mnyc's dagbok

mnyc2

Andre møte med forumet
Syntes det blir litt feil å fortsette dagboka; Mitt liv som alenemamma. Jeg ble jo heldigvis ikke alene likevel.
Ikke har jeg samme konto lenger heller. Så da starter jeg en ny. Postet dette i den gamle dagboka, men poster det like så greit en gang til i den nye ;-)

Noen som husker meg?
Mistet tilgangen til kontoen min, så måtte lage ny. Nå er det litt over seks måneder siden jeg skrev noe her inne sist. Mammatilværelsen er hektisk!!

En oppdatering herfra!
Kristian ble født 10.07.2014 en fantastisk vakker, liten gutt.
Han veide 2980 gram og var 49 cm lang. Født en dag før OUL termin og på min menstermin. (Skal skrive fødselshistorie altså).
Kristian er en herlig liten fyr. Nå om dagen bare skriker han, ikke fordi han gråter, men fordi han syntes det er det morsomste i hele verden.
Pappaen er bestekompisen og ingen får han til å skravle slik som han. Han er virkelig den snilleste gutten man får tak i, og vi har hatt ett par våkenetter på seks måneder. Han har virkelig arvet sovehjertet til foreldrene sine.

Barnefar og jeg bor sammen og forholdet kunne ikke vært bedre. Vi har våre opp og nedturer, men generelt så har vi det veldig bra. Det er tungt å skulle få ett forhold til å fungere som nybakte foreldre, men samtidig litt godt å være nyforelsket igjen. Blir litt lettere sånn. Vi ser ikke så mange feil hos hverandre enda. Heldigvis.

Vi leier loftet hos min far, og det er veldig godt å ha pappa/bestefar i nærheten. Kristian og bestefar koser seg en liten økt på sofaen hver kveld. Og når bestefar reiser på forretningsreise eller guttetur en helg, kommer han hjem til en dødelig fornærmet Kristian.
Her vi bor har vi to soverom, stue og bad med badekar, så vi mangler ingenting. Jeg samsover med Kristian fortsatt, men planen er at han skal inn på eget soverom snart. Nå er det kontor/lekerom/stellerom.

I matveien er det ikke like lett. Kristian vil bare ha pupp. Alt annet er ikke interessant. Så vi har kastet noen posjoner grøt, middager osv. Snurper sammen munnen og vrir seg unna. Veldig trist, men skal nå begynne på nytt. Har prøvd i to måneder og har nå en uke for å "restarte".

Skal også veldig snart ut i jobb, så må få til dette med mating. Mme er også uaktuelt, og jeg har pupper som er umulig å pumpe. Umulig prosjekt.

Det var en liten oppdatering herfra. Håper det går bra med alle dere andre, og håper jeg kan være litt flinkere til å være aktiv her inne :)
 
Godt å høre fra deg, schnupp. Du skriver godt. Deilig å høre at alt er bra m dere. Unner deg alt godt , unge frøken. Det må være digg å dele hverdagen med noen. Om det er barnefar er det jo ekstra stas. Høres ut som dere har det som plommen i egget :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Så hyggelig å høre fra deg :) Her om dagen lurte jeg faktisk på hvor det ble av deg ;)
Godt å høre det har ordnet seg mellom deg og barnefar og at dere har det bra alle sammen. Ingenting er vel bedre enn det.
Kristian høres ut som en fin fyr! :) Lillegutten min holder også på med skriking om dagen, er jo så gøy! Veldig morsomt, og av og til litt slitsomt å høre på ha ha.
 
Godt å høre fra deg, schnupp. Du skriver godt. Deilig å høre at alt er bra m dere. Unner deg alt godt , unge frøken. Det må være digg å dele hverdagen med noen. Om det er barnefar er det jo ekstra stas. Høres ut som dere har det som plommen i egget :)


Sent from my iPhone using BV Forum

Har jo lest dagboken din, og følger med fortsatt! (er snarvei på mac'en hihi). Men det å lage seg ny konto har forsvunnet i ammetåka hver gang jeg har vært her inne. :p

Så hyggelig å høre fra deg :) Her om dagen lurte jeg faktisk på hvor det ble av deg ;)
Godt å høre det har ordnet seg mellom deg og barnefar og at dere har det bra alle sammen. Ingenting er vel bedre enn det.
Kristian høres ut som en fin fyr! :) Lillegutten min holder også på med skriking om dagen, er jo så gøy! Veldig morsomt, og av og til litt slitsomt å høre på ha ha.

Så hyggelig å høre at jeg ikke er glemt:p Ja, er utvilsomt slitsomt å høre på den skrikingen, men veldig moro. Gikk i flere måneder og ønsket å høre stemmen hans. Pludring og skravling. Nå skriker han bare, så noen ganger skulle jeg ønske det hadde gått litt lenger tid, haha!!:p
 
FØDSELSHISTORIEN! Advarsel! Språkbruk og detaljer kan være litt i drøyeste laget for noen!

På ettermiddagen 9. juli hadde vi grillfest. Lillebroren min, søsteren min og kjæresten hennes var også der. Søsteren og typen skulle reise til Tyrkia i tre uker dagen etter så hun satt ved siden av meg og brølte inn i magen at han måtte komme ut!! Hun ville jo så gjerne treffe han før hun reiste. Jeg hadde kynnere (trodde jeg) hele middagen og fløy mye på do. Kom også noe slim etter ett av dobesøkene. Spiste også som en hest. Etterhvert hadde jeg så vondt at jeg bestemte meg for å ta en dusj. Smertene gikk ikke over, men tenkte ikke så mye over det. De kom med minutters mellomrom, men ganske ujevnt. Jeg ville ikke ringe føden unødvendig igjen. (Hadde jo en episode der jeg trodde vannet gikk, men jeg tisset på meg). Selv om jeg pustet meg gjennom noen av dem. Brukte rietelleren, men kom helt ut av det. Vi gikk og la oss, og jeg krevde pliktsex av barnefaren. Han ville ikke, i redsel for å skade babyen, men jeg ga meg ikke. Så endte med at han "hoppet på i svingen", hahaha! Stakkars, får litt vondt av han i ettertid!

Etter det fortsatte vondtene utover natten og fikk to timer søvn før jeg våknet rundt fem av at jeg skrek. Vekte heldigvis ingen, for jeg ville ikke være til bry. (Haha, jeg kan være så dum innimellom). Så jeg lå og pustet meg gjennom rier mens jeg hørte at pappa sto opp og reiste på jobb. Jeg prøvde å bruke rieteller, men det fungerte dårlig da jeg bare surret det til. Så 06.44 trykket jeg på rietelleren i det det kjennes ut som om noe knepper i underlivet på meg og noe væske kommer ut! Tenkte at nå gikk vannet. BF våknet under en av riene og krevde at jeg ringte føden, noe jeg ikke ville, for tenk om det var falsk alarm igjen. Han ble irritert og sa at hvis ikke jeg gjorde det, kom han til å gjøre deg. Jeg listet meg så opp i andre etasje (måtte jo fortsatt ikke være til bry) for å vekke besteforeldrene mine slik at de kunne kjøre oss. Røsket med meg papirene mine, satte meg på en stol ute i hagen og pustet meg gjennom noen rier til. Vi kom oss endelig i bilen og jeg hadde fryktelig vondt den 10 minutter lange turen.

Farmoren min og BF ble med meg inn på sykehuset og farmor tok styringen da hun har jobbet der tidligere. Heldigvis, så slapp jeg å tenke. Vi kom oss opp på føden og møter en hyggelig jordmor, som farmor kjente fra før. Ble så undersøkt og tar ctg, får så beskjed om at jeg har 3 cm åpning, og jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at jeg har kommet så langt i fødselen allerede. Jeg ringer så mamma, mens farmor ringer pappa. Mamma hyler og jeg hører ting falle i bakken i forsøket på å samle sammen tingene sine. Før vi legger på hører jeg hun si; må gå, jeg skal bli mormor! Så får jeg pappa på tråden og jeg ber han om å kjøre hjem og hente fødebagen.
Farmor reiser og hun gir meg en god klem og ønsker meg lykke til! Ett rart øyeblikk!

Vi blir vist inn på ett rom, og jeg finner ut at den eneste nogenlunde behagelige stillingen er å stå i enden av senga og hvile skrittet mot kanten, mens jeg halvveis lå på senga. Haha! Så kommer mamma, og hun hjelper meg på do og med å skifte. Husker ikke så mye her. Sov mye mellom riene, og hadde to tette, så en god pause hver gang. Fikk to akupunktur nåler. Under hver rie sto mamma ved hodet mitt og holdt meg i hånda, BF masserte ryggen og pappa snakket meg gjennom riene. Helt utrolig hvor gode de var til å finne plassen sin uten å egentlig prate om det. Husker ikke så mye mer, men rundt 12-1 fikk jeg tilbud om badekar. Takket gladelig ja til det, og mamma ble med meg inn. Sov godt og slappet veldig av der.

Mamma har fortalt meg mesteparten av det som skjedde de timene, for jeg husker lite. Jeg begynte å mase etter epidural, men så ville jeg ikke ha, og ombestemte meg hele tiden. Etter en times tid sier jordmoren at jeg må tisse i vannet hvis jeg føler for det. For jeg måtte ha tom blære (eller noe sånt). Svarer at jeg må ikke tisse, men jeg må bæsje.:p Jordmoren ble litt satt ut og svarte; ja, jo hvis du føler for det så. Hahaha!!
Måtte ikke det altså, men da hadde jeg no så innmari nedpress.

Etter en stund kommer jordmor inn og sier at nå er fristen snart ute for å få epidural. Jeg sov sånn halvveis, og noen ganger fikk jeg med meg alt som ble sagt, andre ganger ingenting. Hun sa jeg skulle få tenke på det noen minutter, og hun gikk ut. Da sovnet jeg, og jordmor kom tydeligvis inn og spurte igjen om jeg ville ha epidural. Da jeg ikke svarte, tok mamma sjansen og svarte at vi hadde blitt enige om at jeg ikke skulle ha epidural. Da jeg våknet og var ferdig med riene, var jordmoren ute av rommet. Så sier mamma; beklager, men du sov så lenge, så nå er fristen ute. Ok, svarer jeg og tenker ikke mer over det. Den sniken der altså, men veldig glad jeg ikke tok noe smertestillende i ettertid:p

Så kom jeg med dagens gullkorn. Etter en ri sier jeg slitent til mamma: Mamma, kan vi vær så snill og late som om vi er på rommet mitt nå, og at du ikke er her? For jeg klarer ikke å ikke banne lenger. HAHAHA!! Jeg husker ikke dette, men guuud så flau jeg ble da jeg fikk høre denne episoden. Da jeg bodde hjemme og hele oppveksten hadde mamma en regel. Vi fikk lov til å banne og si så mye stygt vi ville, men bare på rommet vårt, og så lenge ingen hørte på. Og det satt i hodet mitt ubevisst mens jeg fødte. Jeg bannet ikke, men etter at mamma svarte: Det er helt greit jenta mi. Da bannet jeg som en bryggesjauer, hahaha!

Fikk ny jordmor rett før klokken 3. En ung, dansk dame som jeg ikke forsto ett ord av hva sa. Men siden mamma har jobbet mye med dansker, så forsto hun veldig mye mer enn meg. Så jeg sa at mamma fikk oversette underveis.
Tiden gikk og jeg sov fortsatt godt mellom riene. Og i tre tiden våknet jeg og spurte mamma om jeg kunne føde i badekaret. Det var en av mine største frykter, og jeg ville absolutt ikke føde der, men på det tidspunktet hadde jeg aldri i livet klart å komme meg opp av det karet.:p Mamma svarer; Slapp av, de har allerede gjort det klart for deg.
Og det hadde de. Vannet hadde blitt varmere, lyset var dempet og masse medisinsk utstyr sto rundt meg. Veldig greit i grunn. Jeg ber mamma om å hente BF og pappa, for jeg ville jo ikke at de skulle bli snytt for fødselen, selv om jeg lå der kliss naken:p Men den dagen mistet jeg alle mine intimgrenser tror jeg. Så mange mennesker som styrte rundt meg de dagene på sykehuset, spredde bena for en hel haug med ukjente mennesker, og kunne ikke brydd meg mindre.:p Samboeren til mamma lo godt da jeg gikk spradende rundt med den flotte bleia, BH og sykehusskjorte uten å bry meg med å skifte da de besøkte oss dagen etter. Da de kommenterte det svarte jeg; Jeg har snart vist meg naken til hele sykehuset, så hva gjør vel en person fra eller til!? Haha!:p Men nå sklir jeg ut her.

Jeg hadde ett ekstremt behov for å presse lenge, men fikk ikke lov. Etter hvert fikk jeg lov til å gi etter i korte intevaller. Altså presse lett. Det hjalp litt, men jeg pustet ikke så fikk veldig mye kjeft for det. Hadde også en "blokkering" av noe slag, så jeg sto på alle fire mens jordmoren fikk dyttet den unna. (Aner ikke hva som skjedde der).
Pappa kommer inn og setter seg bak meg. Med en arm på hver side av hodet mitt. BF holdt seg i bakgrunnen, og mamma satt fortsatt stødig som en klippe ved siden av meg. Så var det en eller annen som sa noe og jeg vitset litt med det. Og mamma sa: Det er jenta vår det. Drar en vits og ler like godt som alltid. Selv når hun føder.:p
Jeg fikk endelig lov til å presse og jeg presset som en gud. Det var så godt å endelig gjøre det kroppen fortalte at jeg skulle gjøre. Etter noen press er mamma mest opptatt av det som foregår mellom bena mine enn meg. Pappa satt like stødig bak meg, og jeg holdt så hardt jeg kunne i armene hans. Barnefaren forsvant raskt ut på gangen, men det var vi enige om at var helt greit. Han hadde allerede sett mer enn han ville se:p
Jeg presset og presset, så sier mamma at hun ser hodet. HAN HAR MASSE SVART HÅR, hyler hun. Jordmoren spør om jeg vil kjenne. Nei, æsj, svarer jeg. Så ombestemte jeg meg for jeg ville ikke angre i ettertid. Den følelsen sitter igjen. Det var så mykt, mykt hår og veldig rart og kjenne på noe så ukjent der nede, haha! En veldig rar opplevelse.
Jeg presset enda litt til og var plutselig på det stadiet at det var rett før den største delen av hodet var ute. Mamma lo og sa; Jeg ser hodet, så forsvinner det, så kommer det tilbake og så forsvinner det igjen, haha!:p Jeg var så redd for å presse mer da jeg kjente at jeg kom til å revne hvis jeg presset. Men ut måtte han jo så jeg ga gass og kjente at jeg revnet. Mamma og jordmor sier at nå kan du se hodet hans. Tok en kikk ned og der så jeg sønnen min for første gang. Han hadde masse svart hår på hodet, øynene lukket og var merkelig grå, haha. Fikk helt panikk og tenkte at nå drukner han. Presset på som en gal, og vips var han ute. Pappaen sto utenfor og tok screenshot i øyeblikket han hørte Kristian gråte for første gang. 16.24 ble han født etter ca. ett døgn med smerter, men kun ca 9 timer fra vannet gikk. Jeg fikk han opp på brystet og jeg kikket lenge. Ble forbanna på alle rundt meg og spurte hvorfor barnefaren ikke var der. En eller annen hentet han og så var han der. Da slappet jeg helt av. Og gråt en skvett. Den stunden varte alt for kort.

Fortsettelse følger...
 
Jordmoren spurte hvem som skulle klippe navlestrengen, og jeg spurte barnefaren, men han sa nei. Det visste jeg på forhånd, så det var greit. Tenkte kanskje han ombestemte seg, så ville spørre for sikkerhets skyld. Jeg spurte så mamma fordi hun sto rett ved siden av jordmoren og saksa, og pappa har tross alt hatt æren av å klippe tre stykker. Hun ble så satt ut og glad heldigvis. Så var strengen klippet.
Og Kristian ble tatt fra meg for jeg skulle ut av badekaret asap! Dette var jeg ikke forberedt på. Jeg var jo så stolt og jeg ville bare nyte det øyeblikket. Det man ser på film. Barnet blir lagt på brystet, verden står helt, helt stille og det er bare oss to som betyr noe en stund.

Den ene pleieren har jeg fortsatt mareritt om, kommer bare til å kalle henne Trollet videre i historien (navnet hun egentlig har fått passer seg ikke her:p pleierf***a:hilarious:). Så Trollet kommer bort til meg og sier; Du må opp av karet nå!! Jeg prøver å forklare at det er umulig. Jeg er utslitt og bare det å løfte armene er slitsomt. Hvordan i alle dager forventer de at jeg skal stå i ett glatt badekar!? Navlesnoren henger fortsatt mellom bena mine, og det er helt ærlig den ekleste følelsen jeg noensinne har kjent på kroppen.:p Trollet røsker tak i armen min og haler meg opp. Mamma protesterte og prøvde å komme seg bort til meg, og tok tak i meg rett før jeg smalt sammen i badekaret. Trollet lagde en slags tsk tsk lyd og ristet oppgitt på hodet. Mamma hjelper meg (les: løfter meg) opp i sengen, og jeg legger meg ned. Kristian blir igjen plassert på brystet mitt. Så blir vi trillet inn på rommet vårt.

Så skal morkaken ut. Jeg ligger i sengen og jordmor forsøker. Åååå den følelsen sitter godt igjen i kroppen. Husker ikke så mye her, for det svartnet litt for meg av smerte. I begynnelsen prøvde jeg å fokusere på Kristian, men det var helt umulig. Barnefaren satt på første rad stakkars og prøvde å snu seg vekk. Mamma sa til pappa at kanskje de skulle bytte plass. Så var BF ved hodet mitt og studerte sønnen sin. Trollet sto ved siden av og styrte noe voldsomt. Prøvde å få frem puppen, dyttet den inn i munnen på Kristian, flyttet han rundt, pakket opp, pakket igjen. Så var han kald, så måtte han ha hudkontakt. Hun styrte noe voldsomt. Så begynte smertene å virkelig ta på, og jeg skrek ut. Trollet kjefter. Tenk på barnet ditt, sier hun. Jeg vrir meg i smerte, vil bare vekk. Trollet tviholder Kristian på meg. Akkurat de minuttene der sitter i meg enda, alt for godt. Det er vonde minner. Når du bare skal være glad for at du endelig får møte barnet ditt, så ville jeg bare kaste han vekk. Ville ikke ha han der. Ønsket han bare langt, langt bort. For smertene var så ulidelig vonde. Mye værre en selve fødselen.
Jeg ser på mamma med tårevåte øyne, helt desperat. Mamma sier pent til Trollet at kanskje det er en idé å ta vekk Kristian en stund!? Datteren min klarer ikke fokusere på verken han eller det å presse ut morkaka. Trollet setter seg på bakbena. Nei, barnet må være hos mor. Mamma fortsetter å forklare at jeg er tydelig utilpass og at det ikke kan være bra for babyen. Kanskje pappaen kan få ha han en stund? Jordmor sier at det er helt grei, jeg må fokusere på det jeg skal, for tiden begynner å bli knapp. BF får han i armene sine og det var så fantastisk fint å se. Jeg lå i sengen med hodet til siden og studerte guttene mine. Verden stopper ett lite sekund.

Nå står det fire mennesker nedentil, mens trollet presser på magen min. Jeg fikk noe som skulle sette i gang riene, men ingenting skjedde. Navlesnoren har begynt å ryke, så de må være forsiktige. Det kommer en spesialist inn og hun prater endelig til meg. Ingen av de andre forklarte noe, bare pratet om meg som om jeg ikke var tilstede. Hun sier at nå skal hun gjøre ett siste forsøk, og det kommer til å gjøre vondt. Går ikke det så må jeg legges i narkose for å manuelt ta ut morkaken. Jeg håper at det ikke går. Vil ikke ha mer vondt, vil bare sove og slappe av. Hun gjør det hun kan, men den kommer ikke ut. Du må legges i narkose, sier hun. Ok, sier jeg. Jeg er utslitt. Klarer ikke å bry meg eller bekymre meg for hva som skjer med Kristian mens jeg er borte. Mamma sier at vi sees snart. Mhm, svarer jeg. Det kommer ei jente inn som presenterer seg, jeg presenterer meg tilbake. Hun skal trille meg opp på til operasjonsrommet. Hun spør meg om fødselsdatoen min, jeg svarer. Husker du de fem siste sifrene også? Spør hun kjekt. Jeg ramser dem opp. Bra, svarer hun. Jeg skulle bli stilt dette spørsmålet ikke mindre enn fire ganger til på veien opp. Aner fortsatt ikke hvorfor alle spurte om det.:p

Jeg blir trillet opp noen etasjer, inn på en byggeplass. Hun som triller meg sier at de bygger om der oppe. Hun spørr om jeg fikk jente eller gutt. Gutt, svarer jeg. Hun gratulerer meg og spør hvor mye han veide. Jeg vet ikke, svarer jeg trist. For jeg vet ingenting om babyen min, annet enn at det var en gutt.
Vi møter en ny fyr som presenterer seg, håndhilser han også. Jeg presenterer meg. Han spør om akkurat det samme. Husker du de fem siste også? I samme kjekke tone. Husker det irriterte meg voldsomt hvor hyggelige de var:p Han tar over og beklager byggeplassen. Forklarer at de bygger om. Mhm, svarer jeg.
Triller meg gjennom lange ganger med støv, bråk og uferdige vegger og inn i operasjonsrommet/salen (hva heter det!?).
Håndhilser på noen leger. Samme spørsmål.
Jeg blir spurt om hvor mye jeg veier. Jeg vet ikke, svarer jeg. Prøver å legge ann en kjekk tone, men innvendig gråter jeg. Jeg veide xx kg (husker ikke hvor mye det var), men jeg har jo akkurat født.
Hvor mye veide barnet da? spør han. Jeg vet ikke, svarer jeg igjen. En tåre triller nedover kinnet mitt.
Okei, så minus 3-4 kg da, sier han. Mhm, svarer jeg.
Så presenterer enda en fyr seg. Sier at først skal jeg få oksygen, så kommer han til å si i fra når det er narkose. Jeg puster. Inn og ut, inn og ut. Gråter fortsatt litt. Nå får du narkose, sier han. Om 10 sekunder sover du.
Ja, jøss, er alt jeg rekker å tenke før jeg sov tungt.

Jeg våkner alene. Ingen mennesker er å se noe sted. Jeg ligger i ett rom det er tydelig kan romme mange senger på en gang. Jeg ligger i hjørnet, nærmest vinduet. Jeg ser en dør på motsatt side. Jeg forventet nesten at alle skulle være der da jeg våknet. Det er de ikke. I motsatt hjørne av rommet er det en slags bod/kontor, med vinduer vendt ut mot der jeg ligger. Ingen å se der heller. Jeg er så sliten at jeg dupper av litt igjen. En dame sier navnet mitt. Jeg våkner. Hun presenterer seg. Jeg føler meg veldig mye bedre, og blir ikke irritert på henne. Hun er hyggelig. Hun sier at jeg fortsatt må prøve å sove litt til, så skal jeg få se barnet mitt. Hun spør hva det ble. Gutt, svarer jeg. Har dere funnet navn enda? Hun smiler, og jeg tenker at jeg liker denne damen. Kristian, svarer jeg. Jeg sovner igjen, men når jeg våkner gråter jeg. Jeg gråter fordi jeg ikke vet hvor Kristian er, hvor mye han veier eller hvor lang han er. Har han ti fingre? Ti tær? Er det noe galt med han? Jeg vet ikke, og jeg gråter så jeg hulker. Den snille damen kommer bort til meg og spør om jeg er klar for å få besøk. JAAAA, gråter jeg og smiler om hverandre. Hun går for å ringe.
Minuttene snegler seg avgårde. Jeg har blikket fast på døren. Leger og pleiere går forbi, en fyr med blomster også. Hvor er de??? Endelig ser jeg BF kikke forsiktig inn døren, med mamma, pappa og det lille nurket i sengen sin. ENDELIG!! Jeg får han opp i sengen og jeg bare kikker. Vakre, vakre lille venn. Endelig er du her hos meg. Jeg ber dem om å ta bilder. Det øyeblikket vil jeg aldri glemme. Jeg stryker forsiktig over hele det perfekte ansiktet. Og endelig står verden helt, helt stille og det er bare oss to som teller, en liten stund:)
 
