Når barnefaren ombestemmer seg.

C

CecDre

Første møte med forumet
Hei.
Jeg er en 29 år gammel jente/dame. Jeg er gravid, kanskje bare fem uker på vei så det er fortsatt tidlig.
Mannen jeg er gravid med har jeg kun hatt et forhold til i 7 uker, vi er ikke offisielt sammen, men har det fint i lag.
Vi har ikke brukt prevensjon da jeg, etter flere år hvor jeg og xen prøvde å bli gravide, har fått beskjed om at kroppen min ikke kan unnfange barn på grunn av cyster og arrvev på eggstokk/eggleder.
Jeg grudde med fryktelig til å fortelle nyheten til barnefaren, men han tok det hele med knusende ro og sa at han hadde vært med på moroa og at da må han ta ansvaret for det. Dette er nå to uker siden, i går kom han til meg med at han ikke er klar for et barn til (han har en halvannet åring fra et tidligere forhold) og at han ønsker at jeg skal ta bort barnet jeg nå bærer for at vi skal fortsette å ha det fint sammen.
Jeg er høyt utdannet, har fast jobb og bo, bil og hund, ønsket om å bli mamma har alltid vært høyt og sorgen var stor da jeg tidligere fikk beskjed om at å unnfange barn var umulig.
Jeg er så glad for å være gravid, men føler meg som dritt for å ikke lytte til hans ønske om å ta det bort når han ikke vil ha et til.
Noen som har gode råd/tanker om denne situasjonen?
 
Han sa det så bra når han først fikk vite det; er man med på leken etc... Synes ikke du skal ha noen som helst dårlig samvittighet for å bære barnet frem, dette er kanskje din eneste sjanse og han måtte jo skjønne at dersom ingen av dere brukte prevensjon var det en viss mulighet for graviditet. Hadde en mann forventet at jeg skulle ta abort, for så å fortsette forholdet til han, tror jeg ikke det hadde funka særlig bra om jeg virkelig ønsket meg et barn. Høres ut som både ønsker og verdier er litt ulikt hos dere. Alt virker å ligge tilrette i din livssituasjon, med unntak av at barnefar er usikker, så jeg sier go for it!! Tror du vil angre mye mer på å følge hans ønske, men ditt eget hjerte. Dessuten tror jeg ting vil gå seg til for han også, når overraskelsen og usikkerheten får lagt seg. Kanskje en idé å snakke med noen utenforstående. Mange nevner Amathea senteret, jeg kjenner ikke til dem, men tenker at det kan være godt å lufte tankene og få noen input utenfra i en slik situasjon.
 
CecDre skrev:
Hei.
Jeg er en 29 år gammel jente/dame. Jeg er gravid, kanskje bare fem uker på vei så det er fortsatt tidlig.
Mannen jeg er gravid med har jeg kun hatt et forhold til i 7 uker, vi er ikke offisielt sammen, men har det fint i lag.
Vi har ikke brukt prevensjon da jeg, etter flere år hvor jeg og xen prøvde å bli gravide, har fått beskjed om at kroppen min ikke kan unnfange barn på grunn av cyster og arrvev på eggstokk/eggleder.
Jeg grudde med fryktelig til å fortelle nyheten til barnefaren, men han tok det hele med knusende ro og sa at han hadde vært med på moroa og at da må han ta ansvaret for det. Dette er nå to uker siden, i går kom han til meg med at han ikke er klar for et barn til (han har en halvannet åring fra et tidligere forhold) og at han ønsker at jeg skal ta bort barnet jeg nå bærer for at vi skal fortsette å ha det fint sammen.
Jeg er høyt utdannet, har fast jobb og bo, bil og hund, ønsket om å bli mamma har alltid vært høyt og sorgen var stor da jeg tidligere fikk beskjed om at å unnfange barn var umulig.
Jeg er så glad for å være gravid, men føler meg som dritt for å ikke lytte til hans ønske om å ta det bort når han ikke vil ha et til.
Noen som har gode råd/tanker om denne situasjonen?
Klikk for å utvide …


