Min dagbok

Ja kjør på! Prosecco til alle anledninger [emoji6] Ja åh, det må vi virkelig håpe! Denne pausen skal være så verdt det at halve hadde vært nok, så får vi bruke høsten og vinteren på å klage på alle gravidvondter [emoji8]
Oh yes vi har en plan :Heartred
 
Fikk protokollen i dag. Kan ikke få TR før 13 august. Ifølge appen skal jeg få TR igjen den 24 august så det passer jo sånn sett bra selv om det blir ei uke å vente mer enn klinikken har stengt. Jaja. To mndr ++ til! Jobber med å få opp humøret for tiden og det går sånne passelig bra:) Men sliter med å ha troa på neste forsøk! Hvis det er eggene mine som er dårlig blir de vel ikke på magisk vis bedre om to mndr? Og det finnes vel ikke noe tilskudd som rekker å gjøre de bedre på to mndr heller så vidt jeg har funnet ut. Skal bruke Gonal-f denne gangen.
 
Har du brukt Gonal-F tidligere? Håper du har en fin sommer [emoji173]️
 
Hei! Så hyggelig at dere tenker på meg! Jeg har en deilig start på ferien i Oslofjordens skjærgård og det er bare helt fantastisk her. Vi koser oss med late dager i sola og i båt.

Skulle i følge appen min få tr på tirsdag som var. Begynte spotting flere dager i forveien av dette men tr kom ikke. Hadde litt blødning torsdag men det har helt stoppet opp og dette er langt unna vanlig tr! Så jeg kjenner på en bekymring rundt dette og lurer veldig på hva som skjer i kroppen. Hadde i tillegg skikkelig magesmerter og er kjempe oppblåst. Har ingen g-test og vi drikker vin hver kveld. Skulle tatt seg ut om jeg plutselig nå sier nei takk til vin uten egentlig å ha noen grunn til det! Er sikkert bare kroppen som er ferie-rar men skulle gjerne ha fått sjekket det. Får ikke mulighet til å ta g-test før i neste uke.

Er det ikke typisk at det alltid er et eller annet!? Men koser meg veldig på ferie altså!
 
Last edited:
Så ble mitt verste mareritt en sannhet. En av mine nærmeste er gravid med dems nr 2 . De fikk sin første etter vi hadde hatt de to abortene og jeg husker tilbake hvor sårt og vanskelig det var. Jeg har kjempet for å legge disse følelsene bak meg og ikke la dem styre hvordan jeg oppfører meg. Nå skal de altså ha en til så lett som en lek. Et slag i magen for meg og det er så vanskelig å takle. Livet er så forbannet urettferdig at jeg har ikke ord. Jeg er knust.
 
Uff, sånt er grusomt[emoji174][emoji174] opplevd flere ganger jeg å, så vet hvor vondt det er!! Sender deg mange gode klemmer[emoji173]️[emoji173]️
 
[emoji173]️[emoji173]️
 
Det er så fælt når det blir slik [emoji17] Man ønsker jo så gjerne å glede seg på den andres vegne, men det er bare så tungt og nok en påminnelse om hva en ikke får til selv [emoji174] Sender deg en god klem [emoji173]️
 
Sånt gjør vondt dypt inn i hjertet :(
Snart er det deres tur!:Heartred
 
Takk for støtten dere, det varmer. Det er virkelig en evigvarende sorgprosess dette. Jeg har klart å nyte pausen helt til jeg fikk dette slaget i magen. Det ble en kraftig påminnelse om all smerten jeg kjemper med og hadde pause fra. Jeg håpet i det lengste jeg skulle være neste i min krets med å bli gravid men den gang ei. Det er så ufattelig vondt å gjennomgå dette når det står på også nå som jeg hadde pause og koblet ut som best jeg kunne!

Nå som sjokket har gitt seg ser jeg fremover igjen. Siden tr (som ikke var ordentlig tr) var forsinket noen dager så tenker jeg å bruke Lutinus etter EL denne syklusen for å kunne time neste tr rett på forsøk i august. Kan få TR fra 13 august og tenker å time den til å komme den dagen. Så da er dette min siste syklus før forsøk og jeg skal snart forsøke meg på el-testing igjen.
 
Hei! Her vil jeg gjerne følge. Har lest gjennom deler av dagboken og for en lang og kronglete vei for dere. Godt du har tatt vare på deg selv i de hardeste periodene med sykemelding og psykolog.
Håper såklart du får et flott uttak og blir gravid nå neste gang :)
 
Hei! Her vil jeg gjerne følge. Har lest gjennom deler av dagboken og for en lang og kronglete vei for dere. Godt du har tatt vare på deg selv i de hardeste periodene med sykemelding og psykolog.
Håper såklart du får et flott uttak og blir gravid nå neste gang :)
Takk for at du leser og kommenterer! Jeg henter veldig mye støtte her inne på forumet også når det butter i mot.
 
Etter mye for og i mot har jeg bestemt meg for å ikke utsette tr med Lutinus. Synes det blir for slitsomt mens jeg enda har ferie og er litt rundtomkring å skulle styre med det. Og så var jeg skeptisk til å påvirke syklusen siden den var så ustabil sist. Så da blir det forhåpentligvis oppstart sprøyter 1 sept.
 
Etter mye for og i mot har jeg bestemt meg for å ikke utsette tr med Lutinus. Synes det blir for slitsomt mens jeg enda har ferie og er litt rundtomkring å skulle styre med det. Og så var jeg skeptisk til å påvirke syklusen siden den var så ustabil sist. Så da blir det forhåpentligvis oppstart sprøyter 1 sept.

September er måneden for oss vettu! Nå må det bli mange velskapte sommerbabyer i 2019 [emoji173]️[emoji1374]
 
Advarsel: klageinnlegg!

Jeg er så drittlei av at ting ikke går vår vei. Jeg har den siste tiden hatt to ubehagelige konfrontasjoner med nærmeste familie fordi jeg er skuffet over manglende interesse for hvordan det går med meg og oss. Det er et ikke-tema for familien og det gjør ikke ting lettere for meg å tie det i hjel!

Vi nærmer oss tre år med prøving. To aborter, den siste for over to år siden og deretter ingen graviditet. Ingen forklaring på hva som er galt med meg og hvorfor det ikke går. Jeg skulle så veldig ha visst hvorfor vi ikke får det til! Vi fikk jo til sønnen på første forsøk!

Jeg har tre graviditeter å forholde meg til, to hvor det nærmer seg fødsel. Det er så ufattelig sårt og vanskelig å skulle være glad på dems vegne når det eneste jeg tenker på er hvor fordømt urettferdig dette livet er! Jeg er ikke noe hyggelig å være sammen med når jeg graver meg ned i dystre tanker og det sørger mannen for å fortelle meg. Så jeg kan ikke klage til han. Han synes jo også dette er vanskelig og vi kan ikke gå og være sur og lei begge to. Så da må jeg ventilere litt her heller!

Jeg gruer meg til neste forsøk. Jeg er helt på bunn når det gjelder å ha troa på det. Jeg tror eggene mine er dårlige og det er ingenting som tilsier at de kan ha blitt bedre til neste forsøk.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har vært med på. Jeg har slitt så mye psykisk på grunn av dette at jeg begynner å se mørkt på hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen uansett resultat. Jeg tenker at det kommer til å prege meg resten av livet og at jeg alltid kommer til å være litt bitter pga det jeg har vært gjennom. Og selv om vi skulle lykkes så er jeg redd for hvordan den videre reisen kommer til å se ut. Vil jeg alltid være bitter på de jeg mener ikke brydde seg nok? Vil alt slitet bli glemt? Eller vil jeg klare å dra meg selv ned i gjørma gang på gang bare ved å tenke på alt slitet? Vil jeg klare å bli fornøyd med to barn, jeg som ønsker meg tre?

Sitter her alene og tenker mye negativt i dag. Skjønner ikke hvorfor for vi har hatt en stort sett fin sommerferie!

Kan dere hjelpe meg litt oppover?
 
Advarsel: klageinnlegg!

Jeg er så drittlei av at ting ikke går vår vei. Jeg har den siste tiden hatt to ubehagelige konfrontasjoner med nærmeste familie fordi jeg er skuffet over manglende interesse for hvordan det går med meg og oss. Det er et ikke-tema for familien og det gjør ikke ting lettere for meg å tie det i hjel!

Vi nærmer oss tre år med prøving. To aborter, den siste for over to år siden og deretter ingen graviditet. Ingen forklaring på hva som er galt med meg og hvorfor det ikke går. Jeg skulle så veldig ha visst hvorfor vi ikke får det til! Vi fikk jo til sønnen på første forsøk!

Jeg har tre graviditeter å forholde meg til, to hvor det nærmer seg fødsel. Det er så ufattelig sårt og vanskelig å skulle være glad på dems vegne når det eneste jeg tenker på er hvor fordømt urettferdig dette livet er! Jeg er ikke noe hyggelig å være sammen med når jeg graver meg ned i dystre tanker og det sørger mannen for å fortelle meg. Så jeg kan ikke klage til han. Han synes jo også dette er vanskelig og vi kan ikke gå og være sur og lei begge to. Så da må jeg ventilere litt her heller!

Jeg gruer meg til neste forsøk. Jeg er helt på bunn når det gjelder å ha troa på det. Jeg tror eggene mine er dårlige og det er ingenting som tilsier at de kan ha blitt bedre til neste forsøk.

Dette er det vanskeligste jeg noen gang har vært med på. Jeg har slitt så mye psykisk på grunn av dette at jeg begynner å se mørkt på hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen uansett resultat. Jeg tenker at det kommer til å prege meg resten av livet og at jeg alltid kommer til å være litt bitter pga det jeg har vært gjennom. Og selv om vi skulle lykkes så er jeg redd for hvordan den videre reisen kommer til å se ut. Vil jeg alltid være bitter på de jeg mener ikke brydde seg nok? Vil alt slitet bli glemt? Eller vil jeg klare å dra meg selv ned i gjørma gang på gang bare ved å tenke på alt slitet? Vil jeg klare å bli fornøyd med to barn, jeg som ønsker meg tre?

Sitter her alene og tenker mye negativt i dag. Skjønner ikke hvorfor for vi har hatt en stort sett fin sommerferie!

Kan dere hjelpe meg litt oppover?

Er det jeg som har skrevet dette? Sitter med nøyaktig de samme følelsene! De siste 4 årene har kun vært fokusert på dette, og psyken er så kjørt at jeg ikke trodde det var mulig.. Sender deg en enorm klem [emoji173]️ Det SKAL være verdt det til slutt og alt skal bli glemt [emoji173]️
 
Er det jeg som har skrevet dette? Sitter med nøyaktig de samme følelsene! De siste 4 årene har kun vært fokusert på dette, og psyken er så kjørt at jeg ikke trodde det var mulig.. Sender deg en enorm klem [emoji173]️ Det SKAL være verdt det til slutt og alt skal bli glemt [emoji173]️
Takk snille du! Håper så at du har rett i at alt skal bli glemt. Heldigvis er ikke alle dager slik, men av og til kommer noen skikkelige drittdager. Håper du har det greit der du er nå:Heartred
 
Back
Topp