Må bare advare dere om at jeg ikke er så god til å holde det kort når jeg skriver... 
Min samboer begynnte for en tid siden i ny jobb offshore, han har vert litt rundt for forskjellige steder, men onsdag for 3 uker siden fikk han tilbud om fast plass på en rigg, han takket selvsagt ja, og reiste samme kveld.
Fredagen fikk jeg for meg at jeg skulle få ordnet en del småting, så var i byen og handlet og styrte på hele dagen.. Fredagskveld var jeg heelt ferdig og ble bare liggende på sofaen, orket ikke engang å lage meg mat.
Mamma sendte mld om kvelden for å høre at alt var Ok, hun likte ikke at jeg var alene, med tanke på at jeg hadde vert litt dårlig i det siste med høyt blodtrykk osv.
Natt til lørdag våkner jeg ca kl 03.30, er skikkelig vondt i ryggen og har menslignende smerter..Blir liggende å vri meg og får ikke sove igjenn.Jeg tenker at jeg skal stå opp å ta en varm dusj, for å gå å legge meg igjenn. I det jeg skal reise meg får jeg en rar følelse, og tenker at "nå går vannet"..Kommer meg inn på badet og setter meg på do i det blodig vann renner ut.. Da var det i gang liksom.. Jeg er veldig rolig som person og tenkte ikke så mye på det, mens jeg står i dusjen bare fortsetter det å renne. Jeg steller meg og får på meg rene klær, før jeg ringer og snakker med føden. Har ikke rier, men med tanke på at det er tidlig ( Uke 35+4) vil de ha meg inn på sykehuset.
Så jeg tar frem bagen for å pakke ferdig, finner frem de minste ullklærne jeg har til babyen. Alle de gode joggebuksene mine var til vask, så jeg setter på en maskin med klær og skifter på senga. Var innstillt på at de sendte meg hjem etter kontroll så tenkte det var godt å komme hjem å hvile i ren seng..
Lufter hunden, og vasker meg og skifter enda en gang.. Prøver å ringe mamma, men hun hadde mobilen på lydløs (..og har fortsatt dårlig samvittighet for det stakkar..)
Sender en mail til samboer om at han må ringe meg snarest, da jeg ikke hadde vaktnummer til den riggen han var på.
Tar med meg veska, men lar bagen stå klar i gangen, og kjører ut til sykehuset.
Ute på sykehuset blir jeg tatt i mot og kontrollert, vannavgang blir bekreftet, og UL viser at babyen har det fint, blir målt til 2800-2900 g som er veldig bra i forhold til ukene.
Jeg får seng og rom, og blir forklart at nå skal jeg ha intravenøs antibiotika hver 4. time frem til babyen kommer, pga høy innfeksjonsfare da vannet går tidlig. Fortsatt ingen rier, men målingene viser litt sammentrekninger, skal bare slappe av og håpe at fødselen starter av seg selv, ellers blir jeg satt i gang innen 1-2 døgn.
Mamma ringer så fort hun er våken, og stresset nok for oss begge, jeg får roa henne litt ned og forklart at jeg har det fint, men blir der til babyen kommer. Hun lover å hente bagen min og komme ut på sykehuset til meg
Klokka nermer seg 10.00 , og jeg har enda ikke snakket med samboer (ALLE jordmødrene og barnepleierne snakket om oss tydligvis, for alle som var innom eller traff på meg spurte om jeg hadde fått tak i han.. )
Prøver alle nummer til firma jeg finner for å få tak i vaktnr, men det er lørdag og jeg treffer bare telefonsvarer, før jeg kommer på at en kompis/kollega av han har friperiode, så får sendt en SMS til han. "Ok, det fikser jeg" får jeg raskt til svar
10 minutt senere ringer samboer, og vi er max heldige da det skulle gå et ekstra helikopter fra hans rigg pga et prosjekt. Han skulle klare å komme hjem i løpet av ettermiddagen, ingen problem tenkte jeg, riene er jo ikke i gang enda!
Sammentrekningene blir raskt sterkere, og jeg må etterhvert puste godt gjennom de, og klarer hverken å sitte eller ligge, går frem og tilbake på rommet. Mamma er overbevist om at riene blir kraftigere, men jeg blåser det litt bort og tenker at jeg skal ikke klage enda, de skal jo bli verre..!
Og det blir de,da ny jordmor kommer på vakt rundt kl 15.00, er det ca 7-8 minutt mellom hver ri, men de er ikke helt regelmessige. Med tanke på at jeg er førstegangs vil det nok ta litt tid mener jordmor, og jeg innstiller meg på at det bare såvidt er i gang da! Med tanke på innfeksjonsfaren vil de ikke måle meg.
Utover ettermiddagen kjører mamma hjem, og samboer kommer (etter at han på min kommando har vert hjemom og hengt opp klesvasken min!)