Jeg skjønner godt at du ikke vil føle deg kjip som ønsker å beholde mini i magen! Som han selv sier var han jo like står del av grunnen til at du nå er gravid. Jeg har også hatt cyster på eggstokkene, og fått beskjed om at det kan ta lang tid å få barn. Derfor ble jeg ganske overrasket over at det skjedde så fort i forhold til hva jeg tenkte. Husk at dette er et valg du må leve med for alltid. Jeg synes du skal gjøre det du er mest komfortabel med. Det er lenge igjen til "fristen" for selvregulerende abort er borte, og du bør gjøre deg opp tanker om hvordan liv du vil leve langt frem i tid. Som du skriver har du i likhet med meg vansker med å bli gravid, men det stopper jo ikke ønsket om barn likevel. Samtidig er det også mulig å få barn på andre måter på et senere tidspunkt (adopsjon ol), men jeg vet ikke om det er noe du ønsker. Det jeg selv hadde fokusert mest på er mitt eget ønske, og valget jeg tar må jeg kunne være tilfreds med også om flere tiår. Masse lykke til :Heartred
 
Ikke ta abort. Hvis det er sånn at du har slitt i flere år med å bli gravid, så er det heller ikke gitt at du klarer det igjen senere. Jeg tror at uansett hva du velger, så kommer det til å gå utover forholdet, dessverre. Med mindre han endrer mening da. Jeg skjønner hans side av saken også, for 7 uker er altfor kort tid til å vite noe om dere kommer til å fortsette sammen. Ikke er dere sammen heller (enda). Jeg tenker at enten så blir hans hos deg, støtter deg og tar ansvar. Eller så går han fra deg, enten før eller etter en eventuell abort.
 
Hvordan tror du følelsene dine for han vil bli om du gjør som han vil og tar abort? Er det rom for å utvikle dype følelser? Eller vil du kanskje alltid se han som mannen som tok fra deg drømmene dine? Og vil det isåfall kunne være fundamentet for et godt forhold?

Han har kanskje litt panikk nå, men det kan gå seg til. Når han blir vant til tanken vil han kanskje bli glad for dette barnet som kommer.
For din del er dette både fysisk og psykisk. Mange som tar abort sliter med den avgjørelsen i etterkant, og det er vel spesielt ille om de har følt seg tvunget til å gjøre det.
Jeg tror du har alt du trenger for å gjennomføre svangerskapet. Ha is i magen og la mannen få reagere litt. Han trenger nok tid på seg. Og husk at for menn så kan det føles veldig overveldende, da de ikke har noe de skulle ha sagt. Det kan nok oppleves veldig vanskelig. Men det er din kropp, og du som skal leve med konsekvensene av din avgjørelse. Det må veie tyngst.
 
Eg blei og gravid når dæ blei slutt me far t første,men beholdt barnet fordæ. Eg ville ha beholdt siden du kansje ikke har fleire sjangser seinare me tanke på beskjeden du fekk tiligare. Du ønsker jo dette selv forsto eg å vist han svikter deg pga du beholder så er han ikke mye til mann uansitt etter mine øyne. Ønsker deg masse lykke til åhåper dæ order segxsmile9
 
Han har nok bare fått litt hetta. Dere visste at det var en sjanse for at dette kunne skje. Det er jo et mirakel at du har blitt gravid mot alle odds. Da tror jeg du vil angre veldig på det om du tar bort dette frøet. Hvem vet hvor mange sjanser vi får til å bli gravide her i livet? Masse lykke til [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
 
Enig med de andre her [emoji173] Personlig ville jeg beholdt om dette barnet er ønsket. Kanskje blir han, kanskje ikke. Men jeg tror det vil bli tøffere for deg over tid om du tar en abort på grunnlag av hans ønsker, om du selv har andre ønsker enn han [emoji4] Og jeg selv ville kanskje følt på et nag for mannen som fikk meg til å avbryte mitt største ønske i livet, uten å helt vite hvordan fremtiden vil bli. Lykke til [emoji173] Gjør det som føles riktig for DEG, selvom det kan være tøft i seg selv.
 
