

 

[Me&mini]

Tenker det ikke er noen fasit. Det varierer stort hvordan jobb man har og hvordan man takler det. Noen ønsker å komme raskt igang igjen og ha noe å gjøre for å tenke på noe annet, mens andre er borte fra jobb et år eller mer. Det er mye som må bearbeides, og det er ikke noe som er rett eller galt når det kommer til sorg. Jeg mistet i uke 21, og sorgen var enorm. Startet å jobbe etter fem uker. For meg var nok det riktig, men samtidig gråt jeg i bilen til og fra jobb i lang tid. Jeg var heller ikke helt tilstede selv om jeg var på jobb, men fikk mye støtte av kollegaer den første tiden. Det ble kanskje verre når jeg opplevde at det ble litt glemt. Har fulgt mange på englesiden, og der er det ulikt hvor lenge de har ventet, tenker det er du som må føle på det. Det er også fare for å utvikle depresjon eller PTS av en slik påkjenning du har vært igjennom. Sorg er heller ikke så anerkjent i dagens samfunn og fortsatt tabu ift. å miste i svangerskap/fødsel. Nå har du hatt barnet hos deg, så håper du møter aksept for sorgen din. Det tar lang tid å lære seg å leve med sorgen. For den vil jo alltid være der, men i ulike former og i ulik intensitet. Først var alt svart og jeg bare var der, før alt ble grått og jeg sakte, men sikker så farger og kunne glede meg over ting igjen. Men fortsatt kan en sorgbølge skylle over meg, kanskje mer når jeg ikke ser det komme. Nå har det gått tre år siden vi mistet. Sender deg en stor klem. Har tenkt på deg, selv om jeg ikke kjenner deg eller er så aktiv her inne. Håper dere har mange rundt dere i denne vanskelige tiden.

Får heldigvis mye aksept for sorgen min ja. Kjente ikke det på samme måte da jeg mistet mamma'n min.
Har vært gjennom en del tidligere, og vil tro jeg egentlig har hatt PTSD i noen år allerede, men har aldri fått diagnosen.

Etter at mamma døde, jobbet jeg veldig mye, og myyye mer enn noen burde ha gjort. Jeg fikk meg en skikkelig knekk etter litt over et år, da jeg ble tvunget til mye stillesitting og hvile pga en røket leddbånd og brukket fot.
Ble vel egentlig bare verre og verre, og alt fra tidligere dukket også mer opp, og jeg har ikke vært noe flink til å snakke med andre om følelsene mine. Føler at jeg hadde begynt å takle alt mye bedre etter noen timer med psykolog, og jeg begynte å gå gjennom alt inne i hodet mitt istedenfor å prøve og gjemme det.

Problemet mitt er vel egentlig å vite hvor mye jeg takler, men det lønner seg nok å starte veldig rolig for min del. Har jo ikke jobbet på to år heller, så det å komme tilbake etter så lang tid kan jo være slitsomt uansett, uavhengig av hva vi nå har vært gjennom.

Utrolig trist å ha mistet iver halvveis i svangerskapet og var baby syk, eller klarte de ikke å finne noen årsak?

Takk for at du deler erfaringen din ♡

 

[Me&mini]

Takk for at du stiller dette viktige spørsmålet. Jeg har googlet og spurt helsefolk jeg har møtt, for jeg har både gruet meg så inderlig til å gå tilbake i jobb, samtidig som samvittigheten har gnaget som et åpent gnagesår i de stundene sorgbølgene er håndterbare - "jeg kan jo ikke være sykmeldt når jeg føler meg ganske normal??!"

Vi mistet gutten vår i november, han ble født til termin, men ble bare 8 dager. Svangerskapet vsr normalt, men 10 dager før termindatoen dro vi til sykehuset - jeg mente å kjenne mindre liv. Vi havnet på rikshospitalet den ettermiddagen og babyen vår ble forløst med keisersnitt. Han var veldig syk da han ble født.

Det var en svært påkjennende uke på riksen. Plutselig var alt snudd opp ned. Vi lå på barsel uten babyen, han lå på nyfødt intensiv. Mødre trillet babyene sine, min åpnet ikke øynene og alt hang i en tynn tråd.

Etter 8 dagen ble han koblet fra respitatoren og døde i armene mine.

Jeg er fortsatt sykmeldt 100% tre og en halv måned etterpå.

En ting er sjokket, en annen ting er sorgen, en tredje ting er savnet og en fjerde ting er alle hendelsene de åtte dagene, og begravelsen - som må bearbeides. I tillegg kommer sorgen til mannen min, og vår felles sorg. Det må jeg håndtere. Og sønnen min på 20 mnd. Vår store gledesspreder, men som og skal vokse opp uten lillebroren sin.

Her om dagen var det en sykepleier fra nyfødt intensiv som sa de forløsende ordene; "det er ikke lenge siden han døde, det er fortsatt kort tid siden", da jeg forklarte dette med jobb. Takk! For det er så vanskelig. Jeg har så mye inni hodet og hjertet og føler meg hudløs.

Det er så godt når noen bekrefter det jeg kjenner, og ikke bare sier at jeg må finne ut av det selv.

Så utrolig trist at du har opplevd dette
Visste dere at han var syk, eller var det noe de fant ut når han ble født?

Syns også det er veldig vanskelig, og vi har vel sagt flere ganger (gjerne når vi har fått spm om ting) at : "kan ikke noen bare fortelle oss hva vi skal gjøre og tenke". Hadde på en måte vært greit med en fasit noen ganger.
Tenker ofte tilbake på de 4 ukene vi var på riksen, med veldig varierende følelser. Så fort vi turte å tenke en dag frem, så var det noe som satt alt tilbake, så vi turte ikke å se mer enn 1 time av gangen.

Har dere merket noen reaksjoner på storebror? Har ei datter selv på ca samme alder, født juli 2015 og lillebror ble født 01.12.16. Syns det er så vanskelig å vite hvor mye hun forstår, og de krever jo ganske mye i denne alderen også.

 

[Eskimonika]

Må bare innom med en god klem til dere.