Jeg leser og leser og leser om alt dere skriver her inne, og jeg skjønner jo at man kommer videre selv om ting ser veldig tungt i begynnelsen [:)]
Her går ting veldig trått om dagen, og jeg er bare kjempelei av alt sammen. Men så er det det store spørsmålet om jeg skal ta steget eller ikke. Kjenner på følelsen av å skulle være aleine, ikke se lillejenta mi hver dag og alt annet som følger med.
Men, nå har jeg hatt det kjipt i snart 2 år, og jeg begynner vel å innse at jeg må komme meg videre. Det hele startet med at jeg som lykkelig mamma til ei jente på 3 mnd begynte å åpne posten til samboeren min, siden han aldri gjorde det selv. Til slutt viste det seg at han hadde inkassokrav langt over det han hadde mulighet til å betale ned. Etter mange tlf.runder til de forskjellige selskapene endte regningene til slutt på mellom 750 000 og 800 000 kr. En skikkelig knekk for forholdet, men jeg måtte jo prøve å finne fram til tilliten igjen. Det er har gått litt så der, og ved juletider for litt over et år siden knakk jeg helt sammen da venninna mi hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Tanken min var: "Å så utrolig deilig det må være å klare å gjøre det slutt".
Forholdet til meg og sambo har gått veldig opp og ned. For noen mnd siden fant jeg ut at han hadde fått seg et mastercard med kreditt på 10 000 kr, og hadde brukt 6000 kr av dem. Da jeg konfronterte han med dette, lovet han selvfølgelig at han ikke skulle bruke det mer. Når jeg sjekket her om dagen var saldoen -10 200 kr. Kjenner at jeg blir så utrolig sint! I utgangspunktet vil jeg jo at vi skal få forholdet til å fungere, men etter så mange tillitsbrudd så begynner jeg å få nok.
Et skikkelig klageinnlegg fra min side, men også en hyllest til alle dere som får meg til å tenke at "Dette skal jeg fader meg klare".
Kommer sikkert med mange spørsmål etterhvert. Det er mye jeg lurer på ift alle mulige søknader, fordeling av samvær osv.
Her går ting veldig trått om dagen, og jeg er bare kjempelei av alt sammen. Men så er det det store spørsmålet om jeg skal ta steget eller ikke. Kjenner på følelsen av å skulle være aleine, ikke se lillejenta mi hver dag og alt annet som følger med.
Men, nå har jeg hatt det kjipt i snart 2 år, og jeg begynner vel å innse at jeg må komme meg videre. Det hele startet med at jeg som lykkelig mamma til ei jente på 3 mnd begynte å åpne posten til samboeren min, siden han aldri gjorde det selv. Til slutt viste det seg at han hadde inkassokrav langt over det han hadde mulighet til å betale ned. Etter mange tlf.runder til de forskjellige selskapene endte regningene til slutt på mellom 750 000 og 800 000 kr. En skikkelig knekk for forholdet, men jeg måtte jo prøve å finne fram til tilliten igjen. Det er har gått litt så der, og ved juletider for litt over et år siden knakk jeg helt sammen da venninna mi hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Tanken min var: "Å så utrolig deilig det må være å klare å gjøre det slutt".
Forholdet til meg og sambo har gått veldig opp og ned. For noen mnd siden fant jeg ut at han hadde fått seg et mastercard med kreditt på 10 000 kr, og hadde brukt 6000 kr av dem. Da jeg konfronterte han med dette, lovet han selvfølgelig at han ikke skulle bruke det mer. Når jeg sjekket her om dagen var saldoen -10 200 kr. Kjenner at jeg blir så utrolig sint! I utgangspunktet vil jeg jo at vi skal få forholdet til å fungere, men etter så mange tillitsbrudd så begynner jeg å få nok.
Et skikkelig klageinnlegg fra min side, men også en hyllest til alle dere som får meg til å tenke at "Dette skal jeg fader meg klare".
Kommer sikkert med mange spørsmål etterhvert. Det er mye jeg lurer på ift alle mulige søknader, fordeling av samvær osv.