Fra 16.30-18.00 føler jeg det går i ett, fikk beskjed om å hvile mellom riene, men rakk jo ikke å hvile før det var på an igjenn. Kl 18.00 når samboer kommer, følger jordmor og barnepleier han inn på rommet og lurer på hvordan det går, jeg forteller at det tar seg opp og blir tettere mellom hver ri.
kl 18.15 ringer jeg på for å si at nå må det vel være i gang
"Tja, jaja vi kan jo måle deg "... Jordmor blir passe overasket over å måle 6 cm åpning.. "Du er ikke den som skriker høyest du nei.." Sier hun og flirer
Jaja, ikke visste jeg hvor mye jeg skulle "skrike" tenkte jeg da..!
Hun får oss inn på fødestue med det samme, og jeg blir plassert i en stol med rieteller på meg.. Etter ca 15 minutt ringer jeg på, da klarer jeg ikke å sitte lenger, jeg MÅ få lov til å gå..da jeg synes det var lettere å puste da.
Jeg får en "prekestol" og triller rundt på fødestua. Jordmor går gjennom fødselsforløp med meg, da hun sjønner at dette kommer til å gå fortere enn hun forventet. Eneste jeg husker er at jeg for all del ikke skulle presse før hun sa det var greit!
Hun går ut igjenn, og jeg får beskjed om å ringe når jeg føler at det presser.. Det tar ikke lang tid..!
Barnepleieren lager varmt dekke til å legge over ryggen, men etter kort tid må jeg dytte det vekk, jeg fikk jo helt hetekav! Jeg får kledd av meg, og får på meg en sykehusskjorte, og blir lagt i fødestolen for å måles, eneste jeg tenkte var at jeg skulle puste. jeg ber samboer finne en kald klut, var sikker på at jeg skulle nå kokepunktet!
Jeg blir målt til 9 cm, og setter meg opp for å gå igjenn, men kommer meg aldri opp fordi presset er så intenst, sitter på kanten av fødestolen gjennom 2-3 rier før jeg legger meg tilbake igjenn.
Da jormor sier "Flott, neste ri kan du bare presse", ble jeg så paff at hun måtte si det flere ganger.. Var så innstillt på at jeg ikke skulle få lov å presse før hun sa fra..
Når hode er kommet halvveis gjennom, stopper riene opp, Jordmora mente at om jeg bøyde meg frem kunne jeg se og ta på hodet "NEI"...! hadde ingen behov for å se
Etter ca en halv time med pressrier, kl 20.27 får jeg babyen på brystet, for en utrolig lettelse at hun var ute! En stolt pappa som satt fint ved siden av meg og tørket meg med kald klut hele tiden fikk klippe navlestrengen.
Hun lagte rare lyder, men ingen gråt, den kom heldigvis fort da barnepleieren masserte henne hardt over ryggen. Hun ble fort tatt bort for å tørkes.
Jeg ble liggende fordi morkaka ikke løsnet med det samme, var ikke forberedt på hvor ubehagelig det skulle være å få den ut..!!
Jeg lå å gruet meg til å bli sydd, men uten grunn! Hadde kun en liten innvendig rift som ikke var nødvendig å sy! Velger å tro at Bringebærkapsler og massasjeolje hadde en innvirkning her =)
Barnepleieren og pappen tok henne med seg til Nyfødtavd. mens jeg ble liggende å hvile ca 1 time, før jeg fikk komme bort på avdelingen og holde henne...Der ble jeg sittende hele natten, til sykepleierne kommanderte meg til sengs ...!
Jenta vår ble målt til 2760 g, 47 cm lang og 32 cm rundt hodet.. Hun skal hete Ariana.
Hun hadde litt pustevansker, så hun fikk litt hjelp for å finne rytmen i pusten selv. Fikk melk gjennom sonde i begynnelsen, før jeg fikk amme henne.
Fra 3. døgnet fikk jeg ha henne med meg på barselavdelingen både dag og natt.
Fra Torsdag til Fredag lå hun i lys pga gulsott. Fredagen etter 6 døgn innlagt på Nyfødt avdeling ble hun skrevet ut
Ellers er hun frisk og rask, sover mye og får mat ca hver 3. time.
Hun er nå nesten 3 uker og hadde i dag når vi vegde henne lagt på seg godt og har nå tatt igjenn fødselvekta
Det var jammen intenst når det stod på, men i og med at det gikk såpass fort sitter jeg igjenn og tenker at jeg var heldig, det var en fin fødsel, og jeg kom meg gjennom det helt uten smertelindring.
Jeg hadde ikke forestillt meg hvordan fødselen skulle bli, eller hvordan jeg ville ha det, og er egentlig glad for at jag var innstillt på å ta det sånn som det ble..
Takk til dere som tar dere tid til å lese min historie
Min samboer begynnte for en tid siden i ny jobb offshore, han har vert litt rundt for forskjellige steder, men onsdag for 3 uker siden fikk han tilbud om fast plass på en rigg, han takket selvsagt ja, og reiste samme kveld.
Fredagen fikk jeg for meg at jeg skulle få ordnet en del småting, så var i byen og handlet og styrte på hele dagen.. Fredagskveld var jeg heelt ferdig og ble bare liggende på sofaen, orket ikke engang å lage meg mat.
Mamma sendte mld om kvelden for å høre at alt var Ok, hun likte ikke at jeg var alene, med tanke på at jeg hadde vert litt dårlig i det siste med høyt blodtrykk osv.
Natt til lørdag våkner jeg ca kl 03.30, er skikkelig vondt i ryggen og har menslignende smerter..Blir liggende å vri meg og får ikke sove igjenn.Jeg tenker at jeg skal stå opp å ta en varm dusj, for å gå å legge meg igjenn. I det jeg skal reise meg får jeg en rar følelse, og tenker at "nå går vannet"..Kommer meg inn på badet og setter meg på do i det blodig vann renner ut.. Da var det i gang liksom.. Jeg er veldig rolig som person og tenkte ikke så mye på det, mens jeg står i dusjen bare fortsetter det å renne. Jeg steller meg og får på meg rene klær, før jeg ringer og snakker med føden. Har ikke rier, men med tanke på at det er tidlig ( Uke 35+4) vil de ha meg inn på sykehuset.
Så jeg tar frem bagen for å pakke ferdig, finner frem de minste ullklærne jeg har til babyen. Alle de gode joggebuksene mine var til vask, så jeg setter på en maskin med klær og skifter på senga. Var innstillt på at de sendte meg hjem etter kontroll så tenkte det var godt å komme hjem å hvile i ren seng..
Lufter hunden, og vasker meg og skifter enda en gang.. Prøver å ringe mamma, men hun hadde mobilen på lydløs (..og har fortsatt dårlig samvittighet for det stakkar..)
Sender en mail til samboer om at han må ringe meg snarest, da jeg ikke hadde vaktnummer til den riggen han var på.
Tar med meg veska, men lar bagen stå klar i gangen, og kjører ut til sykehuset.
Ute på sykehuset blir jeg tatt i mot og kontrollert, vannavgang blir bekreftet, og UL viser at babyen har det fint, blir målt til 2800-2900 g som er veldig bra i forhold til ukene.
Jeg får seng og rom, og blir forklart at nå skal jeg ha intravenøs antibiotika hver 4. time frem til babyen kommer, pga høy innfeksjonsfare da vannet går tidlig. Fortsatt ingen rier, men målingene viser litt sammentrekninger, skal bare slappe av og håpe at fødselen starter av seg selv, ellers blir jeg satt i gang innen 1-2 døgn.
Mamma ringer så fort hun er våken, og stresset nok for oss begge, jeg får roa henne litt ned og forklart at jeg har det fint, men blir der til babyen kommer. Hun lover å hente bagen min og komme ut på sykehuset til meg
Klokka nermer seg 10.00 , og jeg har enda ikke snakket med samboer (ALLE jordmødrene og barnepleierne snakket om oss tydligvis, for alle som var innom eller traff på meg spurte om jeg hadde fått tak i han..
)Prøver alle nummer til firma jeg finner for å få tak i vaktnr, men det er lørdag og jeg treffer bare telefonsvarer, før jeg kommer på at en kompis/kollega av han har friperiode, så får sendt en SMS til han. "Ok, det fikser jeg" får jeg raskt til svar
10 minutt senere ringer samboer, og vi er max heldige da det skulle gå et ekstra helikopter fra hans rigg pga et prosjekt. Han skulle klare å komme hjem i løpet av ettermiddagen, ingen problem tenkte jeg, riene er jo ikke i gang enda!
Sammentrekningene blir raskt sterkere, og jeg må etterhvert puste godt gjennom de, og klarer hverken å sitte eller ligge, går frem og tilbake på rommet. Mamma er overbevist om at riene blir kraftigere, men jeg blåser det litt bort og tenker at jeg skal ikke klage enda, de skal jo bli verre..!
Og det blir de,da ny jordmor kommer på vakt rundt kl 15.00, er det ca 7-8 minutt mellom hver ri, men de er ikke helt regelmessige. Med tanke på at jeg er førstegangs vil det nok ta litt tid mener jordmor, og jeg innstiller meg på at det bare såvidt er i gang da! Med tanke på innfeksjonsfaren vil de ikke måle meg.
Utover ettermiddagen kjører mamma hjem, og samboer kommer (etter at han på min kommando har vert hjemom og hengt opp klesvasken min!)
