Mistrives i jobben. Ny jobb mens man prøver?

[Kakkelhøns]

Hei.

Jeg må bare si at jeg elsker yrket mitt, men mistrives så i stillingen min jeg har hatt i snart et år

Tidligere jobbet jeg mye turnus på sykehus, men så fikk jeg tilbud om lederstilling innenfor et annet fagområde. Jeg takket ja fordi jeg hadde lyst å stige i gradene, slik at jeg var bedre kvalifisert til å få drømmejobben innenfor et annet fagfelt (utrolig vanskelig å få jobb der, så det er fint med erfaring tenkte jeg).

Saken er den at jeg mistrives så mye. Jeg gleder meg ikke til å gå på jobb, jeg synes ikke faget er interessant, og jeg jobber tett med en liten gruppe mennesker som er veldig tja, hva skal jeg si, enkelte er veldig sære. Og det er tidvis dårlig miljø. Sjefen min er en idiot som vil gjøre alt mulig annet enn å jobbe, så det er lite hjelp å få av henne.

De som har stillinger i drømmejobben min går ikke av med pensjon før om 3-4 år, og hadde egentlig tenkt å holde ut i jobben min til da, men det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil jo ha det fint på jobb også! Så vet ikke om jeg klarer det i lengden.

Saken er den at vi skal starte å prøve på å få barn nå, så det ville vel vært dumt å søke på ny jobb? Jeg kunne også tenke meg å gå tilbake til den gamle jobben min, men det ser mindre bra ut på cven min, i tillegg til at det sikkert er tyngre å jobbe seinvakter med barn.

Jeg føler meg så låst, blir jeg i jobben er jeg ulykkelig, slutter jeg så blir det missnøye og hvisking og tisking blant de andre da de har brukt lang tid på å lære meg opp.

Ble langt dette. Men.. hva ville du gjort?

 

[Me&mini]

Ville beholdt jobben mens jeg søker på andre jobber. Er i samme situasjon selv egentlig, men har ikke råd til å si opp før jeg har noe nytt.

 

[minni89]

Jeg ville nåkk begynt å søke ny jobb, men ikke si opp før ny jobb er i boks.
Satt i lik situasjon selv, hadde jobb med god lønn og fin arbeidstid, og fast 100% stilling, men mistrivdes.
Søkte ny jobb, innenfor helt nytt fagfelt, med dårligere lønn, og turnusarbeid, og fikk kun 80% stilling, men må si at hverdagen er MYE bedre nå. Trives på jobb og humøret hjemme er mye bedre, og slipper å bruke mye energi på det å mistrives[emoji4]

 

[Pedal]

Ville absolutt søkt på jobber som du tror du vil trives i, uansett om dere prøver eller ikke. Du vet aldri om det tar kort eller lang tid.
Det er alt for tungt å stå i en jobb man ikke liker...

 

[Snurri]

Synes det ville vært merkeig om det skulle bli hvisking og tisking pga opplæringstiden dersom du alt har jobbet der i ett helt år. Du har jo lagt inn arbeid i løpet av dette året, og ikke bare hatt opplæring. Litt sevskryt kan du unne deg. Jeg jobber selv kveldsvakter, fast, og har pratet med mannen om hvordan vi skal løse dette. Nå prøver vi på første, så vet ikke hvordan det kommer til å bli, men planen er at jeg skal fortsette i min stilling frem til vi får barn og så ser vi heller hvordan det fungerer i praksis før jeg blir å bruke tid på å søke med til en "dagstilling".

Jeg sitter forøvrig og titter på utlyste stillinger og ser hva som er tilgjengelig av dagstillinger, men ønsker ikke bruke tid og energi på aktiv søking. Om det dukker opp en megafantastisk jobb, så søker jeg. Ellers avventer jeg og tenker at det sikkert går seg til. Tror ikke det kommer til å bli så ekstremt problematisk med kveldsvakter, ihvertfall ikke om du kun har de innimellom. Dere er jo to. Det vil uansett ikke være tyngre for DEG å jobbe seinvakter, er i så fall mannen din som kommer til å ha en full arbeidsdag + sitte alene med ungen når du er på jobb. Og aleneforeldre finnes det mange av, og de dør ikke, så det er såklart noe man kan komme seg gjennom uten at det burde skape masse problemer.

Snakk litt med mannen om dette og hva han tenker. Kjæresten min mente at det skulle han fikse, enn så lenge at det var en unge det var snakk om. Uansett så har man jo permisjonstiden og mye kan skje på jobbfronten innen tiden kommer at du er tilbake i jobb igjen. Pluss, at dere bare prøver å få barn. Du vet ikke hvor lang tid det kan ta å bli gravid.

Om jeg var deg ville jeg prioritert å ha det bra på jobb. Ting går seg vanligvis til, og mange av bekymringene dine vet du ikke om er reelle eller ikke enda. Plutselig så løser det seg bare på naturlig vis. Og i værste tilfelle, om du skulle få kveldsvakter og finne ut at det ikke lar seg kombinere, så kan du søke ny jobb igjen. Det er ikke værre, og et er lov å bytte jobb!

 

[Eskimonika]

Det er ikke mulig å forutsi hvor lang tid det vil ta å bli gravid. Ville beholdt jobben mens jeg søkte annet, men dersom du trivdes i den gamle jobben og har mulighet til å gå tilbake dit kan du jo gjøre det og så fortsette å søke etter drømmejobben.
Ift tankene dine om kveldsvakt og småbarn så skal du jo først bli gravid og ha permisjon også så det er en stund frem i tid. Noen ganger kan også tillegg pga annet arbeid enn dagtid gjøre at du kan jobbe redusert.