Jeg er ikke uenig i det som blir sagt her og vil på ingen måte anbefale abort! Men vil tilføre at det også får store konsekvenser for han om du bærer fram barnet. Han blir jo far på lik linje med at du blir mor. Og det er vel kanskje det største som kan skje oss. Menn har så vidt jeg vet ingenting å si i en sånn sak, juridisk sett. Det kan ikke være lett for han. Xen min fikk barn etter en one night stand (hun sa at hun skulle ta angrepillen men gjorde det aldri). Han har tatt ansvar og elsker sønnen sin, selv om det overhodet ikke var planen å bli pappa som 19 åring. Men det har vært en enorm vanskelig prosess for han (av mange grunner).
Jeg ville snakket med barnefaren. Høres jo heller ikke usannsynlig ut at han omstemmer seg igjen. Det er jo også viktig at han vet hvor viktig dette er for deg (om han ikke vet det allerede).
Masse lykke til!
 
Last edited:
Ikke ta abort fordi han vil det, han var med på leken.
Han får betale for sin del om han ikke vil ta ansvaret som han bør, og det er kanskje like greit både for deg og barnet, siden han er av typen som tror han kan bestemme over en annens kropp og liv...
 
Du er såpass oppegående at du vet at du trolig aldri vil komme over det om du velger å ta abort. Selv de som ikke er særlig ressurtssterke klarer å oppdra barn alene. Det blir ikke noe lettere for deg, men du klarer det. Om barnefar (som tross alt virker litt oppegående gitt første reaksjon) faktisk velger å være fraværende er en annen sak, men worst case så klarer du det fint alene. En abort er ikke noe man "glemmer" (hvertfall ikke om den er delvis ufrivillig) og mtp at dette kanskje er din eneste sjanse så vet du jo egentlig svaret. Er helt greit å være "flink pike", men akkurat på dette området synes jeg du må finne frem egoisten i deg; du tar ikke abort for å være nice og bevare husfreden. Og det at han bruker abort som argument at dere skal fortsette forholdet så er det vel usannsynlig at du klarer å fortsette noe forhold med han etter du har tatt aborten som han fikk deg til å gjøre. Masse lykke til :)
 
Marres skrev:
Du er såpass oppegående at du vet at du trolig aldri vil komme over det om du velger å ta abort. Selv de som ikke er særlig ressurtssterke klarer å oppdra barn alene. Det blir ikke noe lettere for deg, men du klarer det. Om barnefar (som tross alt virker litt oppegående gitt første reaksjon) faktisk velger å være fraværende er en annen sak, men worst case så klarer du det fint alene. En abort er ikke noe man "glemmer" (hvertfall ikke om den er delvis ufrivillig) og mtp at dette kanskje er din eneste sjanse så vet du jo egentlig svaret. Er helt greit å være "flink pike", men akkurat på dette området synes jeg du må finne frem egoisten i deg; du tar ikke abort for å være nice og bevare husfreden. Og det at han bruker abort som argument at dere skal fortsette forholdet så er det vel usannsynlig at du klarer å fortsette noe forhold med han etter du har tatt aborten som han fikk deg til å gjøre. Masse lykke til :)
Klikk for å utvide …

Utrolig godt svart av deg!!! Gode poeng du peker på!!

Vi heier deg frem til å ta en selvstendig avgjørelse!! Dersom du velger abort, så må du tenke over hvordan dette påvirker deg i fremtiden! Vil du angre veldig?? Vil du få en ny sjangse til å få barn?
Som alenemor- vil du få det til å funke!! Jaaaa, d er mer ensomt- men farsken for en jobb du gjør som alenemor som du kan være stolt av!

Mange barn vokser opp uten biologisk far, det betyr IKKE at de ikke vil få en farsfigur etterhvert som vil fylle plassen! Men om det blir dere to, mor og barn, så blir det et eget helt unikt forhold [emoji171]

Ikke la deg presse til noe!! Skru av hans forventninger, og bestem deg for det sy ønsker p gjøre!!
 
