Hysj...
Glad i forumet
Her kommer min fødselshistorie, men jeg vil gjerne være anonym (selv om noen av dere vet hvem jeg er).
Søndag 2.juni møtte vi opp på sykehuset 09.30 for å bli satt i gang 10 dager over tiden.
Vi ble møtt av jordmoren vi hadde vært på overtidskontroll hos noen dager tidligere og fikk beskjed om at jeg skulle få satt inn ballong etter sjekk hvis ikke det var noen åpning. Slimproppen gikk lørdag kveld, men etter sjekken ble det konstatert at jeg ikke hadde noen åpning. Da bar det inn på undersøkelsesrommet for å sette inn ballong. Etter mye om og men og innvendig ultralyd fikk vi satt inn ballongen og i det de skulle teipe den til låret mitt datt den rett ut.
Da bar det tilbake på rommet for ny sjekk hvor det viste seg at jeg hadde 1 cm åpning. Da var det bare å legges inn og begynne på modningspiller. I løpet av søndagen fikk jeg 3 piller. Kl. 9 på kvelden ble jeg sjekket igjen av en jordmor som var relativt røff. Tenkte ikke noe større over det siden jeg ikke liker sjekk uansett. Kl. 2 på natta var jeg oppe på do og byttet bind fordi jeg synes det var så klissete og vått. Tenkte fremdeles ikke noe større over noe som helst da klokka tross alt var midt på natta. Kl. 9 mandag morgen blir jeg sjekket av en ny jordmor som konstaterer at vannet mitt hadde gått og at jeg nå hadde 4 cm åpning. Jordmoren kvelden før har da klart å ta vannet med sin røffe sjekk. Da ble det å ligge rett ut frem til fødsel.
På mandag ble det satt inn 3 modningspiller til uten at det skjedde noe mer av noe slag. På dette tidspunktet (og flere ganger tidligere) påpekte jeg at mamma også måtte settes i gang og at hun etter 24 timer måtte ha hastesnitt. Dette hørte både jordmødre og leger på, men det kom sikkert ikke til å skje med meg og jeg trengte ikke bekymre meg i det hele tatt. Følte meg ganske hjelpesløs der jeg lå og ikke kom noen vei verken fysisk eller i forhold til fødselen. På kvelden ble det litt tårer når det gikk opp for meg at det ikke kom til å skje noe da heller hvis ikke det startet av seg selv i løpet av natten.
Tirsdag morgen kom og ingenting hadde skjedd i løpet av natta. Da ble det etter hvert bestemt at jeg skulle settes på drypp fordi jeg hadde fått de 6 pillene de kunne gi meg og jeg begynte å bli ganske sliten. Drypp ble satt og ingenting skjedde. Ble satt opp til høyeste dryppet etter 2,5 timer og da begynte jeg endelig å kjenne litt til dryppet. Ble såpass vondt at jeg slet med å snakke (lukket meg veldig inn i meg selv) og ville ha varmeposer. Jordmoren glemte posene mine, så der lå jeg med vondt og lurte på om det kanskje kom til å skje noe mer snart. Ble sjekket og der hadde det ikke skjedd noe mer. Da kjente jeg jeg begynte å bli litt motløs, men levde fremdeles i håpet. Hadde jo hørt om andre som plutselig hadde gått i fødsel, så alltid håp. Etter 5,5 timer på drypp ble jeg sjekket igjen og det hadde fremdeles ikke skjedd noen ting. Da bestemte jordmor seg for å diskutere hastesnitt med lege. Det ble ganske fort bestemt at jeg skulle ha dette fordi jeg hadde ligget så lenge totalt og begynte å bli sliten. Babyen hadde det veldig bra inni magen, så den var det ikke noen bekymring for, men mor skal jo orke fødselen.
Etter at det ble bestemt hastesnitt gikk ting veldig fort. Fikk kjortel, satt kateter og fikk på meg kompresstrømper før jeg egentlig rakk å tenke noe som helst. Begynte å gråte når det gikk opp for meg at jeg slapp narkose og at mannen min fikk være med inn. Vips, så var vi på vei opp til operasjonssalen. Når vi kom opp dit ble jeg overrasket over hvor mye styr det var der inne. Masse mennesker (7 stykker) som ordnet og styrte. Følte meg litt overrumplet over å i det hele tatt skulle operere, men jeg fikk ikke så mye tid til å tenke over det. Før jeg fikk tenkt meg om var det på tide å sette epiduralen. Denne har jeg gruet meg veldig til, så adrenalinet begynte å pumpe i kroppen med en gang. Heldigvis kom anestesisykepleieren meg til unnsetning, så jeg hadde en å klamre meg til mens jeg prøvde å holde kroppen rolig. Kjente egentlig ikke så alt for mye til epiduralen. Var veldig overrasket over at det ikke var verre enn det var. Ble lagt ned og så var man i gang med operasjonen. Hadde mannen min ved meg som satt og snakket rolig til meg og var veldig god. Plutselig var babyen vår ute og mannen min fikk fortelle meg at vi hadde fått en gutt. Jeg klarte ikke ta dette innover meg i det hele tatt og bare gråt. Var veldig mye følelser og tanker etter 56 timer. Plutselig var man mamma. Mannen min ble med ut på veiing og vasking og kom tilbake med gutten var i armene sine.
Jeg fikk vel noen minutter med han og mannen min før de plutselig ville ha begge ut av rommet. Da skjønte jeg at noe ikke var helt som det skulle. Stemningen i rommet ble plutselig veldig annerledes og stemmene ble litt mer hissige og alvorlige. Det viste seg at jeg hadde begynt å miste ganske mye blod. To ganger holdt jeg på å besvime, men tanken på å da bli lagt i narkose gjorde at jeg kjempet i mot med alt jeg hadde av energi. Fikk i tillegg kvalmedempende og ymse annet av medisiner som fikk meg tilbake til normalen begge gangene. I tillegg trodde jeg jeg måtte kaste opp, men det er klin umulig liggende på ryggen. Hadde verdens beste anestesilege og student som holdt humøret oppe hele tiden og som fleipet og stod i så jeg skulle føle meg trygg uten mannen min. Etter en stund ble jeg stiftet igjen i hast fordi epiduralen var på vei ut av kroppen og jeg hadde da mistet oppmot 3 liter blod. Det ble ringt etter blod fra blodbanken og etter noen minutter lå jeg på postoperativen med dyne, to oppvarmede helsetepper og blodoverføring. Det er den beste følelsen i verden når man er kald helt inn i margen. Jeg sovnet en liten stund og når jeg våknet fikk jeg endelig se mannen og gutten min.
Grunnen til blødningen var at gutten var 4,7 kilo og da betraktelig større enn de hadde forventet. Morkaka hadde lagd ett såpass stort sår at jeg blødde unormalt mye og livmoren ville ikke trekke seg sammen fordi den hadde jobbet så hardt i 56 timer. Jeg synes i ettertid det er skummelt at jeg ikke ble hørt mer på når jeg prøvde å si ifra tidligere, men jeg fikk beskjed av operasjonslegen at dette ikke kommer til å skje med nestemann og at oppfølgingen da vil bli mye bedre og tettere.
I ettertid har jeg tenkt mye på hele forløpet og hvor skummelt jeg egentlig synes dette var. Jeg har ikke lyst på flere barn med det første og er redd for at neste gang skal bli like ille og at jeg ikke kommer til å bli hørt igjen. De fleste på sykehuset er fantastiske og vi har fått masse god hjelp på barsel, men det gjør ikke at fødselen kjennes noe bedre. Det er ikke før nå, 2 uker etter, at jeg føler ting begynner å bli litt bedre.
Heldigvis har vi fått en helt frisk og fin gutt og jeg stortrives med å være mamma (i hvert fall mesteparten av tiden)!
Søndag 2.juni møtte vi opp på sykehuset 09.30 for å bli satt i gang 10 dager over tiden.
Vi ble møtt av jordmoren vi hadde vært på overtidskontroll hos noen dager tidligere og fikk beskjed om at jeg skulle få satt inn ballong etter sjekk hvis ikke det var noen åpning. Slimproppen gikk lørdag kveld, men etter sjekken ble det konstatert at jeg ikke hadde noen åpning. Da bar det inn på undersøkelsesrommet for å sette inn ballong. Etter mye om og men og innvendig ultralyd fikk vi satt inn ballongen og i det de skulle teipe den til låret mitt datt den rett ut.
Da bar det tilbake på rommet for ny sjekk hvor det viste seg at jeg hadde 1 cm åpning. Da var det bare å legges inn og begynne på modningspiller. I løpet av søndagen fikk jeg 3 piller. Kl. 9 på kvelden ble jeg sjekket igjen av en jordmor som var relativt røff. Tenkte ikke noe større over det siden jeg ikke liker sjekk uansett. Kl. 2 på natta var jeg oppe på do og byttet bind fordi jeg synes det var så klissete og vått. Tenkte fremdeles ikke noe større over noe som helst da klokka tross alt var midt på natta. Kl. 9 mandag morgen blir jeg sjekket av en ny jordmor som konstaterer at vannet mitt hadde gått og at jeg nå hadde 4 cm åpning. Jordmoren kvelden før har da klart å ta vannet med sin røffe sjekk. Da ble det å ligge rett ut frem til fødsel.
På mandag ble det satt inn 3 modningspiller til uten at det skjedde noe mer av noe slag. På dette tidspunktet (og flere ganger tidligere) påpekte jeg at mamma også måtte settes i gang og at hun etter 24 timer måtte ha hastesnitt. Dette hørte både jordmødre og leger på, men det kom sikkert ikke til å skje med meg og jeg trengte ikke bekymre meg i det hele tatt. Følte meg ganske hjelpesløs der jeg lå og ikke kom noen vei verken fysisk eller i forhold til fødselen. På kvelden ble det litt tårer når det gikk opp for meg at det ikke kom til å skje noe da heller hvis ikke det startet av seg selv i løpet av natten.
Tirsdag morgen kom og ingenting hadde skjedd i løpet av natta. Da ble det etter hvert bestemt at jeg skulle settes på drypp fordi jeg hadde fått de 6 pillene de kunne gi meg og jeg begynte å bli ganske sliten. Drypp ble satt og ingenting skjedde. Ble satt opp til høyeste dryppet etter 2,5 timer og da begynte jeg endelig å kjenne litt til dryppet. Ble såpass vondt at jeg slet med å snakke (lukket meg veldig inn i meg selv) og ville ha varmeposer. Jordmoren glemte posene mine, så der lå jeg med vondt og lurte på om det kanskje kom til å skje noe mer snart. Ble sjekket og der hadde det ikke skjedd noe mer. Da kjente jeg jeg begynte å bli litt motløs, men levde fremdeles i håpet. Hadde jo hørt om andre som plutselig hadde gått i fødsel, så alltid håp. Etter 5,5 timer på drypp ble jeg sjekket igjen og det hadde fremdeles ikke skjedd noen ting. Da bestemte jordmor seg for å diskutere hastesnitt med lege. Det ble ganske fort bestemt at jeg skulle ha dette fordi jeg hadde ligget så lenge totalt og begynte å bli sliten. Babyen hadde det veldig bra inni magen, så den var det ikke noen bekymring for, men mor skal jo orke fødselen.