Tusen takk!:) Jeg elsker å skrive! Vurderer å skrive en bok en gang i fremtiden om hvordan bf og jeg møttes. :hilarious: Urealistisk drøm, men hadde vært litt gøy!:p
Drømmer skal være litt idealistiske synes jeg :) Trenger ikke bety at de ikke er oppnåelige :D
 
Nå rant tårene mine assa..for et levende språk du fører! Applaus! Og for en historie! Jeg begynte å grine da du endelig traff en dame du likte. Kjente meg så godt igjen der du. Hvor er alle de greie omsorgsfolka når man trenger dem?! Du bør virkelig skrive! Jeg kjøper boka! Uansett hva du skriver om. God klem :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Nå rant tårene mine assa..for et levende språk du fører! Applaus! Og for en historie! Jeg begynte å grine da du endelig traff en dame du likte. Kjente meg så godt igjen der du. Hvor er alle de greie omsorgsfolka når man trenger dem?! Du bør virkelig skrive! Jeg kjøper boka! Uansett hva du skriver om. God klem :)


Sent from my iPhone using BV Forum

Tusen takk :D Ja, de "omsorgspersonene" rundt meg var helt jævlige. Skal sies at jeg var ganske hormonell og sliten, så mange var nok veldig hyggelige, men for meg oppførte de seg som troll. Samme på barsel, men de var faktisk en gjeng med troll :p Men det er en helt annen historie. Skulle ringe søsteren min for å fortelle at hun hadde blitt tante. Hun satt spent som bare det, på mellomlanding i Tyskland. Eneste mennesket jeg ville prate med selv. Så kommer det enda et troll og napper telefonen ut av hendene mine. Kristian sov og pappaen passa på. "Du kan ikke sitte på facebook nå, du har faktisk akkurat født". Åååånei?? Sier du det? Det forklarer den intense smerten i hufsa. Da ble jeg forbanna. Og det ble bare starten på dager med dritt på sykehuset. Folk som snakket til oss som barn, folk som la seg oppi alt vi gjorde, men å få noe veiledning og hjelp? Nope! Men jeg var fast bestemt på å få bli der så lenge som mulig, for jeg ville lære så mye jeg kunne. Møkkafolk, rett og slett! Bortsett fra ei, som jeg gråt av glede når kom på vakt :p Hun var snill! Vurderte å sende blomster til henne på sykehuset og skrive ett kort det sto; Godt det finnes hyggelige mennesker som deg i helsevesenet :p men følte det ble for drøyt :p Godt den tiden er forbi, og at det bare varte noen dager :)
 
Jeg har også en liknende opplevelse av sykehuset. Møtte tre gode jeg da: ei på oppvåkninga som hadde leppestift og luktet god parfyme. Hun ga meg så mye vann jeg ville ha. Hun var engelen på jord for meg. Rusa var jeg jo. Men likevel. Ei anna ei ga Aron 2 ml vann etter et døgn uten væske. Ei tredje ga Aron 5 ml nan to døgn uten mat. Jeg gråt av lettelse da ja. Jeg var helt alene m han. Fikk han etter oppvåkninga. Uforsvarlig spør du meg. Ikke fungerte ringesnorsystemet heller og jeg måtte ligge m smerter og en hylende unge i 1 t og 15 min midt på natta uten å klare å bevege meg. Ringte til slutt føden på tlf. Da våkna de. Men tror du jeg fikk smertestillende ? Nope! De måtte visst besøke alle rommene pga ringesnorsystemsvikt. Dagen etter skjedde akkurat det samme. Satt da på do. Ringesnor ute av funksjon. Jeg sa ifra samme kveld at jeg tok meg en dusj. " jada, bare ring på hvis du er uvel.." Jeg skrattlo meg bortover gangen og inn i dusjen mens jeg gikk som en full gammel mann. Mulig de trodde jeg var gal he he he


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Back
Topp