Fra 16.30-18.00 føler jeg det går i ett, fikk beskjed om å hvile mellom riene, men rakk jo ikke å hvile før det var på an igjenn. Kl 18.00 når samboer kommer, følger jordmor og barnepleier han inn på rommet og lurer på hvordan det går, jeg forteller at det tar seg opp og blir tettere mellom hver ri.
kl 18.15 ringer jeg på for å si at nå må det vel være i gang
"Tja, jaja vi kan jo måle deg "... Jordmor blir passe overasket over å måle 6 cm åpning.. "Du er ikke den som skriker høyest du nei.." Sier hun og flirer
Jaja, ikke visste jeg hvor mye jeg skulle "skrike" tenkte jeg da..!
Hun får oss inn på fødestue med det samme, og jeg blir plassert i en stol med rieteller på meg.. Etter ca 15 minutt ringer jeg på, da klarer jeg ikke å sitte lenger, jeg MÅ få lov til å gå..da jeg synes det var lettere å puste da.
Jeg får en "prekestol" og triller rundt på fødestua. Jordmor går gjennom fødselsforløp med meg, da hun sjønner at dette kommer til å gå fortere enn hun forventet. Eneste jeg husker er at jeg for all del ikke skulle presse før hun sa det var greit!
Hun går ut igjenn, og jeg får beskjed om å ringe når jeg føler at det presser.. Det tar ikke lang tid..!
Barnepleieren lager varmt dekke til å legge over ryggen, men etter kort tid må jeg dytte det vekk, jeg fikk jo helt hetekav! Jeg får kledd av meg, og får på meg en sykehusskjorte, og blir lagt i fødestolen for å måles, eneste jeg tenkte var at jeg skulle puste. jeg ber samboer finne en kald klut, var sikker på at jeg skulle nå kokepunktet!
Jeg blir målt til 9 cm, og setter meg opp for å gå igjenn, men kommer meg aldri opp fordi presset er så intenst, sitter på kanten av fødestolen gjennom 2-3 rier før jeg legger meg tilbake igjenn.
Da jormor sier "Flott, neste ri kan du bare presse", ble jeg så paff at hun måtte si det flere ganger.. Var så innstillt på at jeg ikke skulle få lov å presse før hun sa fra..
Når hode er kommet halvveis gjennom, stopper riene opp, Jordmora mente at om jeg bøyde meg frem kunne jeg se og ta på hodet "NEI"...! hadde ingen behov for å se
Etter ca en halv time med pressrier, kl 20.27 får jeg babyen på brystet, for en utrolig lettelse at hun var ute! En stolt pappa som satt fint ved siden av meg og tørket meg med kald klut hele tiden fikk klippe navlestrengen.
Hun lagte rare lyder, men ingen gråt, den kom heldigvis fort da barnepleieren masserte henne hardt over ryggen. Hun ble fort tatt bort for å tørkes.
Jeg ble liggende fordi morkaka ikke løsnet med det samme, var ikke forberedt på hvor ubehagelig det skulle være å få den ut..!!
Jeg lå å gruet meg til å bli sydd, men uten grunn! Hadde kun en liten innvendig rift som ikke var nødvendig å sy! Velger å tro at Bringebærkapsler og massasjeolje hadde en innvirkning her =)
Barnepleieren og pappen tok henne med seg til Nyfødtavd. mens jeg ble liggende å hvile ca 1 time, før jeg fikk komme bort på avdelingen og holde henne...Der ble jeg sittende hele natten, til sykepleierne kommanderte meg til sengs ...!
Jenta vår ble målt til 2760 g, 47 cm lang og 32 cm rundt hodet.. Hun skal hete Ariana.
Hun hadde litt pustevansker, så hun fikk litt hjelp for å finne rytmen i pusten selv. Fikk melk gjennom sonde i begynnelsen, før jeg fikk amme henne.
Fra 3. døgnet fikk jeg ha henne med meg på barselavdelingen både dag og natt.
Fra Torsdag til Fredag lå hun i lys pga gulsott. Fredagen etter 6 døgn innlagt på Nyfødt avdeling ble hun skrevet ut
Ellers er hun frisk og rask, sover mye og får mat ca hver 3. time.
Hun er nå nesten 3 uker og hadde i dag når vi vegde henne lagt på seg godt og har nå tatt igjenn fødselvekta
Det var jammen intenst når det stod på, men i og med at det gikk såpass fort sitter jeg igjenn og tenker at jeg var heldig, det var en fin fødsel, og jeg kom meg gjennom det helt uten smertelindring.
Jeg hadde ikke forestillt meg hvordan fødselen skulle bli, eller hvordan jeg ville ha det, og er egentlig glad for at jag var innstillt på å ta det sånn som det ble..
Takk til dere som tar dere tid til å lese min historie