Etter at det ble bestemt hastesnitt gikk ting veldig fort. Fikk kjortel, satt kateter og fikk på meg kompresstrømper før jeg egentlig rakk å tenke noe som helst. Begynte å gråte når det gikk opp for meg at jeg slapp narkose og at mannen min fikk være med inn. Vips, så var vi på vei opp til operasjonssalen. Når vi kom opp dit ble jeg overrasket over hvor mye styr det var der inne. Masse mennesker (7 stykker) som ordnet og styrte. Følte meg litt overrumplet over å i det hele tatt skulle operere, men jeg fikk ikke så mye tid til å tenke over det. Før jeg fikk tenkt meg om var det på tide å sette epiduralen. Denne har jeg gruet meg veldig til, så adrenalinet begynte å pumpe i kroppen med en gang. Heldigvis kom anestesisykepleieren meg til unnsetning, så jeg hadde en å klamre meg til mens jeg prøvde å holde kroppen rolig. Kjente egentlig ikke så alt for mye til epiduralen. Var veldig overrasket over at det ikke var verre enn det var. Ble lagt ned og så var man i gang med operasjonen. Hadde mannen min ved meg som satt og snakket rolig til meg og var veldig god. Plutselig var babyen vår ute og mannen min fikk fortelle meg at vi hadde fått en gutt. Jeg klarte ikke ta dette innover meg i det hele tatt og bare gråt. Var veldig mye følelser og tanker etter 56 timer. Plutselig var man mamma. Mannen min ble med ut på veiing og vasking og kom tilbake med gutten var i armene sine.
Jeg fikk vel noen minutter med han og mannen min før de plutselig ville ha begge ut av rommet. Da skjønte jeg at noe ikke var helt som det skulle. Stemningen i rommet ble plutselig veldig annerledes og stemmene ble litt mer hissige og alvorlige. Det viste seg at jeg hadde begynt å miste ganske mye blod. To ganger holdt jeg på å besvime, men tanken på å da bli lagt i narkose gjorde at jeg kjempet i mot med alt jeg hadde av energi. Fikk i tillegg kvalmedempende og ymse annet av medisiner som fikk meg tilbake til normalen begge gangene. I tillegg trodde jeg jeg måtte kaste opp, men det er klin umulig liggende på ryggen. Hadde verdens beste anestesilege og student som holdt humøret oppe hele tiden og som fleipet og stod i så jeg skulle føle meg trygg uten mannen min. Etter en stund ble jeg stiftet igjen i hast fordi epiduralen var på vei ut av kroppen og jeg hadde da mistet oppmot 3 liter blod. Det ble ringt etter blod fra blodbanken og etter noen minutter lå jeg på postoperativen med dyne, to oppvarmede helsetepper og blodoverføring. Det er den beste følelsen i verden når man er kald helt inn i margen. Jeg sovnet en liten stund og når jeg våknet fikk jeg endelig se mannen og gutten min.
Grunnen til blødningen var at gutten var 4,7 kilo og da betraktelig større enn de hadde forventet. Morkaka hadde lagd ett såpass stort sår at jeg blødde unormalt mye og livmoren ville ikke trekke seg sammen fordi den hadde jobbet så hardt i 56 timer. Jeg synes i ettertid det er skummelt at jeg ikke ble hørt mer på når jeg prøvde å si ifra tidligere, men jeg fikk beskjed av operasjonslegen at dette ikke kommer til å skje med nestemann og at oppfølgingen da vil bli mye bedre og tettere.
I ettertid har jeg tenkt mye på hele forløpet og hvor skummelt jeg egentlig synes dette var. Jeg har ikke lyst på flere barn med det første og er redd for at neste gang skal bli like ille og at jeg ikke kommer til å bli hørt igjen. De fleste på sykehuset er fantastiske og vi har fått masse god hjelp på barsel, men det gjør ikke at fødselen kjennes noe bedre. Det er ikke før nå, 2 uker etter, at jeg føler ting begynner å bli litt bedre.
Heldigvis har vi fått en helt frisk og fin gutt og jeg stortrives med å være mamma (i hvert fall mesteparten av tiden)!
Jeg skal dit nå i juli...