Du må først om fremst tenke hva DU vil. Ikke gjør noe pga forholdet til barnefar. Du må være forberedt på å måtte ta ansvar for barnet alene, og på de reaksjoner som kan komme fra folk rundt deg. Om du føler dette er ok, så beholder du barnet. Husk også at du blir knyttet til denne mannen gjennom barnet for alltid, på godt og vondt.

Velger du å ta abort han du risikere og miste både barnet og mannen. Du kan reagere på aborten og holde det mot han, eller det kan være forholdet rett og slett ikke fungerer i lengden.

Det er hans avgjorelse om han vil støtte deg og være involvert. Din avgjørelse om du skal beholde barnet.
 
Jeg har desverre ikke noe godt svar til deg. Er mange gode og fornuftige kommentarer her. Vil bare si at jeg heier på deg uansett hva du velger. Husk å sette deg selv i første rekke nå. Kjenn etter hva du selv vil. :) Masse lykke til! [emoji173]
 
Tusen takk for alle svar og velmenende ord! Det har virkelig varmet. Jeg vil bare gi dere en liten oppdatering på at jeg har valgt å beholde barnet og barnet har valgt å bli i magen. Etter litt tenking og fra-hverandre-tid i ferien har barnefaren bestemt seg for å støtte meg og barnet fullt ut, vi er nå et par som er i 14. svangerskapsuke [emoji4] [emoji173]️
 
Herlighet, du må gjøre akkurat det du føler for! Særlig siden du kanskje ikke kan få barn så lett! Hadde ikke vurdert å ta det bort en gang om jeg var i din situasjon!
 
Så bra at det ser ut til å ordne seg for det beste :)

Jeg var i nesten lik situasjon som deg, men var i et langvarig forhold hvor planen ikke var barn fordi jeg ikke trodde jeg kunne, og han ikke ville siden han hadde to store fra før. Var igjennom samme prosess som deg, og måtte ta et valg. Valgte å beholde fordi det var det eneste riktige for meg. Heldigvis trengte han bare litt tid, og valgte meg og barnet. Forholdet har aldri vært bedre, og vi venter spent på jenta som skal komme er nå i uke 35.
 
Sitter i samme situasjon bortsett fra at vi har vært sammen i nesten 1 år og jeg var 11+6 når han plutselig kom å sa at han ønsket abort. Er nå 12+6 og han 'maser' fremdeles. Mener jeg ødelegger fremtiden min osv. Han ønsker ikke å være med meg hvis jeg beholder barnet så nå jobber jeg med å finne plass å bo så jeg kan beholde barnet uten han. Han var så støttende i 7 uker (han fikk vite det i uke 5-ish) så slapp han bomben om at han ikke var klar osv..

Utrolig kjedelig men jeg har som deg, vanskeligheter med å, vell blir gravid men spontanaborterer hver gang, men han bryr seg ikke om det.

Du er heldig som har funnet en som velger å støtte deg uansett!
 
Lillebøllefrøet skrev:
Sitter i samme situasjon bortsett fra at vi har vært sammen i nesten 1 år og jeg var 11+6 når han plutselig kom å sa at han ønsket abort. Er nå 12+6 og han 'maser' fremdeles. Mener jeg ødelegger fremtiden min osv. Han ønsker ikke å være med meg hvis jeg beholder barnet så nå jobber jeg med å finne plass å bo så jeg kan beholde barnet uten han. Han var så støttende i 7 uker (han fikk vite det i uke 5-ish) så slapp han bomben om at han ikke var klar osv..

Utrolig kjedelig men jeg har som deg, vanskeligheter med å, vell blir gravid men spontanaborterer hver gang, men han bryr seg ikke om det.

Du er heldig som har funnet en som velger å støtte deg uansett!
Klikk for å utvide …

Huff, så synd. Håper det bare er kalde føtter fra barnefar sin side, men synes du er kjempesterk som tar steget ut og leter etter egen bolig for å klare deg selv. Håper veien videre blir så lett som den kan:shy:
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp